Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 27. mars 2011

Dag Solstad: "17. roman"

Fornøyelige Solstad!


Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Dag Solstad
Produsent: NRK
Spilletid: 4 t 18 min.

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."


Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening
terningkast fem!


Andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt i bloggen:





  1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1970)
  2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
  3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
  4. Solstad, Dag: T. Singer (1999)


lørdag 26. mars 2011

Before Night Falls - Johnny Depp

"Before night falls" (Regissør: Julian Schnabel)

Homofili på Castros Cuba ...


Innspilt: 2000
Originaltittel: Before night falls
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Javier Bardem (Reinaldo Arenas), Olivier Martinez (Lazaro Gomez Carilles), Andrea de Stefano (Pepe Malas), Johnny Depp (Bon Bon og Lt. Victor), Michael Wincott (Herberto Zorilla Ochoa), Sean Penn (Cuco Sanchez)
Spilletid: 127 min.

"Before night falls" er basert på en sann historie, nemlig den homofile cubanske poeten Reinaldo Arenas memoarer.

Reinaldo Arena ble født i 1943 og vokste opp sammen med sin mor og hennes foreldre. Da han nokså tidlig viste tegn til ekstraordinære talenter innen poesi, forsøkte morfaren hans å banke dette ut av ham, uten at det hjalp det minste. Han flyttet til Havana tidlig på 1960-tallet, og sto etter hvert frem som åpen homofil. Cuba gjennomgikk på denne tiden en seksuell frigjøring, hvor det meste var tillatt.

Men så skjedde det politiske endringer i det cubanske samfunnet, og det ble med ett farlig å være homofil. Etter en nokså uskyldig episode på stranda på begynnelsen av 1970-tallet ble Reinaldo arrestert, anklaget for å ha opptrådt seksuelt pågående overfor mindreårige. Homofile ble ansett som kontra-revolusjonære på Castros Cuba. Som Reinaldo skriver i sine memoarer: "Revolusjonen var ikke for alle." Etter dette fulgte en del år hvor han gikk ut og inn av fengsel, og innimellom forsøkte Reinaldo flere ganger å flykte fra Cuba uten å lykkes. Det cubanske regimet forsøkte å rehabilitere homofile gjennom tortur, uten å oppnå annet enn at bl.a. Reinaldo tok avstand fra sin homofili - på papiret - og ble løslatt. Utfoldelse av homofil legning var etter dette meget risikabelt, og foregikk nå i stedet i det skjulte.

På begynnelsen av 1980-tallet fikk spesielt utvalgte mennesker lov til å forlate Cuba, og Reinaldo var blant disse. Men i stedet for at dette skulle bli starten på et nytt og fritt liv, ble det etter hvert klart at han led av AIDS. Det var hans gode venn Lazaro Gomez Carilles som sørget for å fullføre Reinaldos memoarer posthomunt, i 1993, tre år etter hans død, som ble fremskyndet av Lazaro selv. Han begikk nemlig barmhjertighetsdrap på Reinaldo da AIDS´en var i et sterkt fremskredet stadium.

Jeg er fra før av en stor fan av Javier Bardem, og i rollen som Reinaldo Arena overgikk han bokstavelig talt seg selv! Han er ganske enkelt gnistrende! Han tar frem helt andre sider ved seg selv i rollen som Reinaldo enn hva jeg har sett i Javiers senere filmkarriere, og dette mener jeg viser at han er en meget dyktig karakterskuespiller. Det bør nevnes at han ble Oscar-nominert for rollen. Til tross for at Reinaldo Arenas forfatterskap stort sett var sentrert rundt sex og betydningen av dette i alle sine former, handler ikke filmen primært om dette. Fokuset er derimot lagt på hvilken stilling homofile, og kanskje i særdeleshet homofile forfattere som skrev provoserende tekster, fikk på Castros Cuba etter hvert. En av filmens store overraskelser var for øvrig Johnny Depp i to ulike roller - først som transvestitten Bob Bon og senere som etterforskeren Lt. Victor. I førstnevnte rolle er han helt ubetalelig! En ekstra dimmensjon ved filmen er selvsagt at den er basert på en sann historie. Dette gjør at absolutt alt som skjer i filmen blir desto sterkere. Når det på filmplakaten står "A masterpiece", kan jeg rett og slett bare slutte meg til dette. Her blir det terningkast seks!



Javier Bardem og Olivier Martinez som Reinaldo og Lazaro
Reinaldo og Bon Bon (Johnny Depp) i fengselet
Homofile ble "rehabilitert" i klaustrofobiske celler ...

fredag 25. mars 2011

"Shanghai" (Regissør: Mikael Håfström)

Japanernes okkupasjon av Shanghai i 1941


Innspilt: 2009
Originaltittel: Shanghai
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Jeffrey Dean Morgan (Connor), John Cusack (Paul Soames), Yun-Fat Chow (Anthony Lan-Ting), Gong Li (Anna Lan-Ting), Ken Watanabe (Tanaka), Rinko Kikuchi, Hugh Bonneville, Nicholas Rowe, Daniel Lapaine
Spilletid: 100 min.

Vi befinner oss i Shanghai i 1941, en by som er okkupert av japanerne. Innledningsvis ser vi at Paul Soames utsettes for tortur av kineserne i håp om at han skal røpe hvor Anna Lan-Ting befinner seg. Gjennom tilbakeblikk får vi vite hva som ledet frem til dette.

Paul Soames er i Shanghai for å etterforske mordet på vennen og kollegaen Connor. I likhet med Connor er Soames agent. Han jobber imidlertid under dekke av yrket journalistikk. Mens han etterforsker mordet, forsøker han å bli infiltrert i Shanghais underverden. Dette bringer ham bl.a. i kontakt med Tanaka samt Anthony Lan-Ting, en gangster av rang, og hans kone Anna.

Shanghai er hele tiden på randen av krig, og i gatene er det tidvis regelrette gateslag med mye skyting. Spenningen mellom kineserne og japanerne er høy, mens amerikanerne i byen slipper nokså billig unna fordi de ikke er noens fiende. I alle fall ikke før angrepet på Pearl Harbor ...

Soames tilstrekkes voldsomt av gangstersjefen Anthony Lan-Tings kone. Dette er ytterst farlig - særlig fordi Anthony både er en meget sjalu og observant mann. Underveis kommer Soames over den kvinnen som Connor var sammen med rett før han døde. Et opiumvrak av en kvinne som nesten ikke er i stand til å uttrykke seg om noe som helst lenger ... Og samtidig tømmes havhorisonten for japanske krigsskip, og amerikanerne spekulerer på hvor det kan ha blitt av disse. Det ene gjengoppgjøret etter det andre foregår i gatene, og det blir verre og verre å være i Shanghai ...

Flotte skuespillerprestasjoner, svært gode miljøskildringer og kulisser og et spennende plott er hva denne filmen kan by på. Yun-Fat Chow er en formidabel skuespiller, som jeg tidligere har sett i den uforglemmelige rollen som kongen i filmen "Anna and the King". Dessuten vil jeg fremheve Ken Watnabe i den krevende rollen som Tanaka. Filmen var ikke bare spennende, men hadde også noe å tilføre i forhold til hvordan forholdene var i Shanghai like før japanerne var i krig med de allierte. Dette opplevde jeg både som svært eksotisk og meget interessant! Kanskje spesielt fordi dette er en by jeg har et sterkt ønske om å reise til. Jeg tror ikke denne filmen har vært satt opp på kino. I så fall har jeg ikke klart å finne opplysninger om dette, noe som forundrer meg. Filmen går nemlig mye annet som går på kino en høy gang! Jeg mener at den fortjener terningkast fem!



Yun-Fat Chow som gangsteren Anthony Lan-Ting
Gangsterens vakre kone Anna
John Cusack som agenten Paul Soames

Karl Ove Knausgård: "En tid for alt"

Om englenes liv og levned på jorda


Utgitt første gang: 2004
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 45 min.
Innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
Fikk P2-lytternes romanpris 2004 og Sørlandets litteraturpris 2005

Mens jeg hørte meg gjennom lydbokutgaven av "En tid for alt", tenkte jeg på hvor vanskelig det ville bli å skulle gjenfortelle hva denne boka egentlig handler om. Kanskje kan det sies så enkelt som at den er beretningen om englenes historie fra tilblivelsen av verden slik dette fremstilles i første Mosebok i Det gamle testamentet, og frem til 1600-tallet, der nesten alle spor etter deres eksistens på jorda forsvinner? Samtidig handler denne boka om så mye, mye mer. Det hele knyttes sammen av det som foregis å være bokas hovedperson, den nålevende Henrik Vankel, som holder til på øya Sandholmen, der han frivillig har valgt å oppholde seg i ensomhet.

Forfatteren har gjort flere dypdykk i de mest sentrale historiene i Bibelen. Det hele begynner med Adam og Evas syndefall i paradiset, som endte med at Gud kastet dem ut av Eden. Inngangen til Eden ble etter dette voktet av engler. Siden følger vi bl.a. Kain og Abel og rivaliseringen dem i mellom, byggingen av Noahs ark, syndefloden, flukten fra Sodoma og Gomorra, Jesu´vandring på jorden og frem til inkvisisjonen på 1500-tallet. Med utgangspunkt i alt som finnes av historiske nedtegnelser, herunder de apokryfiske skifter, forsøker forfatteren å menneskeliggjøre skikkelser vi fra før av kun kjenner gjennom nokså knappe beskrivelser fra Bibelen. For å skrive en slik bok må forfatteren ha hatt tilgjengelig absolutt alt som er skrevet om engler. "Det du ikke vet om engler etter å ha lest denne boka, er knapt verdt å vite". (Sitatet er hentet fra en bokanmeldelse av "En tid for alt" i Dagbladet 01.11.2004.)

Det er virkelig noen dramatiske historier som fortelles! Vi er f.eks. vant til å tenke på Abel som den gode og Kain som den onde (brodermorderen), men var det egentlig slik det forholdt seg? Historien rundt syndefloden, hvor hele jorda ble oversvømmet av vann og bare de som befant seg i Noahs ark overlevde, er så intenst levendegjort at jeg satt som fjetret og hørte på. Da de desperate menneskene som befant seg utenfor arken forsøkte å entre denne i håp om å overleve, opplevde de å få skallene sine knust av dem som var ombord ... Det hele beskrevet som en gigantisk naturkatastrofe, hvor kun Guds utvalgte overlevde.

Det mest interessante med denne boka er på den ene siden hvordan forfatteren levendegjør menneskene fra Det gamle testamentet, og på den annen side foretar analyser av det guddommelige opp mot det menneskelige. Er f.eks. Gud så allmektig som han fremstilles? Vet han virkelig alt? Var englene bare gode? Ble menneskene skapt i Guds bilde eller i englenes bilde? Forventet Gud for mye av menneskene da de befant seg i Edens hage, fordi han ved en misforståelse tenkte på dem som guddommelige skapninger? Etc. Alle disse spørsmålene gjør meg viss på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen en dag!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg begynte på denne boka. Kanskje at mer av den skulle handle om nåtiden? I stedet er det kun en liten del av den helt på slutten som handler om Henrik Vankel, en figur jeg - for å være helt ærlig - aldri helt skjønte hva hadde å gjøre i fortellingen. Dette trakk ned helhetsinntrykket, og gjør at jeg ikke gir boka terningkast seks. Men resten av boka er rett og slett fantastisk spennende! Det er helt klart en fordel å kjenne til de mest sentrale historiene i Det gamle testamentet for å få fullt utbytte av denne boka. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor diskusjonene rundt de apokryfiske skriftene gikk høylytt helt tilbake til 1970-tallet, antakelig fordi Erik van Dänikens bøker på den tiden ble lest med stor nysgjerrighet. Historier om kjempene som vandret på jorden og engler som fikk barn med de vakre menneskedøtrene er for øvrig ikke tatt helt ut av det blå, men er funnet i gamle skrifter som i sin tid angivelig ble tatt bort da Bibelens tekster ble samlet og det ble skilt mellom det man mente var guddommelig inspirerte tekster og andre tek
ster.

En ekstra dimmensjon ved opplevelsen av å lese nettopp denne boka synes jeg det har vært å ha lest Min kamp-bøkene på forhånd - særlig den som omhandler skriveprosessen da Knausgård slet med oppfølgeren etter "Ute av verden".


"En tid for alt" er både spennende og svært godt skrevet, og jeg mener at den fortjener terningkast fem. Anders Ribu fungerte for øvrig godt som oppleser, selv om jeg noen ganger synes han kan virke litt vel formell. Boka ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 2004.

onsdag 23. mars 2011

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø 
likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 


Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!




tirsdag 22. mars 2011

"Rebecca" (Regissør: Alfred Hitchcock)

Spennende Hitchcock-klassiker


Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra E
ngland.

I min
bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid
har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer .
.. ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen." 


Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.





mandag 21. mars 2011

Amalie Skram: "Forrådt"

Opprinnelig utgitt: 1892
Lydboka er innspilt: 2005
Opplest: Marianne Krogh
Forlag: Aller/Fono Forlag
Spilletid: 4 t

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig g
alt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere 
skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt såda
n!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Andre bøker av Amalie Skram som jeg har omtalt på bloggen min:


  1. Skram, Amalie: Fru Inés (1891)
  2. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 1: Sjur Gabriel (1987)
  3. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 2: To venner (1988)
  4. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 3: S.G. Myre (1990)
  5. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 4: Avkom (1898)
  6. Skram, Amalie: Professor Hieronimus (1895)
  7. Skram, Amalie: På St. Jørgen (1895)
  8. Skram, Amalie: Lucie (1888)
  9. Skram, Amalie: Norsk novellekunst - klassikere (1982 - 1885)

søndag 20. mars 2011

"The Book of Eli" (Regissører: Albert og Allen Hughes)

Litt for lik "The Road"


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Book of Eli
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama, Action
Skuespillere: Denzel Washington (Eli), Mila Kunis (Solara), Gary Oldman (Carnegie), Michael Gambon (George), Ray Stevenson (Redridge), Jennifer Beals (Claudia), Tom Waits (ingeniør)
Spilletid: 113 min.

I denne post-apokalyptiske filmen, som til forveksling kan minne om "The Road", møter vi Eli traskende på en vei mot vest. Med seg har han en bok han vokter som den største skatt, og som det er overmåte viktig å ta vare på slik at den ikke kommer på avveie. Dette er Eli villig til å drepe for.

Vi får vite at jorda ble utsatt for sterk stråling fra sola for om lag 30 år siden. Alt som befant seg på jordas overflate ble svidd av, og kun de som var så heldige å befinne seg i tilfluktsrom overlevde. Eli har vært på veien i alle disse årene, mens han har levd tett med sin spesielle bok. Det er slett ikke risikofritt å ferdes langs veien, for bander herjer. De plyndrer, dreper og spiser andre mennesker.

En dag kommer Eli til en falleferdig by i det som en gang var delstaten California. Stedet er tilsynelatende noe mer sivilisert enn forholdene langs veien, men det er også bare tilsynelatende. Carnegie bestemmer absolutt alt i byen fordi han og bare han vet hvor man kan skaffe vann. Han har et mål: han vil ha tak i en spesiell bok! Denne boka er nøkkelen til makten i verden. Og det er denne boka Eli har.

Verden slik Eli møter den, mangler vesentlige kunnskaper om den gamle verden. Det er ikke en gang selvsagt at folk kan lese. Det forhold at Eli sier at han leser, vekker Carnegies nysgjerrighet. Han vil gjerne ha den boka Eli leser, selv om han foreløpig ikke har skjønt eksakt hvilken bok det er tale om. Han ønsker å få Eli med på sitt lag, men skjønner at det kan bli vanskelig. Han gjør stedatteren Solar tilgjengelig for Eli i håp om at Eli skal ombestemme seg. I stedet ender det med at både Eli og Solar etter hvert er på flukt fra Carnegie og hans menn ...

Filmen er både velspilt og godt regissert. I tillegg er Denzel Washington en av mine yndlingsskuespillere, og han spiller godt! Kulissene i filmen var dessuten gode i forhold til å skape et "autentisk" post-apokalyptisk landskap. Det forhold at det meste var filmet i sepia ga landskapet akkurat et så dødt og livløst preg som det var meningen. Like fullt fenget ikke denne filmen meg. I mitt hode har regissøren John Hillcoat allerede laget den beste post-apokalyptiske filmen "The Road", og sånn sett tilfører ikke filmen "The Book of Eli" meg noe nytt, utover at det nå er en spesiell bok med i bildet. Det blir rett og slett for likt. Den opprinnelige idéen er allerede brukt opp. Fordi skuespillerne er gode, det filmtekniske svært godt samt at regien er glitrende, har jeg ikke samvittighet til å gi noe lavere enn
terningkast fire.



Denzel Washington som Eli

Mila Kunis (Solar) og Denzel Washington (Eli)

Post-apokalyptisk landskap

Cornelis Vreeswijk - orginalsång Cecilia Lind

"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vree
swijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men 
Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gj
ør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg
helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!





lørdag 19. mars 2011

Herta Müller: "Pustegynge"

En Nobelprisvinner som tok innersvingen på meg til slutt

Utgitt på tysk: 2009

Utgitt i Norge: 2009
Innspilt: 2010
Originaltittel: Atemschaukel
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Oppleser: Trond Peter Stamsø
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Spilletid: 7 t 42 min.
Nobels litteraturpris i 2009

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke meg på Herta Müller på 
nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningk
ast fem. Og jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.



Herta Müller

fredag 18. mars 2011

Yan Lianke: "Landsbyens blod"

Sterkt om AIDS-epidemi på den kinesiske landsbygda


Utgitt i Kina: 2005
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Ding Zhuang Meng
Oversatt fra kinesisk til norsk: Brit Sæthre
Forlag: Font forlag
Antall sider: 265

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde ramm
et landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkend
e historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han s
kriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slette
landet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"


Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk.
"Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

"Med åpne øyne" (Regissør: Haim Tabakman)

Kraftfull jødisk film om forbudt kjærlighet


Innspilt: 2009
Originaltittel: Einaym phuhot - Eyes Wide Open
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Zohar Strauss, Ran Danker, Tinkerbell
Spilletid: 93 min.

Aarons far er død og i åpningsscenen er han i ferd med å rengjøre farens slakterbutikk, som skal gjenåpnes. Aaron er gift og har fire barm, og de tilhører en svært ortodoks-jødisk menighet. Det gjør for øvrig alle som bor i denne delen av Jerusalem.

En dag dukker den unge og vakre Yeshiva-studenten Ezri opp i Aarons slaktebutikk. Han spør om å få låne telefonen, og det er åpenbart at den han skulle bo hos da han kom til Jerusalem, av en eller annen grunn har sviktet ham. Ezri er på leting etter en Yeshiva (religiøs skole) hvor han blant annet kan studere Talmud og Tora. Aaron forbarmer seg over Ezri og tilbyr ham både jobb og et midlertidig husvære.

Nokså snart oppstår det sterke spenninger mellom de to mennene. Aaron tiltrekkes av Ezris sensualitet, og en sterk og nærmest ukontrollerbar lidenskap eksploderer mellom dem. Samtidig begynner ryktene å gå i nabolaget, og det viser seg at "alle" vet hvorfor Ezri ble kastet ut fra den forrige Yeshivaen ... Rabbien oppsøker Aaron og advarer ham. Han må velge mellom menigheten og familien sin, og Ezri ... Men hvordan kan Aaron velge? Han som nærmest var død og nå føler at han lever
?

Det er skrevet om denne filmen at den er "et poetisk stykke filmkunst som pirrer og provoserer". Jeg kunne ikke vært mer enig! Forholdet som oppstår mellom de to mennene er svært vakkert skildret. Reaksjonene i den strengt religiøse menigheten står som et grelt motstykke til alt det vakre de to mennene opplever. Ekstra spennende er det faktisk at dette er en israelsk filmproduksjon! Det gjør det hele enda mer kraftfullt. 
For øvrig er det alltid spennende med filmer både fra Midt-Østen og arabiske land! Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem




torsdag 17. mars 2011

Erlend Loe: "Stille dager i Mixing Part"

Umiskjennelig Erlend Loesk! Men ikke hans beste ...

Opprinnelig utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest av: Erlend Loe
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 2 t 47 min.

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den vi
deregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke 
som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type. 

Det er du også. 
Du mener vi er stille typer begge to?
Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle søn
n (side 38):
 
"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller nå
r
han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett 
(s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.

Jeg skjønner.
Men det ville ikke innbyggerne.
Ok.
Hitler bare bestemte det.
Typisk Hitler."
 
Bok
er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ma
nn igjen ...

Alt i alt en bok litt o
ver middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ... 

Populære innlegg