Ingvard Wilhelmsen: "Hypokondri og kognitiv terapi"

Hvordan behandle helseangst?

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege med spesialistutdannelse innenfor indremedisin og fordøyelsessykdommer, i tillegg til at han er psykiater. I 1997 åpnet han en liten Hypokonderklinikk på Haukeland sykehus, og siden har han behandlet svært mange pasienter og skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi. Med denne siste boka "Hypokondri og kognitiv terapi" (utkom første gang i 1997), som egentlig er den første han skrev, har jeg nå lest samtlige av hans bøker. Tidligere har jeg omtalt bøkene "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004) og "Kongen anbefaler - holdninger til folket" (2006) her på bloggen. Linkene peker til mine innlegg. 

Noe av formålet med boka er å gi en innføring i hva kognitiv terapi er, og i den forbindelse har Wilhelmsen brukt hypokondri som eksempelfortelling. Når man innser at man takler de ekte problemene mye bedre enn de tenkte og fryktede, og at tanker bare er tanker, har man kommet langt i å løsrive seg fra sin angst. Fokuset hans er på folks tanker og holdninger, og fortiden er ikke så interessant som i andre terapiformer. Det er også slik at denne terapiformen ikke fungerer på alle. 

Dagbladet sist lørdag
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kommer ikke unna at mediene skriver om alt som kan gå galt i helsevesenet. Det er uvisst om oppslag i mediene skaper flere hypokondere, eller om det er slik at hypokonderne får det verre hver gang det dukker opp skremmende avisforsider. For avisene handler det om oppslagstall. Wilhelmsen mener at vi må oppdra oss selv til å tåle alle slags oppslag. Vår egen risiko for kreft eller hjertesykdom øker uansett ikke bare fordi det står noe skremmende om dette i avisen. "Det som øker er tanken på kreft eller død, men det er jo bare en tanke. ... Vi blir ikke mer utsatt om vi leser, og vi er heller ikke beskyttet om vi unngår å lese. Vi lever tross alt i et informasjonssamfunn, og må øve på å tolke og forholde oss så nøkternt som mulig til det som skjer eller det vi leser." (side 8)

"Hypokondri og kognitiv terapi" er som den første av Wilhelmsens bøker mer pedagogisk bygget opp for å forklare hva helseangst er, hva kognitiv terapi går ut på og hvordan tidene har skiftet i forhold til diagnostisering av angstlidelser. Han forklarer hva psykosomatikk er, forskjellen på hypokondri og somatiseringslidelse, er innom Munchhausen-syndromet, hysteri, grensen mellom det psykiske og det somatiske, herunder historien om magesåret, om såkalte "motesykdommer" m.m. Blant annet er diagnosen fibromyalgi svært omdiskutert, fordi man ikke har funnet noen sikker årsak eller effektiv behandling. Wilhelmsen opplyser at de samme symptomene i Sverige har en tendens til å bli satt i sammenheng med amalgamforgiftning. I England bruker man diagnosen ME (også kalt "jappesyken"), mens man i USA bruker diagnosen kronisk tretthetssyndrom. 

"Vi står alltid overfor det dilemma at vi må forholde oss til en begrenset viten, og forskning og nye oppdagelser vil også i fremtiden snu opp-ned på etablerte sannheter. Vi gjør likevel klokt i å være nøkterne og tilbakeholdne inntil vi har konkret kunnskap om en sak. Det hviler et stort ansvar på dem som går rundt med forklaringer og løsninger som ikke lar seg etterprøve , og spesielt vanskelig blir det hvis det i tillegg kommer økonomiske interesser og profittmotiv inn i bildet. Samtidig må vi holde det klart for oss at når det er påvist at kognitiv terapi har god effekt ved kronisk tretthetssyndom, så betyr ikke det at det dreier seg om en psykisk lidelse, at "alt sitter i hodet". Vi blir imidlertid nødt til å angripe "den onde sirkel" der vi kan komme til, uansett årsak - virkning - sammenhenger. Det er jo umulig å si hvor en sirkel begynner." (side 44-45) 

Noe av det aller viktigste i forbindelse med samtaleterapi er varme, respekt og empati - oftest betegnet som evnen til innlevelse. Det er viktig at det er tillit mellom behandler og pasient. 

Fra side 100-102 tar forfatteren for seg de vanligste formene for tankefeil, med referanse til Aaron Beck, den kognitive terapiens far. Det kan handle om alt-eller-intet-tekning, katastrofetenkning, generalisering, kikkertsyn, personalisering, emosjonell tenkning og magisk tenkning - bare for å nevne noen. 

"En tankefeil betyr at tanken er irrasjonell eller uhensiktsmessig i forhold til det som vanligvis regnes som sunt og ønskverdig (f.eks. å ikke ha mer angst enn den ytre fare tilsier), eller i forhold til en målsetning. Det ligger ikke noen bestemt moralsk eller verdimessig vurdering i begrepet." (side 102)

Personer med tendens til katastrofetenkning er mer disponert for angst enn andre. Andre kan være svært opptatt av at alle skal like en. Det er imidlertid helt umulig å få alle til å like en. Faktisk er det ganske unormalt. Som en tommelfingerregel kan man gå ut fra at rundt 80 % av dem man treffer liker en, forutsatt at man er noenlunde normal. Man kan f.eks. være så uheldig å ligne på en som den andre ikke liker. Mer skal det ikke til, og dette får man ikke gjort noe som helst med.  

Forfatteren drar frem mange eksempler fra virkeligheten, og dette gjør stoffet mer levende. Som Odd, som var livredd for å presse seg for hardt. Da steg nemlig pulsen og han var redd for at hjertet skulle bryte sammen og medføre en plutselig død. Det handlet mye om automatiserte tanker. Odd hadde imidlertid hørt om at trening er sunt og at litt aktivitet og hjertebank er av det gode. Det har dessuten formodningen mot seg at man kan spare på bruken av hjertet sitt for å få det til å vare lenger ... Under en slik terapi handler det om å få pasienten til å snakke høyt om tankene som frem til nå stort sett har befunnet seg inne i hodet hans. Når disse tankene blir formulert høyt, skjønner pasienten at det høres "sykt" ut. Og det er nettopp det det er! 

Mye av den kognitive terapien handler også om å få pasienten til å forstå at man ikke kan endre fortiden, men at man kan endre sin holdning til fortiden. Alt det handler om er å finne hensiktsmessige holdninger og strategier som fremme helse, og ikke uhelse. Å henge fast i fortiden, som man jo ikke får gjort noen med, kommer i verste fall i veien for resten av ens liv. 

Selvhjelpstrilogien

Mens jeg leste denne boka var jeg så heldig - omsider! - å få høre forfatteren "live". Dette skjedde sist fredag på et fagseminar på jobben. For å si det rett ut: det var en fantastisk performance! Forfatteren sto der, uten manus, og øste av egne erfaringer fra et langt liv som behandler av helseangst. Historiene han fortalte var krydret med herlig humor, som tok brodden av alvoret rundt angstlidelser og hva dette gjør med folk. En klok mann på alle mulige måter! 

Det har vært en fornøyelse å lese alle bøkene hans! Denne aller første boka "Hypokondri" er den beste av alle fem, synes jeg. 

Jeg anbefaler boka varmt!

For øvrig er det verdt å merke seg at det har kommet ut en ny bok - den såkalte Selvhjelpstrilogien - hvor tre av Ingvard Wilhelmsens bøker er samlet. Det er Hertevigs forlag som har utgitt bøkene. "Hypokondri" og "Livet er et usikkert prosjekt" er det Pax forlag som står bak. 

Den interesserte leser kan også lese forfatterens innlegg i Tidsskriftet til Den norske legeforening, som kom ut 30. april 2002. Artikkelen ligger på nettet, og har tittelen "Hypokondri og kognitiv terapi".

Utgitt første gang: 1997
Mitt eksemplar: 2000
Forlag: Pax 
Antall sider: 145
ISBN: 978-82-530-3610-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ingvard Wilhelmsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Luke 1-3: En forkortet julekalender (1)

Sauer på Shetland sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I desember i fjor hadde jeg dikt-julekalender her på bloggen. Det var veldig moro - på flere plan. For det første var jobben med å finne frem til spesielle dikt, svært givende. Det var også fint å lete opp passende bilder i egne fotoarkiver, og det var morsomt å gjøre disse om i en ensartet stil. Jeg valgte sepia for å gi innleggene et tidløst preg. Og sist, men ikke minst var det spennende at så mange engasjerte seg i kalenderen min. Dette var nok mer synlig på Facebook, hvor jeg la ut linker til innleggene, enn på selve bloggen. Jeg fikk for øvrig mange treff på disse blogginnleggene. Effekten av dette er ikke til å underslå, for jeg synes selvsagt at det er moro å bli lest av riktig mange!

Jeg har virkelig hatt sterkt lyst til å gå løs på et lignende prosjekt som i fjor, men har allerede måttet innse at tiden ikke strekker til. Jeg har likevel ikke lyst til å slippe idéen helt, og tenker at jeg kan operere med en mini-julekalender. En mini-julekalender med noen julegavetips innenfor film og litteratur! Vi snakker om gaver med et innhold, og som gleder mottakeren en god stund. 

I dette innlegget tenker jeg å komme med noen julegavetips innenfor film. Nærmere bestemt filmer som jeg vet er tilgjengelig på DVD, og hvor man kan lære noe nytt om andre kulturer. 

En handelsreisende/A salesman (regissør: Asghar Fahradi) - 2016

Iranske Asghar Fahradi vant Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film for denne filmen tidligere i år. Jeg har sett den, og omtalt den på bloggen min.

Skuespillet "Death of a Salesman" av Arthur Miller er satt opp i Teheran, og ekteparet Emad og Rana spiller ekteparet Willy og Linda Loman. 

Så utsettes Rana for et overfall, og vi blir for alvor kjent med tabuene i den iranske kulturen. For er det stuerent å snakke om det, eller er det beste bare å glemme? Hvordan få bearbeidet traumene når det i realiteten ikke er noen man kan snakke med?

Dramaet er knallsterkt! 

Dette er nok ikke den riktige filmen å gi svigermor, men hva med din søster eller din ektefelle? 

Min arabiske vår/Hedi (regissør: Mohamed Ben Attia) - 2016

Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap?

Denne filmen illustrerer til fulle hvordan press fra familien virker på en ung mann, som nettopp har forelsket seg i en kvinne, men som settes under et sterkt press for å gifte seg med en kvinne som familien har bestemt for ham. Klarer han å velge kvinnen han elsker, når dette samtidig betyr at han må velge bort familien sin?

I denne tunisiske filmen møter vi på sterke rolletolkninger. Her er det ingen politiske undertoner. Alt handler om det relasjonelle og familiære.

Jeg så filmen under Arabiske filmdager i Oslo i april 2016, og har omtalt filmen her på bloggen. Denne filmen passer for alle aldersklasser, er min påstand. 

Moonlight (regissør: Barry Jenkins) - 2016

Denne filmen vant Oscar som beste film tidligere i år. Det pleier å vitne om kvalitet. 

Vi møter den fargede gutten Chiron i tre avgjørende stadier av hans liv. I første del er han en mobbet og plaget gutt, som går for lut og kaldt vann hjemme. Moren er rusavhengig, og klarer ikke å ta seg av ham. Så møter vi ham som ung mann og antakelig skeiv. Å være homofil i et machomiljø kan i verste fall bety døden, og det er derfor det siste man ønsker å stå frem som. Mobbingen er nå en kamp om liv og død ... Det går som det måtte gå til slutt ... Chiron ender selv opp som doplanger. Inni seg er han fremdeles en følsom mann, og et helt spesielt møte kommer til å bety alt for ham ... 

Dette er en viktig film, som passer godt både for de unge og ikke fullt så unge. 

Jeg kommer tilbake med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

Finn Iunker: "Stemmer fra Israel"

Sterke tekster om israelske soldaters overgrep mot palestinere

Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med! 

Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden. 

Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv. 

Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok

"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene. 

Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier! 

Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.

Om "Stemmer fra Israel"

Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ... 

I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre. 

"Gazastripen, 2008

Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.

(12)" (side 11)

Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)

En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)

Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff. 

En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:

"Vest for Nablus, 2000

... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der. 

Min oppfatning av boka

Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet. 

Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd. 

Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten. 

Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred. 

Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:

Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.

Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs. 

Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand. 

Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris. 

Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt. 

Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!

Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 102
ISBN: 978-82-05-50238-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Finn Iunker (bildet har jeg lånt av forlaget=

Revitalisering av en filmblogg - tre nye filmomtaler

Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)

Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).

"Café Society" (regissør: Woody Allen) - 2016

Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!

Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?

Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!

Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør. 

"Turist" (regissør: Ruben Östlund) - 2014

Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden. 

En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien. 

På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der. 

Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ... 

Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut. 

Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna. 

Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg! 

"Under kirsebærtrærne" (regissør: Nami Kawase) - 2015

Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden. 

Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før. 

Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.

Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.

En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

Asli Erdoğan: "Nå er ikke engang stillheten din"

Eksistensielle tekster

Tyrkiske Asli Erdoğan (f. 1967) er en prisbelønt forfatter, menneskerettighetsaktivist og spaltist. Hun er født i Istanbul. En periode jobbet hun som partikkelfysiker ved CERN i Sveits, inntil hun i 1996 ble forfatter/skribent på heltid. 

Erdoğans essays ble opprinnelig publisert i avisen Özgür Gündem, og denne avisen ble nedlagt etter kuppforsøket i juli 2016. Kort tid etter ble hun arrestert sammen med et tyvetalls journalister. De ble tiltalt for å "undergrave den nasjonale enheten". (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

"Nå er ikke engang stillheten din" inneholder 29 essays, og selv om temaene er varierte, handler de egentlig om det samme: om retten til å være et fritt menneske, på godt og vondt. 

Essayet "Inntil en vegg" handler om kuppforsøket i Tyrkia den 16. juli 2016. Forfatteren befant seg ute i gatene, og i likhet med svært mange var hun i realiteten i livsfare. 

"Jeg har sagt det mange ganger, at "han reddet livet mitt". Jeg sier det for å forstå, det er sånn jeg leter etter utgangen, etter passordet for å komme meg ut av den natten. Gjennom de ordene forandrer jeg den - natten - til en personlig historie som fortelles i fortid, og som jeg kan plassere mellom tegnene i en tekst. Men i virkeligheten sa jeg ikke engang takk. 

"Hei, legg deg ned! Legg deg ned! LEGG DEG NED!" Han skriker alt han kan for å overdøve smellene fra våpnene, og peker mot veggen. "Ikke løft hodet!" 

Natt til 16. juli 2016, foran militærakademiet i Harbiye. De voldsomme sammenstøtene ved radiobygningen litt lenger nede i gata har vart i timevis. Ambulansen frakter uavlatelig sårede, noen er døde. Skarpskytterne som er utstasjonert ved militærakademiet, lar ingen krysse gata. På fortauet på andre siden befinner det seg rundt to hundre mennesker, innimellom reiser de seg og roper slagord og "Allahu akbar!" (side 7)

I essayet "Å være offer" skriver forfatteren om to høyst ulike måter å nærme seg offer-begrepet på. Det ene er ved å tie ihjel ofrene, og det andre er ved å snakke uavlatelig om traumene. Blant disse er det å bringe offeret til taushet kanskje det aller verste, for samtidig frarøver man ofrene deres traumer, "enten gjennom å ignorere dem eller gjennom å plassere dem i et hierarki". Samtidig innebærer det å snakke om offeret i seg, å fremkalle traumene igjen og igjen ... Hun mener at man skal vokte seg vel for å belære andre om hvordan de skal håndtere traumene sine. Derimot bør man åpne seg opp for andres smerte ... 

I tittelessayet "Nå er ikke engang stillheten din" hevder forfatteren at situasjonen for journalister i Tyrkia er verre enn i en rekke asiatiske og afrikanske land. På Reportere uten grensers liste over pressefrihet ligger Tyrkia nemlig på 151. plass av 180 land ...

"Å forsvare frihet og fred er verken en forbrytelse eller en heltedåd, det er vår plikt ... Og mer enn et forsvar dreier det seg om å bringe tilbake betydningen, den hellige betydningen, disse begrepene har mistet ... Så lenge vi kan ... Å ikke ville være medskyldig i en forbrytelse er mer enn en rett og en plikt: Det er den egentlige grunnen til at vi lever ... Det er vår stein. "Disse stenene har jeg båret, så lenge jeg kunne, disse stenene har jeg elsket, så lenge jeg kunne". Det er vår skjebne." (side 37)

I essayet "Likhet og ulikheter" skriver forfatteren at rettferdighet bare er mulig når vi tar innover oss at alle mennesker under alle omstendigheter er like, og at "å strebe etter likhet er selve fundamentet, den uunngåelige moralske komponenten, i enhver politisk kamp". 

"Når man blir angrepet som jøde, må man forsvare seg som jøde, ikke som intellektuell eller menneskerettighetsforkjemper." Og når man blir angrepet, krenket og ydmyket som kvinne ... I en verden tuftet på mannlige forestillinger og et mannlig språk, kalles det ikke "angrep". Det kalles "natur" og det kalles "løgn", og det vises til ære, kjærlighet og velsignet moderskap ... Må jeg skrive enda flere setninger som høres ut som de er skrevet for både femti og hundre år siden, om at den eldste, mest standhaftige, utspekulerte og dypeste formen for undertrykkelse er undertrykkelsen mannen øver over kvinnen ..." (side 68-69)

Asli Erdoğan kommer inn på både kurdernes og armenernes skjebne i Tyrkia, men tyrkere generelt lider også under regimets maktutøvelse, der selv den mest uskyldige offentlige ytring kan føre til fengsling. Hun trekker også sammenligninger mellom Hitlers Auschwitz og det som har skjedd i Tyrkia i nyere tid. Essayet "Krig og krig" er og blir det sterkeste essayet i samlingen. 

"Krig. En desperat retrett fra forsøket på å gi ordene liv og livet ord. (For er ikke forsøket på å frigjøre seg utgangspunktet for all skriving? Er ikke det å skrive et evigvarende jag etter frigjøring som før eller siden vil mislykkes? Mens krigen på sin side er en kjennsgjerning vi ikke kommer utenom.) Men mennesket slutter ikke å fortelle: Det forteller, overfører, gjentar og fornyer ... I ordenes uendelige stillhet skaper det sirkler. Det fortellende vesen: Mennesket. Vanedyret. Etter setninger, punktum, netter, år og tiår når vi frem til det andre ordet, det ordet som forventes av oss når vi har reist gjennom historier og legender, gjennom liv og død. Det er gjentakelse av det første ordet. Krig." (side 50-51)

Klassekampens anmelder Thorvald Steen skriver i sin anmeldelse den 11. november at tittelen på essaysamlingen - "Nå er ikke engang stillheten din" (hentet fra en linje i et dikt av Hellas´ store dikter Giorgos Seferis (1900-1971)) - viser hvordan tyrkiske myndigheter tar stadig større kontroll over landets innbyggere. Han skriver følgende:

Artiklene i «Nå er ikke engang stillheten din» er oversatt fra tyrkisk til et svært godt norsk av Ingeborg Fossestøl. Boka har de samme temaene som har opptatt Asli Erdogan siden 1990-tallet, og flere nye, store temaer: 16. juli-kuppet i 2016 går igjen i flere av artiklene. Hun diskuterer ikke hvem som står bak kuppet, men skildrer hvordan det er å være et vanlig menneske som brått havner i borgerkrigen. Hun husker statskuppet i 1980 og de enorme arrestasjonene i og rundt oppstandene ved Gezi-parken i mai 2013 i Istanbul. Denne gangen er det mer alvorlig og truende: «Jeg er som et skip uten ror i storm». Over dem flyr F-16-fly. Stemningen er apokalyptisk. Artiklene bygger på fakta-materiale og konkrete skildringer, men de har også eksistensielle elementer. Hun viser i tillegg til sitt mot, redsel, fortvilelse, sorg og raseri. Hun bestreber seg ikke på å skrive distansert og analytisk. Hun skriver med hele seg. Asli Erdogan minner meg om Inger Elisabeth Hansen når hun trekker prosaen inn i sin skrift. Erdogan skriver: «I natten som er blitt til solid krystall, fryser timene og årene til is.»

Asli Erdoğan er intervjuet av Stian Bromark den 12. november i år i Agenda Magasin. Intervjuet har tittelen "Et land i brann", og her uttaler Erdoğan at ingen vet hva som er lov og hva som provoserer myndighetene. Ingen forstår logikken, og det er skummelt. Selv bor hun for tiden "ikke så mye i Tyrkia". Bromark har også skrevet en interessant artikkel om forfatteren tidligere. 

Tekstene i essaysamlingen "Nå er ikke engang stillheten din" er sterke og eksistensielle. Man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest dem. Det handler om liv og død i et land som ikke befinner seg veldig langt unna oss. At det ikke uten videre er rett frem å ytre seg i offentligheten uten å risikere vilkårlige arrestasjoner, fremstår som skremmende. Vi snakker tross alt om et europeisk land, som svært mange nordmenn har et forhold til. I Bromarks intervju av Erdoğan den 12. november i år sier hun dette:

– Regimet har sendt et tydelig signal til sine innbyggere: Hvis jeg føler for det, vil jeg få deg arrestert, dømt og puttet i fengsel. Det juridiske systemet er dødt i Tyrkia for tiden. Det kontrolleres av politikerne. Det finnes ingen advokater eller et lovverk som kan beskytte deg.

Asli Erdoğans essaysamling er viktig. Det er en modig forfatter som står bak disse tekstene! Jeg anbefaler boka for alle som er mer enn gjennomsnittlig interessert i mennesker, kultur, politikk og menneskerettigheter!

Helt til slutt nevner jeg at flere av Asli Erdoğans bøker er oversatt til norsk; "Byen med den røde kappa" (2004), "Den mirakuløse mandarin" (2010) og "Steinbygningen" (2013).

Utgitt på tyrkisk: 2016
Originaltittel: Artik sessizlik bile senin degil
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ingeborg Fossestøl
Antall sider: 138
ISBN: 9788205505223
Boka har jeg kjøpt selv

Asli Erdoğan (Bildet har jeg lånt av forlaget)