Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten norsk litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten norsk litteratur. Vis alle innlegg

fredag 5. juni 2020

Gunn Marit Nisja: "Etter oss"

Varmt om gammelt vennskap

Gunn Marit Nisja (f. 1978) har tidligere gitt ut tre romaner; "Naken i hijab" (2011), "Porselenspiken" (2013) og "Olivensteinen" (2014). "Etter oss" er hennes fjerde roman og den kom ut i 2019. (Lenkene peker til mine omtaler av hennes to første romaner.)

Anki, Brita, Miriam og Ingrid ble kjent da de gikk på Lundavang Folkehøgskole i 1966-67. Da de skilte lag etter dette skoleåret, lovet de hverandre at de for all fremtid skulle holde kontakten med hverandre. Slik gikk det ikke. Det vil si - tre av jentene gjorde det, men Ingrid, bokas jeg-person, falt ut etter at hun giftet seg og fikk barn. 

40 år har gått og Ingrid er blitt enke. Nå består livet av å holde orden i et hus som er altfor stort for henne, fylt til randen av minner om hennes og Arvids ekteskap, og å passe barnebarnet til den ene datteren.

En dag ringer plutselig Anki. Hun har hørt at Ingrid har mistet mannen sin, og ønsker å få kontakt med henne igjen. Ingrid, som hele sitt liv stort sett har gjort det hun tror andre har forventet av henne, blir satt ut. Det gleder henne selvsagt at hun ikke er glemt, men hun har aldri vært vant til å tenke så mye på sine egne behov ... Etter å ha tvilt seg frem til det, inviterer hun hele bøtteballetten til seg, og feirer atpåtil jula sammen med venninnene samme år. Samtidig strømmer minnene på fra folkehøgskoleåret, der hun forelsket seg i Mattis. Dumskap fra begges side gjorde at de ikke utviklet dette til noe mer. 


En gang lovet hun Mattis å ikke bare leve på den måten som ville gjøre andre fornøyd. Men hva slags liv har hun egentlig levd? Har hun vært tro mot seg selv? Mannen hun giftet seg med har vært god som gull, stødigheten selv. Savnet av mer lidenskap i ekteskapet nevnes aldri med et ord av Ingrid, og akkurat dét forundret meg en del mens jeg leste boka. Det vil si at lidenskap er et ikke-tema gjennom hele boka. Likevel trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at mangelen på lidenskap med stor sannsynlighet er årsaken til at hun aldri har klart å glemme Mattis, hennes første kjærlighet ... 

Hvorfor fikk hun heller ingen nære venninner, men gikk 100 % opp i det praktiske rundt familien? Som Unn, en nabodame, som jo kunne ha blitt en venninne, men som Ingrid valgte å holde på avstand fordi hun kjente at Unn "gjorde krav på henne". Nei, da var det bedre å trekke seg unna, beskytte seg selv. 

Så viser det seg at Brita har vært gift med Mattis. De er for lengst skilt, og Brita har i mellomtiden vært gift med en italiener, som hun også er skilt fra. Da Brita faller om og får hjerteinfarkt under en joggetur mens hun er på besøk hos Ingrid, vil skjebnen det slik at Mattis dukker opp i Ingrids liv igjen. Det støkker i henne da hun ser den kjekke, selvsikre og mandige Mattis komme slentrende inn på tunet hennes ... Ingrid hvis tilværelse har stått noe stille i en del år, og som føler seg en smule utrendy og gammeldags, der hun klamrer seg til det vante og rutinemessige. Når hun da ikke smugdrikker rødvin fra pappkartonger hun gjemmer rundt forbi ... Rødvin som brukes for å døyve hverdagens ensomhet, for å slippe unna egne følelser ... Hva har hun å stille opp med?

Møtet mellom Ingrid og venninnene er på en måte litt grenseløs - på Ingrids bekostning. Det er hjem til henne de kommer, og det er der de blir værende - noen ganger i ukesvis. Det krever stort mot å sette grenser, helt nødvendige grenser etter hvert. Ingrid må tåle skuffelsen hos venninnene uten å bli vippet av pinnen. 


Spørsmålet er om Ingrid klarer å gjøre seg selv til den viktigste personen i sitt eget liv, og forstår hva hun trenger for å leve et for henne fullverdig liv. Hun som føler at hun kanskje bare har levd ordentlig de gangene hun gjorde noe galt ... 

"Hvor tett må man være på et annet menneske for å elske det? Det kunne være nok å ha vært nær. En drømt nærhet, fra en natt ingen kunne ta del i. Noen hendelser bør man ikke fortelle om, uansett hvor gode venner man har. Jeg tenkte at dersom jeg fortalte, kunne andre suge gleden ut av minnet, hvis jeg måtte forklare, hvis de var spørrende, hvis de sa seg i mellom: Hva var å spesielt med det, da?" (side 262

"Etter oss" er en ganske stillferdig bok, godt preget av Ingrids forsiktige personlighet. Det er ikke de store hendelsene som preger de fleste sidene i denne boka, men mer det hverdagslige. Ikke minst gjelder dette tankene Ingrid gjør seg om det som skjer rundt henne. Kanskje ville romanen ha tjent på at hun hadde opptrådt som tredjeperson entall, fordi en "allvitende" forfatter kunne ha tilført noen flere perspektiver til handlingen? Jeg følte nemlig at jeg-person-fortellergrepet la noen begrensninger på fortellingen, fordi alt kun ses fra Ingrids perspektiv. Det kunne f.eks. vært spennende å vite mer om hva de andre personene tenkte. Konfliktene som oppstår underveis ville også blitt mer "spennende" og krydret. Særlig gjelder dette det som oppstår mellom de gamle venninnene, både fra folkehøgskoletiden og senere, for ikke å snakke om gjensynet mellom Ingrid og Mattis.

Jeg har fulgt denne forfatteren gjennom noen år, og gleder meg over den fine utviklingen i forfatterskapet! "Etter oss" er en roman som passer for godt voksne damer, tror jeg. 


Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
ISBN:
978-82-02-57646-2
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget.

torsdag 4. juni 2020

Gabi Gleichmann: "Aurelia"

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall

Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.)

I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening.

Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo.


"Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8)

I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren.

Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. 


Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. 

Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. 

"Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel.

Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte."


Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ...

Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like!

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 232

ISBN: 978-82-489-2409-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

onsdag 1. mai 2019

Kjell Arild Pollestad: "Bibelen i kortversjon"

Med Bibelen som inspirasjon

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg var i befatning med Bibelen. I min ungdom leste jeg den faktisk fra begynnelse til slutt et par ganger. Historiene er fascinerende, og flere av dem har dannet grunnlag for verdifull livsfilosofi, også for meg. Da jeg kom over Kjell Arild Pollestads kortversjon av Bibelen, var det derfor med stor nysgjerrighet jeg nærmet meg den. Mannen min og jeg brukte et par kvelder i påsken hvor vi lyttet til lydbokutgaven. Det er Bernhard Ramstad som er oppleser. Lydboka fant vi på Storytel. 

Kjell Arild Pollestad (f. 1949) er forfatter, teolog og filolog. Frem til 2018 var han pater i den katolske kirke i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Pollestad har utgitt en hel haug med bøker, og selv om jeg ikke har lest noen av dem eller vet hva de inneholder, kjenner jeg på at titlene på bøkene hans tiltaler meg. Som "Lofottorsk på nonnebord" (1984), "Skål for Norge" (1987), "Maten er halve føda" (1991), "Humørpiller" (1992), "Livet er bedre enn sitt rykte" (1999), "Gleden er gratis" (2002), "Peters svar: kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne" (2007) og "Jærsk kokebok. Mat frå fire generasjonar." (2013) - bare for å nevne noe. Her har vi åpenbart å gjøre med en forfatter som både har masse humor og livsglede! Etter å ha lest hans nydelige "Bibelen i kortversjon", kommer jeg til å ha øyne og ører åpne nest gang jeg kommer over en av hans bøker. 

Pollestads hensikt med "Bibelen i kortversjon" er å gjøre Bibelen mer kjent for folk flest. Han har en litterær tilnærming til tekstene, og han har konsentrert seg rundt de klassiske tekstene som jeg vil anta at de fleste godt voksne mennesker kjenner til. 

Bibelen har opp gjennom tidene gjennomgått mange endringer som er fremskyndet av et ønske om å modernisere tekstene og gjøre dem mer tilgjengelig. Trenden i dag er imidlertid at man har trådt et skritt tilbake, og dette har Pollestad sansen for. Det er noe med at dersom tekstene i Bibelen skal fremstå som guddommelige, trenger de en litt gammelmodig eller høytidelig innpakning. Alt kan rett og slett ikke moderniseres. Dette trenger heller ikke å gå på bekostning av tekstenes tilgjengelighet. 

Selv opplevde jeg det som interessant å få et gjensyn med de fem Mosebøkene, skapelsesberetningen, syndefallet, oppgjøret mellom Kain og Abel, kong Salomo og hans klokskap (derav "salomonisk dom" som begrep), med etiske dilemmaer som f.eks. begjær, fristelser og utroskap som Bibelen er rikelig utrustet med, Sara på over 90 år som fikk barn, utryddelsen av Sodoma og Gomorra, den babelske forvirringen, de ti landeplagene som rammet Egypt, Moses´ og jødenes 40 årige vandring i ørkenen, hyllest til kjærligheten osv. Det gamle testamentet har naturlig nok fått størst plass i denne boka, men vi får også høre om Jesus og hans virke på jorden fra Det nye testamentet. 

Som forlaget skriver i sin presentasjon av boka:

Bibelen i kortversjon er alt du trenger: Alle de klassiske historiene i Bibelen, levende gjengitt fra hebraisk og gresk til et moderne norsk, men med vekt på å beholde den opprinnelige meningen intakt.

De fleste vil mene det hører med til dannelsen å ha lest Bibelen. For å forstå vår egen kultur, og ikke minst kunne avkode tidlige tiders kulturuttrykk, må man kunne sin Bibel. Men en så stor og mangslungen tekstmengde kan virke vanskelig og komplisert å ta fatt på. 


Pollestad mener at de som tror at Bibelen bare er til for dem som søker den av religiøse grunner, går glipp av storartet litteratur. Historiene i Bibelen har hatt stor betydning i vår kristne kultur, og disse bør man ganske enkelt kjenne til for å kunne oppleve seg som et "dannet menneske". Dette handler om vår kultur!

Denne boka anbefaler jeg varmt! Lydboka er nydelig opplest av Bernhard Ramstad, og dersom du abonnerer på Storytel, bør du faktisk prøve denne utgaven! 


Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 57 min.
Antall sider: 240
Oppleser av lydboka: Bernhard Ramstad
ISBN: 9788202484705 (papirutgave)
ISBN: 9788202532673 (lydbok)
Jeg hørte på lydboka på Storytel


tirsdag 16. april 2019

Marte Michelet: "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet"

En av de viktigste bøkene som ble utgitt i Norge i 2018!

Det er noen år siden jeg leste Marte Michelets debutbok "Den største forbrytelsen", som handlet om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Hun fikk Brageprisen for den boka. Marte Michelet (f. 1975) er for øvrig journalist, kommentator og forfatter. 

I 2018 kom Michelet ut med sin andre bok - "Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet". Med min interesse for andre verdenskrig generelt og Holocaust spesielt, måtte jeg selvsagt få med meg denne boka! At den har fått en del kritikk rundt forbi, er for øvrig som forventet. Man rører nemlig ikke ved det norske narrativet om Hjemmefrontens heltedåder ustraffet her i landet. 

Begrepet Hjemmefronten er benyttet som betegnelse både for den organiserte og uorganiserte motstanden som ble ytt overfor de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Milorg og Sivorg var en del av den organiserte motstandsbevegelsen. I den ene enden av skalaen befant grupper seg som utførte konkrete aksjoner mot tyskerne, og som også sørget for å få avslørte motstandsfolk ut av landet. Det kunne også omfatte utgivelse av illegale aviser, og lytting på illegale radioapparater. I den andre enden befant folk seg som utøvet mer symbolsk motstand - f.eks. ved å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget o.l. Disse ble kalt jøssinger. (Marte Michelet benytter denne forståelsen av Hjemmefronten i sin bok, og definisjonen samsvarer med Wikipedias definisjon.)

Utgangspunktet for Marte Michelets siste bok er en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med i et intervju krigshistorikeren Ragnar Ulstein gjorde med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Der fremgikk det at Sønsteby fikk beskjed om jødeaksjonen (som fant sted i Norge i oktober 1942) tre måneder før den ble satt i verk. Denne uttalelsen står som en klar motsetning til det alle hevdet etter krigen og i særdeleshet i forbindelse med krigsoppgjøret i de norske domstolene: "Vi visste intet!" Denne uttalelsen gjorde at ingen ble dømt for medvirkning til drapet på de norske jødene ... At Hjemmefrontens menn skulle ha visst dette og ikke foretatt seg noe, kom forfatteren ganske enkelt ikke over. Da hun begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling ... 

Og som om dette ikke var nok, visste også den norske eksilregjeringen i London om at jødene i Europa ble deportert til "spesielle anlegg i det tyskokkuperte Polen, der de ble myrdet med gass". De visste også om Hitlers plan om å utrydde alle jødene i Europa. Likevel ble dette ikke nevnt i radiosendingene fra London. Hva kunne ikke ha skjedd dersom London-regjeringen hadde ønsket å mobilisere det norske folk til å hjelpe jødene slik at de kunne unnslippe den skjebnen som ellers ventet dem? At det i det hele tatt ble reddet jøder i Norge kan vi derfor ikke takke verken London-regjeringen eller Hjemmefronten for, men antinazistiske tyskere, blant annet en greve i Berlin (Von Moltke). 

For å forstå hva som skjedde under krigen, er det greit å ha med seg noen fakta. Da krigen brøt ut i Norge, skal det ha befunnet seg rundt 2100 jøder i Norge. 770 av disse ble deportert til tyske utryddingsleire, og kun rundt 30 av dem overlevde. I tillegg døde en del jøder i Norge, og det anslås at 760 døde som følge av jødeforfølgelsene i Norge. (Kilde: Wikipedia

Den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851, etter iherdig kamp fra Henrik Wergelands side. Paragrafen ble gjeninnført under Vidkun Quislings NS-regjering i mars 1942. Den ble stående inntil frigjøringen av Norge, og endringen av Grunnloven ble da ansett ulovlig. Quisling ble dømt for dette. 

Det hersket en antisemittisme i hele Europa i mellomkrigstiden, og Norge var dessverre intet unntak. Det gjorde ikke akkurat saken noe bedre at Trygve Lie, sjef for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, mislikte jødene sterkt. De fleste nordmenn kjente ingen jøder personlig, og det viste seg at de nordmennene som faktisk stilte opp for enkeltpersoner blant jødene under den tyske okkupasjonen, var folk som kjente jøder og hadde stor respekt for dem. 

Drapet p
å Halden-toget 22. oktober 1942, der en norsk politimann ble skutt og drept av grenselosene Karsten Løvestad, ble brukt av de tyske okkupantene for alt det var verdt, og ble fremstilt som et jødisk angrep på staten. Aksjonen mot jødene startet 26. oktober. En av dem som ble drept under flukt var sønnen til Feldmann-ekteparet. Dette fikk dem til å ønske å flykte, og de ble drept av mennene som skulle hjelpe dem ... Angivelig fordi ekteparets desperate oppførsel kunne kompromittere fluktruten ... Disse to hendelsene ble brukt til å karakterisere alle norske jøder som ekstremt vanskelige og risikable å hjelpe. For det første oppførte "de" seg ikke som gode norske borgere, og innebar en ekstraordinær risiko å ta med over grensen. Og for det andre sprakk de så lett under forhør, og ville da avsløre alle sine hjelpere. Disse generaliseringene gjorde det svært vanskelig for andre jøder å få hjelp i de kritiske dagene, før døren lukket seg for alvor bak alle dem som ikke flyktet i tide. 

Et annet narrativ som ble brukt mot de norske jødene var at de ikke flyktet, selv ikke da de visste hva som kom til å skje med dem ... Men poenget var at nazistene var strategiske. Først arresterte de alle mennene og tok fra familiene alt de eide og hadde. Deretter innførte de en plikt om å melde seg daglig for kvinnene. Kvinnene ønsket ikke å forlate sine menn, og håpet i det lengste på at de ville bli løslatt. Dessuten hadde de ikke lenger midler til å komme seg unna. Derfor ble de værende ... 

Carl Fredriksens Transport, kodenavnet for en flyktningeoperasjon under krigen, får virkelig gjennomgå i Marte Michelets bok. Operasjonen startet 28. november, dvs. en måneds tid etter de første arrestasjonene av norske jøder. To lastebiler ble brukt og flyktningene ble kjørt til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Deretter måtte flyktningene gå til fots. Carl Fredriksens Transport reddet ca. 1000 mennesker, og 358 av disse var norske jøder. I januar 1943 ble flyktningetransporten avslørt. (Kilde: Wikipedia) Etter krigen fikk de medvirkende i denne aksjonen heltestatus. Det historien ikke fortalte noe om, var den enorme profitten som fulgte med, og som ikke sto i forhold til utgiftene eller risikoen som ble tatt. Og innkomstene kom fortrinnsvis fra de norske jødene. De andre slapp å betale. 

Det er høy sitatfaktor i Marte Michelets bok, og den fortjener å bli lest flere ganger - av mange! Selv valgte jeg å høre lydbokutgaven, men jeg har også skaffet meg papirutgaven av boka. Jeg har selv lest en hel del om hvordan Norge håndterte jødeforfølgelsen under krigen, og jeg visste også på forhånd at eksilregjeringen i London forsømte seg grovt i forhold til varsling. Det Marte Michelet gjør i sin bok er å gå så grundig til verks at det i ettertid ikke kan herske noen som helst tvil om at mange visste hva som var i gjære ... 

Man kan selvsagt bare spekulere i dag, for fasiten får vi jo aldri, men det bør likevel være hevet over enhver tvil at flere jødiske liv kunne ha vært reddet dersom bare bitte litt mer hadde vært gjort i de kritiske dagene høsten 1942. Alle unnlatelsene der og da og unnskyldningene i ettertid holder ikke! Flere jøder kunne ha vært varslet. Og selv om det ikke var Hjemmefrontens primære oppgave å frakte sivile flyktninger ut av landet, kunne de ha gjort mer. De engasjerte seg jo da det gikk rykter om at alle studentene skulle tas av nazistene. Håndteringen av denne gruppen står i grell kontrast til håndteringen av jødene. Ikke bare det, for mens jødene ble flådd for så og si alle sine eiendeler for å få hjelp til å flykte, måtte studentene ikke betale noe som helst. De jødiske flyktningene ble utnyttet til gangs økonomisk, og de som ikke kunne betale, fikk heller ikke hjelp. 

På slutten av sin bok skriver forfatteren dette:

"Arbeidet med denne boken har, kanskje noe paradoksalt, gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene. En okkupasjonshistorie som ikke stadig nyanseres og vurderes med nye øyne, størkner til en selvbedragersk jubileumskultur.

Vi må slutte å tenke at motstand mot den autoritære, høyreradikale, rasebaserte samfunnsvisjonen var, eller er, selvsagt for nordmenn. Først da kan vi forstå hva som faktisk sto, og fortsatt står, på spill" (side 344)

Det handler om at vi en gang for alle må skrive en ærlig krigshistorie, ikke er krigshistorie slik vi hadde ønsket at den var. Selv vokste jeg opp med foreldre av etterkrigstiden, og som strødde om seg med diverse visdomsord. Som at "når krybben er tom, bites hestene". Vi mennesker viser oss ikke fra vår beste side når kampen om knappe goder skal utkjempes. Det har vi også sett i nyere tid, der flyktningekrisen plutselig ble et spørsmål om hvem som skulle ha hva, hvem som var verdige og hvem som ikke var det. Til syvende og sist handler dette om vårt menneskesyn og viktige verdier. Det handler om hva vi står for, hvilke kamper vi tar og i bunn og grunn hva som gjør oss til mennesker - på godt og vondt. Det er nettopp derfor bøker som den Marte Michelet har skrevet, er så viktig. Den minner oss om alt dette! 

Min påstand er at Marte Michelets bok er en av de viktigste bøkene som ble utgitt i 2018! Hun skriver godt, overbevisende og med godt belegg fra tilgjengelige kilder! Jeg anbefaler denne boka på det varmeste! Fanny Waager fungerte svært godt som oppleser! 

Utgitt: 2018 
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Fanny Vaager
Antall sider: 412
Spilletid: 12 t 48 min.
ISBN/EAN: 9788205504103 (papirutgave)
ISBN: 9788242169488 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Marte Michelet (Foto: Astrid Snipsøyr)

søndag 31. mars 2019

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Åttitallet. Historien om et liv. Historien om en tid."

Strålende oppfølger i Verden som var min-serien!

"Åttitallet" i serien Verden som var min av Ketil Bjørnstad er en del av en romansyklus som skal handle om alle ti-årene forfatteren har lagt bak seg. Tidligere har han utgitt "Sekstitallet" og "Syttitallet", og i mellomtiden har også "Nittitallet" kommet ... uten at jeg helt har klart å henge med. Akkurat dét akter jeg å gjøre noe med! "Redningen" for meg denne gangen var å velge lydbokutgaven, og det er det mulig at jeg også kommer til å gjøre med den neste boka. Selv om dette er bøker jeg egentlig ønsker å lese selv, fordi jeg personlig ikke føler at Anders Ribu´s oppleserstemme ble riktig for meg ... Jeg liker å høre forfatterens egen fortellerstemme når jeg leser akkurat disse bøkene, fordi de er så personlige. 

Som i de tidligere bøkene i serien, tar Ketil Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv. Han var en svært ung mann da han gikk inn i 1980-årene, bare 27 år gammel, men hadde allerede rukket å utgi syv romaner og ni "skiver". Dette var jo før CD`ene kom. Mon tro om ikke hans formidable produksjon i kombinasjon med bare syv årig folkeskole senere ble årsaken til at kritikerne var spesielt hard overfor ham? For meg som har fulgt hans forfatterskap gjennom flere tiår - helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag - og som også har likt bøkene hans svært godt, har det vært underlig å være vitne til spesielt måten enkelte kritikere har hamret løs på ham. Ordene som er blitt brukt, det massive i kritikkene ... Det har vært spesielt. At det har vært både vanskelig og sårt for forfatteren i alle disse årene, har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg kan heller ikke erindre at noen annen forfatter har fått gjennomgå på samme måte. I tillegg har jeg følt på at også leserne av bøkene blir latterliggjort. Forstår vi ikke forskjellen mellom god og dårlig litteratur? Og hva er nå egentlig god og dårlig litteratur? Uansett - kritikken mot Ketil Bjørnstads bøker står i grell kontrast til hvordan bøkene hans er blitt mottatt internasjonalt. For meg er og blir han en høyt skattet forfatter, som jeg gjerne vender tilbake til - gang på gang. At han skriver bøker som som har mye undertekst og som tåler å bli gjenlest, forteller meg at det handler om kvalitetslitteratur. 

Noe av det jeg kanskje savnet i de to foregående bøkene i serien "Verden som var min", var at forfatteren skulle gi enda mer av seg selv. Det gjør han til gjengjeld til gangs i "Åttitallet"! Selv om han også her holder noe tilbake, spesielt når han kommer inn på egen utroskap ... Det er mange hensyn å ta, og fordi han selv overhode ikke har sansen for litteratur som utleverer andre (eksempelvis Edouard Louis og hans utlevering av foreldrene sine i boka "Farvel til Eddy Bellegueule", eller en ikke navngitt norsk forfatter som ikke kan forstås som andre enn Vigdis Hjorth og hennes roman "Arv og miljø"), er dette en naturlig konsekvens av hans egne holdninger og verdier. Leseren levnes imidlertid liten tvil om hva som har skjedd, men detaljene får vi ikke. Jeg opplevde dette som helt greit, og forstår ikke kritikken jeg har lest rundt dette, og som etter mitt syn kun handler om egen nysgjerrighet og ikke om kvalitet eller ikke kvalitet ved virkelighetslitteratur. 

Jeg opplevde det som naturlig og også svært befriende at Ketil Bjørnstad beskriver egne følelser knyttet til anmelderi av hans egne bøker på åttitallet. Dette gjelder selvsagt ikke alle norske anmeldere, men noen få som har hengt på ham i alle år, og som har slaktet alt han har skrevet. Dersom han hadde vært for generell og ikke navngitt anmelderne han siktet til, ville mange lesere trodd at det gjaldt flere. Nettopp av den grunn var det nødvendig å navngi dem. Ingenting av det han skriver om dette, overrasket meg. Det usaklige i de kritikkene det vises til, har nemlig slått meg litt for mange ganger. Som at bøkene er Wikipedia-avskrifter og at han ville ha strøket i norsk dersom dette hadde vært en eksamensoppgave. Det er da det reneste sludder! For øvrig er også Ketil Bjørnstad innforstått med at man aldri går i klinsj med en anmelder, og han har derfor holdt seg i skinnet i alle disse årene. Men i en personlig bok der det faktisk er meningen å være utleverende, bør ingen være overrasket over at han skriver om egne følelser rundt dette. Noe annet ville vært rart. 

"Åttitallet" er, i tillegg til å dra den røde tråden gjennom Ketils liv, også en slags minnebok om hva som skjedde - både i Norge og internasjonalt - i denne perioden. Aleksander Kielland-ulykken og drapet på John Lennon i 1980, og avslutningen med massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 - bare for å nevne noe. 

1980-tallet var mitt tiår, og jeg hadde derfor stor glede av den kavalkaden jeg ble dratt gjennom i boka. Dessuten var det nostalgisk å bli minnet om flere av romanene hans, som det er altfor lenge siden jeg leste. "Bingo! eller En dyd av Nødvendighet" (1983), "Oda!" (1983), "Det personlige motiv" (1985), "Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten" (1986), "G-moll-balladen" (1986), "Oppstigning fra det usynlige" (1988) og "Stormen" (1989) - bøker jeg leste - alle som en - på åttitallet, og som jeg fremdeles har stående i mine bokhyller. Spesielt "Oda" og "Stormen" har jeg lyst til å lese om igjen. Mens jeg leste boka lyttet jeg også til "Mine dager i Paris" (1983), "Natten" (1985) og "The Shadow" (1990). Dette var for øvrig tiåret der han samarbeidet med Lill Lindfors, Ole Paus, Lava, Stavangerensembelet, Sissel I. Andersen og Randi Stene. Mange av skivene hans fant frem til min platesamling i denne perioden. Musikken er så variert og har en spennvidde det er få forunt å ha. "Natten" er en av mine favoritter! Det er også "Mine dager i Paris", med Ole Paus´ umiskjennelige, rustne stemme!

I boka følger vi Ketil Bjørnstad i hans hjemlige liv på Sandøya, der han lever med "den andre", kvinnen i hans liv som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene hans. Og vi blir introdusert for katten Movitz, som slåss for sitt revir og den beste hunnkatten på øya, som tilfeldigvis er hans egen mor ... Livredd som Ketil er for å bli tykk, stikker han fingeren i halsen og kaster opp - lenge før spiseforstyrrelsen bulimi var allment kjent. Han ante ikke at han hadde en sykdom, han ville bare ikke bli tykk igjen, som han hadde vært som ung gutt ... Vi møter også en mann som i perioder lever over evne, og som tross sin fortid som raddis, har sansen for det gode luksusliv. Som bor på de beste hoteller, som nyter den beste vin, oppsøker fine restauranter, helst ikke vil bli oppfattet som kjip og som strør rundt seg med penger han strengt tatt ikke har råd til å bruke. Samtidig beskriver han snobberi med en god porsjon humor. Som da han bor på Hotel Ritz og får gjennomgå av personalet fordi han ikke har press i buksene sine, mens en amerikansk familie, der familiefarens skjorte er tilgriset med ketchup, slipper unna ... Fordi de var amerikanere! Hva annet kunne man forvente? Eller når Kjell Bekkelund kaller ham inn til hovedstaden fra Sandøya samme dag, og det ligger i luften at han har store planer for ham. Og Ketil avspises med en meget kort visitt, en kopp kaffe og en kjeks før han kastes ut - mens kjøkkenet dufter av den nydeligste mat og bærer bud om en middag han ikke er invitert til. Et bilde på makten i egen person, som bare kan knipse og som umiddelbart får det som man vil ... 

Noe av det sterkeste med hele romanen er beskrivelsen av Treholtsaken, og Bjørnstads engasjement i denne saken. Han skulle ikke bli den eneste. Mange skarpskodde jurister mente at det ble begått et justisdrap av Treholt og at bevisene ikke holdt mål. En av disse var Mads Andenæs, som i dag er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvilken pris betalte han for sitt engasjement? Det får han nok aldri noe eksakt svar på, i og med at finanskrisen etter jappetiden kom nesten samtidig, og førte til at antall konserter sank betydelig. Temperaturen i kritikken av hans litteratur steg samtidig, og fra å være en forfatter  som stadig kunne regne med å få bøkene sine utgitt som månedens bok i Bokklubben, var ikke dette like selvsagt lenger. En NRK-serie om Edvard Grieg ble også avlyst ... 

Jeg ser at enkelte kritikere mener at boka med sine 797 sider er for lang. Jeg er ikke enig i dette. Med de to foregående bøkene har Bjørnstad lagt seg på en linje og et konsept som krever dette omfanget, og da er det dette vi får. Styrken i "Åttitallet" er at den er så ærlig. Rent bortsett fra når forfatteren ønsker å beskytte noen som aldri har bedt om offentlighetens oppmerksomhet, er han utleverende som få. Vi får anledning til å bli kjent med ham slik han er eller var, og han gir alt. Det står det respekt av! Det skal ikke bli lenge til jeg starter på "Nittitallet"! Så mye er sikkert! 

Lydboka er 28 timer lang, men gikk som en drøm. Boka var med meg over alt, og jeg slukte den! Det eneste jeg skulle ønske er at Lydbokforlaget hadde funnet en oppleser som jeg mer hadde kunnet identifisere med forfatteren. Samtidig er Anders Ribu en flott oppleser - det er jo ikke dét. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 797
Spilletid: 28 t 5 min.
ISBN: 978-82-03-36233-0 (papirutgave)
ISBN: 978-82-42-173549 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget


Ketil Bjørnstad (Foto: Frøydis Urbye)

søndag 10. mars 2019

Johan Harstad: "Max, Mischa & Tetoffensiven"

Flott lese-opplevelse!

Det er noen år siden jeg kjøpte en helt spesiell utgave av Johan Harstads murstein-roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" på Eldorado bokhandel i Oslo. Boka lå i en boks, og en bok om Mischa Greys kunst fulgte med. Dette samleobjektet utkom i 200 eksemplarer,  og fikk gull i kategorien Åpen klasse under kåringen av Årets Vakreste Bøker i 2016. 

Hvorfor leste jeg ikke boka for flere år siden? Det har nok noe å gjøre med at boka er på over 1100 siden. Legger man til boka om Mischa Greys kunst, kan man legge på nesten 200 sider til. Boka tapte gang på gang når jeg skulle velge hvilke bøker jeg skulle lese. Jeg ble derfor veldig glad da jeg oppdaget at den hadde kommet ut som lydbok, for dette gjorde det mer overkommelig å komme i gang. Selv om det tar 41 timer og 38 minutter å høre den ferdig ... Det hjelper godt at boka blir nydelig lest av Jonathan Espolin-Johnson! 

I dag er boka i ferd med å bli en internasjonal suksess. Den er solgt til mer enn 20 land, og boka lanseres i Tyskland 26. mars i år. (Kilde: Gyldendal - "Johan Harstad med internasjonal suksess".)

Johan Harstad (f. 1979) er fra Stavanger. Han debuterte som forfatter i 2001 med boka "Herfra blir du bare eldre". Han var da 22 år. Så langt har han utgitt ni romaner, og i tillegg har han skrevet en del skuespill. Han har fått en rekke litteraturpriser for sine bøker. Selv har jeg bare lest "Hässelby" som kom ut i 2007, og den har jeg et ambivalent forhold til. Jeg likte boka som sådan, men ikke slutten. Harstad er også forfatteren bak "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" (2005) Handlingen i den boka er lagt til Færøyene, og dit skal jeg om en måneds tid. Det er mao. på høy tid å få denne med seg, og jeg tror jeg kommer til å velge filmversjonen, som jeg tilfeldigvis har liggende på DVD.

Max, søsteren Ulrikke og foreldrene bor i Stavanger. Så bestemmer foreldrene seg for å flytte til Long Island utenfor New York, der faren, som er flyver, har fått seg ny jobb. For Max er dette kritisk. Han må forlate alle vennene sine, og han sliter lenge med å finne seg til rette i USA. Han er nærmest venneløs inntil han treffer den jødiske gutten Mordecai. De to blir svært gode venner, og teateret binder dem etter hvert sammen. Mens Mordecai satser på en skuespillerkarriere, satser Max på en karriere som teaterregissør. 

Max´ foreldre skiller seg, og faren flytter til California, der han har funnet en annen. Livet tar en ny vending da Max kommer i kontakt med farens bror Ove, som nå kaller seg Owen og i tillegg har skiftet etternavn. Alt for å fjerne seg fra en fortid han skammer seg over, og som handler om at han som en av få meldte seg frivillig til å delta i Vietnam-krigen. Dette var prisen han måtte betale for å få amerikansk statsborgerskap. Motstanden og hetsen mot dem som var med i Vietnam-krigen ble imidlertid så sterk at dette ikke var noe man snakket høyt om senere i livet. 


Vietnam-veggen i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parallelt med at vi følger Max, som forelsker seg i den syv år eldre kunstneren Mischa, følger vi Owen både i nåtid og fortid. Gradvis får vi vite mer om hvorfor han valgte å forsvinne under radaren for familien sin, og om hans slit for å overleve i et New York der arbeidsledigheten var stor på 1970-tallet. Redningen ble hans pianospill, som han elsket, men som han aldri ble god nok til å skape seg et navn på. Tilfeldighetene fører til at han flytter inn hos et ektepar, dvs. hos sjefen sin og hans kone, i en over 300 kvm. stor leilighet på Upper East Side av New York. Der bor han også etter at ekteparet reiser videre, og dit flytter Max, Mischa og også Mordecai inn etter hvert. 

Hva har så alle personene i Johan Harstads bok til felles? De har alle kommet fra et annet sted. Mischa har vokst opp i Toronto, mens Max og Owen i sin tid flyttet fra Stavanger - den første ufrivillig og den andre høyst frivillig. Mordecai er jødisk og i tillegg homofil, hvilket den gangen var vanskelig på flere måter. Både Max og Owen - men særlig Max - har en forkjærlighet for Coppolas "Apokalypse Now", som nettopp handler om Vietnam-krigen ... Denne filmen kommer de stadig tilbake til. Livene deres utvikler seg i forskjellige retninger, og vi får innblikk i Max´ refleksjoner over det som hender - i alle fall i de delene av boka der han er jeg-personen. Hva er det som gjør at man er den man er? Dette er et av de spørsmålene Max dveler rundt. 

Det er svært mange lag i Johan Harstads murstein-roman. Noe handler om å være innvandrer i et fremmed land, og om å lengte tilbake til det som en gang var. Noe handler om spenningsfeltet som oppstår mellom det å ville holde fast på det trygge og det å ønske forandring, noe som ikke minst får forholdet mellom Max og Mischa til å vakle. Og noe handler om viktigheten av å ha noen som bryr seg, og som er der når alle andre er borte. Hva er det som gjør at vi orker å stå opp og kjempe videre? Samtidig er dette en roman om hvordan det er å være spesielt norsk innflytter i New York fra 1960 og frem til i dag.  Det er ganske enkelt umulig å skrive en roman om New York i denne tidsperioden, uten at 11. september 2001 er med, og denne romanen er intet unntak. Det hele toppes av orkanen Sandys angrep på New York i 2012. Underveis er det mange linker til film, litteratur, kunst og teater, og jeg opplevde at dette er dyktig gjort. I kombinasjon med tidvis trivielle hverdagsscener og dypdykk i persongalleriet, ble dette for meg en stor roman, som ga meg svært mye. Den er i tillegg svært godt skrevet. 

Som jeg nevnte innledningsvis opplevde jeg Jonathan Espolin-Johnsons opplesning som meget god, når jeg ser bort fra en og annen pussig betoning av enkelte ord. Mange ganger har jeg kommet over bøker som er betegnet som "den store amerikanske romanen", men mon tro om det ikke er nettopp Johan Harstads roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" som faktisk fortjener den betegnelsen aller best! Boka er kanskje litt lang, men etter hvert syntes jeg ikke at det gjorde noe. Jeg ble svært engasjert i handlingen, og levde nærmest symbiotisk med den i et par tre uker. Da siste lydspor var hørt, ønsket jeg bare mer.  

Dette er en roman jeg anbefaler helhjertet! Den bør du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2015 
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 1104
Spilletid: 41 t 38 min.
Oppleser: Johan Espolin-Johnson
ISBN/EAN: 9788205473140 (papirutgave)
ISBN: 9788242165688 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget


Johan Harstad (Foto: Joh Erik Riley)

lørdag 5. januar 2019

Anna Blix: "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet"

Et oppgjør med norsk landbrukspolitikk

Dersom jeg ikke hadde lest James Rebanks fantastiske bok "Sauebondens liv" for et par år siden, tviler jeg på at øynene mine hadde falt på den lille pocketutgaven til Anna Blix - "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet" - på senhøsten i fjor. Tittelen - dette med hyllest til sauen - trigget umiddelbart noe i meg, og godfølelsen fra min opplevelse av Rebanks bok, fylte dermed hele kroppen. Denne lille boka måtte jeg bare lese! Nå skal det sies at disse to bøkene er svært forskjellige, selv om det er en felles undertekst i dem begge: nemlig kunsten å drive med bærekraftig sauedrift. Mens Rebanks fokus er sauehold sett fra bondens ståsted, er Blix´ fokus mer overordnet. Den første boka berørte hjertet mitt - den andre hodet. 

Anna Blix (f. 1985) er norsk biolog, journalist, politiker og forfatter. I dag driver hun med forskningsformidling og hun bidrar jevnlig med artikler i Morgenbladet og Klassekampen.  "En hyllest til sauen" er hennes første og hittil eneste bok. 

Innledningsvis i sin bok nevner Anna Blix heldigvis torsken. For det var ikke bare sauen som bygde landet vårt. Det gjorde i aller høyeste grad også torsken! 

"Sammen med torsken ga den (dvs. sauen - min tilføyelse) nordmannen muligheten til å skape seg et hjem mellom bakkar og berg. Den har gitt oss en identitet gjennom tradisjoner, matretter og klesplagg. Den norske sauen har betydd alt for Norge. 

Slik er det ikke lenger. I løpet av de siste 50-100 årene har sauens rolle forandret seg. Selv om endringa har skjedd gradvis, har det gått så fort at vi kan snakke om et før-sauehold og et nå-sauehold. Før gikk sauene ute store deler av året, til og med hele året i mange områder. Nå er sauene ute i fjell og skog i bare to-tre måneder. Før veide en voksen søye 30 kilo. Nå veier hun over 80 kilo. Før var sauen spredt rundt i hele landet og var en livsnødvendig hjørnestein for bygdesamfunnet. Nå er den samlet på færre og større gårder og er en del av et krympende landbruk.

Det er fortsatt mange av dem. Men sauen har mista rollen som landebygger, klesleverandør og landskapspleie. Til gjengjeld har den gitt oss mer kjøtt enn vi trenger. Det er vi som har endra rollen den har. Politikerne vil ha billigere mat og høyere kjøttproduksjon. Det har de fått ved å intensivere drifta og ta den bort fra naturen og inn i fjøset." (side 7-8)

Blix fremhever som et stort problem at sauen ikke lenger holder kulturlandskapene våre i hevd og at Norge er i ferd med å gro igjen. Kraftfôr har erstattet bruken av beiteressurser, og dette endrer naturen dramatisk. Jo mer det beites av spiselige planter, desto bedre vekstvilkår får de. Når ingen spiser dem, vinner de ikke-spiselige plantene i naturen terreng, og dette påvirker insektenes vilkår - og i verste fall hvilke planter som blir pollinert. Dette påvirker artsmangfoldet vårt på en svært uheldig måte. 

"De smakelige plantene må beites hvis de skal klare seg i konkurransen, hvis ikke sprer de usmakelige, piggete og giftige artene seg. Da blir vi plutselig helt avhengig av utenlandsk kraftfôr for å lage norsk kjøtt." (side 47)

En annen ting er at internasjonal forskning viser at kjøtt fra lam som er foret med kraftfôr før slakt, har høyere innhold av mettede fettsyrer og et lavere innhold av umettede fettsyrer enn fra lam som går rett fra beite til slakteriet, skriver Blix på side 55 i boka. Kjøttet blir med andre ord mindre sunt. 

Matvarekjedene har mye makt og presser på for at maten skal være så billig som mulig - selv om all erfaring viser at konsumentene er villig til å betale ekstra for mat som vi vet noe om, og som har en historie. Myndighetenes politikk støtter opp under målet om billigere mat, og dette tvinger bonden til å bruke kraftfôr særlig i perioden før slakt. I dag produserer vi for mye sauekjøtt, og også dette presser prisene ned. Likevel importerer vi mye sauekjøtt fra andre land ... 

Mens sauetypene som tidligere ble benyttet her til lands - særlige den norrøne sauen - tålte å gå i all slags terreng og handlet instinktivt mot farer som rovdyr - og også ble fulgt av sauegjetere, er sauetypene som benyttes i dag ikke like robuste. En ting er størrelsen - at de har gått fra å være 30 kilo til 80 kilo - men en annen ting er at de ikke håndterer rovdyr så godt og heller ikke har følge av sauegjetere. Ulven tar en forsvinnende liten del av sauene som går på beite. Langt flere sauer brekker beina i det ulendte terrenget - fordi de ikke lenger er nette og lette, men store og tunge ... Likevel er det ulven som får skylden for svinnet ... 

En annen ting er at den norske saueulla ikke lenger er så skattet som den engang var. I dag er ulla nærmest et problem å bli kvitt ... Hvem skulle trodd det! Spesielt ull fra spælsau og den hvite norske sauen passer godt inn i moderne tekstilindustri. Likevel eksporteres det meste av den norske ulla, mens vi importerer ull fra andre land. Hvordan den norske landbrukspolitikken legges opp på dette området, er helt avgjørende for norsk ulls fremtid. 

Landbrukspolitikken som er ført i Norge har fått som konsekvens at antall gårdsbruk i Norge er redusert fra over 213 000 i 1949 til under 42 000 i dag. De gjenstående gårdsbrukene er supereffektive matprodusenter, hvilket er helt i tråd med ønsket politikk. Samtidig har dette gitt oss en klimakrise, ifølge Blix. Hun mener at jordbruket må bidra til å ta vare på naturmangfoldet, fordi vi trenger det i en usikker fremtid. 

"Kanskje ligger framtidas viktigste matplanter for dyrene våre i det artsmangfoldet som i dag finnes i kulturlandskapet - og som vi holder på å miste? Å produsere mat er en verdensomspennende dugnad som Norge må være en del av ved å forvalte og bruke de ressursene vi har til rådighet. En dag kan vi kanskje ikke importere 35 000 tonn soyabønner fra Brasil hver måned lenger. Hva gjør vi da - hvis beiteressursene er borte og sauene så store at de sulter i hjel på det gresset som er igjen? Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skjer i hele landbruket." (side 113-114)

Jeg lærte mye om norsk sauehold som jeg ikke kjente til fra før av ved å lese Anna Blix´ lille pamflett for et mer bærekraftig sauehold i Norge. Jeg er dessuten blant dem som er villig til å betale mer for kvalitetsmat, og som ikke er opptatt av at kjøttet skal være billigst mulig. Jeg er også opptatt av at Norge skal være mest mulig selvforsynt med mat og at vi skal ha et bærekraftig samfunn over tid. Vi har det jevnt over så godt i Norge i dag at det bør være rom for å tilby ulike konsumenter en større bredde av matprodukter. I den konteksten bekymrer det meg at mangfoldet i utsalgssteder også synes å forsvinne, og at de store kjedene overtar hele markedet til slutt. Blix er inne på at bøndene sitter igjen med mindre og mindre av overskuddet, mens eierne av kjedene har blitt mangemilliardærer. Det i seg selv sier i grunnen det meste. 

Dersom du ønsker å vite mer om norsk landbrukspolitikk generelt og sauedrift spesielt, bør du lese Anna Blix` bok "En hyllest til sauen"! Boka er godt skrevet, resonnementene er fornuftige og man trenger ikke å ha et radikalt politisk ståsted for å ha sansen for det forfatteren skriver. 

Utgitt: 2018
Forlag: Manifest
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-8342-079-1
Boka har jeg kjøpt selv.

lørdag 8. desember 2018

Monica Isakstuen: "Rase"

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet. 

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen. 

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ... 

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka. 

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen. 

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ... 

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet. 

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ... 

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ... 

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen. 

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  bruke sin sterke prosa". 

Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen 
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside

tirsdag 27. november 2018

Kjetil Gyberg: "Kapitalens metropolis - Byer i den nye verdenslitteraturen"

Mesterlig om den nye verdenslitteraturen

Da jeg første gang ble presentert for denne boka, var det med ordene "denne boka er midt i blinken for deg som både elsker å reise og lese!" Det hadde vedkommende helt rett i! For som jeg har kost meg med den underveis i min lesning! 

Kjetil Gyberg (f. 1972) har hovedfag i litteratur fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet som frilansjournalist de siste ti årene. "Kapitalens metropolis" er hans første bok.

Åtte storbyer i verden danner grunnlaget for boka, som handler om hva som preger den nye verdenslitteraturen i dag. Dette er byene Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, Sâo Paulo og Santiago de Chile. Selv har jeg bare vært i Beijing og Istanbul, og fant stor glede i å lese om gjenkjennelige ting, lese om bøker jeg selv har et forhold til, forfattere jeg er glad i osv. Men selv om jeg kanskje ikke akkurat går rundt og drømmer om å reise til f.eks. Sâo Paulo (mest av alt fordi jeg forbinder byen med hardkokt kriminalitet) eller for den saks skyld Lagos (av samme grunn), er det utrolig spennende å lese også om disse byene, og ikke minst bli kjent med for meg relativt ukjente forfattere, som jeg nå er blitt svært nysgjerrig på! Og trodde jeg at jeg kjente "mitt Chile", siden jeg har lest noen bøker av chilenske forfattere i årenes løp ... Da kan jeg bare advare med en gang: glem magisk realisme! Det er ikke lenger dette litteraturen herfra handler om! Det har den forresten ikke gjort på riktig lenge. 

"Dette er en bok om byer og litteratur. Om byer som særlig i løpet av de siste drøyt to tiårene har gjennomgått enorme forandringer, og om en litteratur som har forsøkt å holde tritt med disse voldsomme omveltningene som flere steder har gått mange ganger raskere enn da den kapitalistiske storbyen vokste frem i Europa på 1800-tallet og ble et sentralt motiv for klassiske vestlige forfattere ..." (side 11)

"Resultatet av denne utviklingen er tidvis en kosmopolitisk litteratur der en hvilken som helst storby tilsynelatende kan utgjøre kulissene for en langt på vei identisk, global middelklasse-sensibilitet. Men denne homogene, elitistiske kosmopolitisme representerer for mange av de forfatterene jeg har interessert meg for det samme som for globaliseringskritikeren Saskia Sassen: En trussel. For kapitalens "nye globale kultur" styrer nå mange steder byutviklingen og presser ut et mer demokratisk mangfold. Mot dette setter litteraturen en by sett nedenfra, gjennom øynene til litterære skikkelser som gateselgeren, service-arbeideren, den lavere middelklassens forsofne kvinner og menn, og den kriminelle i byens utkant - med andre ord den nyliberale byens nye, sammensatte underklasse." (side 13)

Forfatteren har kartlagt stedene de sentrale forfatterne og deres karakterer taler fra i den viktigste litteraturen som er blitt produsert i det globale Sør i løpet av de tre siste tiårene. Han har selv reist rundt i byene han har omtalt, og han har så langt det har latt seg gjøre iscenesatt møter med forfatterne han har trukket frem. Han har reist gjennom slumområder der dette har vært nødvendig for å forstå konteksten i bøkene, og det har ikke vært uten risiko. Hans utgangspunkt har vært at selv ikke de politiske elitene på disse stedene er i stand til å formidle den kompleksiteten som preger livene til dem som lever der, i hver sin ytterkant av klassesamfunnet. Han mener at den nye verdenslitteraturen blir "et privilegert vindu inn i den nye urbane konfliktsonen". (side 15)

Beijing betegnes som ulikhetens by, og de enorme sosiale og kulturelle forskjellene mellom menneskene som lever i denne byen, preger dagens litteratur. Her er det faktisk ikke bare snakk om klasseforskjeller, men om to parallelle univers. Spesielt handler dette om de mange migrantarbeiderne som har kommet til Beijing, og som ikke har fullverdig status som borgere av byen. De får ikke skoletilbud, helsetilbud, trygd el.l. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne hvilken psykisk og materiell utrygghet dette skaper ... Xu Zechen regnes som en av Kinas mest lovende forfattere, og Jing Yongming er en annen. Yu Hua er en tredje. Førstnevnte står bak bøkene "Running Through Beijing" og "Nine Stories of Flower Street".  Yu Huas bøker er de eneste som faktisk er oversatt til norsk, og selv har jeg kun lest "Brødre". 

Når man snakker om Istanbul, kommer man selvsagt ikke bort fra Orhan Pamuk og spesielt hans bøker "Istanbul" og "Noe fremmed i mitt sinn". Eller for den saks skyld Elif Shafaks "Bastarden fra Istanbul". Tilsvarende gjelder Alaa Al Aswanys berømte roman "Yacoubian-bygningen" når det er tale om Kairo. Eller "Hvit tiger" av Aravind Adiga når det er tale om Mumbai (eller Bombay, som byen het tidligere). Det handler om grådige utbyggere som fortrenger fattige mennesker som har strømmet til byen og lever i slumområdene i det som en gang var byens ytterkant. Og det handler om yrker som går av moten, fortrengt av kapitalismen og dens konsekvenser. Dessuten om outsidere som ikke passer inn. 

I etterordet skriver forfatteren dette:

"Som Berman uttrykker både Pamuk og Adiga ambivalens i dette møtet med kapitalens voldsomme, forvandlende krefter. Begge har et dobbelt blikk på det som har blitt sluppet løs på deres respektive byer: Det er snakk om noe som ødelegger det gamle og som skaper noe nytt på både godt og vondt. Ifølge Berman er dette en form for ambivalens som man må lære seg å leve med i den moderne, kapitalistiske storbyen, for historien er her ganske enkelt identisk med modernitetens og kapitalismens evige omkalfatrede malstrøm. En evolusjonær eller revolusjonær historieforståelse tar ganske enkelt feil. 

Det siste synes for tiden å bli bekreftet i dagens storbyer i det globale Sør. Fra Beijings overvåkede migrantarbeidere til Santiagos løsarbeidere synes organisert opprør nedenfra å være noe nær umulig. Heller ikke de som setter sin lit til den nye globale middelklassen - den som nå er "mer folkerik, rikere, bedre utdannet og mer forbundet gjennom teknologi enn noen gang", og som ifølge Francis Fukuyama vil stå i spissen for kravet om nye politiske og sosiale rettigheter - synes for tiden å ha funnet historiens sanne subjekt. For revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo og opptøyene på Taksim-plassen i Istanbul feilet fordi en liten opprørsk elite i siste instans ikke fikk med seg de brede sosiale lag, i det som uansett først og fremst var en kamp for demokratiet, en størrelse som i dag ikke umiddelbart synes å kunne løse kapitalismens utfordringer." (side 219-220)

(Marshall Berman er forfatter og i 1982 ga han ut en bok om byer og litteratur, som het "All That Is Sold Melts into Air - The Experience of Modernity".)

Og derfor vil verden fortsatt fremstå som urettferdig, fikk jeg en trang til å tilføye. Og i dette spenningsfeltet produseres det stadig viktig litteratur, som er i stand til å ryste og sjokkere, og som oppfattes som eksistensiell ... I Beijing handler det om utenforskapet til migrantene, i Mumbai handler det om minoritetene satt opp mot det nye hindu-nasjonalistiske hegemoniet, i Istanbul handler det om landets kosmopolitisk fortid satt opp mot nasjonens snevre identitetspolitikk, i Kairo handler det om kampen for en mer inkluderende by, i Johannesburg settes hvit litteratur opp mot svart litteratur, i Lagos handler det om avgrunnen mellom fastlandet og øyene, i Sâo Paulo handler det om spenningsfeltet mellom sentrum og periferi og i Santiago handler det om det stigmatiserende skillet mellom las poblaciones og resten av byen. (side 220-221) Større forskjeller mellom fattige og rike, og det forhold at middelklassen rett og slett er blitt borte mange steder, går igjen som tematikk. Dette skaper sosial uro og kriminalitet, og fører til at de rike bygger seg egne enklaver, strengt bevoktet og dermed uinntakelig for de andre ... Man lever så og si i to parallelle univers, som ikke lenger er i berøring med hverandre. 

Som et slags paradoks avslutter forfatteren med en beskrivelse av Tjuvholmen og Bjørvika i Oslo, som antar noen av de samme dimensjoner - bare i mye mindre målestokk - som man kan se i andre verdensbyer. Et lite rikmannssamfunn kun beregnet på de få. "Så hvor har det egentlig blitt av den sosialdemokratiske byen? Finnes den kanskje bare i litteraturen?" (side 222) Det må bli en annen bok, sier han helt til slutt ... 

"Kapitalens metropolis" er en mesterlig bok som setter den nye verdenslitteraturen inn i en interessant kontekst. Forfatteren har solid kjennskap til det politiske bildet i de åtte byene han skriver om, og han har trukket frem helt sentrale forfattere det er all grunn til å se nærmere på. Mens jeg leste boka, googlet jeg på de forfatterne som Kjetil Gyberg skriver om. Det var ganske nedslående å oppdage hvor få av disse bøkene som er oversatt til norsk. Norske forlag burde virkelig studere denne boka grundig og sørge for at flere av bøkene som nevnes, blir gjort tilgjengelig for norske lesere! 

Kjetil Gyberg skriver levende og godt, og selv om det er komplekse forhold han skriver om, mener jeg at boka er godt tilgjengelig for alle som interesserer seg for politikk, har et visst samfunnsengasjement og er interessert i å lese romaner med dette som bakteppe. Selv opplevde jeg boka hans som den reneste pageturner. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta den frem igjen neste gang jeg kommer over en bok med handling lagt til noen av byene han skriver om. Kapitlene kan nemlig leses som frittstående innføring i den sosiale og politiske situasjonen i de åtte byene som er omtalt. Det vil gi større utbytte når man skal lese bøker der disse byene og deres komplekse utfordringer utgjør bakteppet. 

For øvrig må jeg si at jeg er svært overrasket over at ingen norske medier har anmeldt Gybergs bok. Dette er jo en helt klassisk bok som i alle fall Morgenbladet og/eller Klassekampen burde ha grepet fatt i! Det går bare ikke an å overse en så kunnskapsrik, godt skrevet og interessant bok i sjangeren litteratur om litteratur! 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er den perfekte julegave til en som har alt, og som elsker god litteratur og som dessuten er glad i å reise (enten fysisk eller imaginært)! 

Utgitt: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-7488-785-5
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka. 

Kjetil Gyberg (Foto: Yngve Leonardsen)

Populære innlegg