Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket.