Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

torsdag 7. april 2011

Hurtigruta april 2011

Jeg har nettopp vært på tur med Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, og her er noen highlights fra turen, som jeg virkelig kan anbefale - og garantert kommer til å ta igjen på en annen tid av året!

Solnedgang over skyene på flyet til Tromsø
Vel fremme i Tromsø ... ;-)
Lekkert ombord på Hurtigruta
Risøyhamn
Risøyhamn
Helikopterlandingsplassen på Hurtigruta
Tørrfiskanlegg i Svolvær
Svolvær
Alstadhaug kirke
Brønnøysund
Brønnøysund
Lekkert interiør på båten
Hurtigruta har lagt til land i Trondheim


Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på to
rget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståst
ed. 

Boka er meget velskrevet og er en a
v de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fe
m. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 ko
mmer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.

søndag 3. april 2011

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han so
m medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 



Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)
Så ble han konge likevel ...
En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris
Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Portrait of a Marriage" (Regissør: Stephen Whittaker)

Et usedvanlig ekteskap i mellomkrigs-tidens England


Innspilt: 1990
Originaltittel: Portrait of a Marriage
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Janet McTeer (Vita Sackville-West), David Haig (Harold Nicolson), Cathryn Harrison (Violet Keppel Trefusis), Diana Fairfax (Lady Sackville), Peter Birch (Denys Trefusis). Alexander Pearce (Nigel Nicolson)
Spilletid: 3,5 timer

Filmen "Portrait of a Marriage" er basert på boka "Portrait of a Marriage: Vita Sackville-West and Harold Nicolson", som sønnen Nigel Nicolson ga ut i 1973. Boka hadde sitt utspring i Vitas egne dagboknotater og brevve
ksling mellom henne og hennes elskerinne Violet Keppel Trefusis.

Forfatteren Vita Sackville-West og politikeren Harold Nicolson giftet seg og fikk to sønner i mellomkrigstidens England. Ekteskapet var imidlertid ikke på noen måte A4, idet Harold var bifil og Vita det samme. Like fullt bygget deres ekteskap på et livslagt kameratskap som er få forunt. Når man kanskje ser bort fra de årene da Vitas kjærlighet til Violet holdt på å knuse hele familien ... Og det er nettopp dette denne filmen handler om.

Filmen viser at homofili langt på vei var akseptert selv i mellomkrigstidens England, bare man sørget for å være diskret. Åpen homofili var derimot ansett som forkastelig. Da Harold så seg nødt til å erkjenne overfor sin kone at han var homofil (eller bifil), hadde dette sin bakgrunn i at han hadde pådratt seg en kjønnssykdom som krevde seksuell avholdenhet under behandlingen. Vita tok dette forbausende pent, men det skulle vise seg at hun hadde sine egne hemmeligheter ... Hun hadde nemlig et forhold til Violet, en vill og på mange måter utemmet kvinne som sydet av sensualitet og opprørskhet. Vita forsøkte mang en gang å kutte henne ut, men ble nærmest viljeløst dratt tilbake. Følelsene dem i mellom var så sterke at de i perioder kunne ha gått i døden for hverandre.

På tross av det tabubelagte ved et slikt forhold, lyktes det kvinnene å legge ut på månedslange reiser i Europa. Vita utkledd som mann, Violet som den vakreste kvinne ... Harold hadde i alle år vært sjalu på sin kones venninne, men da det gikk opp for ham hvilket sterkt kjærlighetsforhold det faktisk var mellom dem, kjempet han en innbitt kamp om å få sin kone tilbake. Han elsket sin Vita, og ville ikke for noen pris miste henne. I mellomtiden var trekantdramaet utvidet idet Violet hadde giftet seg med Denys Trefusis. Et merkverdig ekteskap hvor man kan lure på hva det var som egentlig bandt dem sammen, og som gjorde det verdt for Denys å kjempe for å opprettholde forholdet ... Men nå fikk i det minste Harold hjelp av Denys i kampen om å få deres koner tilbake der de hørte hjemme. Slik de så det ...

Spesielt Janet McTeer og Cathryn Harrison spiller sine roller slik at det bokstavelig talt gnistrer mellom dem. Særlig scenene hvor desperasjonen driver dem til ytterpunktene av hva et menneske kan tåle, var sterk kost! Når BBC står bak en filmproduksjon, borger dette for kvalitet. Så også i dette tilfellet! Det forhold at filmen er basert på en sann historie gjør den selvsagt enda mer gripende. I datidens England var det som tidligere nevnt langt på vei akseptert at menn kunne ha en homofil legning, bare de var diskrete nok. Men at kvinner kunne ha det på samme måte, var derimot ikke akseptert. Man forlot i alle fall ikke mann og barn! For Vita handlet det om å få lov til å elske den hun ønsket, men hun måtte gi opp til slutt. De konforme sosiale kravene som hersket for hennes klasse, krevde dette. Her blir det terningkast fem!





lørdag 2. april 2011

Per Olov Enquist: "Et annet liv"

En selvransakelsens mester


Utgitt i Sverige: 2008
Innspilt som lydbok: 2009
Originaltittel: Et annat liv
Oppleser: Trond Brænne
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 45 min.

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn
terningkast seks!


Andre bokbloggere som har skrevet om Per Olov Enquists bøker:

- Knirk

"Brick Lane" (Regissør: Sarah Gavron)

Portrett av en innvandrer-
kvinne


Innspilt: 2007
Originaltittel: Brick Lane
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Tannishtha Chatterjee (Nazneen Ahmed), Satish Kaushik (Chanu Ahmed), Christopher Simpson (Karim), Naeema Begum (Rukshana "Shahna" Ahmed), Lana Rahman (Bibi Ahmed), Lalita Ahmed (Mrs. Islam), Harvey Virdi (Razia), Zafreen (Hasina), Harsh Nayyar Ali (Tariq)
Spilletid: 97 min.

Nazneen blir 17 år gammel "frivillig" tvangsgiftet til en betydelig eldre mann. Nærmest revet ut av sin barndom i Bangladesh reiser hun til London for å møte sin fremtidige ektemann Chanu som hun aldri har sett og derfor ikke kjenner. I rollen som fru Ahmed er det forventet at hun ikke har så mye hun skulle ha sagt, men fremstår som en umælende og pliktoppfyllende kon
e.

Chanu er svært opptatt av å bli oppfattet som en velutdannet mann med ære. Men uansett hvor mange fag han avlegger eksamen i, får han ikke sine forventede forfremmelser. Dette gjør ham etter hvert til en nokså forbitret mann. Hjemme går hans kone, og hun har i mellomtiden født ham to døtre. Chanu er ingen fintfølende mann som virkelig er interessert i å høre hva hans kone tenker og føler. Nei, han forventer at hun skal sitte og høre på hans lange monologer om ditt og datt. Og dersom han merker at hun ikke følger 100 % med, blir han dødelig fornærmet. Han er ikke spesielt opptatt av romantikk, men forsyner seg med det han vil ha. Likevel er han ingen dårlig mann. Han vet bare ikke bedre. Og Nazneen er blitt oppdratt til at kvinner tar det de får, aldri ber om noe og ikke kan flykte unna sin skjebne.

Ved et slumpetreff får Nazneen seg jobb som syerske. Og det er faktisk dette som redder familiens økonomi, for hennes ektemann diskuterer ikke opptak av lån eller større innkjøp med sin kone. Og når innkreveren av Chanus gjeld dukker opp, er det Nazneen som må fronte dette. Mannen hennes stikker nemlig av hver gang han får muligheten til det. Mer mann er han faktisk ikke.

Gjennom alle år ønsker Nazneen at de skal spare penger slik at de kan reise tilbake til hjemlandet. Men pengene glir bare gjennom hendene på ektemannen. Den dagen han faktisk er klar for en slik hjemreise, er det for sent for Nazneen. I mellomtiden har hun rukket å ha en affære med den flotte ungutten Karim som leverer syoppdrag til henne, og hun begynner så smått å bli klar over at hun faktisk har egne behov og ønsker ...

Det er to-tre år siden jeg leste Monica Alis roman "Brick Lane", som bergtok meg fullstendig. Filmen skuffet heller ikke, og det forundrer meg derfor stort at den aldri er blitt satt opp på kino i Norge. Slike innvandrerromaner og -filmer får i alle fall jeg aldri nok av! 
Tannishtha Chatterjee spiller Nazneen inntagende nydelig, men Satish Kaushik som Chanu er ikke borte vekk han heller. Kanskje er det han som har den mest krevende rollen tross alt. Å fremstille Chanu som den patetiske mannen han etter hvert ble, konstant skravlende på inn- og utpust, må ha vært en heftig øvelse. De to døtrene er i konstant opprør, og frustreres av at moren aldri kan si hva hun egentlig mener. Dermed er det alltid faren som får det siste ordet uansett, og hans farsrolle er i tillegg skikkelig i utakt med dagens normer. Selv i et innvandrermiljø, vil jeg tro ... Selvhøytideligheten hans kommer i veien for at han noen gang fremstår som et ekte menneske med følelser. Men til slutt sier altså Nazneen fra, og da får pipen en annen lyd. Her blir det terningkast fem!

Jeg kom for øvrig helt tilfeldig over denne filmen på biblioteket, uvitende om at boka var blitt film. I dag går uansett bestillingen av filmen til England ... Denne MÅ jeg eie ... ;-)



Nazneen er kun ute av huset når hun skal handle - ellers holder 
hun seg som en god kone helst innendørs
Den selvhøytidelige faren har tatt familien med på tur til Buckingham Palace
Søt musikk oppstår mellom Karim og Nazneen ... 

fredag 1. april 2011

Helle Aarnes: "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt"

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ... 


Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 182

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...




"De skyflet kvinner og barn ut av landet som kveg, til en totalt usikker framtid. Hvor mange av disse barna tror du døde der nede i Tyskland, av sult? De hadde ikke bedt om å få komme til verden, men ble fordømt av nordmenn og psykologer som uttalte at de aldri kunne bli intelligente, tilregnelige mennesker. Hva galt hadde mødrene deres gjort? De hadde ikke sveket sitt land. Ingen av disse ville tenkt på å forråde sitt land med sabotasje og spionasje," sier Ellen. (side 168)
Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Det er på høy tid å komme i gang, før alle tyskerjentene dør ut ... 

Her blir det
terningkast fem!

Flere bokbloggere har skrevet om denne bo
ka:
 
B
eate blogger om bøker
- Fjordlandet
- Kleppenrova
Helle Aarnes

onsdag 30. mars 2011

Anne Swärd: "Til siste åndedrag"

Sår oppvekstroman


Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Till sista andetaget
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 312

Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.

Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.

Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen. 


Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ... 


Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten Lo nærer til ham ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...

Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra den og sitere. Jeg nevner et par eksempler:

"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)

"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling." (side 117)


Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!

Forfatteren har mottatt Stora Läserpriset 2010 i Sverige for boka.



Anne Swärd

søndag 27. mars 2011

"Hamam - det tyrkiske badet" (Regissør: Ferzan Ozpetek)

Om å finne seg selv


Innspilt: 1997
Originaltittel: "Hamam"
Engelsk tittel: "Steam - the turkish bath"
Nasjonalitet: Italia, Tyrkia
Skuespillere: Allessandro Gassman (Francesco), Francesca d´Aloja (Marta), Mehmet Günsür (Mehmet), Carlo Cecchi, Halil Ergun
Spilletid: 98 min.

Francesco og Marta driver et lite designfirma sammen i Roma. Ekteskapet har gått i stå, og det som en gang var av godhet mellom dem er for lengst borte. Tilbake er krangel om det meste, og hakking på hverandre. Så dør plutselig Francescos tante Anita, som har bodd i Istanbul i hele sitt liv, og dermed er Francesco som hennes nærmeste slektning og nevø enearving til hennes eiendom.

For Francesco er en reise til Istanbul et kjærkomment avbrekk fra kranglingen med kona, og han reiser av gårde - totalt uforberedt på det som venter ham i Istanbul. Der møter han nemlig en varm og supernysgjerrig familie, som er rede til å inkludere ham fra første stund. Og Francesco som i tiden forut har følt seg mer død enn levende, blomstrer opp.

Det viser seg at eiendommen Francesco har arvet, er et gammelt, nedlagt tyrkisk bad - et Hamam. Advokaten han har skaffet seg er mer enn villig til å selge dette for Francesco, men det har allerede rukket å skje noe med ham ... Vil han nå selge dette gamle familieklenodiet når det kommer til stykket? Til slutt er advokaten direkte truende, uten at dette affiserer Francesco det minste.

Francescos kone ankommer plutselig Istanbul. Uten at han vet det, ønsker hun skilsmisse. I lengre tid har hun vært utro og har hatt en affære med en mann som heter Paolo, og som begynner å bli utålmodig av å vente på hennes skilsmisse. Marta leter etter det rette tidspunktet for å lette på sløret mtp. hensikten med hennes visitt, men før hun rekker å samtale med sin mann om dette, blir hun vitne til noe hun ikke skulle ha sett i Hamamen sent en kveld ... Samtidig som hun blir enda mer sikker på at hun nå vil vekk fra Francesco, er det som om hun får øynene opp for ham på nytt. For han er virkelig ikke den samme som forlot Roma bare kort tid før. Han er mer til stede i sitt eget liv, mer i harmoni med seg selv og mer ekte .... Hun forelsker seg rett og slett i ham igjen ... Så spørs det om det er for sent ... og om det er mulig å rette opp alt som har gått galt mellom dem? Til slutt griper skjebnen inn og avgjør det hele ... Ingenting blir som noen hadde tenkt.

Jeg så denne filmen første gang for 10-12 år siden, og den gjorde et vanvittig sterkt inntrykk. Kombinasjonen av det nydelige musikalske temaet som går igjen gjennom hele filmen, menneskene, atmosfæren, det orientalske preget - alt dette gjør denne filmen til en estetisk nytelse. Jeg har lenge forsøkt å få tak i filmen, men uten å lykkes. Det burde en eller annen distributør snart gjøre noe med! I mitt tilfelle ble heldigvis biblioteket redningen. Jeg vet at jeg ikke har sett denne filmen for siste gang! Her blir det terningkast seks!



Alessandro Gassman som Francesco
Mehmet og Francesco i Hamamen

Hamam (The Turkish Bath) Soundtrack - Istanbul Uyurken

"Requiem for a Dream" (Regissør: Darren Aronofsky)

"The rise and the fall of four addicts"


Innspilt: 2000
Originaltittel: "Requiem for a Dream"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ellen Burstyn (Sara Goldfarb), Jared Leto (Harry Goldfarb), Jennifer Connelly (Marion Silver), Marlon Wayans (Tyrone C. Love)
Spilletid: 105 min.

I åpningsscenen er Harry i ferd med å stikke av med sin mors TV for ørtende gang. Uansett hva Sara gjør, klarer hun ikke å forhindre dette, og å gå til politiet er det siste hun vil gjøre. Harry er hennes eneste sønn. Han er alt hun h
ar.

Pengene Harry får for å levere TV´n til pantelåneren bruker han til å finansiere sitt og Tyrones neste skudd. Han er dopavhengig, og svært forelsket i Marion, en bortskjemt rikmannsdatter som ikke mangler noen ting - bortsett fra kjærlighet. Hun vil gjerne ha Harrys kjærlighet.

Saras liv har gått fullstendig i stå. Den eneste gleden hun har her i livet, er TV-programmer - helst dem hvor hverdagsmennesker får litt berømmelse en kort stund. Den dagen hun blir oppringt og får beskjed om at hun kan komme på TV, tror hun nesten ikke det hun hører. Men det er sant, og etter kort tid blir dette bekreftet gjennom et brev hun mottar i post
en.

Sara blir umiddelbart helten blant de eldre damene i oppgangen. Tenk at hun skal på TV! Da vil hun ha på seg sin røde kjole, som for lengst er blitt for trang til henne. Om hun bare kunne gå ned 10-15 kg i vekt ... I første rekke forsøker hun seg på en diett bestående av grapefrukt og egg, men det hele er en lidelse. Så får hun et tips om en lege hun kan gå til, og som gir pasientene sine piller slik at sultfølelsen skal opphøre. Sara er fra seg av glede! Endelig har hun funnet en løsning på sitt vektproblem. Deretter går det i rosa, orange og lyseblå piller til frokost, lunch og middag. Vekten raser av henne. Men i mellomtiden overtar andre pro
blemer ...

Parallelt følger vi sønnen Harry, kompisen Tyrone og Marion - hver av dem i en hengemyr av narkotikamisbruk som drar dem lenger og lenger 
ned ... De har bestemt seg for å deale dop i håp om å få stablet litt penger på beina, slik at de for alvor kan starte på livene sine. 

Virkemidlene som tas i bruk for å beskrive opp- og ned-turer i dophelvetet, enten det er tale om heroinmisbruk eller misbruk av slankepiller, er spektakulære. I begynnelsen tenkte jeg at her forherliges rusen, men det varte heldigvis ikke lenge. Etter hvert overtar nemlig det nedrige - og gjennom raskt skiftende bilder og en sugererende musikk, dras vi inn i hendelsesforløpet på en slik måte at i alle fall jeg kjente smerten nesten fysisk på kroppen. Det er verdt å merke seg at det er den samme regissøren som har regissert "Black Swan", en film som på mange måter har oppnådd suksess ved hjelp av de samme virkemidlene, men som har en betydelig penere innpakning enn hva "Requiem" har. (Og så har det også gått 10 år fra "Requiem" ble laget og frem til "Black Swan".) For etter hvert overtar det groteske mer og mer, og når du tror at nå kan det ikke bli verre, så blir det likevel det. Enkelte ganger måtte jeg snu meg bort, for jeg orket ikke å 
se.

I den grad denne filmen kan sies å ha en moral, så er det at det til syvende og sist egentlig ikke er noen stor forskjell mellom det vi tradisjonelt forbinder med narkomani, og det pillemisbruk som faktisk finner sted i de tusen hjem. Og jeg vil ikke tro at noen har lyst til å finne mer ut av dette etter å ha sett denne fi
lmen ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av Hubert Selby Jr., som kom ut i 
1978. 

Når jeg ender med å gi filmen terningkast fire, så er dette fordi den aldri tok virkelig tak i meg. Samtidig ser jeg at den er original i sitt uttrykk og forteller om narkotikamisbruk på en for meg helt ny måte. 



Harry og Tyrone triller TV´n avgårde til pantelåneren
Marion og Harry er veldig forelsket i hverandre
Tynn og lykkelig?

Dag Solstad: "17. roman"

Fornøyelige Solstad!


Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Dag Solstad
Produsent: NRK
Spilletid: 4 t 18 min.

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."


Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening
terningkast fem!


Andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt i bloggen:





  1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1970)
  2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
  3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
  4. Solstad, Dag: T. Singer (1999)


Populære innlegg