Lest i 2011

Fra Montmartre i Paris

Her kan du lese bokomtalene mine for året som har gått ved å klikke på hyperlinkene nedenfor. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 640 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok.

I 2011 var 37 % av bøkene jeg leste skrevet av kvinnelige forfattere, mens det tilsvarende tallet i 2010 var 24 %. Hele 44 % av alle bøkene er skrevet av norske forfattere. 

Januar:

1. Mario Vargas Llosa: Valpene (1967)

2. Camilo José Cela: Pascual Duartes familie (1942)
3. Chaim Potok: Davitas harpe (1985)
4. Naguib Mahfouz: Gebelawis barn (1959)
5. Camila José Cela: Bikuben (1951)
6. Chaim Potok: Asher Levs gave (1990)
7. Knut Hamsun: Segelfoss by (1915)

Februar:

8. Göran Tunström: Juleoratoriet (1983) - gjenlest
9. Richard Yates: Ordensforstyrrelse (1975)
10. Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´død (1886)
11. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978)
12. Julia Justik: Allahs sorte enker - kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia (2004)
13. Hege Storhaug: Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme (2007)
14. Simone de Beauvoir: En lett og rolig død (1964)
15. Doris Lessing: Det femte barnet (1988)
16. Irene Nemirovsky: Le Bal (1930/1931)
17. Fatima Elayoubi: Bønn til månen (2006)
18. Virginia Woolf: Mrs Dalloway (1925) - gjenlest
19. Amalie Skram: Professor Hieronimus (1895)
20. Amalie Skram: På St. Jørgen (1895)
21. Knut Hamsun: Sult (1890) - gjenlest


Mars:

22. Siri Hustvedt: Når du ser meg (2008)
23. Guillaume G. Musso: Etterpå (2006)
24. Daphne du Maurier: Rebecca (1938) - gjenlest
25. David Benioff: Tyvenes by (2009)
26. Jennifer Cody Epstein: Maleren fra Shanghai (2008)
27. Amalie Skram: Fru Inés (1891) - gjenlest
28. Knut Hamsun: Victoria (1898) - gjenlest
29. Knut Hamsun: Pan (1894) - gjenlest
30. Knut Hamsun: Sværmere (1904) - gjenlest
31. Erlend Loe: Stille dager i Mixing Part (2009)
32. Yan Lianke: Landsbyens blod (2009)
33. Herta Müller: Pustegynge (2009)
34. Amalie Skram: Forrådt (1892) - gjenlest
35. Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004)
36. Dag Solstad: 17. roman (2009)
37. Anne Swärd: Til siste åndedrag (2009)

April:

38. Helle Aarnes: Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt (2009)
39. Per Olov Enquist: Et annet liv (2008)
40. Jeannette Walls: Krystallslottet (2006)
41. Isabel Allende: Øya under havet (2009)
42. Vigdis Hjorth: Snakk til meg (2010)
43. Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter (1964)
44. Knut Hamsun: Konene ved vannposten (1920)
45. Herman Koch: Middagen (2009)
46. Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet (2006)
47. Alexander L. Kielland: Garman & Worse (1880)
48. Siri Hustvedt: Sommeren uten menn (2011)
49. Ketil Bjørnstad: De udødelige (2011)


Mai:

50. Herman Melville: Moby Dick (1851)
51. Roy Jacobsen: Seierherrene (1991) - gjenlest
52. Per Olov Enquist: Livlegens besøk (1999)
53. Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo (2009)
54. Owen Matthews: Barn av Stalin - tre generasjoner i krig og kjærlighet (2008)
55: Stephan Mendel-Enk: Tre aper (2010)
56: Anders De La Motte: [geim] (2011)
57: Knut Hamsun: Under høststjernen (1906)
58: Diverse: Hijabhistorier (2011)
59: Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009)


Juni:

60. Sigrid Undset: Jenny (1911)
61. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg (2009)
62. Peter Høeg: Elefantpassernes barn (2010)
63. Carl-Johan Vallgren: Kunzelmann & Kunzelmann (2009)
64. Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: Skynd deg å elske (2009)
65. Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener (1995)

Juli:

66. Hans Fallada: Alle dør alene (1947)
67. Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
(2010)
68. Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma (2008)
69. Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag (2006)
70. Stig Sæterbakken: Uskyldige hender (2008)
71. Amin Maalouf: Leo Afrikaneren (1993)
72. Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)
73. Sigurd Hoel: Møte ved milepælen (1947) - hørespill

74. Xinran: Stemmer i natten (2003) 

75. Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere (2009)

August:

76. Ma Jian: Beijing Koma (2008)

77. Rosie Alison: Bare tanken på deg (2011)

78. S. Yizhar: Khirbet Khizah (1949)

79. Ketil Bjørnstad: Dager og netter i Paris (2002)

80. Amitav Ghosh: Et hav av valmuer (2008)
81. Pedro Carmona-Alvarez: Rust (2009)

82. Gretchen Rubin: Lykkeprosjektet (2009)

83. Natascha Kampusch: 3069 dager (2010)
84. Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet (2008)
85: Cladio Magris: Donau (1986)
86. Johan Velten: Arbeidsglede (2003)
87. Frank Rossavik: Det niende barnet (2009)
88. Mukhtar Mai: Vanæret (2006)
89. Bjørn Westlie: Fars krig (2008)


September:


90. Erika Fatland: Historier fra Beslan (2011)
91. Paul Auster: Sunset Park (2010)
92. Antony Beevor: Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939 (1982)
93. Tor Åge Bringsværd: London (2004)
94. Eowyn Ivey: Snøbarnet (2011)
95: David Maine: Noa (2004)
96. Jan Vincents Johannessen: Kunsten å leve (1993)
97. Arne Næss: Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)


Oktober:

98. Toni Morrison: En nåde (2008)
99. Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. (2011)
100. Dag Tjersland: Mitt Toscana (2010)
101: Per Petterson: I kjølvannet (2000)
102. Geir Gulliksen: Forenkling (2010)
103. Herbjørg Wassmo: Hundre år (2009)
104. Gaute Heivoll: Kongens hjerte (2011)
105. Gunn Marit Nisja: Naken i hijab (2011)
106. Ernest Hemingway: Farvel til våpnene (1929)
107. Ingvar Ambjørnsen: Opp Oridongo (2009)
108. Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren (2009)
109. Tore Renberg: Dette er mine gamle dager (2011)


November:
110. Åge Grønning: Og stjernens navn er Malurt (2011)
111. Marianne Fredriksson: Simon og eiketrærne (1985)
112. Victoria Hislop: Hjemkomsten (2008)
113. Michael Cunningham: Før kvelden kommer (2010)
114: Tomm Kristiansen: Mørk safari (1998)
115. Anne Karin Elstad: Julie (1993)
116. Anne Karin Elstad: Som dine dager er (1995)
117. Kim Thúy: Ru (2009)
118. Anne Karin Elstad: Lenker (1998)


Desember:
119. Anne Karin Elstad: Fri (2000)
120. Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)
121. Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket (2011)
122. Kerstin Ekman: Hendelser ved vann (1994)
123. Cecilie Enger: Himmelstormeren (2007)
124. Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011)
125. Henrik H. Langeland: Verdensmestrene (2010)
126. Irfan Orga: Adjø Istanbul (1950)
127. Amin Maalouf: Verden i ubalanse (2009)

Ravnene ved Tower i London

Amin Maalouf: "Verden i ubalanse"

Meget innsiktsfullt om utfordringene verden står overfor

Utgitt: 2009
Originaltittel: Le Dérèglement du monde
Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christine Amadou
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 249

Amin Maalouf er opprinnelig fra Libanon, og er kristen araber av herkomst. Han kom til Paris som flyktning i 1975, og har siden bodd i Frankrike. Alle hans bøker er skrevet på fransk.

Det Amin Maalouf er mest opptatt av og som hans litteratur derfor bærer preg av, er møtet mellom religioner og kulturer. Fra før av har jeg kun lest den skjønnlitterære og mesterlige romanen "Leo Afrikaneren". Men titler som "Samarkand", "Korstogene sett fra arabernes side" og "Identitet som dreper" frister sterkt! Dette en forfatter i en helt egen klasse, og både "Leo afrikaneren" og "Verden i ubalanse" er typiske terningkast seks-kandidater. Å oppdage en slik forfatter som dette er fantastisk! Det skjer ikke hvert år, for å si det slik. Hans unike og sammensatte bakgrunn gjør at nesten ingen bedre og med mer legitimitet enn ham kan sette ord på konfliktene mellom den kristne og den muslimske verden.

I "Verden i ubalanse" tar Amin Maalouf for seg noen av de viktigste utfordringer verden av i dag står overfor. Det handler om klimakriser, finanskriser og manglende terrorbalanse - og viktigst av alt: den dypere og dypere kløften som har oppstått mellom Vesten (les: de kristne) og Østen (les: muslimene).

"Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden." (side 19)

Under den kalde krigen hadde Vesten og muslimene en felles fiende: kommunismen. Og det paradoksale er at etter at den kalde krigen ble et tilbakelagt stadium, har det aldri vært så mye terrorisme som nettopp nå. Hvorfor? Et stykke ute i boka kommer "svaret":

"Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.

Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen." (side 152)

Verden ser forskjellig ut alt etter hvilke øyne som ser. Selv om Vesten har utviklet et samfunnssystem som ivaretar menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati og den slags, har det ikke alltid vært slik. Historien kommer gjerne i veien for de påstått gode hensikter.

"I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.

Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv." (side 51)

På en innsiktsfull måte leder Amin Maalouf oss gjennom det ene dilemmaet etter det andre. Han forklarer hvilke konsekvenser mangel på legitimitet kan ha i en konflikt, og drar frem invasjonen av Afghanistan og Irak som eksempler. I førstnevnte tilfelle sto i alle fall et unisont FN bak. I det sistnevnte tilfellet var invasjonen et sololøp uten sidestykke fra USAs side. Og i stedet for å bringe mer balanse i terrortrusselen i verden, har USA - som en elefant i et glasshus - antent en lunte som gjør at verden aldri før har vært mer farlig enn nettopp nå. En ild er tent mellom shia-muslimer og sunni-muslimer, og landet går bokstavelig talt i oppløsning for et helt folk. Her er det ikke øst mot vest, men muslimer som kjemper mot hverandre. Ikke ett sted har Maalouf klart å finne hvor det fremgår at amerikanerne ønsket mer demokrati i Irak som bakgrunn for invasjonen. Kontrollen over oljeforekomstene derimot ... Slik oppstår imidlertid ikke legitimitet ... Tvert i mot øker det hatet mellom folkegrupper. Maaloufs betraktninger i forhold til egypteren Nassers rolle i Midtøsten-konflikten er spesielt dyptpløyende i boka, og handler om at Nasser i alle fall et stykke på vei maktet å gi den arabiske verden stoltheten tilbake, og det til tross for at Nasser ikke var arabisk. Årsaken var hans legitimitet - fortjent eller ufortjent - kanskje utløst av arabernes behov for en ledestjerne.

Jeg kunne uten problem har skrevet en hel avhandling om mitt forhold til denne boka, om hva som gjorde inntrykk, hva som ga meg aha-opplevelser og hva jeg opplevde som viktigst osv. Jeg lar det imidlertid bli med dette, og håper i stedet at jeg har klart å vekke en interesse hos flere mht. å lese denne boka! Den fortjener å bli lest av så mange som overhode mulig! Ikke bare er den både tankevekkende, interessant og klok, men den er også så vanvittig godt skrevet! Der Maalouf føler seg på litt gyngende grunn, sier han klart fra om dette. Men uansett hvilket tema han omtaler, er det aldri vanskelig å skjønne logikken bak. Å være menneske er noe universalt, og det er i første rekke gjennom våre holdninger at vi kan påvirke hvilken verden vi ønsker oss i fremtiden. Så lenge vi i Vesten fortsetter å behandle muslimer som "de andre" eller annenrangs mennesker, ser det stygt ut for fremtiden. For gjennom dette skaper vi et bittert folk som får lyst til å rette opp i den urett de føler blir begått mot dem, og det med de midler de måtte ha til rådighet. Jeg runder av med følgende sitater fra boka:

"Om vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre." (s. 164)

"Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren." (side 206)

"Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden." (side 234)

Som nevnt innledningsvis blir det terningkast seks på denne boka!

Helt til slutt tar jeg med noen linker til interessante (profesjonelle) bokomtaler:
- Morgenbladet: Kjernespørsmål - europeerne må behandle muslimer slik de selv vil bli behandlet
- Aftenposten: Fra Beirut med innsikt

Amin Maalouf

"Simon og eiketrærne" (Regissør: Lisa Ohlin)

Storslått, vakker og gripende!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Simon och ekarna
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Bill Skarsgård (Simon), Jan Josef Liefers (Isaks far), Helen Sjöholm (Simons adoptivmor), Katharina Schüttler (Isaks kusine), Josefin Neldén, Stefan Gödicke (Simons adoptivfar), Cecilia Nilsson (Inga), Karl Linnertorp (Isak)
Spilletid: 122 min.
Filmen er basert på Marianne Fredrikssons roman "Simon og eiketrærne"

Simon vokser opp i en arbeiderfamilie utenfor Göteborg og andre verdenskrig er i gang. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, var den merkbar også der. Blant annet ble jødene hetset som den verste pariakaste.

Simon har hele sitt liv følt seg annerledes enn sin mor og far. Han er begavet på mange områder, og selv om foreldrene elsker ham svært høyt, skremmes de av at han er så annerledes. Faren ønsker å lære ham å sloss, med alt Simon ønsker er å sitte med nesen ned i en bok oppe i det store eiketreet nede ved havet.

Den dagen Simon gir sterkt uttrykk for at han ønsker å gå på en spesiell privatskole, er faren helt fra seg. Hva er det med Simon som gjør at det han kan tilby, ikke er bra nok? Motvillig går han med på dette likevel, mot at Simon lover at han skal holde seg unna eiketrærne.

Allerede første skoledag blir Simon, som egentlig ikke passer inn blant de andre mer velstående guttene, kjent med Isak. Isak er jøde, og faren hans er meget velstående. Han og familien har flyktet fra Hitlers Nazi-Tyskland, men dette forhindrer ikke at moren hans er helt på bristepunktet hver gang hun skjønner at nazistene kommer nærmere. Den dagen hun får høre at både Danmark og Norge er invadert, får hun et nervesammenbrudd.

Vennskapet mellom Isak og Simon blomstrer under krigen. Isak utsettes for så massiv jødehets at han til slutt ikke orker å gå på skolen. Da griper moren til Simon inn og tilbyr hans far, som nå er alene med sønnen siden moren er innlagt på psykiatrisk, at Isak kan bo hos dem inntil han har kommet til hektene.

Imens føler Simons far seg både truet og invadert av denne velsituerte herremannen som aldri mangler penger, og som kommer med mye flottere gaver enn han selv er i stand til. Uansett hva han presterer, kommer det i skyggen av Isaks fars bidrag ... Og så skjer det underlige at mens Simon utvikler sine talenter og begavelser innenfor den akademiske sfære, viser Isak utpregede egenskaper innenfor håndtverksfagene.

Etter hvert blir vi vitne til at guttene Simon og Isak vokser opp og blir menn. Men der Isak følger en stødig kurs opp mot voksen alder, leter Simon etter et ståsted. Han føler seg ikke hjemme noe sted. Den dagen han får vite hvem som er hans egentlige foreldre, faller imidlertid mye på plass. For plutselig er han ikke den som aldri fant sin plass der han kom fra. Han er akkurat slik han skulle være ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg leste Marianne Fredrikssons bok "Simon og eiketrærne", og det var først da jeg var ferdig med boka og hadde laget en omtale på bloggen min at jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert og skulle ha premiere i romjula. Det er virkelig ikke ofte jeg får rotet meg til å gå på kino, men denne filmen måtte jeg se! Før den kom på DVD! Jeg kjenner til at filmen har fått litt lunken mottakelse både her og der, og dette er antakelig ikke til å unngå når en bok svært mange mennesker har et fantastisk forhold til, blir gjort til film. Selv opplevde jeg den akkurat så "storslått, vakker og gripende" som forhåndsreklamen lovet. Jeg vet allerede nå at dette er en film jeg kommer til å se flere ganger, ikke utelukkende pga. historien, men også pga. all magien som har kommet ut av en utmerket kameraføring, med vakker natur som kulisse. Skuespillerprestasjonene er utmerkede, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Bill Skarsgård (sønn av Stellan Skarsgård) i rollen som Simon og Jan Josef Liefers i rollen som Isaks far. Jeg er overbevist om at denne filmen kommer i betraktning når Oscar-statuetten for beste utenlandske film skal utdeles! For dette publikumet kommer neppe boka i veien for filmopplevelsen ... Jeg gir terningkast fem!

Simons far ønsker å lære Simon å sloss

Simon er omgitt av kjærlighet, men føler likevel at han ikke passer inn

Simon i Bill Skarsgårds skikkelse

Irfan Orga: "Adjø Istanbul"

Autentisk og eksotisk om livet i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet

Utgitt første gang (på engelsk): 1950
Originaltittel: Portrait of a Turkish Family
Utgitt første gang på norsk: 1988
Denne utgaven er utgitt: 2010 
Forlag: Fortellerforlaget
Antall sider: 265
Etterord av forfatterens sønn Ateş Orga

Irfan Orga (f. 1908 d. 1970) vokste opp som sønn av Hüsnü og şevkiye i Bayazit, en velstående familie i begynnelsen av det 20. århundre. Først senere - etter at Atatürk (f. 1881 d. 1938) tok over makten i landet, og demokratiserte Tyrkia, ble alle tyrkere pålagt å ta seg et etternavn. Tilfeldighetene førte til at dette etternavnet ble Orga.

I bokas etterord, ført i pennen av sønnen, beskriver han sin far slik:

"Han var en omtenksom og snill person, en vis og følsom mann med psykologisk og forståelsesfull innsikt, en mann av ære. Hans oppskrift på livet var hans mors oppfatning av at "det er vulgært å skryte" og hans farmors advarsel mot å "la noen forstå at du er fortvilet. Ta på deg dine beste klær og se stolt ut, så oppnår du hva som helst ... ellers får du ikke annet enn spark"." (Side 251)

I et herskapelig hus på en høyde i Istanbul kunne familien, som altså etter hvert bar familienavnet Orga, nyte både utsikt, frisk luft og sollys, akkurat slik Irfans mor helst foretrakk dette. I en tid hvor kvinnene levde i skjul bak lukkede dører og alltid tildekket av slør de få gangene de entret verden utenfor, ga mangel på gjenboere stor frihet mht. akkurat dette. De første årene av Irfans oppvekst var preget av mye kjærlighet, trygghet og ikke minst gamle tradisjoner.

Ved inngangen til første verdenskrig ble Irfans far kalt til tjeneste som soldat. Og med familiens mannlige overhode ute av syne, begynte forfallet i familien. I første rekke ble farmoren redningen, men etter hvert ble det nødvendig for moren å gå ut i arbeid. Tyrkia befant seg i en brytningstid, hvor det forbundet med skam for kvinner å oppholde seg for mye utendørs, samtidig som nøden tvang dem til det. Den virkelige nedturen ned i fattigdommen startet imidlertid da deres hjem brant ned til grunnen, og familien mistet alt de eide. Irfan og broren Mehmet ble etter hvert sendt til Kuleli, hvor de ved å forplikte seg til en 25 års kontrakt, fikk seg en millitær utdannelse.

Samtidig følger vi Tyrkias dramatiske historie som kuliminerte i Atatürks død i 1938 og etter hvert utbruddet av andre verdenskrig, som til slutt førte Irfan i eksil i London.

På en måte synes jeg det er litt synd at tittelen på boka er endret til "Adjø Istanbul", for det naturlige ville ha vært rett og slett å kalle den "Et portrett av en tyrkisk familie". Boka er uansett meget godt skrevet, selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt som Daily Telegraph som er sitert med ordene "Boka er et lite mesterverk" på smussomslaget. Gjennom nokså korte kapitler gir Irfan oss små blikk inn i det typiske tyrkiske hverdagslivet i tiårene 1920-1940. En ting er beskrivelsen av hammam, basarene og skikkene, men noe ganske annet er beskrivelsene av de forandringer som skjedde ved overgangen fra det sultanstyrte osmanske riket til det demokratiske Tyrkia med Atatürk i spissen fra 1923. Fra den ene dagen til den andre var religion blitt en privatsak, og det å bære religiøse plagg var forbudt. Denne utviklingen forklarer langt på vei hvorfor Tyrkia er nokså annerledes enn resten av den muslimske verden i sitt forhold til religiøse uttrykk.

Ekstra spennende er det at boka er selvbiografisk og dermed også en autentisk historie. Dette har jeg spesielt sansen for, evig nysgjerrig som jeg alltid er på å lese om andre kulturer og kanskje spesielt den muslimske kulturen (som for øvrig er så mangefascettert og forskjellig fra land til land at det ikke går an å snakke om kun en kultur). Tyrkia var for øvrig ikke alene om å ha det vanskelig rent økonomisk i 1920- og 30-årene, idet de delte skjebne med resten av Europa. Sult, fattigdom og nød gjorde at mange døde av helt banale sykdommer. Men i motsetning til svært mange andre familier i den tiden, hadde familien Orga i det minste gamle familieklenodier som ble solgt unna for å brødfø familien enda en stund til. Alt i alt en bok som helt klart fortjener terningkast fem!

Helt til slutt kan jeg ikke la være å bemerke sønnens opplysninger om at boka ble skrevet mens familien bodde på Inverness Terrace 21 i Bayswater, nettopp der jeg og min mann bodde på hotell under et av våre London-besøk (i 2001)! 

Irfan Orga

Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Fantastisk om skimiljøet på Oslos beste vestkant i 1982!

Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig  raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Henrik H. Langeland

Enkelte øyeblikk i livet er magiske ...

"Dødens drabanter" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Dødens drabanter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Line Verndal, Vegar Hoel (Hans)
Spilletid: 97 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Dødens drabanter" fra 2006


Varg Veum blir kontaktet av politiinspektør Hamre tidlig en morgen. På en gård utenfor Bergen er et eldre ektepar funnet drept, og alle spor peker mot fostersønnen deres Jan Egil. Jan Egil har nemlig flyktet opp i en fjellside. Med seg har han det som antas å være mordvåpenet samt ei nabojente han har tatt som gissel. Den eneste han ønsker å snakke med, er Varg, som han kjenner fra den tiden da Varg jobbet i barnevernet.

Varg ankommer åstedet med helikopter, og det lykkes ham å få kontakt med Jan Egil og jenta. Jan Egil insisterer på at han er uskyldig, og Varg tror ham. Da de kommer tilbake til gården, blir Jan Egil lagt i jern umiddelbart, og han føler seg dolket i ryggen av Varg.

Kort tid etter at Jan Egil er arrestert, har fått advokat og har vært gjennom sitt første avhør, tilstår han likevel drapet på sine fosterforeldre. Varg skjønner ingenting. Det er noe som er alvorlig galt, og han akter ikke å gi seg før han har funnet ut hva det er ... Han finner bl.a. noen forkullede rester av plastkanner på det eldre ekteparets eiendom. I mellomtidem dør den ene ungdommen etter den andre av det nye mote-dopet - GHB - og spørsmålet er hvem som står bak og forsyner dem med dette stoffet. I tillegg dør enda en eldre mann, og Varg som ankommer åstedet først, ser en kjent skikkelse flykte derfra ... Og i bakgrunnen venter for øvrig en utålmodig Karin på at Varg skal ha tid til å starte opp et slags samliv med henne ...

Plottet i denne filmen er noe av det mest spennende Gunnar Staalesen har skapt, mener jeg. Filmen holder også det samme hesebelesende tempoet som i boka, hvor ingenting er slik det kan se ut som ved første øyekast. Skuespilleren Lise Verndal dukker opp i en birolle som Vargs tidligere kollega i barnevernet, men uansett hvor hardt hun prøver, er og blir hun nøyaktig den samme rollefiguren som i "Himmelblå", nemlig Himmelblå-Marit. Jeg klarte i alle fall ikke å få øye på noen annen karakter. I det store og hele spilte dette imidlertid mindre rolle, for i denne niende Varg Veum-filmen er det først og fremst Veum selv og fosterbarnet Jan Egil som står i fokus. Vegar Hoel spilte dessuten den andre barnevernsmedarbeideren (Hans) glitrende! Med en personlighet helt på grensen mot psyko, skjult under et tilsynelatende rolig ytre, er han med på å skape den uhyggestemningen som gjorde filmen så spennende. Her blir det terningkast fem!

Det har lykkes Varg å få Jan Egil til å overgi seg

Jan Egil føler seg sviktet

Politiinspektør Hamre og privatdetektiv Varg Veum

"The Borgias" - sesong 1 (Regissør: Neil Jordan)

Storslagen serie om pavekirken på slutten av 1400-tallet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 1
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza), Joanne Whalley (Vanozza Cattaneo), Aidan Alexander (Gioffre Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Colm Feore (Giuliano Della Rovere), Sean Harris (Micheletto), Ruta Gedmintas (Ursula Bonadeo), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo) 
Spilletid: 7 t 27 min.

Rammefortellingen i denne TV-serien er basert på virkelige hendelser, og Rodrigo Borgia (f. 1431 d. 1503) er en virkelig person som ble pave (Alexander Sextus) i perioden 1492 - 1503. Opprinnelig var han fra Valencia i Spania, og han hadde familie og fire barn da han ved hjelp av kløkt, penger og intriger tilranet seg makten som pave i 1492. Han huskes i ettertiden for hvor dypt pavedømmet sank mens han regjerte, og dette skal ha inspirert hans samtidige Niccoló Machiavelli til å skrive sitt berømte verk "Fyrsten".

I første episode av serien om Borgia-familien ligger pave Innocens VIII for døden, og dette er et øyeblikk den ambisiøse kardinal Rodrigo Borgia har ventet lenge på. Da døden har inntruffet, sperres alle kardinalene inne i det Sixtinske kapell i Vatikanet, slik tradisjonen tilsier, for å velge en ny pave. I følge reglene skal ingen av dem ha kontakt med noen utenfor, slik at valget kan foregå uten innblanding fra utenomverdenen. Dette forhindrer likevel ikke Rodrigo Borgia fra å bruke alle midler som står i hans makt for å vinne valget. Ved hjelp av brevduer kommuniserer han bl.a. med sin sønn Cesare. Da valget av Rodrigo Borgia er et faktum, anses det som intet mindre enn en skandale, men ingen kan gjøre noe.

Prisen den nyutnevnte paven betaler er at han ikke lenger kan leve sammen med sin kone Ursula. Han kan i det hele tatt ikke ha samkvem med noen kvinne. Like fullt går det ikke lang tid før han tar seg en elskerinne - den vakre Giulia Farnese, som han også lar den berømte maleren Raphael portrettere. Hans verdslige kone Ursula blir rasende. Hun har i og for seg motvillig akseptert at hun har mistet sin mann, men kan ikke utstå tanken på at paven faktisk har tatt seg en elskerinne. 

Portrettet av Giulia Farnese

I de følgende episodene følger vi intrigene i Vatikanet. Paven er en strateg av rang, og ved å utnevne sin eldste sønn Cesare til kardinal og sin nest eldste sønn Juan som krigsleder, sikrer han seg i alle fall en håndfull lojale menn rundt seg. Dessuten gifter han bort sin øyesten, datteren Lucrezia, til et medlem av Sforza-familien. Dette for å sikre støtte fra nord i tilfelle franskmennene skulle bli for nærgående. Ekteskapet blir en tragedie fra ende til annen, og fremstår i tillegg som fullstendig meningsløst når den forventede støtten fra Sforza-familien uteblir i det avgjørende øyeblikket ...

Dette er en tidsalder hvor dobbeltmoralen florerer, og hvor det eneste som teller er penger, makt og en akseptabel fasade. Kjærligheten finner man alle andre steder enn innenfor ekteskapets rammer, og selv om kirkens menn ikke kan gifte seg, boltrer enkelte seg likevel i kvinner. Ingenting er slik det kan se ut som på overflaten, og det gjelder å søke beskyttelse hos de rette personene. Et menneskeliv er nemlig ikke mye verdt, og et eneste feiltrinn kan koste en livet før man får snudd seg.

Jeg elsker historiske dramaer som er basert på virkelige hendelser! Da jeg nylig ble klar over denne serien, som er produsert av det samme selskapet som sto bak Tudor-serien, skjønte jeg at jeg bare måtte se også denne serien. Jeg ble virkelig ikke skuffet! Dramaet er storslagent, skuespillerne er akkurat hhv. så kjekke og vakre som de bør være, historien er lærerik, kulissene og kostymene eventyrlige og dramaturgien er uovertruffen! Jeremy Irons er en av mine yndlingsskuespillere og han er ganske enkelt fantastisk i rollen som den kyniske paven Alexander Sextus. Kvinnene både han og sønnene tar for seg av er ikke bare guddommelig vakre, men også smarte og intelligente. Man sitter fjetret og vil bare ha mer, mer, mer ... Når jeg tenker på sluttscenen i siste episode i sesong 1 av serien, håper jeg virkelig at sesong 2 snart er klar for det norske markedet! Her blir det terningkast fem!

Familien Borgia 

Hvilken tabbe av paven å utpeke sin nesteldste sønn Juan som hærfører all den

tid det er eldstesønnen og kardinalen Cesare som sitter inne med strategiske egenskaper og mot.

Vakre Lucrezia går en ublid skjebne i møte ...

Kong Karl XIII er klar til å invadere Italia sammen med en av pavens 

kardinaler som ønsker å bli kvitt den usømmelige og korrumperte paven, 

nesten for en hver pris