Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min. 

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby. 

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren. 

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...  

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette! 

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder. 

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den? 

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 8 t 25 min. (236 sider)
ISBN: 9788242161406 (lydfil)
ISBN: 978 82 495 1408 3 (papirbok)
Lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Anne B. Ragde (Foto: Asger Simensen - bildet har jeg lånt fra Oktober forlag)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 15. august 2014 - Sterkt og utleverende fra Anne B. Ragde - Romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» er et portrett av Anne B. Ragdes mor Birte. Hun ble kjent nasjonalt etter sin død i 2012 da Ragde og søsteren rykket offentlig ut mot uakseptabel behandling på et sykehjem i Oslo.
Den uverdige behandlingen av en alvorlig syk mor er en tråd i boken som veves inn i et tilbakeblikk på morens liv. Likevel er det ikke skildringene av morens siste tid som sitter igjen i leseren. Først og fremst er det som treffer det sterke portrettet av moren som mor, husmoren med stor H, som med en urkraft av styrke kjemper og sliter for et godt, anstendig liv for seg og sine døtre.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Mammas kamp - Ragdes mor representerer på et plan den første generasjonen som levde i en vedvarende opposisjons- og ungdomskultur. 52 år gammel satte hun seg fore å haike fra Trondheim til Istanbul, det fremgår at dette ikke var spesielt eksentrisk til henne å være. Hun var opptatt av samtidslitteratur til hun døde. Og hun fulgte tilstrekkelig med på trendene i samfunnet til å internalisere nye krav til morsrollen, krav hun ikke selv hadde oppfylt og som hun bebreidet seg selv for.
Den alminnelige beretningen om den dårlige mor får her en svært tidsmessig vri, datteren har gått videre i livet, mens moren higer, nesten masochistisk, etter å bli fortalt at hun ikke ga nok kjærlighet i oppvekstårene.
- Klassekampen v/Bjørn Ivar Fyksen - 16. august 2014 - En mors oppgaver - «Jeg har et teppe i tusen farger» er en forsonlig og godlynt bok, og det ser jeg i dette tilfellet på som en kvalitet. Målt opp mot Cecilie Engers «Mors gaver», som det er naturlig å sammenlikne med, kommer riktignok noen svakheter til syne: Der Enger med stort utbytte benyttet morens detaljerte gavelister som utgangspunkt for å diskutere familierelasjoner, omsorgsuttrykk, minner, tap og affeksjon, mangler Ragde et liknende overordnet grep som hever refleksjonsnivået ut over det personlige mor – datter-forholdet. Ragdes komposisjon følger lappeteppeprinsippet – sewing every piece with love – men det enkle og umiddelbare i uttrykket er kledelig for det avklarte forholdet til moren som hun formidler.
Ragdes stilistiske register gjør sant nok ikke at leseren krøller seg sammen under teppet i litterær fryd, men der hennes forrige roman – «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», som også i stor grad handlet om husmødre – opplevdes som fryktelig karikert i persontegningene, gjør ømheten overfor moren at denne romanen kjennes både relevant og sann for leseren. Vi har alle en mor, og det er noe oppløftende ved den manglende bitterheten over morens emosjonelle begrensninger.
- Aftenposten v/Toril Sæther - 8. september 2014 - Varmt og humoristisk om mor - Jeg har et teppe i tusen farger er Anne B. Ragdes roman om moren Birte. Moren døde i 2012, noe som fikk stor oppmerksomhet i mediene. Anne og søsteren politianmeldte en bydel i Oslo for tjenesteforsømmelse etter behandlingen moren fikk på et sykehjem.
Boken fungerer på tre plan: som et portrett av moren Birte, som en skildring av forholdet mellom mor og datter og som et oppgjør med eldreomsorgen i Norge. Sorgen og fortvilelsen over den uverdige behandlingen moren ble utsatt for, veves inn i fortellingen.
- Reading Randi - 15. oktober 2014 - Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen, - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4
- Artemisias Verden - 8. oktober 2014 - En nydelig hyllest fra en datter til sin mor - Jeg har et teppe i tusen farger er en bok som er rask å lese, fordi den er så gripende at en bare må lese videre. Den veksler i tid, frem og tilbake, er vevd så fint sammen, og berører så mange følelser. Den gir også et tidstypisk bilde av en oppvekst på 60- og 70-tallet, med utedo i boligen i Kongens gate for eksempel. Eller fra blokka de bodde i på Moholt, før foreldrene ble skilt.Mor Birte som visste at Anne skulle skrive bok om henne, en annerledes bok enn Arsenikktårnet, som også handlet om moren og bestemoren, men med fiktive navn, rakk ikke selv å lese boka før hun døde. Hun hadde nok sikkert satt pris på denne.
Anne B. Ragde har skrevet en nydelig hyllest til sin mor. En bok som er varm og nær, uten å bli for sentimental eller navlebeskuende. Anbefales på det sterkeste.
- Tine sin blogg - 24. august 2014 - Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.
- Betraktninger - 20. oktober 2014 - Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene. Bøker har en stor plass i Birtes liv og hun leser mye. Der kan jeg virkelig kjenne meg igjen. Hun går til biblioteket og låner store hauger bøker og er stadig oppdatert.
- Bøker & Bokhyller - 19. august 2014 - Jeg leste i et forfatterintervju i forbindelse med boklanseringa at det hun ønsket med boka, var å vise at Birte var så mye mer enn en syk gammel dame. At hun var et menneske som hadde strevd og levd. At hun var verd mye mer enn det helse-norge gav henne de siste månedene hun fikk.
Konklusjon:En fargerik vev og et truverdig og tankevekkende tidsbilde.
En datters nydelige kjærlighetserklæring og takk til en bemerkelsesverdig mor.
Det skulle vel ikke være noen tvil, men for ordens skyld: Les!!
- Rita leser - 25. november 2014 - Egentlig er jeg ganske usikker på hva jeg tenker om disse bøkene som skal fortelle om en forfatters eget liv og oppvekst. Spesielt siden det tross alt bør ha skjedd noe (gjerne negativt) spesielt for at det i det hele tatt skal bli en interessant historie å fortelle.Men jeg lar meg fange i historien også, lar meg til tider provosere av Birtes noe uortodokse, egoistiske liv og tankesett. Så slik sett har vel Ragde truffet noe i meg med denne boken.
- Min bok- og maleblogg - 10. oktober 2014 - Jeg liker Anne B. Ragdes måte å skrive på. Hun er direkte, skriver lettfattelig uten mange krumspring, og hun skriver med hjertet! Og så er det alltid mye humor med i bøkene hennes. En bok jeg gjerne anbefaler!

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.