Carl Frode Tiller: "Skråninga"

Utgitt: 2001 (lydbok innspilt 2009)
Oppleser: Lasse Kolsrud
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Spilletid: 10 t 43 min.

En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Da moren døde under nokså dramatiske omstendigheter, ble gutten plassert i fosterhjem. Fosterforeldrene stilte opp da han ble utsatt for mobbing. At han ble mobbeoffer var i grunnen ikke så "rart". Han var jo ikke som alle andre. Oppholdet i fosterhjemmet gikk ikke særlig bra i lengden. Gutten manglet nemlig innsikt i hva som var normal adferd og endte med å forgripe seg på fosterforeldrenes fem år gamle datter. Deretter ble han kastet ut av fosterhjemmet, og senere gikk han mer eller mindre til grunne fordi han mistet styringen i livet sitt. Han begynte blant annet å drikke.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka, som forfatteren mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for, terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!

Jonathan Franzen: "Frihet"

Utgitt: 2010

Originaltittel: "Freedom"

Oversatt: Monica Carlsen

Forlag: Cappelen Damm

Antall sider: 574 sider

I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.

I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...

Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...

Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!

For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.

For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!

Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!

Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.

Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsforfatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!           

                                              

Sofi Oksanen: "Stalins kyr"

Utgitt i Finland: 2003
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Stalinin lehmät
Oversatt: Morten Abildsnes
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 431 

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Kommunismens fall og den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis. 

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, slektningenes skjebner, kommunismens fall, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Sofi Oksanen

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.

Ian McEwan: "Solar"

Utgitt: 2010
Originaltittel: "Solar"
Oversetter: Halvor Kristiansen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 320 

Michael Beard er en middelaldrende mann som for atskillige år siden mottok nobelprisen i fysikk. Dette har han flytt på siden, og uten at han egentlig orker å innrømme det overfor seg selv, har han seilt inn i de middelmådiges rekker. For å si det som det er, så er det lenge siden han har prestert noe som helst som er verdt å nevnes.

Michaels femte ekteskap er i ferd med å havarere i år 2000. Selv er han notorisk utro, men nå har altså hans femte kone tatt igjen med samme mynt. Det hele er forsmedelig! Det gjør ikke saken noe bedre at det er noksagten av en rørlegger som var inne i bildet da han og kona pusset opp huset, og som har en IQ på høyde med ... ja, ikke særlig imponerende, slik Beard ser det. Og dette .... dette har altså hans vakre kone innledet et forhold til! Men som om ikke det var nok, har hun i tillegg innledet et forhold til Michaels kollega, en yngre vitenskapsassistent.

Mens det hele ser som verst ut, oppstår det forviklinger mellom konas to elskere, og det ender med offentlig skandale. Ekteskapet står ikke under noen omstendighet til å redde, men Michael klarer seg alltids. Akkurat hva det er som gjør at han, fetladen, skallete og eldre mann, har draget på damer i det hele tatt, begynner også han selv å undre seg over. Kanskje er det så enkelt som at han fremkaller et behov hos enkelte kvinner for å redde ham? 

"Da han kom ut av dusjen og så det kjegleformede, rosa forfallet i det duggvåte, heldekkende speilet, tørket han bort duggen, stilte seg foran det, studerte kroppen sin og måpte. Hva for slags selvbedragerske mekanismer hadde i så mange år fått ham til å tro at dette utseendet var forførende? De tåpelige hårtustene på høyde med øreflippene som fremhevet skalletheten, det nye fettet som duvet som en gardin under armhulene, den uskyldige idiotien ved den svulmende magen og baken. En gang i tiden kunne han forbedre speilbildet sitt ved å trekke skuldrene bakover, rette seg opp i ryggen og spenne magemusklene. Nå ble anstrengelsene drapert i menneskefett. Hvordan skulle han kunne holde på en så ung og vakker kvinne som henne?"

Mens Michael Beard halvhjertet går inn for å redde verden fra global oppvarming, kommer han over noen papirer som gjør at han igjen kan gjenoppstå som skaperen av glitrende idéer. Dersom disse idéene bare hadde vært hans egne ....

Om ikke dette er den mest fantastiske av Ian McEwans bøker, er den uten tvil den morsomste! Med erkebritisk og beksvart humor beskriver McEwan Michael Beard og hans møter med ulike kvinner. Jeg skogglo meg gjennom denne boka, som til slutt tok fullstendig av! Det er virkelig ikke mange som har ordene så til de grader i sin makt som denne forfatteren. Og han må ha lest ikke rent lite fysikk for å kunne skrive en slik bok. Her hagler det nemlig med kunnskaper om alternative energikilder, kvantefysikk, fotosyntese, økologi og dens like. Alt krydret med beskrivelsen av Michael Beards kyniske og mannssjåvenistiske tilnærming til kvinner, kjærlighet og sex, der han utelukkende søker etter øyeblikkets nytelse. 

Dersom du ikke har tenkt å lese mer enn et lite knippe av høstens nyheter på bokfronten, bør du i alle fall få med deg denne!

Jeg gir terningkast fem til denne boka. Og det er en sterk fem´er også!

Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket. 

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192

"Amok" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløper" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i den farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

Thomas Mann: "Buddenbrooks - en families forfall"

Utgitt i Tyskland: 1901
Original tittel: "Buddenbrooks. Verfall einer Familie"
Oversatt: Per Paulsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 554
Etterord av Per Qvale

I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!

Boka er filmatisert.

Jeg legger ved en link til et intervju Tove Valmot har gjort av Helge Jordheim.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

Dag Solstad: "Genanse og verdighet"

Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.


Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok som ikke bare handler om Elias og hans lærergjerning, men også om hans forhold til den vakre Eva Linde, kvinnen han "overtok" etter sin beste kamerat, som flyktet ut av ekteskapet med henne og dro til USA. Men på tross av at Elias Rukla og Eva Linde har vært gift i en årrekke, har han aldri egentlig kommet henne nær. 

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme". Det er tre år siden sist jeg leste boka, og nå som jeg har lest den om igjen, konkluderer jeg med at den er enda bedre enn slik jeg husker den! Solstad er her helt på høyde både med Strindberg og Ibsen!

Terningkast seks!

Andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
2. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113

Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jammen tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

Kenzaburo Oe: "Lær oss å vokse fra vår galskap"

Utgitt på norsk: 1998
Utgitt i Japan: tre noveller hhv. 1957, 1961, og 1969
Original tittel: Shi-iku (Budskap) - 1957, Seventeen (Seventeen) - 1961 og 
Warera no kyoki o ikimobiru michi o oshieyo (Lær oss å vokse fra vår galskap) - 1969
Forlag: Cappelens Forlag a.s.
Oversetter: Tone Sandøy
Antall sider: 182

At jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne japanske forfatteren, skyldes flere tilfeldigheter. For det første at jeg har fått det for meg at jeg skal lese flere bøker av Nobelprisvinnere, og for det andre at en diskusjonstråd på nettstedet Bokelskere.no førte til at denne boka ble spesielt anbefalt. Forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris i 1994, uten at jeg har noen erindring om dette ... Det viste seg helt umulig å fremskaffe denne boka, så jeg måtte til slutt på biblioteket for å få tak i den.

I denne lille, tynne boka er tre noveller samlet. Det er tre høyst forskjellige noveller, men de har det til felles at de er usedvanlig godt skrevet. Noe annet ville vel knapt være å forvente siden forfatteren tross alt har fått Nobels litteraturpris!

I den eldste novellen - "Buskap" - aner vi at vi befinner oss under andre verdenskrig. Jeg-personen er en ung gutt som får dagene til å gå gjennom lek, rivalisering med andre gutter osv. Stort sett skjer det svært så lite i den avsidesliggende landsbyen. Da et amerikansk fly styrter i nærheten og den eneste overlevende, beskrevet som en svær neger-soldat, blir tatt til fange, blir han hele landsbyens naturlige midtpunkt. For noe så eksotisk har de aldri vært borte i før ... Så lenge det er fred, er det ingen fare ... men så snur alt veldig brått og ingenting blir som før.

Novellen "Seventeen" var nok den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Vi møter en ung gutt som stort sett føler seg nokså mislykket, helt til han begynner å lefle med høyreekstremistiske krefter. Sånn sett en klassisk historie om hvem som i det hele tatt blir ekstremister.

I tittelnovellen møter vi en mann som hele tiden omtales som "den fete mannen". Han har et mildest talt uavklart forhold til sin mor. Farens siste år og for den saks skyld også hans død er åpenbart omspunnet med mange hemmeligheter, og det fete mannen ønsker at moren skal fortelle om faren hans. Uten særlig hell ... 

"Da han var liten hadde moren latt som om hun gikk fra vettet hver gang han prøvde å spørre henne om farens selvpålagte isolasjon og plutselige død, og stengt veien for kommunikasjon på den måten."

Spørsmålet er om han til slutt klarer å forsone seg med seg selv og finne en slags fred.

Jeg synes det var spennende å få kjennskap til denne lille novellesamlingen! Det er noe spesielt med nordmenn og japansk litteratur! Dersom jeg en eller annen gang skulle komme over noen flere oversatte bøker av denne forfatteren, kommer jeg til å kaste meg over dem!

Terningkast fem.

Paul Auster: "Usynlig"

Utgitt i USA: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "Invisible"
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 223

Det er alltid stor spenning knyttet til nye bøker fra Paul Auster! Denne gangen skuffer han ikke! Boka "Usynlig" hadde for øvrig release tidligere denne uka. 

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Auster er også i denne boka innom temaet fremmedgjøring, og i den forbindelse fristes jeg til å komme med et sitat fra boka:

"... men da hjemmet begynte å falle fra hverandre - da moren din trakk seg inn i en tilstand av permanent, skyldbetynget sorg og faren din knapt var til stede lenger - måtte du lete andre steder etter en form for bærekraftig eksistens. ... Du ville utmerke deg på alle felt, og fordi du var så heldig å være utstyrt med en over gjennomsnittlig intelligens og en atletisk kropp, var karakterene dine alltid blant de høyeste i klassen, og du bemerket deg i alle sportsgrener. Du satte deg aldri ned og tenkte gjennom disse tingene (det var du for ung til), med disse bedriftene veide litt opp for den dysterheten som omga deg hjemme, og jo bedre du klarte deg, desto sterkere ble din uavhengighet fra moren og faren din."

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! "Usynlig" er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks for boka "Usynlig"!

Her er en link til andre bøker av Paul Auster som jeg har omtalt i min blogg.

Jon Fosse: "Andvake"

Utgitt: 2007

Forlag: Det Norske Samlaget

Antall sider: 75

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alida som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alida …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på nettstedet Bokelskere.no: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at det ikke var mer å hente, men at forfatteren mest sannsynlig overlot den videre tolkningen til leserens fantasi. 

Jeg gir terningkast fem til denne boka.

Lawrence Hill: "Noen kjenner mitt navn"

Utgitt i USA: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: The book of negroes

Oversatt: Stian Omland

Forlag Font Forlag

Antall sider: 461

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo.  Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet  som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere i kampen for å overleve. 

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen