Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)
Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med!
Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden.
Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv.
Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok
"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene.
Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier!
Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.
Om "Stemmer fra Israel"
Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ...
I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre.
"Gazastripen, 2008
Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.
(12)" (side 11)
Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)
En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)
Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff.
En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:
"Vest for Nablus, 2000
... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)
Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der.
Min oppfatning av boka
Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet.
Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd.
Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten.
Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred.
Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:
Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.
Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs.
Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand.
Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris.
Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt.
Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det.
Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!
Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese!
Utgitt: 2017
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 102
ISBN: 978-82-05-50238-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
 |
| Finn Iunker (bildet har jeg lånt av forlaget= |
Takk Rose-Marie, nå er jeg forberedt på å starte med denne boken. "Heldigvis" taler den ikke israelernes sak, slik jeg antok da jeg bare hadde lest tittelen. Gleder meg til å lese :)
SvarSlettJeg håper at du leser denne boka med de rette "brillene". Den er mer nyansert enn at det handler om å være for eller imot israelernes sak.
SlettDet jeg mener med å lese boka med «de rette brillene», Tine, er at det blir veldig feil å lese en bok som dette for ytterligere å segmentene hat mot Israel.
SlettVi skal være glade for at noen har påtatt seg rollen som varslere. Denne boka kan ikke tas til inntekt for at «alle» er som beskrevet her. Da blir det skummelt å si fra om slike ting, for hatet vil jo da også slå tilbake på varslerne, som er av samme folkeslag.
Til alle tider har det vært ting som ikke har fungert bra. Noen går foran og sier ifra, og bidrar på den måten til fremskrittet. Til at ting kan bli bedre, til at man kan få bukt med ukultur.
Jeg håper virkelig at leserne av denne boka forstår akkurat dét!
Takk for velinformert og sjenerøs lesning. Hva angår Conrad Myrlands kommentar i Dagen, publiserte avisen 20. november mitt svar til ham, men det er til nå ikke lagt ut på dagen.no.
SvarSlettMed vennlig hilsen
Finn Iunker
* * *
MENNESKER LIDER. IKKE LE AV DEM
Publisert i Dagen, 20. november 2017
Daglig leder i Med Israel for fred, Conrad Myrland, hadde den 23. oktober en artikkel på trykk med tittelen «Slik rører du sammen mer Israel-hat». Myrland forsøker å latterliggjøre min seneste bok, «Stemmer fra Israel» (Kolon Forlag). Det må han gjerne gjøre, men jeg fremmer ikke hat mot noen, og jeg må derfor få lov til å svare. Det siste vi trenger her i verden, er mer hat.
«Stemmer fra Israel» er basert på israelske soldaters vitnesbyrd, publisert av organisasjonen Breaking the Silence i boken «Our Harsh Logic» (2012). Jeg har bragt deres stemmer videre fordi norske debattanter ofte glemmer menneskene som lider når de diskuterer FN og folkeretten og grenser og kriger og hvem som angrep først. Vi bør takke de israelske veteranene for at de deler historiene med oss. Deres beretninger er et viktig supplement til det som vi ellers får høre fra palestinere, israelske politikere og norske eksperter.
Jeg har redigert vitnesbyrdene, og det finnes derfor et fortolkende ledd mellom leserne og «Stemmer fra Israel», et ledd som ikke finnes mellom leserne og «Our Harsh Logic». Andre vil kanskje vurdere vitnesbyrdene annerledes. Derfor er hver tekst hos meg etterfulgt av et tall i hakeparentes, slik at eksempelvis «[9]» henviser til vitnesbyrd nummer 9 i «Our Harsh Logic».
Conrad Myrland tar imidlertid feil når han tror at jeg skildrer krigshandlinger. Samtlige av mine tekster viser soldaters (og bosetteres) handlinger overfor sivile palestinere, i situasjoner som ikke kan kalles truende. Det blir derfor også uriktig når Myrland henviser til norske soldater i Afganistan. Unødig bruk av vold i Afganistan legitimerer ikke unødig bruk av vold på Vestbredden.
«Det vel eneste skytedrapet det kommer anklager om», skriver han, «av en mann som gikk på et tak i Nablus en natt i 2002, høres ille ut.» Ja, det høres ille ut, for det /er/ ille. Palestineren som ble skutt og drept, var ubevæpnet og utgjorde ingen fare. Hos meg står det (s. 60): «Kompanisjefen vurderte det kanskje sånn at han holdt utkikk, altså at han visste at fyren ikke utgjorde noen direkte trussel.»
Myrland synes imidlertid å forutsette at jeg bevisst har utelatt «eventuelle opplysninger om trusselbildet kompanien som ga ordren[,] stod overfor». Men det finnes ikke noe å utelate. De som måtte ha «Our Harsh Logic» for hånden, kan selv slå opp i forelegget (vitnesbyrd nr. 9), der det står: «The company commander declared him a lookout, meaning he understood that the guy was no threat to us, and he gave the order to kill him and we shot him.» Hos meg er det faktisk mildere enn i originalen, siden jeg har lagt inn et «kanskje» som åpner for at kompanisjefen kan ha misforstått trusselbildet. Det gjorde han ikke.
Myrland mener at «episodene som beskrives[,] i all hovedsak er anklager om kjeltringstreker framsatt fra ufullkommen hukommelse flere år senere». Til det må bemerkes at veteranene husker det vesentlige, nemlig overgrepene de har begått. Og når Myrland omtaler overgrepene som «kjeltringstreker», vil lesere av Dagen kanskje se for seg noe relativt uskyldig, som når soldater stjeler fra hus de ransaker. Skjønt tyveri er alvorlig nok.
(forts.)
Takk for velinformert og sjenerøs lesning. Hva angår Conrad Myrlands kommentar i Dagen, publiserte avisen 20. november mitt svar til ham, men det er til nå ikke lagt ut på dagen.no.
SvarSlettMed vennlig hilsen
Finn Iunker
* * *
MENNESKER LIDER. IKKE LE AV DEM
Publisert i Dagen, 20. november 2017
Daglig leder i Med Israel for fred, Conrad Myrland, hadde den 23. oktober en artikkel på trykk med tittelen «Slik rører du sammen mer Israel-hat». Myrland forsøker å latterliggjøre min seneste bok, «Stemmer fra Israel» (Kolon Forlag). Det må han gjerne gjøre, men jeg fremmer ikke hat mot noen, og jeg må derfor få lov til å svare. Det siste vi trenger her i verden, er mer hat.
«Stemmer fra Israel» er basert på israelske soldaters vitnesbyrd, publisert av organisasjonen Breaking the Silence i boken «Our Harsh Logic» (2012). Jeg har bragt deres stemmer videre fordi norske debattanter ofte glemmer menneskene som lider når de diskuterer FN og folkeretten og grenser og kriger og hvem som angrep først. Vi bør takke de israelske veteranene for at de deler historiene med oss. Deres beretninger er et viktig supplement til det som vi ellers får høre fra palestinere, israelske politikere og norske eksperter.
Jeg har redigert vitnesbyrdene, og det finnes derfor et fortolkende ledd mellom leserne og «Stemmer fra Israel», et ledd som ikke finnes mellom leserne og «Our Harsh Logic». Andre vil kanskje vurdere vitnesbyrdene annerledes. Derfor er hver tekst hos meg etterfulgt av et tall i hakeparentes, slik at eksempelvis «[9]» henviser til vitnesbyrd nummer 9 i «Our Harsh Logic».
Conrad Myrland tar imidlertid feil når han tror at jeg skildrer krigshandlinger. Samtlige av mine tekster viser soldaters (og bosetteres) handlinger overfor sivile palestinere, i situasjoner som ikke kan kalles truende. Det blir derfor også uriktig når Myrland henviser til norske soldater i Afganistan. Unødig bruk av vold i Afganistan legitimerer ikke unødig bruk av vold på Vestbredden.
«Det vel eneste skytedrapet det kommer anklager om», skriver han, «av en mann som gikk på et tak i Nablus en natt i 2002, høres ille ut.» Ja, det høres ille ut, for det /er/ ille. Palestineren som ble skutt og drept, var ubevæpnet og utgjorde ingen fare. Hos meg står det (s. 60): «Kompanisjefen vurderte det kanskje sånn at han holdt utkikk, altså at han visste at fyren ikke utgjorde noen direkte trussel.»
Myrland synes imidlertid å forutsette at jeg bevisst har utelatt «eventuelle opplysninger om trusselbildet kompanien som ga ordren[,] stod overfor». Men det finnes ikke noe å utelate. De som måtte ha «Our Harsh Logic» for hånden, kan selv slå opp i forelegget (vitnesbyrd nr. 9), der det står: «The company commander declared him a lookout, meaning he understood that the guy was no threat to us, and he gave the order to kill him and we shot him.» Hos meg er det faktisk mildere enn i originalen, siden jeg har lagt inn et «kanskje» som åpner for at kompanisjefen kan ha misforstått trusselbildet. Det gjorde han ikke.
Myrland mener at «episodene som beskrives[,] i all hovedsak er anklager om kjeltringstreker framsatt fra ufullkommen hukommelse flere år senere». Til det må bemerkes at veteranene husker det vesentlige, nemlig overgrepene de har begått. Og når Myrland omtaler overgrepene som «kjeltringstreker», vil lesere av Dagen kanskje se for seg noe relativt uskyldig, som når soldater stjeler fra hus de ransaker. Skjønt tyveri er alvorlig nok.
(forts.)
(forts.)
SvarSlettMen «kjeltringstrekene» det er snakk om, og som leserne bør ta inn over seg, handler om soldater som banker opp palestinere som allerede sitter bakbundet, soldager som urinerer på en far og en sønn bare for gøy, soldater som stjeler palestineres ID-kort bare for gøy, soldater som skremmer fedre så de skiter i buksa, soldater som ler av barn som ser sin egen mor bli sprengt i filler av israelsk sprengstoff.
Beretningene gjør et sterkt inntrykk, spesielt når vi husker at disse veteranene er som du og jeg. Hadde jeg klart å opptre anstendig i lignende situasjoner? Det har jeg ingen grunn til å anta, og det er skremmer meg. Historien har lært oss at mennesker flest har mørke krefter i seg som kan få dem til å gjøre grusomme ting når ingen rundt dem sier ifra. Men uansett hva vi måtte mene om situasjonen i Israel-Palestina, må vi ikke glemme at palestinerne er våre medmennesker, de også, simpelthen i kraft av å være mennesker. Og jeg forstår ikke Conrad Myrlands behov for å latterliggjøre dem som bringer deres lidelser videre.
Takk for et klokt og nyanserende innlegg, som jeg setter stor pris på at du har lagt til i kommentarfeltet til min anmeldelse av din bok!
SlettJeg hadde ikke lest mange linjene av Conrad Myrlands "anmeldelse" før jeg skjønte at dette var så lavmåls at det ikke var mulig å ta det på alvor. Langt mer alvorlig synes jeg imidlertid det er at noe slikt kommer på trykk i en antatt seriøs avis! Ja, han latterliggjør andre menneskers lidelser på en så rystende og sjokkerende måte at man kan bli mørkeredd av mindre.
Folk er nødt til å si fra for at man skal komme slike ugjerninger og holdninger til livs! I begynnelsen må dette nødvendigvis skje anonymt, inntil det er klima for å stå frem i full offentlighet. Det er det åpenbart ikke enda ...
Takk for din bok! Den er viktig - uansett hva man måtte mene om Israel og Palestina for øvrig. Folk er folk uansett hvor de kommer fra. Livet er hellig!
Selv takk.
SvarSlettUnder følger en kronikk som ble publisert i Klassekampen 28. oktober. Heller ikke denne teksten er tilgjengelig på nett, og jeg er takknemlig for å kunne legge den ut på et relevant nettsted.
Takk for at du bryr deg.
***
SANNHETEN ER KONKRET
Publisert i Klassekampen 28. oktober 2017
«Upartiske observatørerer vet at det israelske forsvaret (IDF) opererer med stor disiplin», skrev Dan Poraz ved den israelske ambassaden i Klassekampen 9. desember 2015. Denne disiplinen kan man studere i min nye bok «Stemmer fra Israel»:
Soldater som stjeler fra hjem de ransaker midt på natta. Soldater som ler av barn som har sett sin egen mor bli sprengt i filler. En soldat som binder en palestiner fast til panseret på bilen og deretter kjører rundt med ham i landsbyen. Soldater som urinerer på en far, en mor, et barn.
Slik er hverdagen for palestinere på okkupert land. Slik virker disiplinert israelsk politikk, som norske myndigheter så helhjertet slutter opp om.
Karin Moe mener i et innlegg 19. oktober i Klassekamen at det er «hatmat og demonisering» å videreformidle beretninger om grufulle handlinger, la oss si om en israeler som slår en palestiner i ansiktet. Merk at palestineren sitter med håndjern og ikke utgjør noen trussel, og at israeleren bruker geværkolben å slå med.
Merk også at «Stemmer fra Israel» ikke er et forsøk på demonisering av noen. Demoner er dessuten nokså enkle å forholde seg til. For det første eksisterer de ikke, og for det andre driver de bare med demonting. Mennesker på sin side er langt mer komplekse vesener, og når forholdene ligger til rette for det, utførerer de gjerninger som er så ondskapsfulle at man knapt kan tro det.
Morgenbladet spurte meg i et intervju 13. oktober om hvorfor jeg ikke hadde satt historiene inn i en større sammenheng, og en krass kommentar på hjemmesiden til den pro-israelske organisasjonen Med Israel for fred (Miff) er inne på noe lignende, i likhet med Karin Moe.
Historien er rik på sammenhenger. Vi bærer forrige århundre med oss og har ikke lyst til å lære av det. Historien rommer også utallige eksempler på at vi misliker budbringeren når det er vanskelig å fordøye det som han eller hun beretter. Under den kalde krigen var det ingen på venstresiden som likte å høre om ofre for kommunismen i Øst-Europa, og det var heller ingen på høyresiden som likte å høre om CIAs operasjoner i Sør-Amerika.
Det ender ofte i en pervers konkurranse. Hvem var verst i Vietnam: kommunistene i nord eller amerikanerne i sør? Conrad Myrland i Miff skriver at «Israel følger krigens folkerett ’godt over gjennomsnittlig’ (Cecilie Hellestveit) i forhold til andre land».
(forts.)
(forts.)
SvarSlettIsrael har rett til å forsvare seg mot dem de okkuperer, sier vi, men hvordan kan vi sette dette inn i en sammenheng uten å gå til vår egen okkupasjonshistorie og diskutere tyskernes angivelige rett til å forsvare seg mot sabotører på Vemork? TV 2s korrespondent Fredrik Græsvik inkluderer i sin bok «Evig krig» (2015) et fotografi av en grafitti i Hebron: «Gass araberne.» Det mangler ikke på sammenhenger.
Men sannheten er konkret, som Lenin sa. Sannheten er at en israelsk soldat kan stjele ID-kortet til en palestiner bare for gøy, uten at det får konsekvenser. Sannheten er at en annen soldat bare for gøy kan få en palestinsk far til å drite i buksa i ren frykt, uten at det får konsekvenser. Volden mot palestinerne fremstår som fullstendig vilkårlig, og ondskapen like banal som den alltid er. Volden fremstår også, på et politisk plan, som velordnet. Eller disiplinert, om man vil.
«Stemmer fra Israel» er en politisk bok, men den sikter ikke så høyt. Jeg tror ikke den vil bli lest av noen høyt der oppe i maktens irrganger, høyt der oppe hvor luften er så tynn. Norsk utenrikspolitikk lar seg heller ikke endre fra den ene dagen til den andre, og godt er det. På den annen side er ikke veien lang til nærmeste kommunestyre, og før eller senere må man spørre seg om vi virkelig kan opprettholde normale handelsforbindelser til en stat som åpenbart trives så godt med å ødelegge livet til dem de okkuperer.
Trondheim har klart å si nei. Tromsø har klart å si nei. LO har klart det. Fagforbundet har nettopp klart det, nemlig å vedta å «støtte den palestinske bevegelsen for boikott, de-investeringer og sanksjoner mot Israel (BDS)», som Klassekampen meldte 21. oktober.
Husk at boikott er en fredelig protest. Boikott er dialog. Israels replikk til boikotten er å nekte innreise for enhver med meninger som mine.
«Stemmer fra Israel» er også en skjønnlitterær bok. Men politisk kunst uten politisk sak er nonsens. Jeg håper at boken min kan bidra til at flere kommunestyrer følger Trondheims og Tromsøs eksempel, og at flere forbund og foreninger følger LO og Fagforbundet. I prinsippet skal de folkevalgte høre på oss. I praksis blir de før eller siden nødt til det, forutsatt at vi har et klart budskap å gi dem.
Men politisk kunst uten kunst er også nonsens. Det kan fremstå som direkte smakløst å behandle beretninger om grufulle handlinger etter stilkunstens mange regler, men når en jødisk gutt i Hebron tar livet av en palestinsk jente ved å knuse skallen hennes med en murstein, er det min oppgave å finne riktig verb. Jeg leter etter skjønnhet der det ikke finnes noe vakkert.
For jeg tror det nytter. Alle som skriver, er optimister.
Takk for enda et klokt innlegg!
SlettJeg tror heller ikke at en bok som dette vil bidra til mer hat. Den når nok ikke ut til SÅ mange heller, er jeg redd.
Det har aldri vært lett å være varsler. Internasjonalt er det for øvrig kun ett språk som virker når alle diplomatiske løsninger har vært forsøkt uten hell. Det er økonomisk boikott. Israel har drevet med økonomisk boikott av bla. Gaza i årevis. Matmangelen har i perioder vært ekstrem. Fattigmannsmåten å ta igjen på er dessverre terror. Det hele blir en spiral som aldri tar slutt. Represalier skaper en voldsspiral og hatet blir så sterkt at det skal sterk ryggrad for en stat å så gode humanistiske holdninger i folket sitt.
Hver gang det snakkes om økonomisk boikott av Israel, skrikes det opp. Men Israel driver jo med det samme overfor Gaza! Israelerne kan reise fritt ut og inn av sitt land. Det kan ikke menneskene i Gaza.
At verden reagerer viser at det er gode humanistiske holdninger i verden, tenker jeg. Skulle vi vært likegyldige? Hva ville det sagt om oss? Et liv er et liv, uansett hvilket folkeslag vi snakker om. Det er ikke slik at noen liv er mer verdt enn andre. Jeg er for fred, men noen må stoppe galskapen! Noen ganger må man innse at det koster for å gå fra noe riktig ille til det bedre.