Era - Gregorian

Per Olov Enquist: "Styrtet engel: En kjærlighetsroman"

Hudløst og nakent om det å være menneske


Utgitt i Sverige: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Nedstörtad ängel
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 106


Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:

"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt motivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

Hvilke bøker fikk du til jul?

De fleste som kjenner meg vet at jeg elsker bøker! Derfor er det ikke spesielt overraskende når brorparten av julegavene til meg (og min mann) faktisk er bøker. Og FOR en glede å pakke opp slike gaver! Kanskje særlig når noen har funnet bøker som de vet er gode, men som jeg kanskje ikke en gang har hørt om .... eller ville brukt atskillig tid på å "oppdage" ... Her er bøkene jeg fikk til jul, og som jeg kommer til å omtale i tur og orden på bloggen min utover i 2011. Dersom du har synspunkter på noen av bøkene, er jeg lutter øre! Tilsvarende gjelder dersom du selv har fått en eller flere spesielle bøker som du ønsker å fortelle om. Legg gjerne igjen en kommentar på denne diskusjonstråden!

Wow! Spennende bok om litteratur, film OG juss! Fulltreffer! Atpåtil skrevet av
mannen til en bekjent av meg. ;-) Jeg gleder meg!

Så morsomt! Denne boka har jeg - sikkert med skam og melde -
aldri hørt om. Desto morsommere å stifte bekjentskap med denne forfatteren,
som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2005!

Ja, det har jeg alltid lurt på! Denne boka virker spennende!

Denne boka har jeg aldri hørt om tidligere. Virker forfriskende!

Denne boka har jeg hørt så mye om! Endelig skal jeg få lest den!
Mahfouz mottok i sin tid Nobels litteraturpris, og føyer seg sånn sett inn i
rekken av mine prioriteringer for leseåret 2011!

Her er altså hele Shakespeares samlede verker! Jeg kommer nok aldri
helt gjennom denne, men FOR en fryd faktisk å ha den i boksamlingen!
Jeg har ambisjoner om å se flere av Shakespeares verker som film neste år,
og da er det greit at alle dialogene står her - så kan jeg slå opp i dem når
jeg har problemer med å forstå den gammelmodige engelsken. ;-)

Jeg skjønner at jeg antakelig ikke har fulgt med i timen når
jeg ikke har fått med meg denne forfatteren og/eller boka. Jeg har løslig
googlet litt på den, og den virker lovende!

I mine yngre dager leste jeg alt av Ken Follett, og det er på
høy tid med en gjenvisitt til hans forfatterskap!

Colm Tóibín: "Brooklyn"

Ikke akkurat et mesterverk, men en feelgood-bok helt på det jevne


Utgitt i USA: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 305

Eilis Lacey vokser opp i Irland på 1950-tallet. Arbeidsledigheten er stor, og Eilis er derfor sjeleglad da hun får seg en søndagsjobb i frøken Kellys butikk. Ulempen er at hun må finne seg i alle frøken Kellys urimelige innfall og kontrollbehov. Det er en eneste stor ydmykelse å jobbe i butikken. Søsteren Rose har en god jobb på et kontor, og det er hennes inntekt Eilis, moren og Rose for en stor del lever av. Da moren er enke og er engstelig for å være alene, ligger det i kortene at det er Roses lodd her i livet å forbli ugift for å ta seg av moren.

Da det dukker opp en mulighet for å få jobb i New Yorks bydel Brooklyn, reiser Eilis avgårde. Spent på hva som vil møte henne på den andre siden av havet, og naiv og uskyldig som et lite barn, får hun losji hos irske fru Kehoe. Der deler hun husvære med en del andre enslige, unge kvinner. På tross av at kvinnene går på dans i helgene og lever et nokså ubekymret liv, er Eilis deprimert av hjemlengsel. Men så foreslår fader Flood i menigheten hun tilhører at hun bør vurdere å gå på kveldsskole. Eilis slår til og begynner på en utdannelse som bokholder.

Underveis treffer hun italienske Tony, som ivrer etter at de skal bli et par. Spørsmålet er imidlertid om Eilis elsker ham. Hun synes Tony går vel fort frem, samtidig som hun blir betatt av denne iherdige mannen som faktisk vil noe her i livet. Mens det meste synes å peke mot en trygg og god fremtid, får imidlertid Eilis dårlige nyheter hjemmefra. Hun bestemmer seg for å reise hjem til Irland på visitt. Og så gjenstår det å se hvilke konsekvenser dette får for hennes fremtid ...

Ja, hva synes jeg egentlig om denne boka? Jeg vurderte lenge hvorvidt jeg skulle kjøpe den eller ikke, og det som gjorde utslaget til slutt var nok sitatet på smussomslaget om at dette var et mesterverk. For å ta det viktigste først: dette er IKKE et mesterverk! Det er ikke det at boka er direkte dårlig skrevet, men jeg opplevde den heller ikke som spesielt litterær. Det ble for mye oppramsing av hendelser og relativt uinteressante detaljer, og det tok altfor lang tid før det begynte å skje noe som helst. Faktisk skjedde det ikke noe av interesse før sånn ca. 5/6 av boka var ferdiglest og jeg hadde rundt 50 sider igjen. Ungpikeroman er vel den karakteristikken jeg synes passer best på denne boka. Ikke at det er noe galt i dette, men jeg hadde ikke giddet å bruke tid på denne dersom jeg hadde visst dette på forhånd. Når jeg like fullt valgte å lese den ferdig, var det mer på trass enn noe annet. 

Etter å ha tenkt meg lenge og vel om, har jeg likevel endt opp med å synes at terningkast fire er passende. 

sacred spirit - Yeha Noha

"The Tudors - tredje sesong" - TV-serie

Jakten på en arving


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Tudors: The Complete Third Season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik VIII), , Henry Cavill (Charles Brandon), Jamie Thomas King (Thomas Wyatt), James Frain (Thomas Cromwell) 
Spilletid: 6 t 20 min.


I sesong 1 av denne filmatiseringen om Henrik XIII som levde i perioden 1509 - 1547 under Tudor-perioden, fulgte vi en konge som var fra seg av begjær etter å få Anne Boleyn og som derfor måtte kvitte seg med dronning Katherine. I sesong 2 får han sin nye dronning, men da heller ikke hun klarer å fremskaffe en sønn, går han lei av Anne Boleyn. Parallelt foregår reformasjonen, og kongen gjør seg selv til eneveldig hersker. Alle som ikke sverger ved ed at han står over kirken, blir drept. Dermed kommer kong Henrik VIII og England på kant med paven i Roma, og freden er truet.

I sesong 3 er den etter hvert forhatte dronning Anne ryddet av veien slik at kongen kan gifte seg med Jane Seymour. Jane har skjønt noe Anne aldri fikk med seg; hun sørger for å bli elsket ikke bare av kongen, men også av folket. Hun fremstår som et tvers gjennom godt menneske, og alle elsker henne høyt. I motsetning til sin forgjenger behandler hun dem hun har rundt seg med varme og elskverdighet, og oppnår på den måten å være omgitt av et hoff som utelukkende vil henne vel. Lykken er fullkommen da hun omsider føder kongen en sønn. Men så dør hun av barselfeber, og kongen er virkelig knust. Det blir landesorg og kongen holder nesten på å gå under av sorg selv.

Etter hvert som reformasjonen gikk sin gang, avskaffet kongen klostrene og fratok kirken alle dens rikdommer. Han la også under seg Irland. Disse handlingene førte til et opprør ingen hadde sett maken til fra folket selv. Rene opptøyer ble erstattet med enorme bevæpnede hærer, som selv kongen innså at han ikke hadde soldater nok til å knuse. Ved hjelp av kløkt og ikke rent lite sluhet lurte ham dem til å legge fra seg våpnene ved å komme med løfter han aldri hadde tenkt å holde. Lederen Robert Aske ble invitert til en kongelig bankett, og i den forbindelse til å skrive ned det som hadde skjedd. Etter på ble dette Askes endeligt ...

Angiveriet tok virkelig form, og selv de som sto kongen nærmest kunne ikke føle seg trygge. Som da Thomas Cromwell, kongens fremste minister, skaffer kongen en ny kone. For sent skjønner kongen at dette er en kvinne han aldri vil klare å begjære, men han er fanget i et nett av mange hensyn og er nødt til å gifte seg med henne likevel. Dette skal Cromwell senere få betale svært dyrt for!

Volden, vilkårlige fengslinger i The Tower, henrettelser uten lov og dom, maktmisbruk - dette tar helt av til slutt. Og i mellomtiden blir kongen bare rikere og rikere og får mer og mer makt. Og da henrettelsen av en av kongens nærmeste medarbeidere finner sted - ved hjelp av en bøddel som er skjenket full og som bommer med øksen gang på gang - da skjønner vi at ting kan utvikle seg enda mer grufullt og grotesk enn hva vi har vært vitne til i sesong tre. Det er bare å smøre seg med tålmodighet til sesong fire - den siste - foreligger på DVD!

Serien holder fremdeles mål og jeg deler ut nok et terningkast fem.

Bokgaver i år

Inspirert av Lena som står bak bloggen Les mye, har jeg bestemt meg for å røpe noen av bøkene jeg gir bort til jul i år. Det er ingen overhengende fare for at gavemottakerne leser bloggen min på selveste julaften uansett ... Her i gården gis det bort lite annet enn bøker og film, så DEN siden av saken er i grunnen veldig grei ... ;-)

Les om boka her

Les om filmen her

Les om boka her

Les om boka her

Les om boka her

Jeg vil tro at det er litt for enhver smak - fra 15 år og oppover til 83 ... og fra den uerfarne til den erfarne leser ... Jeg har ikke lest mer enn halvparten av dem selv. Hvis du har synspunkter på disse bøkene, må du gjerne poste en kommentar på denne diskusjonstråden!


Jeg ønsker alle en riktig fredelig og god lesejul!

Mohsin Hamid: "Den motvillige fundamentalist"

Gripende og tankevekkende om kulturforskjeller


Utgitt: 2007
Originaltittel: The Reluctant Fudamentalist
Oversetter: Mona Lange
Forlag: Cappelen
Antall sider: 160

Pakistaneren Changez befinner seg i Lahore og sitter vis a vis en amerikaner på en restaurant. I løpet av en kveld forteller han sin historie i form av en monolog fra bokas begynnelse til slutt. Underveis flettes amerikanerens reaksjoner inn i hans enetale.

Changez har vokst opp i en pakistansk familie som en gang var blant de velstående i landet. Nå står i grunnen kun familiens fordums kulturelle arv tilbake, og forfallet i hans barndomshjem er påtakelig. Med denne bakgrunnen reiser han til USA på stipend for å studere på det presisjefylte universitetet Princeton, som en av svært få utvalgte med muslimsk bakgrunn.

Changez er arbeidssom og gjør det meget godt. Han oppnår resultater helt i toppsjiktet og er en stjerneelev. Da han senere skal ut i arbeidslivet, blir han plukket ut blant flere hundre søkere til en ettertraktet jobb som analytiker. Konkurransen er meget skarp, men også her utmerker han seg. Fremtiden ligger lys foran ham. Han forelsker seg i Erika, som nesten er gjennomsiktig i sin sorg etter å ha mistet sin frem til da eneste kjæreste Chris som døde av kreft året før. Changez beskriver sine følelser overfor Erika på en meget rørende måte.

Da Changez så smått begynner å føle seg som en amerikaner, skjer det fatale. Terrorangrepene som bl.a. rammet Twin Towers 11. september 2001 inntreffer, og plutselig blir alle som til forveksling kan ligne arabere mistenkeliggjort som potensielle fundamentalister og terrorister. Changez er pakistaner, ikke araber, men det spiller ingen rolle. Alle skjæres over en kam. Uten å være spesielt religiøs anlegger Changez skjegg - mer som en protest enn noe annet. Han anser det som skjer mer som et spørsmål om makt enn et spørsmål om religion. Amerikanere flest synes å anse skjegg som noe som kan forbindes med religiøs fundamentalisme, og plutselig kommer skjegget i veien for deres bedømmelse av Changez, som strengt tatt fremdeles er den samme lysende stjernen som tidligere. Dette blir innledningen til nedturen til Changez´ liv og den fremtiden han trodde han var i ferd med å få i Amerika ... Bokas store moralske dilemma er hvem som egentlig er fundamentalist når det kommer til stykket .... Changez eller amerikaneren han sitter overfor?

Denne lille boka er noe av det mest overraskende og tankevekkende jeg har lest på lenge! Jeg ble svært fascinert mens jeg leste Changez´lille monolog av en forsvarstale. Han er den fødte gentleman og innehar æreskodekser som i vår moderne kultur kanskje anses som litt gammelmodige. Med dette som bakteppe blir det som skjer etter 11. september 2001 helt surrealistisk. Paranoiaen som oppstår gjør faktisk at frykten blir en slags selvoppfyllende profeti, noe som i seg selv kan fremkalle fundamentalisme. Boka er godt skrevet og burde faktisk inngått som pensum på videregående skoler i den vestlige verden! Terningkast fem fra meg. 

Vivaldi- Gelido in ogni vena; Cecilia Bartoli

"The Tudors - andre sesong" - TV-serie

Intriger, makt, kynisme og begjær ...


Innspilt: 2008
Originaltittel: The Tudors: The Complete Second Season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere:  Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik XIII), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Natalie Dormer (Anne Boleyn), Peter O´Toole (paven), Jamie Thomas King (Thomas Wyatt),  John Kavanagh (Cardinal Campeggio), Padraic Delaney (George Boleyn), James Frain (Thomas Cromwell), Nick Dunning (Thomas Boleyn), Henry Cavill (Charles Brandon), Anthony Brophy (Chapuys), Jeremy Northam (Sir Thomas More)
Spilletid: 8t, 23 min.

I sesong 1 av denne filmatiseringen om Henrik XIII som levde i perioden 1509 - 1547 under Tudor-perioden, fulgte vi en konge som var fra seg av begjær etter å få Anne Boleyn og som derfor måtte kvitte seg med dronning Katherine.

På tross av gjentatte kontakter med paven i Roma om å få skilsmisse, lyktes det ikke kongen å få i stand en skilsmisse. Verken paven eller hans kardinaler gikk med på at ekteskapet med Katherine var ugyldig. Med fare for freden i Europa bestemte kongen seg for at dersom ikke paven ville gi ham en skilsmisse, ville han ta sjeen i egne hender. Gjennom en del grep gjør han seg selv til eneveldig hersker, og alle hans menn må avlegge en ed hvor de sverger på at kongen står over kirken og faktisk står nærmere Gud enn selveste paven av Roma.

Paven av Roma er i harnisk over den gjenstridige kongen av England. Ikke godkjenner man skilsmisse fra dronning Katherine, ikke godkjenner man Anne Boleyn som Englands nye dronning, ikke anerkjenner man datteren Elizabeth som etter hvert blir født som tronarving foran dronning Katherines datter Mary, og ikke anerkjenner man at kongen skal stå over kirken. Det ender slik det måtte ende: kongen lyses i bånd av paven, og med dette bryter England med den katolske kirken, for aldri å vende tilbake til denne.

Dronning Katherine isoleres på et kummelig landens slott, og i mellomtiden gifter kongen seg med Anne Boleyn. Intrigene rundt kongen fortsetter, parallelt med henrettelser av alle dem som nekter å avlegge troskapsed overfor kongen. Og når kongen omsider, etter å ha slitt så intenst med nettopp å få sin Anne Boleyn som dronning, opplever at heller ikke hun kan føde ham en sønn, mister han interessen for henne og kaster sine øyne på en ny kvinne. Denne gangen på Jane Seymore ... en ubeskrivelig vakker og svært så uskyldsren landsens kvinne ... I mens dør dronning Katherine av sterke magesmerter, som til forveksling kan ligne forgiftning.

Nok en gang var det en fornøyelse å følge utviklingen i serien om Tudor-epoken med Henrik XIII i spissen. Det er en atskillig mer brutal og kynisk konge vi møter i sesong II. Makten har gått til hodet på ham, og han forvalter folk skjebner etter eget forgodtbefinnende og nærmest etter dagsform. Både Natalie Dormer som Anne Boleyn og Padraic Delaney som hennes far, spilte sine roller fortreffelig. Som seer fikk jeg direkte motvilje mot dem, og så egentlig bare sleskhet og kynisme til slutt. Men det var nok også meningen. Jeg vil også fremheve Peter O´Toole som spilte paven helt fremragende. Hans overklasseengelsk var uovertruffen og bidro til at han fikk noe overopphøyet over seg. Like fullt gikk han ikke av veien for å ha temmelig sterke meninger om hvordan enkelte problemer kunne løses. Som med denne brysomme Anne Boleyn - "Why do not someone get rid of her?!" foreslo han. Eller da han presset den franske prinsen til å angripe det gudløse England etter at han hadde lyst kong Henrik XIII i bånd ...

For alle som kjenner Englands historie og kanskje spesielt den delen av den som omhandler Henrik XIII og alle hans koner, røper jeg ingen store hemmeligheter ved å si at "høydepunktet" i sesong 2 er dronning Anne Boleyns endelikt ... Og så ligger det an til at sesong 3 vil omhandle kongens nye erobring - den skjønne Jane Seymour ... Og så gjenstår det å se om dette bringer ham noe mer lykke ... en stakket stund ... ?

Jeg gir terningkast fem. (For å si det slik: jeg hadde aldri giddet å bruke så mye tid på en serie som dette hvis den ikke som et minimum fortjente terningkast fem ... )

Kong Henrik VIII og Anne Boleyn

Status for leseåret 2010 og litt om veien videre ...

Damms Antikvariat i Oslo

Oppsummering av leseåret 2010


Leseåret 2010 nærmer seg slutten og inspirert av en annen bokblogger som står bak Migrating Coconuts, har jeg kommet til at også jeg skal gjøre opp en slags status over hva jeg har lest i 2010. Jeg ønsker dessuten å legge noen planer for leseåret 2011.

Mitt mål som leser er å favne over mest mulig av bredden innenfor litteraturen, med noe nytt og noe gammelt samt noe fra alle verdens hjørner. Jeg er også sterkt opptatt av å lære noe av det jeg leser. Nettopp i år har jeg dessuten så smått begynt å få øynene opp for Nobelprisvinnere i litteratur opp gjennom tidene, og har ønsket å lese flere bøker av disse.

Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt jeg har lykkes i dette, og om jeg har noen huller som bør tettes i 2011.

Naturlig nok er det ikke til å komme forbi at det jeg leser mest av er norsk litteratur. Status så langt i år er 18 leste bøker innenfor norsk litteratur. Dette tilsvarer nesten 25 % av bøkene jeg har lest i 2010. Nettopp i år vil jeg vel si at det har skjedd mye mer spennende ting innenfor norsk litteratur enn jeg kan huske på lenge. En av de største hendelsene er Knausgårds Min Kamp-prosjekt, hvor jeg har hengt med hele tiden, og nesten ikke kan vente på bind 6! Dernest vil jeg fremheve Tillers Innsirkling-prosjekt, som har toppet seg ved at Innsirkling 2 nå er innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Morsomt har det også vært å bli kjent med de for meg - før 2010 - ukjente forfatterne Gaute Heivoll og Tomas Espedal. 

Jeg leser også en del skandinavisk litteratur. Hele elleve bøker, dvs. litt i underkant av 15 % av alle leste bøker i år, er skrevet av skandinaviske forfattere. Akkurat i år er det islandsk og finsk litteratur det ble mest av, selv om antallet uansett er lite. For første gang fikk jeg bl.a. lest en bok av Nobelprisvinneren Halldór K. Laxness. Det ga mersmak! Dessuten vil jeg fremheve finsk-estiske Sofi Oksanens bøker, med "Utrenskning" som hennes beste.

Ikke overraskende følger USA og England med hhv. ni og åtte leste bøker. Blant de amerikanske forfatterne  vil jeg spesielt fremheve Jonathan Franzens bøker samt den nyeste av Paul Auster. Samtlige bøker var store leseropplevelser! Blant de engelske er det i grunnen kun Ian McEwans nyeste bok "Solar" jeg finner grunn til å fremheve her.

For øvrig domineres min lesing i 2010 av i det alt vesentlige europeisk litteratur. Det forhold at jeg i år "oppdaget" Stefan Zweig har gjort at Østerrike har kommet sterkt på banen i min lesning. En ren fryd har det vært å lese hans bøker, og jeg befinner meg i den lykkelige tilstand av å ha flere til gode i tiden fremover! Noen spennende stemmer fra Tyskland har jeg også fått høre - som Thomas Manns "Buddenbrooks" og Siegfried Lenz´ "Ett minutts stillhet".

Vanligvis pleier jeg å lese mye mer litteratur fra Afrika, Asia og Latin-Amerika enn jeg har gjort så langt i år. Et par bøker fra Midt-Østen har det riktignok blitt, men de fleste er skrevet av eksil-forfattere. "Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa er kanskje den boka som har gjort sterkest inntrykk, men jeg må også nevne den bittelille boka "Tålmodighetens stein" av Atiq Rahimi, som gjorde noe med meg. I år ble det kun et par bøker av japanske forfattere, men begge var - nær sagt som forventet - til gjengjeld meget sterke; Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" og Nobelprisvinneren Kenzaburo Oe´s "Lær oss å vokse fra vår galskap". Dessuten bør "Herr Han" av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong nevnes. Jeg er også veldig fascinert av indiske forfattere, men i år ble det kun en - "Et halvt liv" av Nobelprisvinneren V. S. Naipaul. Han må i alle fall kunne kalles etnisk indisk, selv om han verken er født eller oppvokst i India.

For øvrig har jeg kun lest et par dokumentarer i år - en bok av eksil-kineseren Xinran ("Tapte døtre") og en av den tyrkiske forfatteren Ayse Onal ("Æresdrap"). Ellers liker jeg godt å lese bøker som omhandler andre verdenskrig, men i år ble det heller lite også på dette punktet. Verdt å nevne er i så måte "Glassrommet" av Simon Mawer og "Om så det gjelder" av den danske forfatteren Richard Beck. Ellers har det nok blitt mest filmer som har gått på dette temaet.

I og med at jeg ikke har lest en eneste bok fra Afrika i år (dvs. av en afrikansk forfatter - jeg har imidlertid lest et lite knippe bøker med handling som er lagt til Afrika), og det dessuten er lite bøker fra Latin-Amerika og Asia generelt på min 2010-leseliste, ønsker jeg i 2011 å ha mer fokus på disse kontinentene. Bl.a. har jeg flere uleste bøker av Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa til gode. Dessuten ønsker jeg fortsatt å lese flere bøker spesielt av Nobelprisvinnere, og mye av dette finner jeg faktisk i egne bokhyller, blant stablene av uleste bøker. Jeg har f.eks. noen bøker liggende av Nobelprisvinneren og afrikaneren Coetzee og tilsvarende av Doris Lessing, også hun Nobelprisvinner og afrikaner. Jeg ønsker dessuten å lese flere bøker av indiske og japanske forfattere og flere fra Midt-Østen.

Leseåret 2010 er heldigvis ikke over enda, og jeg har rett og slett lurt på om jeg skal dypdykke litt i det jeg har valgt å kalle "muslimsk litteratur" denne jula. I første rekke starter jeg med "Den motvillige fundamentalist" av Mohsin Hamid ...

Jeg hadde tenkt å nevne minst en bok under merkelappen "årets nedtur", med dette var faktisk vanskelig i år (et lite hederlig unntak er kanskje Arto Paasilinnas "Den senile landmåleren"). Jeg har mao. mye å takke både andre bloggere og bokelskere for mht. nyttige tips i jungelen av bøker som hele tiden strømmer på. Det har blitt mye lettere å velge seg ut gode bøker nå enn det var tidligere, og jeg opplever derfor at jeg som regel "treffer" godt med mine bokvalg. I motsetning til tidligere ...

Selv om dette definitivt ikke blir siste innlegg på bloggen min i år, benytter jeg likevel anledningen til å ønske alle mine lesere, med-bloggere etc. 
en riktig god jul og et godt nytt år!

Irène Némirovsky: "The Courilof Affair"

Om terrorens mange ansikter


Utgitt i Frankrike: 1933
Utgitt i England for første gang: 2007
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books, London
Antall sider: 168 + etterord av Sandra Smith 

Léon M lever i eksil i Nice i Frankrike under dekknavnet Marcel Legrand. Før han døde i 1932 rakk han å skrive sin biografi om skjellsettende hendelser i hans liv i tiden før den russiske revolusjon.

Historien hans starter med at vi befinner oss i Russland i 1903. Det russiske folk er i harnisk på grunn av maktmisbruk fra myndighetene. Uskyldige fengsles, tortureres og forsvinner, og det slås umenneskelig hardt ned på alle tendenser til opprør. Léon er sønn av russiske revolusjonære, og han har fått i oppdrag å likvidere Russlands utdanningsminister, Valerian Alexandrovich Courilof, før et større planlagt studentopprør. Under dekke av å være lege klarer han å få jobb hos ministeren.

I tiden som følger pleier Monsieur Legrand (dvs. Léon M) den syke ministeren, som har ulidelige magesmerter og er meget overvektig og tungpusten. Ministeren lider av leverkreft, men dette er det ingen som vil konfrontere ham med av frykt for å bli satt til å operere ham. Og ministeren har egeninteresse av å fremstå som frisk og ved god helse, fordi det motsatte kan koste ham hans posisjon. Legrand føler i begynnelsen sterk motvilje mot ministeren og hans kone. Gradvis erstattes imidlertid hans motvilje med sympati, og spørsmålet er om han klarer å gjennomføre sitt oppdrag når det kommer til stykket.

Denne lille romanen, som aldri har rukket å bli oversatt til norsk, fremstår egentlig ikke i seg selv som veldig oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende blir den først når man ser tilbake på tiden den ble skrevet. Kanskje er dette den aller første boka som er skrevet om terrorisme? Det er i alle fall helt klart at Némirovsky var forut for sin tid! Oversetteren Sandra Smith har i sitt etterord til boka skrevet om dette. Hun drar paralleller til Jean-Paul Sartres "Les Mains Sales" (eller Dirty Hands som den het på engelsk) som utkom i 1948, og Albert Camus´"Les Justes" (The Just Assassins) som utkom i 1949. Dessuten problematiserer hun om Sartre og Camus hadde lest Némirovskys "The Courilof Affair". Det er ikke mulig å vite noe om dette, men det er like fullt mye som tyder på at så skjedde. Ikke minst fordi en biografi som nylig er utgitt om Némirovsky inneholder opplysninger om at en fransk litteraturkritiker i 1938 sammenlignet to andre verker av Némirovsky og Sartre (hhv. La Proie og La Nausée) og ga uttrykk for at han foretrakk Némirovskys verk. Det er derfor naturlig å tenke seg at Sartre kjente Némirovskys verk, mener Sandra Smith.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Némirovskys bok er basert på en virkelig hendelse. I 1901 ble nemlig en russisk utdanningsminister drept av en student.

Boka reiser en del moralske spørsmål rundt temaet terrorisme, og særlig sett i lys av de senere hendelser i verden både før og etter 11. september 2001, er den fremdeles svært aktuell. Boka er, sin enkelhet til tross, godt skrevet. Jeg mener den fortjener terningkast fem.

Et lite hjertesukk til slutt: Jeg håper virkelig at flere av Némirovskys bøker blir oversatt til norsk! Det fortjener både Némirovsky og hennes lesere! Nemirovsky døde som kjent i Auschwitz i 1942, utelukkende fordi hun var jøde ...

Kiri te Kanawa - "Un bel di vedremo" - Madama Butterfly

Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris

Louvre

En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 

Detalj fra Montmartre

Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur

Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!

Vakre Sainte Chapelle

Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier

Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)

La Fayette

Moulin Rouge

Inne på Les Halles

Montmartre

Michael Ball sings "Empty Chairs at Empty Tables"

V. S. Naipaul: "Et halvt liv"

Sterk bok om identitetskrise fra en Nobelprisvinner


Utgitt i England: 2001
Utgitt i Norge: 2002
Originaltittel: Half a life
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 206

Boka "Et halvt liv" omhandler første halvdel av inderen Willie Somerset Chandrans liv. Faren forspilte i sin tid sjansen til en høyere utdannelse og et godt liv grunnet et fåfengt opprør knapt noen la merke til. I stedet for å gifte seg med rektorens datter, slik det var forventet av ham, sluttet han på skolen og giftet seg med en kasteløs kvinne. I det indiske samfunnet var det det samme som å bli en "nobody".

Som sønn av dette etter hvert kjærlighetsløse foreldreparet vokser Willie opp i India på 1930-1950-tallet, uten å ha noen klar idé om hvem eller hva han er. Ute av stand til å finne fotfeste noe sted og nokså skamfull pga. sin lite flatterende familiebakgrunn, reiser han til England for å gå på lærerskole. Ikke fordi han egentlig ønsker å bli lærer, men fordi han jo må gjøre et eller annet mens tiden - dvs. livet - passerer.

Willies møte med London blir temmelig brutalt. Han er på mange måter så kunnskapsløs om verden og den konteksten han befinner seg i at han har store problemer med å forstå det samfunnet han lever i. Kanskje nettopp derfor havner han i svært dårlige miljøer, blant bohemer, prostituerte og andre som lever på siden av samfunnet, og som i stedet for å dra ham opp, drar ham ned i en enda dypere fortvilelse enn den han allerede befinner seg i.

Underveis prøver Willie seg som forfatter, men uten særlig hell. Og da utdannelsen er så godt som fullført, er han ikke det grann nærmere å finne ut av sin egen identitet. Han er fremdeles så fremmedgjort i forhold til det engelske samfunnet og verden for øvrig at et forhold med portugisisk-afrikanske Ana og en flukt til Afrika fremstår som den eneste muligheten han har. For ham er det nemlig umulig å reise tilbake til India, og det er umulig å bli i England. Han overtaler Ana til å ta ham med til den afrikanske kolonien hun kommer fra, og der starter deres 18 år lange samliv - dvs. frem til Willie er 40 år og altså midtveis i livet (derav tittelen "Et halvt liv", som riktignok har en dobbel bunn og antyder et liv som bare leves halveis). Men kommer han noe nærmere svaret om hvem han egentlig er ... ?

Forfatteren Naipaul er av indisk opprinnelse, er britisk og født på Trinidad - Tobago i 1932 (den gangen dette var en britisk koloni). Han fikk Nobels litteraturpris i 2001, dvs. samme året denne romanen utkom. Boka karakteriseres til og med som hans vinnerroman. Dette er den første av hans bøker jeg har lest, og jeg hadde en del forventninger til denne boka nettopp pga. Nobelprisen.

"Et halvt liv" er både en fornøyelig og litt trist bok. Med humor og snert skildres Willie og hans vinglete ferd gjennom livet. Hans kunnskapsløshet om verden rundt ham er glitrende skildret, og gir et godt bilde av hvor veldefinert verden tilsynelatende er for mennesker som tilhører Vestens kultur, men som ikke er like selvsagt for mennesker fra andre kulturer. I alle fall var det nok ikke slik på 1950-tallet, den gangen verden fremdeles var stor og det meste var ukjent for de fleste. Mens Willie kløner seg gjennom livet, ble latteren noen ganger sittende fast i halsen. For Willie er så splittet, så identitetsløs, så fullstendig uten retning i livet at det ble litt trist å lese om ham rett og slett. Boka er godt skrevet, og uten at jeg har hatt tilgang til originalutgaven av boka, antar jeg uten videre at de litterære kvalitetene er godt ivaretatt av oversetteren.

Naipaul skildrer tingene slik de er nokså brutalt, uten å ty til omskrivninger eller forskjønnelser. Det passet i grunnen veldig godt til stemningen i boka, som aldri er i nærheten av å være verken sentimental eller romantiserende. Om jeg ikke ble fra meg av begeistring for boka, likte jeg den. Dette er i alle fall ingen feel-good-bok! Et av høydepunktene i boka er, slik jeg ser det, Willies betraktninger over sin egen søster, som er gift med en tysker og som er blitt en helt annen kvinne enn den forsagte, anonyme jenta han en gang vokste opp med. Hvem ville hun ha vært dersom hun hadde forblitt i India, mest sannsynlig som en ugift kvinne? Og var denne stolte og selvstendige kvinnen virkelig skjult i henne da hun fremdeles bodde i India? Det er i alle fall ingen tvil om at søsteren har funnet sitt ståsted i tilværelsen, mens Willie aldri finner seg selv. Dypest sett er dette en roman om fremmedgjøring, ensomhet og eksistensiell krise. At en forfatter hvis hovedanliggende er å skrive om eksistensielle kriser mottar Nobels litteraturpris, føyer seg sånn sett inn i en lang tradisjon.

"Et halvt liv" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem. 

Alt i alt er Naipaul en veldig spennende forfatter å bli kjent med! Jeg har allerede skaffet meg en annen bok av ham, og den heter "Et hus til Mr. Biswas" og kom ut i 1961. Den ser jeg frem til å lese!