Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele.
Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ...
Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ...
"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme.
Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ...
Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ...
Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e. Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ...
Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!
Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem!
Utgitt: 2013
Forlag: Commentum
Antall sider: 313
 |
| Roar Sørensen |
Andre artikler og omtaler av boka:
- Bokelskerinnens intervju med forfatteren - 1. mars 2013
- Ebokhylla Mi - 5. mars 2013
- Artemisas verden - 2. april 2013
Det var en fyldig omtale....og en 5-er i terningkast også. Den har visst ikke kommet i lyd den der. Ser interessant ut.
SvarSlettFin omtale. jeg likte selv boka. Når det gjelder forfatterens støyende person i den virtuelle verden, så kan man jo lure på hvor mye det blander seg inn i vurderingen av hans bøker.. Jeg synes ikke det virker som du er påvirket av det her, og det synes jeg er bra.
SvarSlettJeg har vurdert boka og den alene. Slik jeg heller ikke lar meg påvirke av Hamsuns nazisme eller Espedals utspill mot 50 årige leser-kjerringer ... ;-) Skriver de bra - vel, så skriver de bra!
SvarSlettTakk for terningkast 5 og en flott og ærlig anmeldelse!
SvarSlettMange har et rart forhold til det der med "spenning". Selv synes jeg egentlig spenning i en krimroman er en uting (skrev en gang en artikkel om dette: "Kan en spenningsroman ødelegges av spenning?"), noe som bør vekk. Derfor prøver jeg aldri å utbrodere slikt; det blir bare påklistret og gjør boka, etter min mening, dårligere.
Spenning "for å holde på leseren" eller for å "skape driv" er veldig dumt, og jeg rødmer litt i forlegenhet når jeg merker at selv erfarne forfattere driver med slikt (har selv gjort det i tidligere bøker). Dette gjøres som regel bare fordi den virkelige historien ikke er sterk nok, fordi den egentlige nerven ikke er der, og for at boka som litterært produkt ellers ikke holder mål.
Cliffhangere, som du mener er bra, har jeg tenkt lite på. Synes også sånt blir påklistret og tøvete, et slags "grep" som mer er egnet til å lure leseren enn til å skape god litteratur. Det er et klart svakhetstegn at noen er "rå" på dette, rett og slett fordi det er et billig og enkelt grep som har bortimot ingenting med litteratur å gjøre; det gjør boka useriøs. Det er språket, nerven og den egentlige historien som skal få leseren til å bla videre, IKKE fiksfakserier på slutten av hvert kapittel.
Når det gjelder Heivoll-anmeldelsen, så var den opprinnelig bare skrevet for en liten gruppe (10-15 aktive medlemmer) på den gamle Litteraturbloggen i undervisningsøyemed (2010) for å vise hvor vanskelig det er å skrive, og hvor lett det er selv for erfarne forfattere å begå "brølere".
Jeg fikk sjokk da Aftenposten og andre aviser, og noen på Twitter, plukket den opp og omtalte den. Men da var det for sent, og katta var ute av sekken. Synes derfor det er drøyt å kalle dette et "angrep" og "arroganse", men jeg er blitt vant til slikt på nettet. Folk kjenner ikke bakgrunnen for ting som ligger ute. Som den ærlige personen jeg er, har jeg likevel valgt å la "anmeldelsen" ligge ute. Jeg synes fremdeles "Før jeg brenner ned" er en dårlig bok, og jeg synes jeg har begrunnet det ganske godt. Forfatteren har jeg selvsagt aldri på noen som helst måte "angrepet".
Likevel har ingen greid å motsi meg på et eneste punkt, selv om mange har prøvd. Til og med Aftenposten ga meg stort sett rett.
Men alt i alt synes jeg som sagt anmeldelsen din både er velskrevet og god, og jeg er veldig takknemlig for at du har tatt deg tid til å lese, og kjøpe boka og håper andre vil gjøre det samme. De vil ikke angre.
Til slutt: De som kjenner meg, personlig (noe bortimot ingen i Norge gjør lenger), vil vite at jeg vel er så langt fra en "støyende person" som det vel er mulig å komme (i løpet av en uke sier jeg vel knapt 200 ord siden jeg bare sitter på et lite rom og skriver og oversetter døgnet rundt, uten å gå ut av døra engang). Men jeg aksepterer og respekterer at andre kan ha fått en annen oppfatning ved diverse artikler/innlegg på nettet.
Sånn er vår virtuelle tilværelse blitt. Image er alt. Selv den råtneste og mest gemene person kan framstå som en engel eller som en godslig bestefar på nettet.
Det jeg egentlig ønsker når folk åpner boka mi, er at de skal tenke: Nå håper jeg å få lese et litterært godt produkt, noe nytt, noe interessant, noe som vil engasjere eller provosere meg, med et godt språk, med en skikkelig nerve, stor innlevelse, en god historie - ikke tenke: Nå håper jeg å få lese en "spennende" bok, med masse cliffhangere, høyt tempo, driv, action og typiske spenningseffekter, uten at boka egentlig handler om noe interessant eller provoserende.
SvarSlettDessverre er det siste nærmest blitt "malen" for en god krimbok/spenningsbok i Norge i dag, kanskje mye pga. Nesbøs bøker, og det synes jeg er synd, for da vil sjangeren aldri greie å fornye seg.
Jeg har nølt lenge med å lese denne boka, fordi jeg ikke er så interessert i romaner om organisert kriminalitet. Derfor var det fint å lese din grundige omtale. Jeg liker krim, og en roman med godt språk, og ble litt nysgjerrig på politimannen Stingo (selv om han er nok en etterforsker med et trøblete liv som han aldri får noe orden i, en archetype som begynner å bli utbrukt). Så nå skal jeg lese den!
SvarSlettOk, Rose, jeg er litt fristet, selv om jeg veldig lett lar meg farge av støyende nett/mediapersonligheter. Jeg gjentar meg selv, igjen: Pseudonymer skribenter, da kan dere rope og hyle så mye dere vil men likevel skrive bøkene i ro og fred uten feil type oppmerksomhet.
SvarSlett(man da må det være hemmelig til all tid, ikke kiss-patetisk der man fjerner masken for at karrieren er død.)
Det som frister meg med boka, til tross for forfyllet helt med uberkult navn og organisert crime er det du - og forfatteren - sier om cliffhangers. Jeg hater dem. Denne idiotiske utingen at hvert kapittel skal slutte uforløst - og så det neste, og så det neste - Camilla Lackberg - denne er til deg. Det er en snikende måte og få en hel hønsegård ut av ei skitten lita fjær - og jeg blir lykkelig hver gang jeg åpner ei bok som skrider verdig gjennom historien uten disse lettvinte triksene.
Espedal kan jeg ikke lese, fordi jeg synes han er så dum, Eggen har vært for mye på tv, Sørensen er for mye på nett, og Knausgård har jeg fortrengt. Oh, glemte nesten Axel Jensen, sukk, og Line skal jo være ei god bok. Så overfladisk er altså jeg, my perogative, men det kan jo hende jeg leser boka likevel.
"Ingalill" har skjønt det mht. billig effektmakeri og cliffhangere i krimmen.
SvarSlettMen jeg er ikke "for mye" på nett. Problemet for mange er bare at det jeg skriver på nettet, som oftest er sant og korrekt, og jeg skriver med integritet. Jeg er ikke bundet av noen, og jeg gjør meg ikke til for noen. Jeg fisker ikke etter sympati for å skaffe meg lesere, slik andre synes å gjøre. Og jeg benytter enhver anledning til å gjøre boka mi kjent, for forlaget har ikke ressurser til å gjøre det.
Dette nærværet gjør sikkert at noen, spesielt de som har svin på skogen eller folk som har skrevet ting som er feil, iblant føler seg truffet. Det irriterer dem.
Men slik må og skal det være.
I år har jeg oversatt tre store romaner for Cappelen Damm. Det er mer enn de fleste ville ha greid i løpet av et helt år. Da er man ikke "mye på nett".
Uansett er nok dette en ny hverdag for mange lesere, bokbloggere og anmeldere, der forfattere eller andre litteraturinteresserte kommer med innspill og er mer synlige enn før.
Sunt og bra for litteraturen og leserne.
Bokbloggere kan like gjerne venne seg til det først som sist. For de har i dag begynt å få mye makt, men med stor makt følger stort ansvar, og krav om etterrettelighet, ærlighet, innsikt og kunnskap.
Slikt er bare mulig gjennom et aktivt samspill med lesere og forfattere.
Jeg skjønner ikke helt hvor du har det fra at jeg har kritisert din bok for mangel på cliffhangers. Jeg skriver at andre profilerte krimforfattere bruker dette virkemiddelet, at du ikke gjør det - og at på tross av at du ikke gjør det, leste jeg boka ut på en dag - hvilket betyr at jeg ikke klarte å legge den fra meg. ;-)
SlettNja, jeg har diskutert virkemiddelet mest på generelt grunnlag, men jeg fikk samtidig et klart inntrykk av at du savnet det gjennom dette avsnittet:
Slett"Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e. Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - "
På virker det her som om du er imponert over sånne cliffhangere, og at sånt "dessverre" ikke finnes i Smertens aveny. Men har jeg misforstått, så beklager jeg det.
Ja, du har misforstått meg veldig. Jeg analyserer jo boka, sammenligner med hva andre pleier å gjøre, skriver hva du gjør - konkluderer med hva som fungerte eller i det minste hvordan det virket på meg.
SlettDu kan da ikke plukke ut enkeltsekvenser i min omtale ut fra sammenhengen, og henge "alt" på dette. Jeg har gitt din bok terningkast fem, men når jeg leser dine kommentarer får jeg følelsen av at du mener jeg har slaktet boka. Det har jeg da langfra gjort - snarere tvert i mot.
Alt dette gjør at jeg nesten har mest lyst til å slette hele omtalen min ... Ikke fordi jeg ikke tåler kritikk av det jeg har skrevet, men det er noe med måten du møter det jeg har skrevet på. Som gjør at jeg lurer på om vi snakker om den samme teksten ....
Nei, ikke tal om, her skal ingenting slettes.
SlettSynes bare disse diskusjonene har vært saklige og lærerike, jeg. Ingen har latt noe bli personlig. Veldig fruktbart. Det tror jeg ikke at jeg er alene om å synes.
SlettForstår ikke helt dette. Åpner du for kommentarer, må det da vel være greit at lesere eller dem du anmelder, kommenterer?
Synes slike diskusjoner er veldig nyttige og gode fordi de går rett på krimsjangerens problemer, hva som forventes av sjangeren, og hvordan den kanskje kan utvikles til det bedre. Kanskje noe å lære for andre anmeldere og forfattere også.
Og jeg har flere ganger takket deg for en flott og ærlig anmeldelse. Jeg har også takket deg for at du har tatt deg bryet med å lese. Jeg har inntrykk av at du er veldig seriøs og belest.
Jeg syntes bare eksemplene dine, var veldig interessante fordi andre anmeldere, som Eklund i Dagbladet, har kritisert sjangeren for det samme; bruken av ciffhangere og parallellhistorier.
Jeg vurdert nesten et halvt år å la historien om Chi-Chi løpe som en sånn parallellhistorier, dele den opp og spre den utover boka, men jeg besluttet at det ville bli altfor klisjéaktig og sjangertro. Forlaget var også enig i dette.
Nettopp derfor er slike ting interessante å diskutere.
Er dessverre nesten 20 år siden jeg har vært i Norge. Kanskje det er noe hølighetsgreier som har utviklet seg som jeg ikke har helt har fått med meg.
I så fall beklager jeg det.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDe som ønsker mer informasjon om romanen, kan gå hit og lese - andre anmeldelser, omtaler, intervjuer, osv.
SvarSletthttp://roarsorensen.wordpress.com/2013/03/25/smertens-aveny-anmeldelser/
Gammel bok som jeg har lest for lenge siden. Meget spennende.
SvarSlettBoka er spennende, ja. Og annerledes! Nå har også mannen min lest boka, og han likte den like godt som meg. Han savnet verken cliffhangere eller noe annet. ;-)
SvarSlettDu truer forfatteren med å slette den positive omtalen fordi du opplever det som han skriver til deg som kritikk. Og hva så? Hehe du er ikke mye seriøs Rose.marie!
SvarSlettDenne kommentaren får stå for din egen regning, Vidar. :-)
Slett