Yan Lianke: "Landsbyens blod"

Sterkt om AIDS-epidemi på den kinesiske landsbygda


Utgitt i Kina: 2005
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Ding Zhuang Meng
Oversatt fra kinesisk til norsk: Brit Sæthre
Forlag: Font forlag
Antall sider: 265

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde rammet landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkende historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han skriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slettelandet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"

Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk. "Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.