Finn Iunker: "Stemmer fra Israel"

Sterke tekster om israelske soldaters overgrep mot palestinere

Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med! 

Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden. 

Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv. 

Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok

"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene. 

Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier! 

Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.

Om "Stemmer fra Israel"

Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ... 

I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre. 

"Gazastripen, 2008

Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.

(12)" (side 11)

Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)

En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)

Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff. 

En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:

"Vest for Nablus, 2000

... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der. 

Min oppfatning av boka

Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet. 

Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd. 

Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten. 

Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred. 

Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:

Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.

Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs. 

Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand. 

Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris. 

Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt. 

Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!

Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 102
ISBN: 978-82-05-50238-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Finn Iunker (bildet har jeg lånt av forlaget=

Revitalisering av en filmblogg - tre nye filmomtaler

Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)

Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).

"Café Society" (regissør: Woody Allen) - 2016

Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!

Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?

Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!

Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør. 

"Turist" (regissør: Ruben Östlund) - 2014

Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden. 

En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien. 

På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der. 

Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ... 

Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut. 

Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna. 

Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg! 

"Under kirsebærtrærne" (regissør: Nami Kawase) - 2015

Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden. 

Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før. 

Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.

Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.

En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

Asli Erdoğan: "Nå er ikke engang stillheten din"

Eksistensielle tekster

Tyrkiske Asli Erdoğan (f. 1967) er en prisbelønt forfatter, menneskerettighetsaktivist og spaltist. Hun er født i Istanbul. En periode jobbet hun som partikkelfysiker ved CERN i Sveits, inntil hun i 1996 ble forfatter/skribent på heltid. 

Erdoğans essays ble opprinnelig publisert i avisen Özgür Gündem, og denne avisen ble nedlagt etter kuppforsøket i juli 2016. Kort tid etter ble hun arrestert sammen med et tyvetalls journalister. De ble tiltalt for å "undergrave den nasjonale enheten". (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

"Nå er ikke engang stillheten din" inneholder 29 essays, og selv om temaene er varierte, handler de egentlig om det samme: om retten til å være et fritt menneske, på godt og vondt. 

Essayet "Inntil en vegg" handler om kuppforsøket i Tyrkia den 16. juli 2016. Forfatteren befant seg ute i gatene, og i likhet med svært mange var hun i realiteten i livsfare. 

"Jeg har sagt det mange ganger, at "han reddet livet mitt". Jeg sier det for å forstå, det er sånn jeg leter etter utgangen, etter passordet for å komme meg ut av den natten. Gjennom de ordene forandrer jeg den - natten - til en personlig historie som fortelles i fortid, og som jeg kan plassere mellom tegnene i en tekst. Men i virkeligheten sa jeg ikke engang takk. 

"Hei, legg deg ned! Legg deg ned! LEGG DEG NED!" Han skriker alt han kan for å overdøve smellene fra våpnene, og peker mot veggen. "Ikke løft hodet!" 

Natt til 16. juli 2016, foran militærakademiet i Harbiye. De voldsomme sammenstøtene ved radiobygningen litt lenger nede i gata har vart i timevis. Ambulansen frakter uavlatelig sårede, noen er døde. Skarpskytterne som er utstasjonert ved militærakademiet, lar ingen krysse gata. På fortauet på andre siden befinner det seg rundt to hundre mennesker, innimellom reiser de seg og roper slagord og "Allahu akbar!" (side 7)

I essayet "Å være offer" skriver forfatteren om to høyst ulike måter å nærme seg offer-begrepet på. Det ene er ved å tie ihjel ofrene, og det andre er ved å snakke uavlatelig om traumene. Blant disse er det å bringe offeret til taushet kanskje det aller verste, for samtidig frarøver man ofrene deres traumer, "enten gjennom å ignorere dem eller gjennom å plassere dem i et hierarki". Samtidig innebærer det å snakke om offeret i seg, å fremkalle traumene igjen og igjen ... Hun mener at man skal vokte seg vel for å belære andre om hvordan de skal håndtere traumene sine. Derimot bør man åpne seg opp for andres smerte ... 

I tittelessayet "Nå er ikke engang stillheten din" hevder forfatteren at situasjonen for journalister i Tyrkia er verre enn i en rekke asiatiske og afrikanske land. På Reportere uten grensers liste over pressefrihet ligger Tyrkia nemlig på 151. plass av 180 land ...

"Å forsvare frihet og fred er verken en forbrytelse eller en heltedåd, det er vår plikt ... Og mer enn et forsvar dreier det seg om å bringe tilbake betydningen, den hellige betydningen, disse begrepene har mistet ... Så lenge vi kan ... Å ikke ville være medskyldig i en forbrytelse er mer enn en rett og en plikt: Det er den egentlige grunnen til at vi lever ... Det er vår stein. "Disse stenene har jeg båret, så lenge jeg kunne, disse stenene har jeg elsket, så lenge jeg kunne". Det er vår skjebne." (side 37)

I essayet "Likhet og ulikheter" skriver forfatteren at rettferdighet bare er mulig når vi tar innover oss at alle mennesker under alle omstendigheter er like, og at "å strebe etter likhet er selve fundamentet, den uunngåelige moralske komponenten, i enhver politisk kamp". 

"Når man blir angrepet som jøde, må man forsvare seg som jøde, ikke som intellektuell eller menneskerettighetsforkjemper." Og når man blir angrepet, krenket og ydmyket som kvinne ... I en verden tuftet på mannlige forestillinger og et mannlig språk, kalles det ikke "angrep". Det kalles "natur" og det kalles "løgn", og det vises til ære, kjærlighet og velsignet moderskap ... Må jeg skrive enda flere setninger som høres ut som de er skrevet for både femti og hundre år siden, om at den eldste, mest standhaftige, utspekulerte og dypeste formen for undertrykkelse er undertrykkelsen mannen øver over kvinnen ..." (side 68-69)

Asli Erdoğan kommer inn på både kurdernes og armenernes skjebne i Tyrkia, men tyrkere generelt lider også under regimets maktutøvelse, der selv den mest uskyldige offentlige ytring kan føre til fengsling. Hun trekker også sammenligninger mellom Hitlers Auschwitz og det som har skjedd i Tyrkia i nyere tid. Essayet "Krig og krig" er og blir det sterkeste essayet i samlingen. 

"Krig. En desperat retrett fra forsøket på å gi ordene liv og livet ord. (For er ikke forsøket på å frigjøre seg utgangspunktet for all skriving? Er ikke det å skrive et evigvarende jag etter frigjøring som før eller siden vil mislykkes? Mens krigen på sin side er en kjennsgjerning vi ikke kommer utenom.) Men mennesket slutter ikke å fortelle: Det forteller, overfører, gjentar og fornyer ... I ordenes uendelige stillhet skaper det sirkler. Det fortellende vesen: Mennesket. Vanedyret. Etter setninger, punktum, netter, år og tiår når vi frem til det andre ordet, det ordet som forventes av oss når vi har reist gjennom historier og legender, gjennom liv og død. Det er gjentakelse av det første ordet. Krig." (side 50-51)

Klassekampens anmelder Thorvald Steen skriver i sin anmeldelse den 11. november at tittelen på essaysamlingen - "Nå er ikke engang stillheten din" (hentet fra en linje i et dikt av Hellas´ store dikter Giorgos Seferis (1900-1971)) - viser hvordan tyrkiske myndigheter tar stadig større kontroll over landets innbyggere. Han skriver følgende:

Artiklene i «Nå er ikke engang stillheten din» er oversatt fra tyrkisk til et svært godt norsk av Ingeborg Fossestøl. Boka har de samme temaene som har opptatt Asli Erdogan siden 1990-tallet, og flere nye, store temaer: 16. juli-kuppet i 2016 går igjen i flere av artiklene. Hun diskuterer ikke hvem som står bak kuppet, men skildrer hvordan det er å være et vanlig menneske som brått havner i borgerkrigen. Hun husker statskuppet i 1980 og de enorme arrestasjonene i og rundt oppstandene ved Gezi-parken i mai 2013 i Istanbul. Denne gangen er det mer alvorlig og truende: «Jeg er som et skip uten ror i storm». Over dem flyr F-16-fly. Stemningen er apokalyptisk. Artiklene bygger på fakta-materiale og konkrete skildringer, men de har også eksistensielle elementer. Hun viser i tillegg til sitt mot, redsel, fortvilelse, sorg og raseri. Hun bestreber seg ikke på å skrive distansert og analytisk. Hun skriver med hele seg. Asli Erdogan minner meg om Inger Elisabeth Hansen når hun trekker prosaen inn i sin skrift. Erdogan skriver: «I natten som er blitt til solid krystall, fryser timene og årene til is.»

Asli Erdoğan er intervjuet av Stian Bromark den 12. november i år i Agenda Magasin. Intervjuet har tittelen "Et land i brann", og her uttaler Erdoğan at ingen vet hva som er lov og hva som provoserer myndighetene. Ingen forstår logikken, og det er skummelt. Selv bor hun for tiden "ikke så mye i Tyrkia". Bromark har også skrevet en interessant artikkel om forfatteren tidligere. 

Tekstene i essaysamlingen "Nå er ikke engang stillheten din" er sterke og eksistensielle. Man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest dem. Det handler om liv og død i et land som ikke befinner seg veldig langt unna oss. At det ikke uten videre er rett frem å ytre seg i offentligheten uten å risikere vilkårlige arrestasjoner, fremstår som skremmende. Vi snakker tross alt om et europeisk land, som svært mange nordmenn har et forhold til. I Bromarks intervju av Erdoğan den 12. november i år sier hun dette:

– Regimet har sendt et tydelig signal til sine innbyggere: Hvis jeg føler for det, vil jeg få deg arrestert, dømt og puttet i fengsel. Det juridiske systemet er dødt i Tyrkia for tiden. Det kontrolleres av politikerne. Det finnes ingen advokater eller et lovverk som kan beskytte deg.

Asli Erdoğans essaysamling er viktig. Det er en modig forfatter som står bak disse tekstene! Jeg anbefaler boka for alle som er mer enn gjennomsnittlig interessert i mennesker, kultur, politikk og menneskerettigheter!

Helt til slutt nevner jeg at flere av Asli Erdoğans bøker er oversatt til norsk; "Byen med den røde kappa" (2004), "Den mirakuløse mandarin" (2010) og "Steinbygningen" (2013).

Utgitt på tyrkisk: 2016
Originaltittel: Artik sessizlik bile senin degil
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ingeborg Fossestøl
Antall sider: 138
ISBN: 9788205505223
Boka har jeg kjøpt selv

Asli Erdoğan (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Den andre siden av håpet (Aki Kaurismäki)

Finsk Sølvbjørn-vinner 2017

Aki Kaurismäki (f. 1957) er en finsk filmregissør og manusforfatter. Han debuterte med filmen "Forbrytelse og straff" i 1983 - en film som ikke må forveksles med Dostojevskijs kjente roman med samme navn - og han har regissert ca. 20 spillefilmer, flere dokumentarfilmer og kortfilmer. En av disse er "Le Havre", som handler om illegale innvandrere. Denne filmen kan minne litt om "Den andre siden av håpet", med den forskjell at mens handlingen i "Le Havre" foregår i Frankrike, foregår handlingen i herværende film i Finland. For "Den andre siden av håpet" vant regissøren Sølvbjørnen under Berlin Internasjonale filmfestival i år. Aki Kaurismäki og hans bror Mika Kaurismäki anses som Finlands mest berømte filmskapere. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene forlater Wikström (spilt av Sakari Kuosmanen) sin drikkfeldige kone, og bestemmer seg samtidig for å skifte yrke. Han selger varelageret sitt, som består av skjorter, og satser alle pengene i et pokerspill. En stund ser det stygt ut for ham, inntil han nærmest gjør rent bord og blir erklært uønsket for all fremtid i spilleklubben. For en del av pengene kjøper han restauranten Den gyldne halvliter. De ansatte følger med på kjøpet. En rimelig umotivert gjeng som ikke har fått lønn på tre måneder, og hvor den tidligere eieren stikker av uten å gjøre opp for seg ...

Parallelt følger vi flyktningen Ali Khaled. Han og søsteren flyktet fra Aleppo i Syria, der hjemmet deres ble jevnet ved jorden og alle familiemedlemmene er døde. Om det var regjeringsstyrker, IS, russerne, amerikanerne eller andre som bombet huset har han ingen anelse om. Det eneste han vet er at de måtte komme seg vekk for ikke å risikere å lide den samme skjebnen som resten av familien.

I første omgang tok Khaled og søsteren seg over Middelhavet med båt til en gresk øy. Ved Ungarns grense kom han og søsteren bort fra hverandre. Han ble værende en god stund på Balkan i håp om å finne søsteren, og deretter vandret han opp gjennom Europa - inntil han kom til Polen og Østersjøen. Der ble han forfulgt av en mobb som ville banke ham opp, og flyktet ombord på et skip som lå ved havnen. Han sovnet i en haug med kull.

Da Khaled våkner er skipet på vei mot Finland. Vel fremme i Helsinki går han i land, møkkete inntil skinnet av kullasten han hadde glemt seg oppi. Han finner et sted der han kan dusje og så melder han seg for politiet. Han søker asyl og blir ført til et mottak. Han er opptatt av en ting, og det er å finne søsteren sin.

Ørkesløse dager på mottaket ...

Vi følger Khaled gjennom ørkesløse dager på mottaket, mens han venter på at asylsøknaden skal bli behandlet. Han må gjennom avhør på avhør, der det meste av det han har å fortelle blir møtt med skepsis. På mottaket får han en irakisk venn, som nå er på sitt femte mottak. Til slutt ender det med at Khaled får avslag på sin søknad, fordi det anses trygt å vende tilbake til Aleppo. Han er i og for seg innforstått med sin skjebne - at han skal sendes tilbake - inntil han på nyhetene samme kveld ser at Aleppo atter bombes sønder og sammen. Vedtaket skal likevel effektueres. Da politiet kommer for å hente ham dagen etter, bestemmer han seg for å flykte.

Etter dette krysses Khaled og Wikströms veier. Og før vi vet ordet av det har Khaled jobb i Wikströms restaurant og er utstyrt med falske identitetspapirer ... Likevel lurer farene overalt. Blant annet i form av høyreekstremistiske grupper som angriper flyktninger og helst vil utradere dem fra kartet ... 

De ansatte på Den gyldne halvliter møter Khaled

"Den andre siden av håpet" skal visstnok være en finsk dramakomedie, men jeg slet litt med å oppdage humoren i filmen, for å være helt ærlig. Derimot er det mye samfunnssatire her, der flyktningen Khaled går gjennom et byråkratisk mareritt, og er kasteball i et offentlig system som kan forvirre selv den beste. Satiren - eller kanskje heller tragedien - kommer særlig på spissen når vi er vitne til grusomme scener fra Aleppo på kveldsnyhetene, mens myndighetene mener at det er helt trygt å returnere til den samme byen dagen etter. Situasjonen er alldeles ikke under kontroll, og det er derfor ikke til å undres over at Khaled stikker av før han skal tvangsutsendes. Hvem kan han stole på? Etter alt han har vært gjennom, har han egentlig ingenting å tape på å forsøke å unnslippe sin skjebne. 

De ansatte på Den gyldne halvliter har ingen ansiktsmimikk, uansett hva som skjer rundt dem. Dette er finsk humor på høyt nivå! Men bare for å ha presisert det: persongalleriet er fornøyelig!

Møtet mellom Wikström og Khaled handler om to menn som på et vis har mistet grunnen under føttene, og som prøver å orientere seg mot noe nytt for å finne en mening med tilværelsen. Begge er mollstemte mennesker, som sjelden drar på smilebåndet. De trives best i eget selskap, og stiller ikke veldig store krav til livet. Ikke annet enn at det må by på forutsigbarhet ...

Det aller beste med filmen er - slik jeg ser det - menneskeliggjøringen av flyktningen Khaled, som er en oppegående mann som ønsker å få seg en jobb og et liv. Han gjør hva han kan for å finne søsteren sin, og er egentlig mer opptatt av hennes ve og vel enn seg selv. Han står for gode verdier og ønsker å gjøre alt rett. Men så går det bare ikke ...

Jeg likte denne filmen, selv om rolleinnehaverne fremstår som noe karrikerte og enkle. Dette gjorde moralen i filmen overtydelig, noe jeg vanligvis pleier å ha motforestillinger mot.  Her gjorde det likevel ikke så mye, fordi fortellergrepet er så gjennomført stilistisk. Det viktigste er for øvrig at filmen får oss til å tenke på hvordan vi møter flyktninger. Mange har historier som nesten er for ille til "å stå til troende" - fordi vi som møter dem ikke har tilstrekkelig med preferanser å møte det hele med. Det handler uansett om å se enkeltmenneskene og ikke bare tallene når vi er inne på dette med flyktningkrisen. 

Det er noe tidløst over handlingsforløpet i filmen. På den ene siden er det mange 50-60-tallseffekter - både i form av interiør, biler etc. - og på den annen side er det liten tvil om at vi befinner oss i vår nære fortid, jf. bombingen av Aleppo. Jeg skjønte ikke helt hva regissøren ønsket å fortelle oss gjennom dette grepet. 

Filmen hadde premiere på norske kinoer tidligere i høst, og er nå tilgjengelig på DVD. Den er absolutt verdt å få med seg! Bare musikken ... Helt herlig! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Toivon tuolla puolen
Språk: Finsk, arabisk
Nasjonalitet: Finland
Skuespillere: Ville Virtanen, Kati Outinen Korpela, Sherwan Haji, Jörn Donner, Sakari Kuosmanen
Spilletid: 96 min.

Audun Mortensen: "Fire dager i Berlin"

En samtalebok om klassereise

Audun Mortensen (f. 1985) er forfatter og kunstner. Han debuterte i 2009, 24 år gammel, med boka "Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det". Siden har han utgitt en bok hvert år, noen ganger til og med to. 12 bøker har det blitt etter hvert. Det har vært knyttet plagiat-påstander til boka "Samleren", som utkom i 2015. Dette fikk blant annet som konsekvens at boka ble trukket tilbake fra markedet. (Kilde: Wikipedia) 

Jeg har ikke lest noe av Audun Mortensen tidligere. Det var tematikken rundt klassereiser som gjorde meg nysgjerrig på hans siste bok "Fire dager i Berlin". 

"Min tyske venn Martin fortalte i en e-post at han på vei hjem fra jobb hadde kjøpt en hasjpipe. Jeg tolket pipeopplysningen som en invitasjon/bekymringsmelding og bestemte meg for å oppsøke min tidligere romkamerat på hans nye adresse, et par kvartaler unna leiligheten vi delte i bydelen Neuköln for sju år siden." (fra forordet på side 11)

Deretter følger en e-post-utveksling, hvor de avtaler et besøk. Resten av boka består av et intervju, der det er forfatteren "A" (Audun) som utspør "M" (Morten). Samtalen foregår under et fire dager langt besøk i Berlin. M er dataprogrammerer og tjener svært godt. Opprinnelig kommer han fra arbeiderklassen. Han skal snart flytte sammen med kjæresten sin. Boka er ingen fiksjon, og pretenderer å være en autentisk samtale mellom to kamerater som bodde sammen i et kollektiv for syv år siden. 

I begynnelsen er A bekymret for for M´s helse, og spørsmålene handler om han har vært hos en terapeut, hva slags behandlingsmetode som ble benyttet, om han har hatt en depresjon og om han er lykkelig etc., før samtalen penser inn på spørsmål rundt klassebakgrunn. A spør M om hva hans foreldre tenker om hans klassereise. 

A: Hva tenker foreldrene dine om klassereisen din?

M: Jeg vet ikke. De er implisitt imot det. På den annen side presser de meg til det.

A: De oppmuntrer det? 

M: Ja, indirekte. De sier ikke vi vil at du skal ha det bedre enn oss, som jeg vet at andre får høre, og som jeg synes er problematisk. Eller kanskje snarere misunner dem. Misunnelse ser ut til å være et gjennomgangstema for meg. 

A: Skulle du ønske at foreldrene dine ...

M: Ja, jeg skulle ønske at de var mer forståelsesfulle og informerte om hva som egentlig foregikk, og at de aksepterte det. Men nå føles det mest som de på en merkelig måte dømmer meg og ikke aksepterer at jeg er annerledes enn dem. 

A: Skulle du ønske de betraktet klassereisen din som en prestasjon?

M: Nei, ikke en prestasjon nødvendigvis. Det ville vært tilstrekkelig hvis de enten unnlot å bry seg, eller bare aksepterte det. 

A: Men nå fornemmer du at de er misfornøyde.

M: Ja. Jeg føler at de fortsatt vil jeg skal være en del av ... Jeg vet egentlig ikke. Det er vanskelig å si hva de ønsker eller forventer. Jeg kan bare konstatere at jeg føler meg dømt, og at det oppstår konflikter når vi prater sammen. (side 36-37)

Underveis i samtalen kommer kameratene inn på hva det egentlig vil si å komme fra arbeiderklassen. Handler det om å leve under fattigdomsgrensen? De kommer også inn på at mange tror de automatisk tilhører middelklassen fordi de har en god økonomi, mens det å tilhøre middelklassen handler om noe mer enn kun penger. Hvilken betydning har det at det er bøker og et piano i hjemmet? Det handler ikke nødvendigvis om at selve instrumentet piano er imponerende, men at det representerer andre verdier, ideer, vaner og preferanser enn det som arbeiderklassen generelt har vært forbundet med. Hvilken betydning har ens egen selvforståelse mht. hvilken klasse man tilhører? 

M beskriver sin far, som han mener er en lite reflektert mann - en dedikert syklist og sykelig opptatt av helse. Han forholder seg til politikere og overklassefolk som om de kun vil bedra "oss", og at alt er løgn. Hans oppfatninger om det meste er basert på avisoverskrifter, noe som gir tabloidiserte holdninger og oppfatninger, der nyansene mangler. Når han uttaler seg om enkelte politikere, snakker han i "du"-form, som om aktuelle politiker kunne høre det han sier. 

Det er imidlertid ikke bare forbundet med positive følelser å bevege seg fra en klasse til en annen ... 

M: Problemet med klassen jeg befinner meg i nå, i likhet med Julian, er at den iblant er elitistisk og mangler - i likhet med opprinnelsesklassen min - selvrefleksjon. Jeg har åpenbart gått fra en klasse som jeg trodde jeg kjente alle feilene til, og over til en klasse jeg delvis ikke forstår. Det gjør meg skamfull for hvor jeg kommer fra, og for at jeg ikke forstår kodene. Men jo flere koder jeg lærer meg, og jo mer jeg ser av atferden, desto tydeligere blir det for meg at også dette er noe herk, og at problemene ikke løses av å klatre oppover. Det ligger vel en slags skuffelse i det. Og jeg kjenner en slags lengsel etter noe som er ulikt begge de to posisjonene. (side 96)

M snakker også om hvordan "visse folk" mangler en bevissthet om hvordan de påvirker andre og tenker mest på sitt eget brand. Dette er han høyst allergisk mot. 

Jeg hadde stor glede av å lese "Fire dager i Berlin", selv om jeg falt litt av under den fjerde dagen i prosjektet. Desto mer spennende var det faktisk å lese notene på slutten av boka. Som når forfatteren skriver dette:

Folkelig opptreden à la Janteloven, og dermed antatt egalitær moral, er det mest effektive trekket for å unngå at det rettes negativ oppmerksomhet mot ens privilegier og samfunnets systematiske ulike fordeling av goder og byrder ... Middelklassebarna oppmuntres til å være artikulerte, selvsikre og forhandle med voksne, dvs. egenskaper som kreves av ledere og hvitsnipper, mens arbeiderklassebarn oppmuntres til å respektere autoriteter og underordne seg. (side 198)

Samtalene om klassetilhørighet og hva en klassereise innebærer, er interessante å lese. En stor del av Norges befolkning har foretatt en klassereise de siste 50-60 årene - takket være opprettelsen av Lånekassen. Muligheten til studiefinansiering er noe som har ført til at høyere utdannelse er tilgjengelig for alle, uavhengig av klassetilhørighet. Her er det i teorien bare evnene og pågangsmotet som skiller den ene fra den andre. 

Selv fant jeg mye gjenkjennelig i refleksjonene som M gjør seg i sin samtale med A. Samtidig drar M det hele så mye lenger. Han problematiserer utfordringen på en måte som jeg tenker henger sammen med alderen hans, og som antakelig vil avta med økende alder, modenhet og trygghet. I et samfunn bestående av mange som er i samme båt, er det som regel ikke noe problem å finne likesinnede som har opplevd klassereisen på en temmelig lik måte som M, og som også har evnen til å reflektere over det på en ålreit og åpen måte. Det største problemet er derimot relasjonen til den klassen man opprinnelig tilhørte, særlig dersom flertallet av familie, slekt og venner ikke har foretatt en tilsvarende klassereise rent utdannelsesmessig. M er inne på at dette er konfliktfylt. Det handler om holdninger, evne til analyse og nyanseringer i diskusjoner, ja i det hele tatt evnen til å diskutere ting som er viktig, uten at det skal utvikle seg til en regelrett krangel. Misunnelse er en annen faktor, særlig fordi privilegier og goder plutselig blir svært ulikt fordelt. På et dypere plan handler det - jf. sitatet fra side 198 - om iboende holdninger til autoriteter, som barn av arbeiderklassen gjerne er flasket opp med. "Du skal ikke tro at du er noe!" Og hvis du likevel tror det, betaler du en svært, svært høy pris. Hvilket gjør det betimelig å stille spørsmålet om beskjedenhet alltid er en dyd ... Mens middelklassebarn ikke trenger å tenke slik i det hele tatt, fordi innlærte holdninger om autoriteter er helt annerledes ... Her er det også forventet at man tenker at man er noe, uten at noen stiller kritiske spørsmål ved det eller tenker at man er arrogant. Dette er egenskaper som er helt nødvendig dersom man drømmer om høyere utdanning og karriere. 

Langt på vei lykkes Audun Mortensen med "Fire dager i Berlin", men ikke helt. Jeg opplevde at det hang noe i løse luften etter at siste side var vendt. Jeg opplevde heller ikke den fjerde dagen i prosjektet som en ok slutt på en ellers fin og interessant bok. Her kunne det selvsagt vært interessant å vite mer om hva forfatteren har tenkt. På tross av dette anbefaler jeg likevel boka. Jeg likte intervju-formen, og jeg opplevde også boka som godt skrevet, selv om noen av uttalelsene kanskje gikk på bekostning av den muntligheten man forventer når det er tale om en samtale. Dette er likevel ikke "verre" enn andre samtalebøker jeg har lest, og der man ikke ville drømme om å kritisere forfatteren for å ha pyntet på setningene for å gjøre dem mer litterære. På sitt beste er boka glitrende. Helhetsinntrykket er i all hovedsak godt, selv om den også har noen svakheter. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 198
ISBN: 978-82-8288-247-7
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Audun Mortensen (bildet er lånt fra forlaget)