Møte med Tove Nilsen og Edvard Hoem på Litteraturhuset 4. februar 2015

Tove Nilsen i samtale med Edvard Hoem (Foto: RMC)

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Tove Nilsen (f. 1952) og Edvard Hoem (f. 1949) ved først å nevne at de begge er født på omtrent samme tid, og at de er folkekjære og toneangivende forfattere som de fleste lesere har et forhold til. Hoem debuterte i 1971, mens Nilsen debuterte i 1974. Begge markerte seg ganske tidlig - hun som østkantjente og han som målmann. 

Edvard Hoem har en imponerende produksjon av bøker innenfor alle genre, og han vunnet en rekke priser. Tove Nilsen har også mange bøker på sin merittliste, og selv om hun ikke har vunnet like mange priser som Hoem, bør det nevnes at hun blant annet har vunnet Riksmålsforbundets pris og Språklig samlings litteraturpris. Hoem og Nilsen har i årenes løp nærmet seg hverandre ved at de har grepet tak i sine egne familiers historier. Silje Riise Næss mente derfor at det var naturlig å bringe dem sammen. 

Faksimile fra Litteraturhusets program 

Innledningsvis lurte Hoem på om Tove Nilsens bok "Konge i snø" egentlig var en slags sorgprosess. Tove Nilsen skriver her nemlig om sine foreldre, hvor hun som enebarn havnet midt i deres stillingskrig. Spontant svarte Tove Nilsen "Nei!" Hoem mente at et hvert romanprosjekt alltid har en slags indre drivkraft, noe som driver det hele frem. Hvoretter Nilsen gikk med på at kanskje handler det likevel om dette - om et tap og en sorg, "men uten at det handler om terapi". 

Hoem kom inn på at man kan få inntrykk av at det bare er Karl Ove Knausgård som skriver om seg selv, mens dette er noe han og andre drev med allerede på 1980-tallet ... 

Tove Nilsens bok handler om tre mennesker som lever sammen. De har ingen venner. Er det ikke noe dysfunksjonelt over det hele? Nilsen medga at hun har brukt dette begrepet, men at det hele handler om at hun er blitt frisk eller tilhelet, for så å skrive om det etterpå, i motsetning til en terapi-prosess der man skriver seg gjennom traumene og friskner til underveis. Andre skriver kanskje for å bli frisk, men det gjør altså ikke hun, sa hun leende. 

Hoem påpekte at han ikke finner spor av hevngjerrighet eller hat i Nilsens bok. Generelt består folks liv av underlige historier som ikke blir fortalt. I denne boka handler dette om en familie som ble knust av nazismen. Det er mange lag i boka - blant annet en kjærlighetshistorie mellom en norsk kvinne - Toves farmor - og en tysk soldat. Hoem mener at den lille historien bare ville blitt "litt trist" uten det store dramaet som et bakteppe. Oppi det hele er det små perler av historiske øyeblikk. Som den om farmoren som har kommet tilbake fra Tyskland med sin lille sønn. De står på togperrongen, og så må farmoren løpe etter sønnen sin - Toves far - for at han ikke skal forsvinne for henne. I mellomtiden blir en pakke med tre kjoler stjålet. Farmoren ble aldri ferdig med denne historien. Hvem fikk de tre kjolene? Å bruke personlig stoff i sine romaner er altså ikke noe nytt, understreket Hoem.

Spennende å høre to så profilerte forfattere snakke sammen om sine
skriveprosesser! (Foto: RMC)

Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" er den første romanen han har skrevet på ni år, og den handler om hans oldefar. Oldefaren Nesje hadde fire sønner, og han mistet dem alle. Hoem har hatt stoffet til romanen "Slåttekar i himmelen" med seg gjennom mange, mange år. Han har faktisk jobbet med dette stoffet siden 1980-tallet. 

Mange har skrevet om utvandring, men ingen har skrevet noe om smerten og savnet til dem som ble igjen. Alle trenger en utvei for å holde ut, mente Hoem. "Noen bøker kan man skrive - andre bøker må man skrive!" Selv måtte han ha livserfaring for å kunne skrive denne boka. Livet på prærien var ikke bare uvær, snøstormer, naturkatastrofer og død. Det var også vakker himmel, sommerfugler og sommer! Å få frem alt dette var viktig for Hoem. 

Nesje kjente tap da barna forvant, men han var likevel en mann som ikke tapte alt. Fortellerstemmen må følge alderen, mente Hoem. Slåttekaren Nesje var en mann som gikk sakte mot et bestemt mål. Nettopp derfor kunne han ikke ha skrevet akkurat denne boka tidligere. I "Mors og fars historie" er tempoet - fortellerstemmen - raskere. Han var yngre da han skrev denne romanen. 

Hoem understreket at man ikke kan vite eksakt hvordan det var den gangen for mer enn 100 år siden. Derfor måtte han dikte seg inn i historien. Det at "ingen vet" er nettopp det som gjør at diktningen blir et imperativ. Det signaliserer noe faktisk sant og fiktivt sant i romanen. Han var opptatt av detaljene; hva kostet for eksempel en Amerika-båt-billett? 

Tove Nilsen forteller at hun nylig var på et bibliotek og presenterte sin siste bok. En av tilhørerne var sint på henne fordi hun utleverer sin egen familie i boka. Smilende fortalte Nilsen om en samtale hun hadde med sin mor om akkurat dette. Moren hennes synes ikke det gjør noe at historiene i datterens bok "ligner på familiens historie". Det vil uansett alltid være et skille mellom det virkelige liv og det fiktive i en roman. Hun trakk paralleller til August Strindberg i den forbindelse - om hvordan han skrev om sitt liv i dagbøkene sine, og hvordan livet hans egentlig var. 

Edvard Hoem leste fra sin bok (Foto: RMC)

Hoem fortalte at det var 800 000 nordmenn som valgte å utvandre til Amerika. De fleste - 500 000 - valgte å reise til Quebeck, fordi dette var billigere enn å reise til New York via Ellis Island. 

Han leste høyt fra "Slåttekar i himmelen", og han valgte å lese fra slutten av boka. Det var sterkt, fordi slutten er helt fantastisk etter min mening! Nesje funderer over om han noen sinne får se sønnene sine igjen. Om natta drømmer han om at de kommer til ham, og da han våkner er han veldig sikker på en ting: Dersom de først kommer til å ses igjen i himmelen, vil de kjenne ham igjen. For der kommer han til å være slåttekar, og da vil de vite at det er ham!

En del sider ved Amerika-overfarten er dekket med mørke. Hva spiste de? Hadde de f.eks. "samkvem" med hverandre? Overfarten tok tre uker, og "det var nå rart med det ..." humret Hoem. 

Underveis fikk vi vite at Hoem er i gang med bind nr. 2, som skal handle om Eilert ... Det er med andre ord bare å glede seg!

Tove Nilsen leste fra sin bok (Foto: RMC)

Tove Nilsens bok er mer en personlig opplevd erindring enn en dokumentar om hennes families liv. Begge forfatterne er enige om at i det øyeblikk man setter en setning ned på papiret, begynner man å dikte. Selv om romanene bygger på virkelige hendelser, er det ingen som kan huske eksakt hva som ble sagt mange år senere. I litteraturen blir ingenting som tenkt. 

Hva er det egentlig forfatteren gjør som får leseren til å føle slik eller sånn? Hoems bok beskriver for eksempel arbeid hele tiden. Han mener at det er med skrivingen som med livet; det er bare å kjøre på og satse på at det går bra. Og det gjør det jo hele tiden. 

Denne litteraturkvelden på Litteraturhuset ble avsluttet med at Tove Nilsen leste fra slutten av sin bok. 

Jeg opplevde det svært givende å sitte og høre på disse to erfarne forfatterne, men hadde nok foretrukket at fokuset hadde vært holdt på en av dem ad gangen. Underveis var det litt vanskelig å holde tråden, der begge ivret for å trekke frem den andre. Når det er sagt var vi som satt i salen til stede på en helt spesiell kveld på Litteraturhuset, og forfatterne kom godt ut av det! Det var nemlig ingen enkel oppgave de hadde fått. Fra før av hadde jeg bare lest Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen", mens Tove Nilsens "Konge i snø" fremdeles ligger på vent. Nilsens bok fikk jeg til gjengjeld veldig lyst til å lese! 

Etter arrangementet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen, og jeg sikret meg selvsagt signatur i Edvard Hoems bok. Tove Nilsens bok lå dessverre igjen hjemme ... 

Edvard Hoem signerte bøker etterpå. (Foto: RMC)

Hoems signatur i mitt eksemplar av
"Slåttekar i himmelen". (Foto: RMC)