Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)
Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.
"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.
"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.
"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.
Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)
Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...
Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)
Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.
I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...
Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.
Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?
Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!
"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.
Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!
Utgitt: 2013
Originaltittel: Mis documentos
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 2015
ISBN: 978-82-560-19834-5
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget
 |
| Alejandro Zambra (bildet har jeg lånt fra forlaget) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.