Per Olov Enquist: "Magnetisørens femte vinter"

Verden vil bedras


Utgitt første gang: 1964
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: Magnetisörens femte vinter
Oversatt fra svensk: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 264

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.

Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater: 

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220) 

Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom. 

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter  som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget  for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!

Andre bloggere har skrevet om denne boka:
Elisabeth - Bokstavelig talt
Ingun - Kleppanrova

Andre bøker av Per Olov Enquist, som jeg har omtalt på bloggen:

1. Enquist, Per Olov: Boken om Blanche og Marie (2004)
2. Enquist, Per Olov: Et annet liv (2008)
3. Enquist, Per Olov: Kaptein Nemos bibliotek (1991)
4. Enquist, Per Olov: Styrtet engel (1985)

Vigdis Hjorth: "Snakk til meg"

Kjærlighet på tvers av landegrenser


Utgitt første gang: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest: Cathrin Gram
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 33 min. 

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Andre bøker av Vigdis Hjorth, som jeg har omtalt i bloggen:

1. Hjorth, Vigdis: Fordeler og ulemper ved å være til (2005)
2. Hjorth, Vigdis: Hjulskift (2007)
3. Hjorth, Vigdis: Tredje person entall (2008)

Isabel Allende: "Øya under havet"

Ikke akkurat magisk ...


Utgitt på spansk: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: La isla bajo el mar
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven: Gyldendal)
Spilletid: 16 t 38 min. (papirutgaven: 480 sider)

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain  er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt. 

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ... 

Isabel Allende

Jeannette Walls: "Krystallslottet"

Usentimentalt om en barndom i ytterste nød


Utgitt på engelsk: 2005
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: The Glass Castle
Oversatt: Nina Aspen
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 300

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Groskro
- Bokelskerinnen
- Artemisias Verden - 19. april 2015 

Forfatteren debuterte med "Krystallslottet". Hun er 

journalist.

Hurtigruta april 2011

Jeg har nettopp vært på tur med Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, og her er noen highlights fra turen, som jeg virkelig kan anbefale - og garantert kommer til å ta igjen på en annen tid av året!

Solnedgang over skyene på flyet til Tromsø

Vel fremme i Tromsø ... ;-)

Lekkert ombord på Hurtigruta

Risøyhamn

Risøyhamn

Helikopterlandingsplassen på Hurtigruta

Tørrfiskanlegg i Svolvær

Svolvær

Alstadhaug kirke

Brønnøysund

Brønnøysund

Lekkert interiør på båten

Hurtigruta har lagt til land i Trondheim

Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på torget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståsted. 

Boka er meget velskrevet og er en av de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 kommer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han som medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 

Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)

Så ble han konge likevel ...

En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris

Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Portrait of a Marriage" (Regissør: Stephen Whittaker)

Et usedvanlig ekteskap i mellomkrigs-tidens England


Innspilt: 1990
Originaltittel: Portrait of a Marriage
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Janet McTeer (Vita Sackville-West), David Haig (Harold Nicolson), Cathryn Harrison (Violet Keppel Trefusis), Diana Fairfax (Lady Sackville), Peter Birch (Denys Trefusis). Alexander Pearce (Nigel Nicolson)
Spilletid: 3,5 timer

Filmen "Portrait of a Marriage" er basert på boka "Portrait of a Marriage: Vita Sackville-West and Harold Nicolson", som sønnen Nigel Nicolson ga ut i 1973. Boka hadde sitt utspring i Vitas egne dagboknotater og brevveksling mellom henne og hennes elskerinne Violet Keppel Trefusis.

Forfatteren Vita Sackville-West og politikeren Harold Nicolson giftet seg og fikk to sønner i mellomkrigstidens England. Ekteskapet var imidlertid ikke på noen måte A4, idet Harold var bifil og Vita det samme. Like fullt bygget deres ekteskap på et livslagt kameratskap som er få forunt. Når man kanskje ser bort fra de årene da Vitas kjærlighet til Violet holdt på å knuse hele familien ... Og det er nettopp dette denne filmen handler om.

Filmen viser at homofili langt på vei var akseptert selv i mellomkrigstidens England, bare man sørget for å være diskret. Åpen homofili var derimot ansett som forkastelig. Da Harold så seg nødt til å erkjenne overfor sin kone at han var homofil (eller bifil), hadde dette sin bakgrunn i at han hadde pådratt seg en kjønnssykdom som krevde seksuell avholdenhet under behandlingen. Vita tok dette forbausende pent, men det skulle vise seg at hun hadde sine egne hemmeligheter ... Hun hadde nemlig et forhold til Violet, en vill og på mange måter utemmet kvinne som sydet av sensualitet og opprørskhet. Vita forsøkte mang en gang å kutte henne ut, men ble nærmest viljeløst dratt tilbake. Følelsene dem i mellom var så sterke at de i perioder kunne ha gått i døden for hverandre.

På tross av det tabubelagte ved et slikt forhold, lyktes det kvinnene å legge ut på månedslange reiser i Europa. Vita utkledd som mann, Violet som den vakreste kvinne ... Harold hadde i alle år vært sjalu på sin kones venninne, men da det gikk opp for ham hvilket sterkt kjærlighetsforhold det faktisk var mellom dem, kjempet han en innbitt kamp om å få sin kone tilbake. Han elsket sin Vita, og ville ikke for noen pris miste henne. I mellomtiden var trekantdramaet utvidet idet Violet hadde giftet seg med Denys Trefusis. Et merkverdig ekteskap hvor man kan lure på hva det var som egentlig bandt dem sammen, og som gjorde det verdt for Denys å kjempe for å opprettholde forholdet ... Men nå fikk i det minste Harold hjelp av Denys i kampen om å få deres koner tilbake der de hørte hjemme. Slik de så det ...

Spesielt Janet McTeer og Cathryn Harrison spiller sine roller slik at det bokstavelig talt gnistrer mellom dem. Særlig scenene hvor desperasjonen driver dem til ytterpunktene av hva et menneske kan tåle, var sterk kost! Når BBC står bak en filmproduksjon, borger dette for kvalitet. Så også i dette tilfellet! Det forhold at filmen er basert på en sann historie gjør den selvsagt enda mer gripende. I datidens England var det som tidligere nevnt langt på vei akseptert at menn kunne ha en homofil legning, bare de var diskrete nok. Men at kvinner kunne ha det på samme måte, var derimot ikke akseptert. Man forlot i alle fall ikke mann og barn! For Vita handlet det om å få lov til å elske den hun ønsket, men hun måtte gi opp til slutt. De konforme sosiale kravene som hersket for hennes klasse, krevde dette. Her blir det terningkast fem!

Per Olov Enquist: "Et annet liv"

En selvransakelsens mester


Utgitt i Sverige: 2008
Innspilt som lydbok: 2009
Originaltittel: Et annat liv
Oppleser: Trond Brænne
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 45 min.

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Andre bokbloggere som har skrevet om Per Olov Enquists bøker:
- Knirk

"Brick Lane" (Regissør: Sarah Gavron)

Portrett av en innvandrer-
kvinne


Innspilt: 2007
Originaltittel: Brick Lane
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Tannishtha Chatterjee (Nazneen Ahmed), Satish Kaushik (Chanu Ahmed), Christopher Simpson (Karim), Naeema Begum (Rukshana "Shahna" Ahmed), Lana Rahman (Bibi Ahmed), Lalita Ahmed (Mrs. Islam), Harvey Virdi (Razia), Zafreen (Hasina), Harsh Nayyar Ali (Tariq)
Spilletid: 97 min.

Nazneen blir 17 år gammel "frivillig" tvangsgiftet til en betydelig eldre mann. Nærmest revet ut av sin barndom i Bangladesh reiser hun til London for å møte sin fremtidige ektemann Chanu som hun aldri har sett og derfor ikke kjenner. I rollen som fru Ahmed er det forventet at hun ikke har så mye hun skulle ha sagt, men fremstår som en umælende og pliktoppfyllende kone.

Chanu er svært opptatt av å bli oppfattet som en velutdannet mann med ære. Men uansett hvor mange fag han avlegger eksamen i, får han ikke sine forventede forfremmelser. Dette gjør ham etter hvert til en nokså forbitret mann. Hjemme går hans kone, og hun har i mellomtiden født ham to døtre. Chanu er ingen fintfølende mann som virkelig er interessert i å høre hva hans kone tenker og føler. Nei, han forventer at hun skal sitte og høre på hans lange monologer om ditt og datt. Og dersom han merker at hun ikke følger 100 % med, blir han dødelig fornærmet. Han er ikke spesielt opptatt av romantikk, men forsyner seg med det han vil ha. Likevel er han ingen dårlig mann. Han vet bare ikke bedre. Og Nazneen er blitt oppdratt til at kvinner tar det de får, aldri ber om noe og ikke kan flykte unna sin skjebne.

Ved et slumpetreff får Nazneen seg jobb som syerske. Og det er faktisk dette som redder familiens økonomi, for hennes ektemann diskuterer ikke opptak av lån eller større innkjøp med sin kone. Og når innkreveren av Chanus gjeld dukker opp, er det Nazneen som må fronte dette. Mannen hennes stikker nemlig av hver gang han får muligheten til det. Mer mann er han faktisk ikke.

Gjennom alle år ønsker Nazneen at de skal spare penger slik at de kan reise tilbake til hjemlandet. Men pengene glir bare gjennom hendene på ektemannen. Den dagen han faktisk er klar for en slik hjemreise, er det for sent for Nazneen. I mellomtiden har hun rukket å ha en affære med den flotte ungutten Karim som leverer syoppdrag til henne, og hun begynner så smått å bli klar over at hun faktisk har egne behov og ønsker ...

Det er to-tre år siden jeg leste Monica Alis roman "Brick Lane", som bergtok meg fullstendig. Filmen skuffet heller ikke, og det forundrer meg derfor stort at den aldri er blitt satt opp på kino i Norge. Slike innvandrerromaner og -filmer får i alle fall jeg aldri nok av! Tannishtha Chatterjee spiller Nazneen inntagende nydelig, men Satish Kaushik som Chanu er ikke borte vekk han heller. Kanskje er det han som har den mest krevende rollen tross alt. Å fremstille Chanu som den patetiske mannen han etter hvert ble, konstant skravlende på inn- og utpust, må ha vært en heftig øvelse. De to døtrene er i konstant opprør, og frustreres av at moren aldri kan si hva hun egentlig mener. Dermed er det alltid faren som får det siste ordet uansett, og hans farsrolle er i tillegg skikkelig i utakt med dagens normer. Selv i et innvandrermiljø, vil jeg tro ... Selvhøytideligheten hans kommer i veien for at han noen gang fremstår som et ekte menneske med følelser. Men til slutt sier altså Nazneen fra, og da får pipen en annen lyd. Her blir det terningkast fem!

Jeg kom for øvrig helt tilfeldig over denne filmen på biblioteket, uvitende om at boka var blitt film. I dag går uansett bestillingen av filmen til England ... Denne MÅ jeg eie ... ;-)

Nazneen er kun ute av huset når hun skal handle - ellers holder 

hun seg som en god kone helst innendørs

Den selvhøytidelige faren har tatt familien med på tur til Buckingham Palace

Søt musikk oppstår mellom Karim og Nazneen ... 

Helle Aarnes: "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt"

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ... 


Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 182

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

"De skyflet kvinner og barn ut av landet som kveg, til en totalt usikker framtid. Hvor mange av disse barna tror du døde der nede i Tyskland, av sult? De hadde ikke bedt om å få komme til verden, men ble fordømt av nordmenn og psykologer som uttalte at de aldri kunne bli intelligente, tilregnelige mennesker. Hva galt hadde mødrene deres gjort? De hadde ikke sveket sitt land. Ingen av disse ville tenkt på å forråde sitt land med sabotasje og spionasje," sier Ellen. (side 168)

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Det er på høy tid å komme i gang, før alle tyskerjentene dør ut ... 

Her blir det terningkast fem!

Flere bokbloggere har skrevet om denne boka:
 
- Beate blogger om bøker
- Fjordlandet
- Kleppenrova

Helle Aarnes