Møte med Alaa Al Aswany på Litteraturhuset 11. februar 2015

Sidsel Wold og Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Silje Riise Næss, programansvarlig ved Litteraturhuset, introduserte Alaa Al Aswany (f. 1957) som den mest leste nålevende egyptiske forfatteren. Til og med mennesker som vanligvis ikke leser så mye, finner glede i nettopp Aswanys bøker. 

Romanen "Yacoubian-bygningen" utkom i Egypt i 2002, og på norsk i 2008. Den ble en bestselger av format. Det morsomme er at bygningen faktisk finnes i virkeligheten. 

Forfatteren er (egentlig) tannlege, og han har ikke lagt dette yrket til side selv om han skriver romaner. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, hvilket i seg selv er imponerende. 

Alswany har senere også utgitt romanen "Chicago" (2007) og novellesamlingen "Jeg skulle ønske jeg var egypter". Nå er han igjen aktuell med en ny roman - "Den kongelige egyptiske automobilklubben". Boka utkom i Egypt i 2013, og selv om vi allerede har kommet til 2015, er Norge blant de første som har fått den oversatt - til og med før England og USA! 

Boka er anmeldt i danske Politiken og beskrives der som at det å lese boka var som "å kjøre en litterær limousin". 

Etter Næss´introduksjon, overtok journalisten Sidsel Wold stafettpinnen. Hun mente at det mest negative hun kunne si om boka er at den ikke er tykkere ... 

Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Wold viste til at Aswany i sin første roman "Yacoubian-bygningen" tar opp mange tabuer som homofili, fundamentalisme osv. Dette fikk Aswany til å presisere at "Yacoubian-bygningen" faktisk var hans tredje roman ... De to foregående fikk han imidlertid aldri publisert. Sensuren stoppet dem. 

Dette fikk igjen Wold til å stille det retoriske spørsmålet om litteraturens rolle er å ta opp ting som folk ikke kan si. Aswany svarte bekreftende på dette og mente at vi burde overkomme disse tabuene, også vår redsel for hva folk vil si. 

Aswany har kjent andres reaksjoner på kroppen også før den arabiske våren. De sterkeste reaksjonene kommer alltid fra mennesker som ikke er vant med litteraturen. Den gjengse fanatiker leser ikke bøker, og tolererer ikke spillerommet som romaner generelt legger opp til, som litteraturen må ha for i det hele tatt å være interessant. Fanatikeren ser ikke forskjell på virkelighet og fiksjon. Å bli en bestselgende forfatter gjør en mer utsatt for kritikk, og dette har Aswany fått merke. 

Romanen "Chicago" ble publisert i enkeltkapitler i sin tid. Selv gjorde Aswany noen undersøkelser rundt om leserne hans syntes det ble for mye sex i bøkene hans. Blant kvinnene var det så og si ingen som mente dette. Det var det forsåvidt ikke blant mennene heller, men de ønsket ikke at konene deres skulle lese dette ... fortalte Aswany leende. 

Wold påpekte at sjefen i den siste boka er veldig ond. Hvorfor valgte Aswany egentlig en automobilklubb som utgangspunkt for det dramaet han har bygget opp i denne romanen? Aswany sammenlignet dette med når en mann velger sin kvinne, den han skal dele livet sitt sammen med. Det finnes mange kvinner som både er vakrere og flottere og sikkert bedre også, men så faller man for denne ene ... Automobilklubben finnes fremdeles i Egypt. Faren hans var jurist for denne klubben, og som liten gutt snakket Aswany med flere av tjenerne når han var med faren sin på jobb. Han fikk høre mange historier, som han samlet på. Derfor kan man vel si at valget av automobilklubben handlet mer om en inspirasjon enn egentlig et valg. 

Latteren satt løst (Foto: RMC)

Wold påpekte at Alswany i sin bok beskriver et Egypt hvor alle er så redde og finner seg i alt, antakelig fordi de er engstelige for å miste jobbene sine. Særlig er de redde for sin onde sjef. Alswany uttalte at uansett hvordan diktatoren er, er han "faren" og "beskytteren". Samtidig som folket kan beklage seg over diktatoren, er han den personifiserte farsfiguren som alle på et vis savner. I bøkene sine forsøker han å utforske dette - ikke å forklare - for derigjennom å prøve å forstå hva dette handler om. 

Wold lurte på hvorfor Alswany fremdeles jobber som tannlege. Alswany svarte at dette  gjør ham i stand til å være uavhengig som forfatter. Han blir aldri betalt av egyptiske myndigheter. For øvrig gjør tannlegeyrket ham i stand til å møte mennesker. Mange av hans pasienter kommer bare for å snakke, og noen blir hans venner. Han arrangerer også ukentlige skrivekurs, og han skiller veldig på rollene som hhv. tannlege og poet, understreket han leende. For når folk har vondt i tennene sine, er det en tannlege de trenger - ingen poet! Aswany lo hjertelig av dette. 

Wold lurte på om han så revolusjonen komme. Aswany svarte at han skjønte at det lå an til store forandringer i Egypt, men han ble likevel overrasket da det hele begynte den 21. januar 2011. I første omgang var det de intellektuelle som demonstrerte. Det var noe selsomt å gjennomføre det som var ment som en fredelig demonstrasjon, mens de var omringet av 4000 soldater ... Han skjønte ikke at det kom til å bli en revolusjon som ville føre til at Mubarak gikk av. Han tenkte mer på det hele som en viktig manifestasjon. Soldatene ventet til middnatt før de begynte å skyte for å drepe. De startet med gass ... Kanskje var det dette som vekket sinnet i folk?

Den siste romanen til Alaa Al Aswany

Wold spurte om Alswany synes det var bra at de muslimske brødrene fikk en sjanse, for så å feile ... Hvem ville man i så fall ha valgt: Mubarak eller de muslimske brødrene? Alswany mener at de muslimske brødrene stjal revolusjonen fra folket. Det var ikke de som eide revolusjonen. Unge mennesker hadde frem til da faktisk vært villig til å ofre sine liv for en endring, og en del hadde også gjort nettopp det. Dette er en høy pris å betale for en endring som ikke kom. I tillegg til at mange mistet liv, mistet også noen synet. Soldatene skjøt etter øynene på demonstrantene. 

Hvilke muligheter tror Aswany at ISIS har?, spurte Wold. Aswany mente at ISIS er å som rykke tilbake til start. Revolusjonen handler om endring av menneskene, noe som igjen skulle føre til endring av politikken. Prisen for friheten er betalt, og det egyptiske folket fortjener virkelig frihet! Selv er Alswany overhode ikke fristet til å gå inn i politikken. Han er lykkeligst når han får skrive og være forfatter - for ham den vakreste ting i verden. Dette utsagnet førte til spontan klapping i salen. 

To meget interessante mennesker i en intens samtale med
hverandre (Foto: RMC)

Det er mye terrorisme i Egypt. Den nye presidenten har derfor sagt at frihet ikke kan ha noen prioritet akkurat nå ... 

Aswany mener at uansett styresett så trenger en president folk som er uenig med vedkommende. Dette er mye mer nyttig enn at alle er enige. Det er nyttig å lytte til folk som er uenige. Uenighet fremmer bedre beslutningsgrunnlag. 

Wold spurte om bøkene hans åpner øynene på leserne hans? Aswany smålo av spørsmålet, og la til at han ikke tror dette. Litteraturens rolle er å lære oss mennesker til å bli bedre - til ikke å bli dømmende, men mer tolerante. Vi er alle først og fremst mennesker, understreket Aswany.

Wold mente at det er skarpe skiller mellom de gode og de onde personene i Alswanys siste roman. Alswany smilte gjenkjennende til dette, og presiserte at han elsker sine roman-karakterer uansett. Når han skal skape en person, følger han vedkommende i fantasien og da lar ikke ondskapen seg stanse. De gjør det de gjør, og sier det de sier. Samtidig går han ikke av veien for å gripe inn i skjebnen til sine egenskapte figurer. En av personene i en av bøkene hans følte seg så utrolig uheldig. Alt gikk galt. Alswany sov på det, og da han våknet neste dag hadde han funnet en løsning. Han lot henne gifte seg, og selv følte han en stor lettelse ved dette. For han syntes så synd på henne. 

I bokas åpningsscene treffer vi de to hovedpersonene, som har oppsøkt forfatteren i den hensikt å få ham til å endre på historien. Forfatteren - Alswany selv eller hans alterego? - blir provosert av deres agressivitet, men ender med å endre historien. En annen morsom detalj er at hovedpersonene kommer i sine 1940-tallsklær - samsvarende med den tiden roman foregår i - og etterlater seg en DVD, hvor deres historie er skrevet ... 

Aswany understreket at han ikke liker å bruke begreper som "Vesten" eller "araberne", fordi dette ikke er entydige begreper. George Bush er definitivt ikke den samme som nordmenn i Norge, bare for å ta ett eksempel. Det har dessuten skjedd mange overgrep i Saudi-Arabia, som vi lukker øynene for pga. oljen. Mubarak ble lenge støttet av USA, selv om han var en despot - og amerikanerne visste det. Alt som skjer i den arabiske verden reflekterer ikke religionen, mener Aswany. "Islam is just another religion". Allerede i 1933 var Egypt så moderne at man feiret sin egen første kvinnelige pilot - den andre i verden. ISIS har for øvrig mange likhetstrekk med nazismen, mener han. Tidligere fantes det selvsagt voldtekter også i Egypt, men ikke kvinnelig trakassering på den måten man ser i dag. Det at mange er så opptatt av at kvinnens kropp må tildekkes, indikerer at hun er og blir et objekt for mannens lyster, og derfor må beskytte både seg selv og mennene mot dette. Når kvinner blir objekter, opphører de å være mennesker. Man dekker til kvinner fordi man ikke respekterer henne, tordnet Alswany. Han mente at nakne kvinner på et bilpanser faktisk handler om noe av det samme, selv om uttrykket tilsynelatende er diamentralt motsatt. 

Aswany hadde mye på hjertet (Foto: RMC)

Alswany mener at mye av det som skjer mellom den vestlige verden og den arabiske verden ikke handler om en kamp mellom sivilisasjoner, men om kamp mellom spesifikke land. Mest av alt handler det om makt. 

Mellom siviliserte mennesker blir det ikke "kræsj" eller konflikter på den måten vi har sett, jf. karikaturtegnerdrapene i Paris. I siviliserte land saksøker man hverandre - man dreper ikke hverandre. Dersom man ikke liker karikaturtegninger, så må man altså gå til domstolene med sine opplevde krenkelser. Selv liker Aswany ikke alle tegningene han har sett, men han forsvarer retten til å tegne dem - så lenge man holder seg innenfor lovverket i det land man befinner seg i. 

Aswany mener at det som skjedde i forbindelse med de danske karikaturtegningene i sin tid var absurd. Mange diktatorer skjøv folket sitt ut i gatene og brukte karikaturtegningene for alt de var verdt. Dermed ble folkets oppmagasinerte negative følelser mot regimet rettet mot noe helt annet. Det var et voldsomt hat som kom til uttrykk - hat som altså opprinnelig handlet om noe helt annet. Diktatorene brukte dette kynisk. Ingen diktator har noen gang overlevd uten en konspirasjonsteori, smilte Aswany lakonisk. 

Det har også vært en "freedom of speach"-debatt i Egypt. En karikaturtegning handler for øvrig nødvendigvis ikke om noe som er sant. "Å bruke vold er uansett ikke et sivilisert samfunn verdig!" avsluttet Aswany med. 

Dermed var et fantastisk spennende bokbad over. All ære til Sidsel Wold som hele tiden var parat til å stille de riktige og interessante spørsmålene underveis - alle de spørsmålene som er knyttet til bakteppet i Alaa Al Aswanys romaner. Med sine enorme kunnskaper om Midt-Østen var hun virkelig den rette til å bokbade en forfatter av dette formatet fra et land som Egypt! Og jeg som ikke en gang har rukket å komme halvveis i Alswanys bok, skjønner at jeg har mye å glede meg til! 

Etter bokbadet ble det som vanlig boksignering og en mulighet for å snakke med forfatteren. Det gjorde selvsagt jeg også! Blant annet fikk jeg fortalt Alswany at jeg har lest bøkene hans og at jeg har skrevet om dem på bloggen min. 

Boksignering i bokhandelen etter bokbadet (Foto: RMC)

Mitt signerte eksemplar (Foto: RMC)