Lars Kittilsen: "Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv"

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag. 

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke. 

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele. 

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem. 

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham. 

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående. 

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar. 

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av. 

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem. 

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem. 

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?" 

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre. 

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin. 

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret! 

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Schibsted
Antall sider: 190
ISBN: 978-82-516-8594-7
Boka har jeg mottatt av forlaget.

Lars Kittilsen (Foto: Varden)

Intervjuer med forfatteren m.v.: 
- Lars Kittilsens leder i Varden 5. oktober 2013 - "Hei, jeg heter Lars ..." -Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.
Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?
- Vårt Land v/Kaja Skatvedt - 14. januar 2015 - Flere søker hjelp for alkoholisme
- Kittilsen var redaktør i avisen Varden, løp maraton og hadde stor omgangskrets. Livet kom inn i en vanskelig periode, dødsfall i familien, skilsmisse og stress på jobben. Men når han låste døren og var alene, hadde han en hemmelig venn som ga ham ro – alkoholen. Han klarer ikke å sette fingeren på når det begynte. Laget han seg en fin middag, var det lett å ta seg et glass eller to til, det var «normalt».
– Men det endte jo med at jeg drakk hvitvin til fiskepinner og rødvin til kjøttpudding. Jeg visket grensene ut gradvis, sier Kittilsen.- 
NRK v/Fredrik Laland Ekeli og Anette Dotseth Stensholt - 7. oktober 2013 - Jonas Gahr Støre hyller Varden-redaktøren – Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg fikk dette problemet. Jeg ser så mange som sliter og jeg ser mange som har hatt det på samme måte som meg, sier han og fortsetter:
– I tillegg ser jeg at vi fortsatt har et stigmatisert syn på alkoholisme; at det er de som raver rundt i parken med spritflaske, eller de som sovner under juletreet på julaften. Jeg har ikke kjent meg igjen i det, og tenker at det er et behov for åpenhet og bevisstgjøring. Så leste jeg det helseministeren sa for noen måneder siden, om at det er behov for åpenhet, og det inspirerte meg faktisk til å gjøre noe med det.
- VG v/Hilde Kristine Misje - 5. oktober 2013 - Redaktør skrev leder om sine alkoholproblemer - Ansvarlig redaktør Lars Kittilsen i Varden stod i dag frem i egen avis og fortalte at han er alkoholiker. Ifølge organisasjonen Blåkors er de fleste med alkoholproblemer i Norge i dag en del av normalbefolkningen. «Hei, jeg heter Lars... Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.»
- Dagsavisen v/Anette Wingerei Stulen - 14. januar 2015 - Den velfungerende alkoholikeren – Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.
- TV2 v/Synnøve Gjerstad - 5. oktober 2013 - Enorm støtte til redaktør som sto frem som alkoholiker - Kittelsen skriver om bortforklaringer og knep for å skjule hvordan alkoholen til slutt tar kontroll over livet.
«Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse» skriver han.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.