Magisk realisme på Sunne i Värmland
Utgitt i Sverige: 1983
Utgitt i Norge: 1984
Originaltittel: Juloratoriet
Oversatt: Per Quale
Forlag: De Norske Bokklubbene
Antall sider: 318
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 1984
I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.
Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.
Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.
Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...
Historiene om Aron, Solveig, Eva-Liisa, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Tidvis tenderer den over i genren magisk realisme, idet Solveig er nærmest allestedsnærværende til tross for at hun for lengst er død. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!
Utgitt i Sverige: 1983
Utgitt i Norge: 1984
Originaltittel: Juloratoriet
Oversatt: Per Quale
Forlag: De Norske Bokklubbene
Antall sider: 318
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 1984
I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.
Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.
Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.
Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...
Historiene om Aron, Solveig, Eva-Liisa, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Tidvis tenderer den over i genren magisk realisme, idet Solveig er nærmest allestedsnærværende til tross for at hun for lengst er død. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!
Fin, men trist. Så trist at jeg måtte lese den i porsjoner, husker jeg.
SvarSlettJeg er helt enig med deg. Leste boka i sommer og ble bergtatt, men også en smule forvirret og forstyrret. Men god er den absolutt.
SvarSlettBoka er egentlig grusomt trist, ja. Godt at samfunnet vårt har blitt mer åpent i moderne tid, og at det er mer akseptabelt at man er forskjellig. Bare tenkt hvordan folkene snakket om Tessa i den bygda hun bodde i på New Zealand. Fordi hun leste bøker, "passet hun ikke inn", "skulle være så fin på det" etc. Gode gud! Og så var hun bare et mennesk, rett og slett seg selv - full av lengsler som forble innestengt i henne hele livet ... Det hele var til å grine av.
SvarSlett