Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.
Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.
Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.
Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.
Jeg leser denne nå, mest fordi det virker som det er litteratur en stor gruppe mennesker liker å lese, og det er jeg nysgjerrig på. Jeg har hatt den lenge, har tre bøker av forfatteren, men det har ikke vært prioritert...
SvarSlettIkke kommet så langt i boken, men langt nok til å synes at dette er "enkelt" og tenderer til noe "banalt" og klisje-betont. "Kommer rett fra" Jon Fosse, to romaner av han, og kan ikke annet enn si her er det store forskjeller hva litterær kvalitet angår...men dette er jo bare mitt personlige syn; en story har forfatteren, men det blir for lettvint...at den fengsler mange har jeg jo fått med meg.
Jeg skjønner dine motforestillinger. I vrimmelen av mange nyere bøker, hvor man bare ikke rekker å lese alt, ville ikke denne boka blitt prioritert. Men den er grei nok som underholdning. Det morsomme er at 17-åringen her hjemme elsket denne boka. Jeg har derfor endt opp med å kjøpe alle Samartin-bøkene til henne. For meg holdt det imidlertid med denne ene. Men får jeg innmari god tid en gang og mangler lesestoff, ser jeg ikke bort fra at jeg i alle fall leser "Drømmehjerte", siden denne er fra Cuba. Det kommer jo ikke all verdens med bøker som omhandler forholdene i dette landet.
SvarSlett