Verden vil bedras
Utgitt første gang: 1964
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: Magnetisörens femte vinter
Oversatt fra svensk: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 264
Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.
Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.
Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?
Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?
"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)
Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater:
"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220)
Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom.
Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.
Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.
Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!
Andre bloggere har skrevet om denne boka:
Elisabeth - Bokstavelig talt
Ingun - Kleppanrova
Andre bøker av Per Olov Enquist, som jeg har omtalt på bloggen:
Utgitt første gang: 1964
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: Magnetisörens femte vinter
Oversatt fra svensk: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 264
Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.
Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.
Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?
Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?
"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)
Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater:
"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220)
Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom.
Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.
Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.
Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!
Andre bloggere har skrevet om denne boka:
Elisabeth - Bokstavelig talt
Ingun - Kleppanrova
Andre bøker av Per Olov Enquist, som jeg har omtalt på bloggen:
- Enquist, Per Olov: Boken om Blanche og Marie (2004)
- Enquist, Per Olov: Et annet liv (2008)
- Enquist, Per Olov: Kaptein Nemos bibliotek (1991)
- Enquist, Per Olov: Styrtet engel (1985)
Det var en bred flott anmeldelse av boka. Ja, den var tung og tolke, men verdt det!
SvarSlettGod helg