 |
Strevsomt å bevege seg fremover på rullestein-stranda,
fordi beina hele tiden synker ned i steinene ... Her går vi
oppover til strandas høyeste punkt, før vi kunne gå
ned til vannkanten.
|
Det er ikke så mye jeg har skrevet om Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" på denne bloggen. Det forsøksvise sammendraget ble for øvrig skrevet lenge før jeg begynte å blogge for alvor - mens jeg var engasjert i Bokklubbens opplegg, hvor en omtale helst ikke skulle inneholde mer enn 200 tegn. Jeg har derfor skumlest boka for å få opp noen knagger som jeg kan henge handlingen på. Boka handler i korte trekk om et ungt par som har giftet seg, og hvor det går skikkelig galt på bryllupsnatten - så galt at ekteskapet aldri blir fullbyrdet. Bryllupsreisen er lagt til et (oppdiktet) hotell ved Chesil Beach, og i det avgjørende øyeblikket der de forsvinner ut av livene til hverandre, er det denne spesielle stranda som er åstedet.
 |
Vi besøkte stranda i området mellom fastlandet og
halvøya på tuppen. Som kartet viser, ligger stranda utenfor
fastlandet, som den "streken" vi ser. Dette er helt unikt. |
"Ved Chesil Beach" er delt inn i fem deler eller kapitler, og det er først i det femte kapittelet fra side 135 at stranda omtales.
"Hun så ham komme bortover stranden, til å begynne med ikke mer enn som en blålig flekk som av og til så urørlig ut mot den mørke grusen ... Det siste dagslyset ulmet langs vannkanten, og bak henne, langt mot øst, syntes prikker av lys fra Portland ..." (side 137)
Og videre på side 155:
"Han gikk fram og tilbake på den utmattende grusen, kastet steiner på havet og ropte skjellsord. Så sank han sammen ved treet og gled inn i en tåke av selvmedlidenhet, helt til han klarte å fyre opp raseriet igjen. Han sto ved vannkanten og tenkte på henne, og merket ikke at vannet skylte over skoene hans. Til slutt trasket han langsomt tilbake over stranden og stanset ofte for i tankene å henvende seg til en streng, nøytral dommer som skjønte seg fullkomment på saken hans. Han følte seg nesten edel i all sin ulykke."
 |
| Trolsk stemning over stedet |
Og helt til slutt (dette er en spoiler!) på side 162 - så vakkert formulert at det gjør vondt å lese det:
"Det er slik et helt livsløp kan endres - ved ikke å gjøre noe. Han kunne ha ropt til Florence på Chesil Beach, han kunne ha gått etter henne. Han visste ikke, og ville ikke vite, at idet hun rømte fra ham, sikker i sin fortvilelse på at hun var i ferd med å miste ham, hadde hun aldri elsket ham høyere eller mer hjelpeløst, og at lyden av stemmen hans ville frelst henne slik at hun kunne ha gått tilbake. I stedet ble han stående i kald og selvrettferdig taushet i sommerkvelden, mens han så henne haste bortover stranden der lyden av hennes strevsomme ferd druknet i de små bølgeskulpene, helt til hun var en utydelig, stadig mindre prikk mot den veldige, rette gaten av grus som glitret i det bleke lyset."
 |
| Tett tåke den dagen vi var ved Chesil Beach |
Jeg vet ikke helt hva vi ventet da vi kom til Chesil Beach, et sted jeg på ingen måte hadde lest meg opp på på forhånd. Vi hadde imidlertid ikke ventet oss dette - at hele stranda var en eneste lang rullestein-vold - 15 meter på det høyeste - og at man måtte streve seg opp mot toppen av strandryggen, før man omsider kunne bevege seg ned mot vannkanten. Streve fordi de små rullesteinene hele tiden vil gi litt etter når man kommer til fots, og sånn sett nesten suger kraften ut av beina mens man går ...
Tåka lå tett nede ved sjøen, og det ga stedet en nærmest magisk stemning - nesten litt Ian McEwansk, slik det ofte er i bøkene hans. Hvor man altså bak en tilsynelatende vellykket fasade alltid må forvente å finne de dypeste ulykker ...
 |
Nede ved stranda satt hobby-fiskerne - noe vi så vidt kan
skimte i tåka
|
I følge Wikipedia er stranda 29 km lang. Her kan man også lese mer om de geologiske forholdene samt det faktum at stranda og dens formasjon beskytter et par nærliggende tettsteder mot hardt vær fra Atlanterhavet - ja, at uten strandas rullestein-voll - eller kanskje rettere: en molo laget av naturen selv - ville disse tettstedene ganske enkelt ikke kunnet eksistere. Denne nettsiden er også interessant for alle som ønsker å lese seg mer opp på temaet Chesil Beach. Et fascinerende sted jeg aldri kommer til å glemme ...
Og dersom du ønsker å høre den spesielle lyden av bølgeskvulp langs Chesil Beach, kan du se denne lille YouTube-filmsnutten:
At været tidvis står hardt på lags "The Fleet", skulle man heller ikke være i tvil om etter å ha sett denne videosnutten:
Flott, Rose-Marie...ja, det er veldig morsomt å oppsøke "litterære steder" slik.Jeg likte stemningen i den romanen.
SvarSlettGlemte å si: Kjempefine bilder også.
SvarSlettÅ - fantastisk å lese dette gode innlegget om Chesil Beach.
SvarSlettBoken er så vakkert at det gjør vondt, og er en ekte liten perle. Så flott at du tok turen dit, og så morsomt det må ha vært å besøke stranden, --som du sier en egen stemning!
Vet du forresten hva som skjedde med filmatiseringen? Jeg hørte at den skulle filmes med Carey Mulligan i hovedrollen, og leste et intervju med Ian McEwan om det også, men det har vært veldig stille rundt det prosjektet i det siste. Vet du noe?
SvarSlettTakk for hyggelig tilbakemelding, alle tre!
Boka er fantastisk i all sin gru, for å si det sånn.
Clementine:
Jeg visste faktisk ikke at boka skulle filmatiseres før du gjorde meg oppmerksom på det. I allefall har jeg googlet litt på den, og for meg ser det ut til at den er under arbeid og er planlagt å komme på kino senere i år. Det blir i så fall en må-se-film!
Clementine:
... jeg håper det blir av! Som du sier - da blir det en må-se film :-)
SlettJeg leste i en artikkel at Carey Mulligan allerede var i gang med på ta fiolintimer for å kunne ta rollen, så alt tyder nok på at det blir noe av. Dette er virkelig noe å glede seg til!
Slett