Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: "49 myter om Kina"

Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret. 

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine omtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel." 

Kart over Kina

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken. 

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk. 

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen. 

Den himmelske freds plass og Mao-mausoleet i bakgrunnen.
(Foto: RMC)

I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge. 

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)

Et situasjonsbilde fra subwayen i Beijing -
det er ikke mye som skiller dette bildet fra
en hvilken som helst T-bane f.eks. i Oslo.
Det måtte i så fall være at alle har mørkt
hår ... (Foto: RMC)

I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei! 

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror. 

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne. 

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende.  At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ... 

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina. 

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden. 

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ... 

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. 

Smogen lå som et grått teppe over byen de første dagene under mitt Beijing-
besøk tidligere denne måneden. (Foto: RMC)

"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ... 

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent. 

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-530-3613-7
Boka har jeg kjøpt selv.