"Howl" (Regissører: Rob Epstein og Jeffrey Friedman)

Med alle ingredienser til å bli en kultfilm


Innspilt: 2010
Originaltittel: Howl
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: James Franco (Allen Ginsberg), David Strathairn (Ralph McIntosh), Jon Hamm (Jake Ehrlich), Bob Balaban (Dommer Clayton Horn), Jeff Daniels (professor David Kirk), Mary-Louise Parker (Gail Potter), Treat Williams Mark Schorer), Alessandro Nivola (Luther Nichols), Todd Rotondi (Jack Kerouac), Jon Prescott (Neal Cassady), Aaron Tveit (Peter Oriiiovsky)
Spilletid: 80 min.

Den amerikanske beat-poeten Allen Ginsberg ga i 1956 ut diktet Howl. Diktet skrev han til en mann han var forelsket i. Det tok ikke veldig lang tid før diktet ble stemplet som uanstendig. I San Francisco i 1957 ble Allen Ginsberg stilt for retten, og temaet var om diktet skulle forbys utgitt pga. sitt innhold, eller om en kunstner kan ta seg de friheter som er nødvendig for utfoldelsen av sin kunst, dvs. også bruk av obskjøne uttrykk dersom dette var ansett nødvendig.

I filmen fortelles historien om den unge kunstneren Allen Ginsbergs søken etter sin egen kunstneriske stemme, reaksjonene dette vakte og den etterfølgende rettssaken. Parallelt hører vi poeten selv lese opp sitt eget dikt, akompagnert av en animasjonsfilm hvor bildene diktet fremkaller er forsøkt visualisert. Kampen i rettsapparatet er ansett som beat-kulturens fødsel - som et motstykke til det øvrige samfunnet som tok avstand fra diktet fordi det ble ansett uanstendig i de flestes amerikaneres øyne.

Diktet er for øvrig ikke veldig langt, og kan leses her. Jeg siterer samtidig de innledende strofene i diktet:

"I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,
dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,
angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night,
who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz, ... "

Og slik fortsetter diktet i en tirade eller oppramsing av uttrykk for hvor ille det står til med vårt samfunn, og hvor ærlighet tilstrebes ... for å oppsummere det nokså kort. Mange av uttrykkene i diktet er subtile og med dobbelt bunn, fordi de egentlig handlet om poetens homofile følelser, noe han ikke kunne være helt åpen om i datiden. Han var dessuten opptatt av hva hans egen far ville si dersom han hadde latt være å tildekke noe.

Filmen er flott laget til og inneholder alle ingredienser for å bli en kult-film i seg selv. De animerte delene av filmen utgjorde etter min mening høydepunktene. Opplesningen av diktet av poeten selv (i James Francos rolleskikkelse) var også i og for seg fascinerende. Men der stoppet også min fascinasjon, og sånn sett var jeg glad for at filmen ikke varte i mer enn 80 minutter. Samtidig som jeg ser at filmen er spennende laget til, innser jeg at dette ikke var noe for meg. Men selv om filmen kjedet meg, var det i så fall en fascinerende kjedsomhet det handlet om. Dessuten var musikken nydelig! I rettferdighetens navn gir jeg likevel filmen terningkast fire.