Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.
Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".
"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.
"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)
Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...
Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...
"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.
Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)
Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.
Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.
Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)
Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.
"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"
"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)
"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...
"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!
Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.
Utgitt: 2002
Originaltittel: Train Dreams
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 107
ISBN: 978-82-93237-54-9
Boka har jeg kjøpt selv.
 |
| Denis Johnson (fotograf ukjent) |
Dette virker som en bok jeg hadde likt og som alltid spisser jeg ørene litt når "Stoner" nevnes. Så tusen takk for godt boktips! Jeg leser forresten en bok som heter "A whole life" og som er på den internasjonale booker langlisten - også den blir sammenlignet litt med "Stoner" og jeg ser at den har noe av det samme i seg som denne du har skrevet om, og handlingen er lagt til omtrent samme tidsperiode. Den er ikke oversatt til norsk ennå men jeg håper at norske forlag plukker den opp etter hvert.
SvarSlettIgjen, tusen takk for grundig og inspirerende omtale, Rose-Marie :-)
Takk for hyggelig tilbakemelding, Beathe! Dette er en bok som har fått altfor liten oppmerksomhet rundt forbi, og som fortjener at flere oppdager den! Ikke minst vil dette kunne få betydning mtp. fremtidige oversettelser.
SlettNår jeg nevnte "Stoner" er det fordi det er noen likhetstrekk. Det ser dessuten ut til å være en trend i tiden at litt glemte forfattere løftes frem. Det synes jeg er spennende! Det utgis så mye bøker, og at det fortrinnsvis er krim og "damelitteratur" som får størst oppmerksomhet, er bare uendelig trist! Særlig fordi det er så mye dårlig kvalitet ute og går at det knapt kan kalles litteratur. "Togdrømmer" er en litterært god bok, som dessuten handler om interessante sider ved det amerikanske samfunnet for ca. 100 år siden.
Jeg skal lese anmeldelsen din av "A whole life" når den foreligger! Da skal jeg særlig være fokusert på hva du mener om det rent språklige og litterære!