Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 18. desember 2010

Status for leseåret 2010 og litt om veien videre ...

Damms Antikvariat i Oslo
Oppsummering av leseåret 2010


Leseåret 2010 nærmer seg slutten og inspirert av en annen bokblogger som står bak Migrating Coconuts, har jeg kommet til at også jeg skal gjøre opp en slags status over hva jeg har lest i 2010. Jeg ønsker dessuten å legge noen planer for leseåret 2011.

Mitt mål som leser er å favne over mest mulig av bredden innenfor litteraturen, med noe nytt og noe gammelt samt noe fra alle verdens hjørner. Jeg er også sterkt opptatt av å lære noe av det jeg leser. Nettopp i år har jeg dessuten så smått begynt å få øynene opp for
Nobelprisvinnere i litteratur opp gjennom tidene, og har ønsket å lese flere bøker av disse.

Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt jeg har lykkes i dette, og om jeg har noen huller som bør tettes i 
2011.

Naturlig nok er det ikke til å komme forbi at det jeg leser mest av er
norsk litteratur. Status så langt i år er 18 leste bøker innenfor norsk litteratur. Dette tilsvarer nesten 25 % av bøkene jeg har lest i 2010. Nettopp i år vil jeg vel si at det har skjedd mye mer spennende ting innenfor norsk litteratur enn jeg kan huske på lenge. En av de største hendelsene er Knausgårds Min Kamp-prosjekt, hvor jeg har hengt med hele tiden, og nesten ikke kan vente på bind 6! Dernest vil jeg fremheve Tillers Innsirkling-prosjekt, som har toppet seg ved at Innsirkling 2 nå er innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Morsomt har det også vært å bli kjent med de for meg - før 2010 - ukjente forfatterne Gaute Heivoll og Tomas Espedal

Jeg leser også en del skandinavisk litteratur. Hele elleve bøker, dvs. litt i underkant av 15 % av alle leste bøker i år, er skrevet av skandinaviske forfattere. Akkurat i år er det islandsk og finsk litteratur det ble mest av, selv om antallet uansett er lite. For første gang fikk jeg bl.a. lest en bok av Nobelprisvinneren Halldór K. Laxness. Det ga mersmak! Dessuten vil jeg fremheve finsk-estiske Sofi Oksanens bøker, med "Utrenskning" som hennes beste.


Ikke overraskende følger USA og England med hhv. ni og åtte leste bøker. Blant de amerikanske forfatterne  vil jeg spesielt fremheve Jonathan Franzens bøker samt den nyeste av Paul Auster. Samtlige bøker var store leseropplevelser! Blant de engelske er det i grunnen kun Ian McEwans nyeste bok "Solar" jeg finner grunn til å fremheve 
her.

For øvrig domineres min lesing i 2010 av i det alt vesentlige europeisk litteratur. Det forhold at jeg i år "oppdaget"
Stefan Zweig har gjort at Østerrike har kommet sterkt på banen i min lesning. En ren fryd har det vært å lese hans bøker, og jeg befinner meg i den lykkelige tilstand av å ha flere til gode i tiden fremover! Noen spennende stemmer fra Tyskland har jeg også fått høre - som Thomas Manns "Buddenbrooks" og Siegfried Lenz´ "Ett minutts stillhet".

Vanli
gvis pleier jeg å lese mye mer litteratur fra Afrika, Asia og Latin-Amerika enn jeg har gjort så langt i år. Et par bøker fra Midt-Østen har det riktignok blitt, men de fleste er skrevet av eksil-forfattere. "Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa er kanskje den boka som har gjort sterkest inntrykk, men jeg må også nevne den bittelille boka "Tålmodighetens stein" av Atiq Rahimi, som gjorde noe med meg. I år ble det kun et par bøker av japanske forfattere, men begge var - nær sagt som forventet - til gjengjeld meget sterke; Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" og Nobelprisvinneren Kenzaburo Oe´s "Lær oss å vokse fra vår galskap". Dessuten bør "Herr Han" av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong nevnes. Jeg er også veldig fascinert av indiske forfattere, men i år ble det kun en - "Et halvt liv" av Nobelprisvinneren V. S. Naipaul. Han må i alle fall kunne kalles etnisk indisk, selv om han verken er født eller oppvokst i India.

For øvrig har jeg kun lest et par dokumentarer i år - en bok av eksil-kineseren Xinran ("
Tapte døtre") og en av den tyrkiske forfatteren Ayse Onal ("Æresdrap"). Ellers liker jeg godt å lese bøker som omhandler andre verdenskrig, men i år ble det heller lite også på dette punktet. Verdt å nevne er i så måte "Glassrommet" av Simon Mawer og "Om så det gjelder" av den danske forfatteren Richard Beck. Ellers har det nok blitt mest filmer som har gått på dette temaet.

I og med at jeg ikke har lest en eneste bok fra Afrika i år (dvs. av en afrikansk forfatter - jeg har imidlertid lest et lite knippe bøker med handling som er lagt til Afrika), og det dessuten er lite bøker fra Latin-Amerika og Asia generelt på min 2010-leseliste, ønsker jeg i 2011 å ha mer fokus på disse kontinentene. Bl.a. har jeg flere uleste bøker av Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa til gode. Dessuten ønsker jeg fortsatt å lese flere bøker spesielt av Nobelprisvinnere, og mye av dette finner jeg faktisk i egne bokhyller, blant stablene av uleste bøker. Jeg har f.eks. noen bøker liggende av Nobelprisvinneren og afrikaneren Coetzee og tilsvarende av Doris Lessing, også hun Nobelprisvinner og afrikaner. Jeg ønsker dessuten å lese flere bøker av indiske og japanske forfattere og flere fra Midt-Østen.

Leseåret 2010 er heldigvis ikke over enda, og jeg har rett og slett lurt på om jeg skal dypdykke litt i det jeg har valgt å kalle "muslimsk litteratur" denne jula. I første rekke starter jeg med "Den motvillige fundamentalist" av Mohsin Hamid 
...

Jeg hadde tenkt å nevne minst en bok under merkelappen "årets nedtur", med dette var faktisk vanskelig i år (et lite hederlig unntak er kanskje Arto Paasilinnas "
Den senile landmåleren"). Jeg har mao. mye å takke både andre bloggere og bokelskere for mht. nyttige tips i jungelen av bøker som hele tiden strømmer på. Det har blitt mye lettere å velge seg ut gode bøker nå enn det var tidligere, og jeg opplever derfor at jeg som regel "treffer" godt med mine bokvalg. I motsetning til tidligere ...

Selv om dette definitivt ikke blir siste innlegg på bloggen min i år, benytter jeg likevel anledningen til å ønske alle mine lesere, med-bloggere etc. 

en riktig god jul og et godt nytt år!



Irène Némirovsky: "The Courilof Affair"

Om terrorens mange ansikter


Utgitt i Frankrike: 1933
Utgitt i England for første gang: 2007
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books, London
Antall sider: 168 + etterord av Sandra Smith 

Léon M lever i eksil i Nice i Frankrike under dekknavnet Marcel Legrand. Før han døde i 1932 rakk han å skrive sin biografi om skjellsettende hendelser i hans liv i tiden før den russiske revolusjon.

Historien hans starter med at vi befinner oss i Russland i 1903. Det russiske folk er i harnisk på grunn av maktmisbruk fra myndighetene. Uskyldige fengsles, tortureres og forsvinner, og det slås umenneskelig hardt ned på alle tendenser til opprør. Léon er sønn av russiske revolusjonære, og han har fått i oppdrag å likvidere Russlands utdanningsminister, Valerian Alexandrovich Courilof, før et større planlagt studentopprør. Under dekke av å være lege klarer han å få jobb hos ministeren.

I tiden som følger pleier Monsieur Legrand (dvs. Léon M) den syke ministeren, som har ulidelige magesmerter og er meget overvektig og tungpusten. Ministeren lider av leverkreft, men dette er det ingen som vil konfrontere ham med av frykt for å bli satt til å operere ham. Og ministeren har egeninteresse av å fremstå som frisk og ved god helse, fordi det motsatte kan koste ham hans posisjon. Legrand føler i begynnelsen sterk motvilje mot ministeren og hans kone. Gradvis erstattes imidlertid hans motvilje med sympati, og spørsmålet er om han klarer å gjennomføre sitt oppdrag når det kommer til stykket.

Denne lille romanen, som aldri har rukket å bli oversatt til norsk, fremstår egentlig ikke i seg selv som veldig oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende blir den først når man ser tilbake på tiden den ble skrevet. Kanskje er dette den aller første boka som er skrevet om terrorisme? Det er i alle fall helt klart at Némirovsky var forut for sin tid! Oversetteren Sandra Smith har i sitt etterord til boka skrevet om dette. Hun drar paralleller til Jean-Paul Sartres "Les Mains Sales" (eller Dirty Hands som den het på engelsk) som utkom i 1948, og Albert Camus´"Les Justes" (The Just Assassins) som utkom i 1949. Dessuten problematiserer hun om Sartre og Camus hadde lest Némirovskys "The Courilof Affair". Det er ikke mulig å vite noe om dette, men det er like fullt mye som tyder på at så skjedde. Ikke minst fordi en biografi som nylig er utgitt om Némirovsky inneholder opplysninger om at en fransk litteraturkritiker i 1938 sammenlignet to andre verker av Némirovsky og Sartre (hhv. La Proie og La Nausée) og ga uttrykk for at han foretrakk Némirovskys verk. Det er derfor naturlig å tenke seg at Sartre kjente Némirovskys verk, mener Sandra 
Smith.

For øvrig kan det
være verdt å få med seg at Némirovskys bok er basert på en virkelig hendelse. I 1901 ble nemlig en russisk utdanningsminister drept av en student.


Boka reiser en del moralske spørsmål rundt temaet terrorisme, og særlig sett i lys av de senere hendelser i verden både før og etter 11. september 2001, er den fremdeles svært aktuell. Boka er, sin enkelhet til tross, godt skrevet. Jeg mener den fortjener
terningkast fem.

Et lite hjertesukk til slutt: Jeg håper virkelig at flere av Némirovskys bøker blir oversatt til norsk! Det fortjener både Némirovsky og hennes lesere! Nemirovsky døde som kjent i Auschwitz i 1942, utelukkende fordi hun var jøde ...

tirsdag 14. desember 2010

Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris
Louvre
En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 
Detalj fra Montmartre
Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur
Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!
Vakre Sainte Chapelle
Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier
Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)
La Fayette
Moulin Rouge
Inne på Les Halles
Montmartre



Michael Ball sings "Empty Chairs at Empty Tables"

V. S. Naipaul: "Et halvt liv"

Sterk bok om identitetskrise fra en Nobelprisvinner


Utgitt i England: 2001
Utgitt i Norge: 2002
Originaltittel: Half a life
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 206

Boka "Et halvt liv" omhandler første halvdel av inderen Willie Somerset Chandrans liv. Faren forspilte i sin tid sjansen til en høyere utdannelse og et godt liv grunnet et fåfengt opprør knapt noen la merke til. I stedet for å gifte seg med rektorens datter, slik det var forventet av ham, sluttet han på skolen og giftet seg med en kasteløs kvinne. I det indiske samfunnet var det det samme som å bli en "nobody".

Som sønn av dette etter hvert kjærlighetsløse foreldreparet vokser Willie opp i India på 1930-1950-tallet, uten å ha noen klar idé om hvem eller hva han er. Ute av stand til å finne fotfeste noe sted og nokså skamfull pga. sin lite flatterende familiebakgrunn, reiser han til England for å gå på lærerskole. Ikke fordi han egentlig ønsker å bli lærer, men fordi han jo må gjøre et eller annet mens tiden - dvs. livet - passerer.

Willies møte med London blir temmelig brutalt. Han er på mange måter så kunnskapsløs om verden og den konteksten han befinner seg i at han har store problemer med å forstå det samfunnet han lever i. Kanskje nettopp derfor havner han i svært dårlige miljøer, blant bohemer, prostituerte og andre som lever på siden av samfunnet, og som i stedet for å dra ham opp, drar ham ned i en enda dypere fortvilelse enn den han allerede befinner seg i.

Underveis prøver Willie seg som forfatter, men uten særlig hell. Og da utdannelsen er så godt som fullført, er han ikke det grann nærmere å finne ut av sin egen identitet. Han er fremdeles så fremmedgjort i forhold til det engelske samfunnet og verden for øvrig at et forhold med portugisisk-afrikanske Ana og en flukt til Afrika fremstår som den eneste muligheten han har. For ham er det nemlig umulig å reise tilbake til India, og det er umulig å bli i England. Han overtaler Ana til å ta ham med til den afrikanske kolonien hun kommer fra, og der starter deres 18 år lange samliv - dvs. frem til Willie er 40 år og altså midtveis i livet (derav tittelen "Et halvt liv", som riktignok har en dobbel bunn og antyder et liv som bare leves halveis). Men kommer han noe nærmere svaret om hvem han egentlig er ... ?

Forfatteren Naipaul er av indisk opprinnelse, er britisk og født på Trinidad - Tobago i 1932 (den gangen dette var en britisk koloni). Han fikk Nobels litteraturpris i 2001, dvs. samme året denne romanen utkom. Boka karakteriseres til og med som hans vinnerroman. Dette er den første av hans bøker jeg har lest, og jeg hadde en del forventninger til denne boka nettopp pga. Nobelprisen.

"Et halvt liv" er både en fornøyelig og litt trist bok. Med humor og snert skildres Willie og hans vinglete ferd gjennom livet. Hans kunnskapsløshet om verden rundt ham er glitrende skildret, og gir et godt bilde av hvor veldefinert verden tilsynelatende er for mennesker som tilhører Vestens kultur, men som ikke er like selvsagt for mennesker fra andre kulturer. I alle fall var det nok ikke slik på 1950-tallet, den gangen verden fremdeles var stor og det meste var ukjent for de fleste. Mens Willie kløner seg gjennom livet, ble latteren noen ganger sittende fast i halsen. For Willie er så splittet, så identitetsløs, så fullstendig uten retning i livet at det ble litt trist å lese om ham rett og slett. Boka er godt skrevet, og uten at jeg har hatt tilgang til originalutgaven av boka, antar jeg uten videre at de litterære kvalitetene er godt ivaretatt av over
setteren.

Naipaul skildrer tingene slik de er nokså brutalt, uten å ty til omskrivninger eller forskjønnelser. Det passet i grunnen veldig godt til stemningen i boka, som aldri er i nærheten av å være verken sentimental eller romantiserende. Om jeg ikke ble fra meg av begeistring for boka, likte jeg den. Dette er i alle fall ingen feel-good-bok! Et av høydepunktene i boka er, slik jeg ser det, Willies betraktninger over sin egen søster, som er gift med en tysker og som er blitt en helt annen kvinne enn den forsagte, anonyme jenta han en gang vokste opp med. Hvem ville hun ha vært dersom hun hadde forblitt i India, mest sannsynlig som en ugift kvinne? Og var denne stolte og selvstendige kvinnen virkelig skjult i henne da hun fremdeles bodde i India? Det er i alle fall ingen tvil om at søsteren har funnet sitt ståsted i tilværelsen, mens Willie aldri finner seg selv. Dypest sett er dette en roman om fremmedgjøring, ensomhet og eksistensiell krise. At en forfatter hvis hovedanliggende er å skrive om eksistensielle kriser mottar Nobels litteraturpris, føyer seg sånn sett inn i en lang tradisjon.


"Et halvt liv" fortjener etter mitt skjønn
terningkast fem


Alt i alt er Naipaul en veldig spennende forfatter å bli kjent med! Jeg har allerede skaffet meg en annen bok av ham, og den heter "Et hus til Mr. Biswas" og kom ut i 1961. Den ser jeg frem til å lese!

søndag 12. desember 2010

Simon Mawer: "Glassrommet"

Historien om et hus og så mye, mye mer ...

Utgitt i Storbritannia: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: "The Glass Room"
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 428


Liesel
har nettopp giftet seg med den rike jøden Viktor Landauer, og etter en deilig bryllupsreise i Italia bestemmer de seg for å oppføre det mest spektakulære huset noen sinne i hjembyen Mesto, som befinner seg på den tsjekkiske landsbygda. En berømt arkitekt, Rainer von Abt, har bestemt idéer om hvordan dette huset skal se ut. Ytterveggene i stuen skal nemlig bestå av glass! Denne etasjen skal dessuten deles av med en vegg av onyx. I lys av de glade 30-årene oppføres huset, og en ubekymret tid innledes. Liesel og Viktor får etter hvert to barn, datteren Ottilie og sønnen Martin. Liesels venninne Hana går ut og inn av hjemmet deres. Også hun er gift med en jøde.

Viktor hadde vel aldri noen planer om å ta seg en elskerinne, men likevel skjer dette på en av hans mange forretningsreiser til Wien. Der treffer han Kata, en fattig kvinne som ser seg nødt til å prostituere seg for å skaffe penger til det mest nødvendige for seg og datteren. Viktor finner noe hos denne kvinnen som han ikke finner hos sin kone, og han klarer ikke å la være å oppsøke kvinnen gang på gang.

I mens begynner det å skje ting i nabolandet Tyskland. Nazismen øker i utbredelse og Viktor og Liesel leser i likhet med de fleste andre om alle restriksjonene som jødene utsettes for. Men dette angår jo ikke dem, eller ... ? Ingen tenker for alvor at denne Hitler kommer til å bli noen trussel. Helt til Østerike angripes og de skjønner at de fem milene som skiller dem fra den tyske grensen, kan bli skjebnesvangre til slutt. Men skjønner de tidsnok farene de står overfor?

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har kommet over hittil i år. Lenge gikk jeg og betraktet denne boka, ikke overbevist om at dette var en jeg skulle bruke noe tid på. Heldigvis leste jeg et par interessante blogginnlegg som overbeviste meg om det motsatte! For boka er virkelig vel verdt å få med seg!

Vi følger historien til Landauer-huset og menneskene som bebor huset fra oppføringen av det, gjennom de glade 30-årene, gjennom andre verdenskrig da alle jøder enten ble drept eller var tvunget til et liv i landflyktighet, under Tysklands okkupasjon og senere russernes okkupasjon, frem til at Tsjekkia igjen ble et fritt og selvstendig land etter murens fall. Måten historien fortelles på, er minst like fascinerende som historien om huset. Den er skrevet i presens, og dette fortellergrepet gjorde at jeg følte meg sterkt tilstedeværende ettersom historien skred frem. Historien om nazismen og jødenes skjebne er både gruoppvekkende og sterk. Det som gjorde akkurat denne boka annerledes enn veldig mange andre bøker jeg har lest om temaet, er ikke bare at handlingen er lagt til Tsjekkoslovakia, men også at den forteller historien om hva som skjedde etter at krigen var over. Dette er både en vakker og trist bok om det helt uvirkelige som skjedde under andre verdenskrig, hvor et lands hersker hadde til hensikt å utrydde et helt folk etter en nøye fastlagt plan. Akkurat dette slutter aldri å sjokkere meg, uansett hvor mange bøker jeg leser om temaet
...

Jeg bør vel for ordens skyld legge til at byen Mesto er fiktiv, men at det spesielle huset som står sentralt i denne boka faktisk eksisterer.


Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - en sterk sådan!

tirsdag 7. desember 2010

"Goddess" (Regissør: Satyajit Ray)

Uvitenhet og overtro 


Innspilt: 1960
Nasjonalitet: Indisk
Språk: Bengali
Spilletid: 93 min.

Handlingen i "Goddess" foregår i Chandipur, en del av Bengal, i 1860. 17 år gamle Doyamoyee har vært gift i tre år, og ektemannen studerer i Calcutta. Mens han er borte, steller Doyamoyee for svigerfaren som er enkemann, og hun passer dessuten sin lille, skjønne nevø Khoka.

En natt får svigerfaren et syn i en drøm. I drømmen er Doyamoyee reinkarnasjonen av Gudinnen (Goddess). Dagen etter faller han på kne foran hennes føtter, beredt på å tilbe henne. Svigerinnen ler av det hele, men mannen hennes er ikke sikker. I alle fall sørger svigerfaren for at ryktet om at svigerdatteren hans er den reinkarnerte Gudinnen blir spredt, og plutselig kommer mengder med hinduer strømmende til. De ønsker å tilbe Gudinnen, og de ønsker også at hun skal helbrede sykdommer. Doyamoyee er til å begynne med skrekkslagen, samtidig som hun er fange av situasjonen. Da et døende barn våkner til liv foran henne, begynner hun imidlertid å lure: er hun faktisk Gudinnen?

Så kommer Doyamoyee´s ektemann hjem. Han blir helt himmelfallen og vantro over at alle mener at hans kone ikke er et menneske, men en gudinne. Da det for alvor går opp for ham at det er lite han får gjort med situasjonen, bestemmer han seg for at han og Doyamoyee må rømme. Men Doyamoyee ønsker ikke å bli med ham ...

En dag blir nevøen Khoka alvorlig syk, og i stedet for å oppsøke lege, setter familien all sin lit til at Doyamoyee kan helbrede ham. Det skal vise seg å bli svært fatalt!


For å ta det viktigste først: dette er og blir en film for spesielt interesserte! Og jeg er ikke helt sikker på om jeg befinner meg i den kategorien selv. Samtidig synes jeg det er helt greit å bruke 1 1/2 time av min tid på en del av filmhistorien, som denne gangen har referanse til India på begynnelsen av 1960-tallet. Hun som spiller Doyamoyee (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter) er vakker som få, og har et uttrykksfullt ansikt som det var fascinerende å betrakte. Uutgrunnelig, taus og mystisk rett og slett. Historien i filmen er interessant som et bilde på hva overtro kan medføre ... Jeg kan ikke gi denne filmen terningkast tre selv om jeg ikke ble fra meg av begeistring for den. Regien er god, og kameraføringen spennende.
Terningkast fire. 

søndag 5. desember 2010

Sylvian & Sakamoto - Forbidden Colours

"Hiroshima mon amour" (Regissør: Alain Resnais)

En grusomt vakker kjærlighetshistorie ...


Innspilt: 1959
Nasjonalitet: Frankrike, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Emmanuelle Riva, Eiji Okada, Stella Dassas, Pierre Barbaud, Bernard Fresson
Spilletid: 86 min.

En fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt møtes tilfeldig i Hiroshima på slutten av 1950-tallet. Byen bærer fremdeles preg av ødeleggelsene fra andre verdenskrig, men er under gjenoppbygging. Mannen og kvinnen forelsker seg i hverandre og tilbringer den siste tiden sammen før kvinnens avreise til Frankrike.

I løpet av deres siste natt sammen betror de hverandre sine dypeste hemmeligheter, som de aldri tidligere har fortalt noen. Begge er gift på hver sin kant, og det umulige i situasjonen gjør deres nyvunne lidenskap desto sterkere. Samtidig som de innser at deres tid snart er ute, opplever de at det er helt umulig for dem å skilles ...

Jeg siterer fra DVD-coveret:

"Alnain Resnais ble med "Hiroshima Mon Amour" en av forgrunnsfigurene i den nye franske bølgen. Filmen er en gripende kjærlighetshistorie i atombombens skygge, etter Marguerite Duras Oscar-nominerte manus, om hvordan vår glemte, mørke fortid kan forme det nåværende og avgjøre vår fremtid."

Dette er en av filmhistoriens klassikere som det er vel verdt å få med seg. Den er selvfølgelig omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Innledningen i filmen er meget spesiell. Den er nærmest dokumentarisk i formen når den viser sekvenser fra selve atombombingen, fra ødeleggelsene etterpå, fra gjenoppbyggingen og fra museet med minner fra Hiroshima-atombomben. Samtidig er den nesten episk til å begynne med, eller som det er sagt på coveret: "et filmdikt i mesterklassen". Påminnelsen om grusomhetene fra krigen får kvinnen til å huske sin tyske kjæreste fra krigen, et kjærlighetsforhold som fikk store konsekvenser for henne da krigen var slutt og tyskertøsene skulle straffes. Nettopp det forhold at filmen er i svart-hvitt forsterket min opplevelse av den stemning og atmosfære som hersket mellom de to elskende. Her skildres en vakker og intens kjærlighet, samtidig som tragedien ligger på lur. Begge er bundet på hver sin kant, sviker den de er gift med og kan aldri få hverandre. Og kanskje er det nettopp dette som får lidenskapen til å virke så sterk - at den er umulig ... ?

Skuespillerprestasjonene var for øvrig glitrende! Så glitrende at man kan lure på om dette bare var skuespill ...

Jeg gir terningkast fem.

Erik Satie - Gnossienne No.1

"The Tudors - første sesong" - TV-serie

Interessant historisk drama om Tudor-epoken


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Tudors: The Complete Season One
Nasjonalitet: Irland, USA og Canada
Genre: Historisk film, drama
Skuespillere: Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik VIII) , Natalie Dormer (Anne Boleyn), Sam Neill (Kardinal Thomas Wolsey), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Henry Cavill (Charles Blandon), Joe Van Moyland, John Kavanagh, Padraic Delaney, Jamie Thomas King, Nick Dunning, James Frain, Gabrielle Anwar, Jeremy Northam, Declan Conlon, Kristen Holden-Ried, Callum Blue, Fiona Ryan, Henry Czerny, Guy Carleton
Spilletid: 8 t 36 min.

Før jeg presenterer filmen tar jeg med litt bakgrunnshistorikk. Henrik VIII levde i perioden 1509 - 1547. Han regjerte under Tudor-perioden, som varte fra 1485 til 1603. Huset Tudor ble etter dette etterfulgt av Huset Stuart grunnet manglende etterkommere av Tudor-grenen.

Kong Henrik VIII er kjent for alle sine koner, som han skaffet av veien etter hvert som han anså det nødvendig for å få den neste ...

I denne første sesongen av Tudor møter vi en ung kong Henrik VIII med et umettelig begjær etter vakre kvinner. Ekteskapet mellom ham og dronning Katherine har kjølnet og kongen er knapt noen gang inne på hennes kammers om nettene. Hun har født ham flere sønner, som har dødd i barsel. Kun en jente har vokst opp. Kongen er desperat etter å få en arvtaker til kronen, og fordi dronningen ikke kan føde ham sønner, ønsker han å kvitte seg med henne. Denne prosessen fremskyndes den dagen kongen kaster sine øyne på Anne Boleyn, en av dronningens hoffdamer. Han forelsker seg voldsomt i henne, og nå haster det med å få en skilsmisse.

I spissen for skilsmissesaken står kardinal Wolsey. Sammen forsøker de å få kjent ekteskapet ugyldig. Underveis vakler Englands forhold til paven i Roma, og samtidig raser reformasjonen i Tyskland. Og så kommer pesten. Det hele trekker veldig ut i tid. Det dårlige forholdet til pavekirken gjør ikke saken noe bedre. Kardinal Wolsey er en forfengelig og svært ærekjær mann, men han går bokstavelig talt over lik for å sikre sin egen posisjon. Egeninteresser går foran alt. Den dagen han anser det viktigere å hindre sitt eget fall fremfor å sikre fred i England, faller han til slutt for eget grep. Godt hjulpet av intrigemakerne ved hoffet som lenge har jobbet i det stille for å bli kvitt ham ...

Kongen, som er svært vaklende og stadig skifter mening, utsettes for krysspress fra alle kanter. Intrigene ved hoffet vil ingen ende ta, fordi alle gjør det de kan for å sikre sine egne interesser fremfor fellesskapets. Og med en konge som tidvis styres av tilfeldige innfall, gjelder det som minimum å være inne med ham. Kongen vet til slutt ikke hvem han kan stole på. Det eneste han er sikker på er at han vil ha Anne Boleyn - for enhver pris!

Vanligvis misliker jeg TV-serier sterkt fordi jeg aldri greier å få med meg alle episodene over tid. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle bli så hektet på en slik serie at jeg ble sittende og se sesong etter sesong på DVD. Men det ble jeg! Noe av grunnen til at jeg valgte å se denne serien er at jeg er svært fascinert av det engelske kongehusets historie, fortrinnsvis noe bakover i tid. Vår norske forfatter Richard Herrmann har nok en stor del av æren for dette. På 1970-tallet satt jeg ofte fjetret til radioen og hørte på hans opplesninger om halshugging av dronninger, om Stuartene etc. For øvrig liker jeg konseptet med DVD-"bokser" med sesong 1, sesong 2 etc., fordi man kan velge selv når man vil se neste episode!

Jeg har så langt oppfattet at denne TV-serien er noen lunde historisk korrekt. Så får det heller være at kong Henrik VIII er fremstilt som flottere og kjekkere enn han mest sannsynlig var i virkeligheten. Jeg synes karakterene i filmen stort sett er meget velspilt. Aller mest vil jeg fremheve Sam Neill som kardinal Wolsey. Denne rolletolkningen gjør han med bragd! Det tidvis selvtilfredse og hovmodige ved ham, som nettopp var det som gjorde at han fikk så mange fiender til slutt, ligger der som en vag antydning i ansiktsmimikk og kroppsspråk hele tiden. Og det sleske ved Boleyn-familien, som alle andre så unntatt kongen selv, er også glitrende fremstilt! Marie Doyle Kennedy spiller dronning Katherine så verdig, så rank og så utholdende i forhold til det enorme presset hun ble utsatt for at jeg tenkte at "ja! slik må det ha vært!" 
Jonathan Rhys Meyers kan man mene mye om, men også han får frem den kongen han har fått i oppdrag å spille: en egentlig litt patetisk og maktbegjærlig mann, som hver gang han manglet noe annet å påberope seg, skrek "I am the king of England!" Da skjønte nemlig alle at de hadde å gjøre som han befalte. Og igjen: akkurat slik var det nok.

Alt i alt en meget severdig TV-serie, som jeg ikke er det minste i tvil om at jeg ønsker å se fortsettelsen av! Jeg gir terningkast fem!


Fortsettelse i sesong 2sesong 3 og sesong 4.




Jonathan Rhys Meyers som kong Henrik VIII

Maria Doyle Kennedy som dronning Catherine av Aragon

Mozart - Don Giovanni -Là ci darem la mano

lørdag 4. desember 2010

"Shrek - lykkelig alle sine dager" (Regissør: Mike Mitchell)

Jakten på lykken


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shrek forever after
Genre: Animasjon
Nasjonalitet: USA
Spilletid: 83 min.

Etter at Shrek fikk sin elskede Fiona, skulle eventyret endt med at "they lived happily ever after ... " Det er ikke det at Shrek ikke er lykkelig, men han har blitt en småbarnsfar som alle andre. Grinete unger som forstyrrer nattesøvnen, plikter og atter plikter etc. Hver gang han setter seg ned for å slappe av, blir han dessuten forstyrret. Ting er ikke helt som forventet akkurat. Hverdagene er ganske enkelt ikke som et eventyr. 


Shrek savner tiden som troll. Den gangen folk faktisk var redde for ham og flyktet så snart de så ham ... Det var tider, 
det! 

I et svakt øyeblikk inngår Shrek en pakt med skurken 
Rumpelstiltskin. Han skal få være troll i en dag, mot at Rumpelstiltskin får en fritt valgt dag fra hans barndom, en ubetydelig dag som han likevel ikke husker. Dette skal vise seg å bli fatalt. Plutselig befinner Shrek seg i en verden der det jaktes på trollene. Han og Fiona har aldri møtt hverandre, og kun en kjærlighetskyss kan redde ham og de andre trollene fra å bli tilintetgjort. Rumpelstiltskin har nemlig valgt seg den dagen han ble født. Problemet er at Fiona ikke har det minste sans for Shrek, og aldeles ikke har tenkt å la seg kysse. Så spørs det om Shrek klarer å redde vennene sine, Fiona og seg selv før det er for sent ... 

Jeg har selvfølgelig sett de tre foregående Shrek-filmene, og jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker disse filmene! Jeg blir enormt sjarmert av de grønne trollene. Vanligvis er det ingen styrke at det lages mange oppfølgere til en suksess-film, og nivået på Shrek-filmene har dalt noe siden den første og andre filmen kom. Likevel må jeg si at jeg er forbauset over oppfinnsomheten til produsentene! Historien i denne filmen er faktisk ikke så aller verst! Den holder mål! Bruk gjerne den nesten 1 1/2 timen det tar å se filmen sammen med dine barn! Du kommer garantert ikke til å kjede deg!

Etter å ha vei
d en del frem og tilbake har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire



Shrek og Rumpelstiltskin
Fiona og Shrek og deres tre små støyende barn

Dresdner Kreuzchor -- Messias (Georg Friedrich Händel)

"84 Charing Cross Road" (Regissør: David Jones)

En drøm av en film for bokelskere!

Innspilt: 1986

Genre: Drama
Nasjonalitet: USA, Storbritannia
Skuespillere: Anne Bancroft, Anthony Hopkins, Judi Dench, Daniel Gerroll, Ian McNeice, Eleanor David,  Maurice Denham, Mercedes Ruehl, Jean de Baer, Wendy Morgan
Spilletid: 97 min.

Filmen er basert på den amerikanske forfatteren Helene Hanffs brevveksling med sin favorittantikvar i London i perioden 1950 - 1970. Helene Hanff ga ut en bok med samme navn, som inneholdt denne brevvekslingen i 1970, og den utkom for første gang i Norge i 1991.

Forfatteren Helene Hanff (her spilt av Anne Bancroft) var oppgitt over at det ikke var mulig å få tak i bøker av skikkelig britisk merke i USA på begynnelsen av 1950-tallet. Dette ble starten på hennes forhold til det engelske antikvariatet Marks & Co. som holdt til i 84 Charing Cross Road i London, dvs. nærmere bestemt med antikvaren Frank Doel (spilt av Anthony Hopkins). Hun bestilte britiske bøker, og Frank satte sin ære i å fremskaffe disse, som i de fleste tilfeller for lengst var utsolgt fra forlagene som i sin tid utga dem. Etter hvert utviklet det seg et nært vennskap mellom Helene og Frank. De fant tonen gjennom sine diskusjoner om bøker - såpass at Franks kone Nora (spilt av Judi Dench) ble en smule sjalu. Alle fem som jobbet ved antikvariatet følte for øvrig at de eide en bit av Helene.

I etterkrigstidens England var det rasjonering på det meste. Kjøtt var mangelvare, og tilsvarende gjaldt de fleste gourmet-matvarer. Etter hvert sendte Helene matvarer til de ansatte ved Marks & Co., og det var alltid en stor happening når kassen med gaver ankom. Årene gikk og det var meningen at Helene skulle reise til London for å besøke sine venner der. I mellomtiden vokste det frem et vennskap så dypt mellom Helene og Frank at det ikke lenger "bare" handlet om en forfatter og en antikvar ...

Denne filmen er en hyllest til alle bokelskere, som jakter på gamle skatter i bokverdenen. Anthony Hopkins spiller rollen som den formelle, men svært intelligente og humoristiske Frank glitrende! I rollen som Helene Hanff finner vi Anne Bancroft, noe mer fandenivoldsk enn sin britiske brevvenn. Uten at det kom i veien for at de delte det meste med hverandre i brevs form i årenes løp ... Jeg ble meget sjarmert av denne filmen! Det er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på, men jeg husker godt at jeg falt pladask den gangen også. Denne filmen kommer jeg garantert til å ønske å se om igjen! 


En ting jeg ønsker å fremheve ved filmen, er musikken. Nokså slukøret og skuffet ble jeg sittende og studere rulleteksten flere ganger på jakt etter musikkpreferansene, som dessverre ikke var der. Jeg gjenkjente imidlertid en liten snutt fra Händels Messias, som er inntagende vakker! Linken til YouTube følger her. Enjoy!


Filmen fortjener
terningkast fem.

Mario Vargas Llosa: "Han som snakker"

Ikke den mest spennende boka av Llosa ...


Utgitt på spansk: 1987
Utgitt i Norge: 1991
Originaltittel: El hablador
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 227

Bokas jeg-person, som til forveksling er lik forfatteren, har med sin oppvekst i Peru inngående kjennskap til Amazonas indianerstammer. Blant disse er det spesielt en indianerstamme som skiller seg ut, og dette er machiguengaene. Denne stammen er nomader. I likhet med de fleste indianere i Amazonas, står også de i fare for å bli utnyttet av hvite inntrengere, som vil tvinge dem inn i slavelignende forhold.

Jeg-personen har reist til Firenze for å studere. Men i stedet for å komme seg bort fra problemene i hjemlandet, er noe av det første han snubler over en fotoutstilling med helt unike bilder av medlemmer av machiguenga-stammen. Spesielt er det ett bilde som gjør sterkt inntrykk, og som i slutten av boka er beskrevet slik:

"Jeg er sikker på at fotografiet portretterer en av machiguenga´enes snakkere. Det er det eneste jeg overhodet ikke er i tvil om. Den mannen som står og legger i vei for de henførte tilhørerne - hvem kunne det være, om ikke den personen som fra urgammel tid har til oppgave å pirre nysgjerrigheten, fantasien, hukommelsen, trangen til drøm og løgn, i machiguenga-folket?" 

Snakkerne er omspunnet med mystikk, og det er naturstridig at vedkommende i det hele tatt har vært villig til å stille opp til fotografering. For jeg-personen er det maktpåliggende å finne ut hvem snakkerne er, og kanskje særlig om hvor det egentlig ble av studiekameraten Saul Zuratas, som var sønn av en jøde og en indiansk kvinne fra Andesfjellene, og hvis ansikt var dekket av en skjemmende føflekk.

Jeg opplevde denne boka som ganske tung å komme gjennom, til tross for at det på ingen måte er snakk om en murstein. Antakelig krevde boka noe bakgrunnskunnskap om indianerstammene i Amazonas for å gi fullt utbytte. Flere ganger var jeg nær ved å avbryte lesingen, men heldigvis fortsatte jeg. For boka tok seg betydelig opp på slutten! Like fullt vil jeg hevde at dette ikke er blant Llosas beste bøker. Til det er den altfor spesiell og temmelig sær, selv om temaet kulturkonflikter jo burde interessere de fleste. Llosa skriver som vanlig bra, selv om denne boka bærer mer preg av å være en slags dokumentar enn et litterært verk. Han er svært kunnskapsrik og det som gjorde at jeg tross alt leste boka ut, var hans engasjement for å verne Perus truede urbefolkning. Jeg synes boka fortjener
terningkast fire

Populære innlegg