Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk