Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai