Ikke akkurat magisk ...
Utgitt på spansk: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: La isla bajo el mar
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven: Gyldendal)
Spilletid: 16 t 38 min. (papirutgaven: 480 sider)
Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.
Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.
Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...
Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.
Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.
Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.
Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.
Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...
Utgitt på spansk: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: La isla bajo el mar
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven: Gyldendal)
Spilletid: 16 t 38 min. (papirutgaven: 480 sider)
Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.
Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.
Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...
Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.
Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.
Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.
Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.
Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...
Isabel Allende
Interessant det du skriver om språket: "Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over". Kan det ligge i at temperamentet i de forskjellige språkene er annerledes? At det som virker klisjèfylt på norsk, ikke virker slik på originalspråket? Linn Ullman snakket om slikt på TV: Når hun snakker norsk sitter hun helt stille og sier f.eks.: "Jeg er glad for å være her." På svensk tar hun seg til hjertet og sier "Mitt hjerte er uhyrlig (oerhørt) og dypt lykkelige for at..."
SvarSlettDet kunne selvfølgelig ha vært noe av forklaringen. Men jeg har lest mye Latin-amerikansk litteratur opp gjennom tiden, og dette er ikke det vanlige. Synes nå jeg ... ;-)
SvarSlettJeg har nettopp lest en bokanmeldelse av denne boka fra Dagbladet - http://www.dagbladet.no/2010/09/03/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/13137782/ - som konkluderer slik:
SvarSlett"Her er det dessverre ikke så mye magisk realisme.
«Øya under havet» kommer i kategorien underholdningsroman i et språk som altfor ofte svulmer av adjektiv og adverb:
Hoftene er yppige , huden ufattelig myk og lemmet steinhardt. Og helten feller en hare på vill flukt fra utrolig langt hold. Var det noen som sa klisjeer? Men gled eder, for størst av alt er kjærligheten, den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Hos Isabel Allende seirer den også til slutt, men denne gangen tok det lang tid.
SVULMENDE: Fargerik, dramatisk og overflatisk underholdningsroman fra den populære Isabel Allende."
Da er det tydeligvis ikke bare jeg som har hengt meg opp i språket ... ;-)
Nesten ferdig med boken. Godt å se at andre mener det samme som meg. Altfor detaljert på utseende, beskrivelse, dårlig klisjee språk. Slett ikke det jeg er vant til av denne forfatteren. Nesten "barnslig" og altfor detaljert om samleier bryster,stive peniser mm. Kan det ha noe å gjøre med oversettelse? Har akkurat avsluttet "Fahtimas Hånd" Opplevde det samme der mht. språket. Den var også oversatt av Risvik. Vil si den var dårlig oversatt. Også mye klisjeer mm. Språket kunne også her minne om et "Romantikk" blad.
SlettDet forhold at det nettopp er Risvik-ekteparet som har oversatt denne boka, forteller meg at det ikke er oversettelsen det er noe galt med - men selve boka. Ekteparet Risvik er kanskje de mest eminente oversetterne vi har i Norge!
SlettHelt utrolig at du har slik en tro på at Risvik-ekteparet borger for kvalitet. Personlig mener jeg at de fleste av oversettelsene jeg har lest fra det holdet er mildt sagt elendige. De fleste oversettelsene jeg har lest av dem har vært fra spansk , mens noen har vært fra nederlandsk. De fra spansk er som regel hakket bedre, men oversettelsene deres nærmer seg aldri det eminente. Det er uforståelig for meg at de to har fått oversette så mange bøker som det de har. Google translate gjør samme jobben. Dessverre.
SvarSlettFor å ta det jeg oppfatter som det viktigste først: at du kan påstå at Google translate "gjør samme jobben", opplever jeg som provoserende lesning. Det kan du da virkelig ikke mene!?
SlettNår det gjelder Risvik-ekteparet har jeg lest mange eminente oversettelser fra deres hånd. Jeg har for øvrig sett (og ikke minst hørt) at de ikke er like gode til å oversette et ungdommelig språk, men dette var neppe tilfelle da de oversatte "Fatimas hånd" eller "Øya under havet". Når jeg trakk frem kvaliteten ved oversettelsen av sistnevnte bok, så var mitt poeng at en oversetter ikke kan gjøre om en bok med et klisjéaktig språk til en litterær perle. En oversetter kan imidlertid "helt fint" ødelegge en litterær perle ...
Jeg er sikker på at de bruker Google translate hyppig. Svært mange av bøkene de oversetter har uforståelige setninger og direkteoversetninger av faste uttrykk - typisk Google translate. Med sin ubegripelig dårlige oversettelse av Zadie Smiths NW viste Risvik-paret at de bør pensjonere seg og aldri noen sinne oversette en bok igjen.
SlettRisvik-paret fanger sjelden opp popkulturelle henvisninger og tar seg store friheter i gjendiktningene de gjør når de oversetter. I mange av oversettelsene er det uforståelige ord, uttrykk og hele avsnitt som avviker så kraftig fra originalteksten at det ikke kan sies å være samme roman lenger. De ødelegger romaner hele tiden. Risvik-parets kriminelt dårlige oversettelser har ført til at jeg har trodd at enkelte forfattere har et platt språk med heftig bruk av klisjeer. Når jeg så har lest samme forfattere på originalspråket har det vist seg at så ikke er tilfellet. Du må gjerne nevne noen av de eminente oversettelsene du har lest fra dette radarparet. At du kan si at oversettelsen er eminent forutsetter selvsagt at du har lest bøkene det gjelder på originalspråket. Hvis ikke er det bare synsing, for du kan ikke vite hva Risvik-paret har tatt vekk, lagt til, misforstått og tatt seg kunstneriske friheter med.
Alene sammen av Abraham Verghese er et annet eksempel på en mildt sagt elendig oversettelse fra Risvik-paret. Oversettelsene de har gjort av bøkene til Haruki Murakami holder ikke mål. Kari Risviks oversettelse av Salman Rushdies Joseph Anton er katastrofal. Oversettelsene de har gjort av Coelhos bøker er til å gråte av. Det lille de har oversatt fra nederlandsk lo vi av på studiene i nederlandsk litteratur på UiO. Ildefonso Falcones' bøker som har kommet ut på norsk har de også massakrert med god lyst.
Når bokanmeldere skal skrive om oversatte bøker, bør de alltid ha i bakhodet at det kan være oversetteren som har ødelagt boka, og at originalen kan være av en helt annen kvalitet. Det er ikke rent sjelden at forfattere får passet sitt påskrevet av norske anmeldere, når det er oversetterne (ofte Risvik-paret) som har forkludret boka det gjelder.
Hvor i alle dager har du sett og hørt at de kan oversette et ungdommelig språk? Det kan de på ingen måte. De fikser ikke å fange opp popkulturelle referanser, uttrykk, slang, osv. De bør snarest legge inn årene og innrømme for verden at de ikke kan så mange språk som de later som og at flere av bøkene de hevder de har oversatt fra originalspråket, har de oversatt fra engelsk. Risvik-paret har fått ufortjent mye heder og ære. Det er på tide å innse realitetene: De ødelegger mye litteratur og tar enkelte romaner ned på kiosklitteraturnivå på grunn av sin manglende kompetanse og sitt store hastverk når de oversetter.