Færøyene - en naturperle i Atlanteren!

Litt om Færøyene

De fleste nordmenn har et slags forhold til Færøyene fordi vi vet at øygruppen en gang var norsk og er preget av norsk/norrønsk kultur. Vi vet også at øygruppen ligger i Atlanteren, et stykke nord for Hebridene og Shetland. De færreste nordmenn har imidlertid vært der, og dermed har øygruppen fått et litt eksotisk preg over seg. Det er i alle fall dette som har preget mitt forhold til denne øygruppen. Det har ført til at jeg har kjent på en dragning til å reise dit - særlig etter at mannen min og jeg var på øyloffing i Skottland for noen år siden, og tok for oss Shetland, Orknøyene og Hebridene (med Lewis, Harris og Islay) (2016). Fra før av hadde vi dessuten vært på Mull (2014) i Hebridene i forbindelse med en rundtur i Storbritannia (som omfattet England, Wales og Skottland). Det fine med å farte rundt på disse britiske øyene er at alle snakker engelsk, og da er det enkelt å komme i prat med folk. Det gjør selvsagt at reisen blir enda mer spennende. Dessuten er det kjekt å praktisere et språk man gjerne ønsker å utvikle ytterligere. 

Færøyene består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og de fleste av dem, som Vágar (der flyplassen ligger), Streymoy (det som må betegnes som hovedøya, siden hovedstaden Torshavn ligger der), Eysturoy og Bordoy er forbundet med undersjøiske tunneler og/eller broer. Dette gjør det enkelt å farte rundt på Færøyene. Vi leste et sted at det er om lag 100 mil med asfaltert vei på Færøyene. Veistandarden er generelt god, er vår erfaring. 

Det bor rundt 50 000 mennesker på Færøyene, og ca. 13 000 av disse bor i Torshavn, som er betegnet som en av verdens minste hovedsteder. Klaksvik er Færøyenes nest største by, med sine rundt 4-5 000 innbyggere. Ellers er Færøyene preget av bygder og tettsteder. 

Fra 1814 ble Færøyene en del av Danmark. Øygruppen er likevel ikke medlem av EU. Menneskene her snakker færøysk og dansk, og det er derfor aldri et problem å gjøre seg forstått på norsk. Vi trodde på forhånd at vi kanskje måtte snakke engelsk, men det var altså ikke nødvendig, selv om det hendte at enkelte kelnere insisterte på å snakke engelsk. 

Færøyene har egen valuta - færøysk krone - som i prinsippet er det samme som dansk valuta. For tiden kan vi gange opp denne valutaen med 1,3 for å regne dette om til norske kroner. Prisnivået på Færøyene er generelt høyt, men ikke så ille som f.eks. på Island, etter hva vi har forstått. 

Hvordan kommer man seg til Færøyene?

Det spørs selvsagt hvor man bor i landet, men for oss som reiste fra Gardermoen falt det best ut å reise med SAS via København. Det tar en drøy time med fly fra Gardermoen til København, og ca. to timer fra København til Færøyene. 

Innflyvningen til Færøyene hadde vi hørt mye om på forhånd. Jeg satt selvsagt klar med kameraet, men ble litt skuffet fordi skyene lå nokså tett over øyene. Selve landingen - i kuling - gikk utrolig greit. 

Og kuling skulle det stort sett bli den uka vi var på Færøyene - fra 6. til 14. april - selv om vinden løyet noe de siste dagene og vi fikk riktig fint vær. 

Og bare for å ha presisert det: Du bør leie bil når skal reise til Færøyene! Bussene går ikke så ofte, og du vil garantert få mye mer ut av turen dersom du kan reise dit du vil når du ønsker dette. 

Hva bør du ha med i kofferten?

Dette henger nøye sammen med klimaet på Færøyene, og når du velger å dra dit. Siden vi dro før påsken i år, og regnet med en del vind, tok vi med oss ullundertøy, Goretex-bukse og - jakke, lue, votter, fjellsko (Gortex) og joggesko. Dessuten hadde vi med oss ullgensere og fleece-jakker. Alt dette var helt nødvendig, for selv om det kunne være 5-6 varmegrader, kjentes disse gradene ofte som -1 og -2 grader på grunn av vinden. 

Dersom du skal gå i fjellet, anbefales det å ha med kompass og fløyte. Været kan nemlig skifte veldig fort, og dersom tåken kommer og du befinner deg i ukjent terreng, anbefales det ikke å gå videre. Da skal man bli på stedet, sørge for å holde seg varm og vente til man blir reddet. Man må alltid si fra om hvor man går, slik at noen kan reagere dersom man ikke vender tilbake til forventet tid. Ellers er det jo greit å nevne at det er svært god nettforbindelse så og si over alt på Færøyene (i motsetning til f.eks. på de britiske øyene), slik at det er kurant å ta en telefon også, dersom man roter seg bort på fjellet i uvær. 

Vi fikk med oss et par riktig fine turer, og opplevde ikke brå værskifter. Vi trengte imidlertid de varme klærne vi hadde med oss!

Hvor bør man bo på Færøyene?

På forhånd hadde vi tenkt at vi skulle starte i Torshavn og reise litt rundt og bo på forskjellige steder. Heldigvis fikk vi det rådet at vi burde bo i Torshavn under hele oppholdet. Akkurat dette var vi svært takknemlig for at vi fikk vite. En ting er at det var veldig hyggelig å bo i Torshavn. En annen ting er at de fleste steder var 1-2 timer unna, uansett i hvilken retning vi dro, og det var derfor helt kurant å dra på dagsreiser hvor vi måtte ønske. 

Det er ikke veldig mange hoteller på Færøyene, og grunnen til det er nok at denne øygruppen ikke akkurat er bortskjemt med haugetalls av turister. Kanskje kan de være glad for nettopp det, for mange naturperler risikerer å bli tråkket ned dersom det skulle komme for mange turister i løpet av en sesong. Som den berømte fugleøya Mykines, som vi dessverre ikke kom oss til, fordi båttrafikken dit starter 1. mai. Her har turistene faktisk ødelagt så mye at det i dag ikke er mulig å dra dit på egenhånd, men må ha følge av en lokal guide. 

I alle fall - vi valgte å bo på Hotel Føroyar, som ligger på en høyde et lite stykke utenfor byen. Så vidt jeg vet er dette Færøyenes eneste fire stjerners hotell, men det var likevel ikke noe å si på prisnivået for et dobbeltrom. Det fine med dette hotellet er utsikten over Torshavn, den gode restauranten og at vi faktisk fikk oss en fin gåtur både opp og ned når vi valgte å gå ned til byen. Det var ca. 3 km å gå hver vei, og ifølge Fitbit-appen utgjorde høydeforskjellen fra byen og opp ca. 50 etasjer. Mao. en god liten trimtur! Det var for øvrig en fordel å la bilen stå når vi skulle ned til byen, fordi de fleste parkeringsplasser hadde en limit på to timer. 

Færøysk strikkedesign 

Færøysk strikkedesign er spennende, synes jeg. Særlig fordi jeg har gjenoppdaget gleden ved å strikke de siste månedene, etter at jeg ikke har strikket på rundt 27 år. 

Selv om genserne vi kunne beskue i designbutikker som Gudrun og Gudrun er strikket i Ukraina, kostet de fort minst et par tusen danske kroner. Omregnet til norsk valuta kostet de med andre ord rundt 2500 kroner. Det spennende med spesielt Gudrun og Gudrun er at de gir ukrainske kvinner et levebrød, og at de har slukket mange branner av ull på Færøyene! Ja, du leste faktisk riktig! På Færøyene brenner man saueulla ... Det er jo helt sørgelig. Vi handlet en god del strikkede ting mens vi var på Færøyene - som et solid ullpledd, luer, votter og den slags. Når det kom til gensere, valgte jeg å kjøpe garn for å strikke selv. Spesielt falt jeg for et naturgarn som det er mulig å bruke strikkepinner nr. 9 på. På Færøyene er man nemlig tilhenger av løs strikking, fordi man fra gammelt av skulle kunne jobbe med genserne på. Det tok meg tre dager å strikke en genser, inspirert av Færøysk design. Jeg er allerede i gang med genser nr. 2. 

Jeg kom i det hele tatt hjem med mengder med spennende garn, som jeg gleder meg til å omsette i gensere, sokker, luer og annet. Jeg har også som ambisjon å få til en genser jeg forelsket meg i, men som falt meg for dyr å kjøpe. Det er bare å forstørre bildet jeg tok, finne frem et ruteark og begynne å telle. Når man kjenner strikkefastheten kan man telle seg frem til antall repetisjoner av mønsteret og det er bare å sette i gang! Det hører med til historien at jeg fikk god hjelp i en strikkebutikk i Torshavn, der innehaveren kjente designeren godt og visste hvilket garn som var benyttet. 

Torshavn

Torshavn er en svært liten by, og sånn sett er det fort gjort å få god oversikt over byen. Likevel - ikke undervurder størrelsen på byen, for her er mye å se, oppleve og ta inn. Selvsagt kommer det an på hvilke interesser man måtte ha, men enten dette handler om natur, byggekultur, historie, færøysk design, matkultur, strikking, restaurantbesøk, shopping etc. - byen har noe for de fleste. 

Tinganes er den eldste bydelen i Torshavn. De første bosetterne holdt sine første ting her i 825 e.Kr. Bygningene er svært karakteristiske med sin rødfarge, og ligger ytterst på et nes som deler Torshavn i to. I dag er det regjeringen på Færøyene som holder til her. Dessuten inneholder bygningene kontorer og møtesaler for lagmann og landsstyre. 

Bakenfor de offisielle bygningene ligger det flere små stuer, der det i dag er svært populært spesielt for kunstnere og andre kreative sjeler å bo. 

Utelivet i Torshavn

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at vi tok del i Torshavns uteliv under vårt opphold, men noen restaurantbesøk ble det. Torshavn har f.eks. en irsk pub, som vi var innom, og vi fikk dessuten med oss en spennende ølsmaking på Mikkeler Bar. Færøyene har nemlig godt øl, som de produserer selv. 

                             

Og mens jeg er inne på dette med alkohol. På forhånd hadde vi hørt at det i dag finnes et whiskydestilleri på Færøyene, nærmere bestemt i Klaksvik. Det gjorde det, men produksjonen er foreløpig svært ung. Det kreves lagring på eikefat i minst tre år for at man i det hele tatt skal kunne kalle noe for whisky, og denne perioden er først over opp mot høsten i år. Med mitt kjennskap til whisky spesielt fra Skottland, vil jeg anta at denne første produksjonen er nokså uinteressant. Lagringen bør ha foregått i minst 10 år før min interesse våkner. Helst mer. Ginen er imidlertid "den nye vinen" for tiden, og også her har Færøyene noen riktig interessante utgaver. Jeg er mest for tørr gin, og det er også dette det finnes flest utgaver av her. Vi var innom Rusdrikkesøla, et morsomt navn som fikk oss til å le, og som altså betyr Vinmonopolet på Færøyene. 

Restaurantene i Torshavn holder høy kvalitet, er vår erfaring. En ting var restauranten på hotellet vårt, som var utmerket! I tillegg besøkte vi Barbara Fish House, The Tarv og Hvonn. 

Miljømessig vil jeg uten tvil fremheve Barbara som et sted det er et must å besøke! Atmosfæren på stedet, de ansatte og lokalene var bare helt i ypperste klasse! Dessuten var menyen, som ikke er spesielt stor, spennende. Like fullt - det var torskekjakene på The Tarv som ga den største gourmet-opplevelsen under oppholdet vårt! For noen smaker! 

Gásadalur

Vi burde selvsagt ha vandret den gamle postruten over fjellet for å komme til den lille bygda Gásadalur. Bygda var nemlig svært isolert frem til 2006, da den ble forbundet med resten av veinettet på Færøyene med en tunnel gjennom fjellet. 

Vi kom til denne bygda primært for å nyte utsikten ut mot Mykines og Tindholmur, men ble i tillegg helt betatt av selve stedet. Vi oppdaget også den lille butikken IAnnU (uttales I and you), der en lokal designer har etablert seg og blitt et turistmål. 

Her kunne Ann Dam Árnasteins ektemann Gisli Hraunfjord fortelle at de hadde etablert seg her for fem år siden. Før dette hadde de bodd blant annet på Island, der han kommer fra, og i Danmark. Designerkonen hans jobber med strikking, veving og skinn, og i tillegg selger de ullmalerier spesielt av de nydelige lundefuglene som Mykines er så kjent for. 

Drømmen deres er å foredle færøysk saueull selv, men dette krever mye kapital. Den har de dessverre ikke. Det vanlige her ute er at saueull og saueskinn brennes, men nå har de etablert en avtale med de lokale bøndene som gir dem tilgang til all den ulla og alle de skinnene de måtte ønske, helt gratis. Vi håper selvsagt at de vil lykkes! 

Jeg spurte blant annet Gisli om de har en nettside det er mulig å finne. Nei, der var de ikke helt. De hadde bestemt seg for å ta dette i sitt eget tempo, og det med nettet fikk komme når tiden var moden. 

Vi kjøpte blant annet en saueskinnspute med vevd bakstykke og en spesiell færøysk lue. Noen betalingsautomat hadde de ikke, så vi fikk med oss en giro. I deres femårige historie i Gásadalur hadde de ikke til dags dato opplevd at noen hadde snytt dem for penger. 

Vandring fra Torshavn til Kirkjubøur

Fra hotellet vårt til Kirkjubøur gikk det en flott turvei som vi valgte å gå en dag. Været var såpass ok at vi ikke forventet oss noen ubehagelige væroverraskelser underveis. 

Det tok et par timer å gå over fjellet, og veien var godt merket med varder underveis. 

Ruinene i Kirkjubøur viser at det har vært bosetning her siden 1300-tallet. Magnus-katerdralen og Muren er verdt et besøk. Muren står for øvrig oppført på UNESCOs verdensarvliste. 

Vestmanna

Vi var innom det lokale turistkontoret i Torshavn og bestilte oss en båttur fra Vestmanna. 

Selv om det var bitende kaldt den dagen og vi var for tidlig ute på året til virkelig å få oppleve fuglefjellene i all sin prakt, fikk vi oss en flott tur. Det var heller ikke så mye vind og dermed kunne båten gå inn i alle grotter og "smug" som hører med til ruten. 

Dette er en tur vi virkelig kan anbefale - aller helst i høysesongen. 

Mikladalur

Fra Klaksvik er det mulig å ta en båttur ut til Kunoy. I bygda Mikladalur står den berømte Selkvinnen, som kunstneren Hans Pauli Olsen har laget. Skulpturen bygger på et sagn om en selkvinne. Ifølge sagnet skylles selene inn på stranden på helligtrekongersnatt. De reiser seg, slipper skinnet sitt og forvandler seg til mennesker og kommer inn i en grotte på Kalsoy for å feste. Ved soloppgang tar de igjen på seg skinnet sitt, og forsvinner til havs. 

En gang satt en ung mann i smug og betraktet selene som kom. Så fikk han øye på den vakreste kvinnen han hadde sett. Han stjal skinnet hennes, og dermed var hun nødt til å bli med ham hjem. Skinnet låste han ned i en kiste, og så giftet han seg med kvinnen. De fikk barn og levde sammen i flere år. Mannen sørget alltid for å ha nøkkelen til kisten med seg, for han visste at dersom kvinnen fikk tak i skinnet sitt, ville hun forsvinne ut av hans liv med det samme. Men så en dag da han var på fisketur kom han på at han hadde glemt nøkkelen. "I dag blir jeg koneløs", sa han da til de andre fiskerne. Og ganske riktig - da han kom hjem var både konen og skinnet borte. Fortvilet tok han med seg barna og gikk ned til klippene for å speide utover havet. Da fikk han øye på en sel som lå like utenfor grotten og betraktet dem med sorte, sørgmodige øyne ... (Kilde: Turen går til Færøerne)

                           

Det var helt magisk å være på Mikladalur og se denne myteomspundede skikkelsen nede ved havet! Vel verdt turen ut og vel så det! 

Nólsoy

Like utenfor Torshavn ligger øya Nólsoy. Her bor det rundt 250 mennesker. Vi reiste ut til øya med båt fra Torshavn, og målet var å gå til fyret der på den andre siden av øya. 

Helt slik skulle det ikke gå, for vi klarte å misforstå et kart og mot logisk sans og intuisjon gikk vi derfor på feil side av øya. I stedet for å gå på den siden av fjellet som vender inn mot Torshavn, gikk vi på yttersiden. Vi gikk vel så langt som turen ut til fyret skulle ha utgjort, og fikk oss uansett en flott gåtur i naturen. 

Vi var virkelig heldig med været denne dagen, og nøt turen! 

Det ble imidlertid litt for strabiøst etter hvert, og vi skjønte derfor at vi måtte snu. 

Dersom du besøker Færøyene, vil vi virkelig anbefale en tur ut til Nólsoy! Men gå på den riktige siden av fjellet! 

                             

Gjógv

Den vakre bygda Gjógv står på enhver to-do-liste når man besøker Færøyene! Så også på vår! 

Beliggenheten og de godt velholdte husene gjør stedet veldig pittoresk. Vårt inntrykk ellers på Færøyene var nøkternhet og litt så som så med vedlikehold rundt forbi. 

Før vi reiste til Færøyene så vi TV-serien "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", som er basert på Johan Harstads roman med samme navn. Svært mye av handlingen er lagt til Færøyene, og til denne lille bygda (skjønte vi da vi var der). 

Vi ble derfor kanskje aller mest begeistret da vi oppdaget denne bygningen, som utgjør kulissene for mye av handlingen i filmserien. 

Klaksvik

Vi var selvsagt innom Klaksvik - flere ganger. Blant annet en gang vi hadde planer om å komme oss ut til Svinoy og Fugloy. Vi tok båten fra Hvannasund, men opplevde at været var så dårlig at det ikke var tilrådelig å gå i land. Vi kunne risikere å bli værfast. Til syvende og sist gikk båten ikke en gang innom Fugloy den dagen ... Det må alltid tas værforbehold når man er på Færøyene. 

Dermed endte vi i stedet i Klaksvik. Stedet har ikke akkurat flust av restauranter, men har desto flere kafeterialignende steder med hurtigmat.  

I Klaksvik står blant annet Christianskirkjan, som ble bygget i 1963. Vi burde sikkert ha avlagt kirken et besøk, men det ble ikke prioritert på denne turen. 

                             

Andre inntrykk fra turen

Vi fartet mye rundt på Færøyene, og så mye flott natur. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så håper jeg at jeg gjennom dette reisebrevet har bidratt til å sette Færøyene på kartet for flere! 

Dette bildet tok jeg på Bordoy. 

Her er vi vitne til kappkjøring i havnebassenget i Torshavn. 

Her er vi på vei ut til Gjógv.

Domkirken i Torshavn.

Torhavn. 

Vestmanna.

Vakker sau på Kunoy.

Bøur.

Sau ved Hvannasund. 

Selkvinnen ved Mikladalur.

Mikladalur. 

Nólsoy.

Nólsoy.

Nólsoy.

                            

Torshavn.

Alle bilder er mine. 

Marte Michelet: "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet"

En av de viktigste bøkene som ble utgitt i Norge i 2018!

Det er noen år siden jeg leste Marte Michelets debutbok "Den største forbrytelsen", som handlet om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Hun fikk Brageprisen for den boka. Marte Michelet (f. 1975) er for øvrig journalist, kommentator og forfatter. 

I 2018 kom Michelet ut med sin andre bok - "Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet". Med min interesse for andre verdenskrig generelt og Holocaust spesielt, måtte jeg selvsagt få med meg denne boka! At den har fått en del kritikk rundt forbi, er for øvrig som forventet. Man rører nemlig ikke ved det norske narrativet om Hjemmefrontens heltedåder ustraffet her i landet. 

Begrepet Hjemmefronten er benyttet som betegnelse både for den organiserte og uorganiserte motstanden som ble ytt overfor de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Milorg og Sivorg var en del av den organiserte motstandsbevegelsen. I den ene enden av skalaen befant grupper seg som utførte konkrete aksjoner mot tyskerne, og som også sørget for å få avslørte motstandsfolk ut av landet. Det kunne også omfatte utgivelse av illegale aviser, og lytting på illegale radioapparater. I den andre enden befant folk seg som utøvet mer symbolsk motstand - f.eks. ved å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget o.l. Disse ble kalt jøssinger. (Marte Michelet benytter denne forståelsen av Hjemmefronten i sin bok, og definisjonen samsvarer med Wikipedias definisjon.)

Utgangspunktet for Marte Michelets siste bok er en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med i et intervju krigshistorikeren Ragnar Ulstein gjorde med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Der fremgikk det at Sønsteby fikk beskjed om jødeaksjonen (som fant sted i Norge i oktober 1942) tre måneder før den ble satt i verk. Denne uttalelsen står som en klar motsetning til det alle hevdet etter krigen og i særdeleshet i forbindelse med krigsoppgjøret i de norske domstolene: "Vi visste intet!" Denne uttalelsen gjorde at ingen ble dømt for medvirkning til drapet på de norske jødene ... At Hjemmefrontens menn skulle ha visst dette og ikke foretatt seg noe, kom forfatteren ganske enkelt ikke over. Da hun begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling ... 

Og som om dette ikke var nok, visste også den norske eksilregjeringen i London om at jødene i Europa ble deportert til "spesielle anlegg i det tyskokkuperte Polen, der de ble myrdet med gass". De visste også om Hitlers plan om å utrydde alle jødene i Europa. Likevel ble dette ikke nevnt i radiosendingene fra London. Hva kunne ikke ha skjedd dersom London-regjeringen hadde ønsket å mobilisere det norske folk til å hjelpe jødene slik at de kunne unnslippe den skjebnen som ellers ventet dem? At det i det hele tatt ble reddet jøder i Norge kan vi derfor ikke takke verken London-regjeringen eller Hjemmefronten for, men antinazistiske tyskere, blant annet en greve i Berlin (Von Moltke). 

For å forstå hva som skjedde under krigen, er det greit å ha med seg noen fakta. Da krigen brøt ut i Norge, skal det ha befunnet seg rundt 2100 jøder i Norge. 770 av disse ble deportert til tyske utryddingsleire, og kun rundt 30 av dem overlevde. I tillegg døde en del jøder i Norge, og det anslås at 760 døde som følge av jødeforfølgelsene i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851, etter iherdig kamp fra Henrik Wergelands side. Paragrafen ble gjeninnført under Vidkun Quislings NS-regjering i mars 1942. Den ble stående inntil frigjøringen av Norge, og endringen av Grunnloven ble da ansett ulovlig. Quisling ble dømt for dette. 

Det hersket en antisemittisme i hele Europa i mellomkrigstiden, og Norge var dessverre intet unntak. Det gjorde ikke akkurat saken noe bedre at Trygve Lie, sjef for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, mislikte jødene sterkt. De fleste nordmenn kjente ingen jøder personlig, og det viste seg at de nordmennene som faktisk stilte opp for enkeltpersoner blant jødene under den tyske okkupasjonen, var folk som kjente jøder og hadde stor respekt for dem. 

Drapet på Halden-toget 22. oktober 1942, der en norsk politimann ble skutt og drept av grenselosene Karsten Løvestad, ble brukt av de tyske okkupantene for alt det var verdt, og ble fremstilt som et jødisk angrep på staten. Aksjonen mot jødene startet 26. oktober. En av dem som ble drept under flukt var sønnen til Feldmann-ekteparet. Dette fikk dem til å ønske å flykte, og de ble drept av mennene som skulle hjelpe dem ... Angivelig fordi ekteparets desperate oppførsel kunne kompromittere fluktruten ... Disse to hendelsene ble brukt til å karakterisere alle norske jøder som ekstremt vanskelige og risikable å hjelpe. For det første oppførte "de" seg ikke som gode norske borgere, og innebar en ekstraordinær risiko å ta med over grensen. Og for det andre sprakk de så lett under forhør, og ville da avsløre alle sine hjelpere. Disse generaliseringene gjorde det svært vanskelig for andre jøder å få hjelp i de kritiske dagene, før døren lukket seg for alvor bak alle dem som ikke flyktet i tide. 

Et annet narrativ som ble brukt mot de norske jødene var at de ikke flyktet, selv ikke da de visste hva som kom til å skje med dem ... Men poenget var at nazistene var strategiske. Først arresterte de alle mennene og tok fra familiene alt de eide og hadde. Deretter innførte de en plikt om å melde seg daglig for kvinnene. Kvinnene ønsket ikke å forlate sine menn, og håpet i det lengste på at de ville bli løslatt. Dessuten hadde de ikke lenger midler til å komme seg unna. Derfor ble de værende ... 

Carl Fredriksens Transport, kodenavnet for en flyktningeoperasjon under krigen, får virkelig gjennomgå i Marte Michelets bok. Operasjonen startet 28. november, dvs. en måneds tid etter de første arrestasjonene av norske jøder. To lastebiler ble brukt og flyktningene ble kjørt til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Deretter måtte flyktningene gå til fots. Carl Fredriksens Transport reddet ca. 1000 mennesker, og 358 av disse var norske jøder. I januar 1943 ble flyktningetransporten avslørt. (Kilde: Wikipedia) Etter krigen fikk de medvirkende i denne aksjonen heltestatus. Det historien ikke fortalte noe om, var den enorme profitten som fulgte med, og som ikke sto i forhold til utgiftene eller risikoen som ble tatt. Og innkomstene kom fortrinnsvis fra de norske jødene. De andre slapp å betale. 

Det er høy sitatfaktor i Marte Michelets bok, og den fortjener å bli lest flere ganger - av mange! Selv valgte jeg å høre lydbokutgaven, men jeg har også skaffet meg papirutgaven av boka. Jeg har selv lest en hel del om hvordan Norge håndterte jødeforfølgelsen under krigen, og jeg visste også på forhånd at eksilregjeringen i London forsømte seg grovt i forhold til varsling. Det Marte Michelet gjør i sin bok er å gå så grundig til verks at det i ettertid ikke kan herske noen som helst tvil om at mange visste hva som var i gjære ... 

Man kan selvsagt bare spekulere i dag, for fasiten får vi jo aldri, men det bør likevel være hevet over enhver tvil at flere jødiske liv kunne ha vært reddet dersom bare bitte litt mer hadde vært gjort i de kritiske dagene høsten 1942. Alle unnlatelsene der og da og unnskyldningene i ettertid holder ikke! Flere jøder kunne ha vært varslet. Og selv om det ikke var Hjemmefrontens primære oppgave å frakte sivile flyktninger ut av landet, kunne de ha gjort mer. De engasjerte seg jo da det gikk rykter om at alle studentene skulle tas av nazistene. Håndteringen av denne gruppen står i grell kontrast til håndteringen av jødene. Ikke bare det, for mens jødene ble flådd for så og si alle sine eiendeler for å få hjelp til å flykte, måtte studentene ikke betale noe som helst. De jødiske flyktningene ble utnyttet til gangs økonomisk, og de som ikke kunne betale, fikk heller ikke hjelp. 

På slutten av sin bok skriver forfatteren dette:

"Arbeidet med denne boken har, kanskje noe paradoksalt, gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene. En okkupasjonshistorie som ikke stadig nyanseres og vurderes med nye øyne, størkner til en selvbedragersk jubileumskultur.

Vi må slutte å tenke at motstand mot den autoritære, høyreradikale, rasebaserte samfunnsvisjonen var, eller er, selvsagt for nordmenn. Først da kan vi forstå hva som faktisk sto, og fortsatt står, på spill" (side 344)

Det handler om at vi en gang for alle må skrive en ærlig krigshistorie, ikke er krigshistorie slik vi hadde ønsket at den var. Selv vokste jeg opp med foreldre av etterkrigstiden, og som strødde om seg med diverse visdomsord. Som at "når krybben er tom, bites hestene". Vi mennesker viser oss ikke fra vår beste side når kampen om knappe goder skal utkjempes. Det har vi også sett i nyere tid, der flyktningekrisen plutselig ble et spørsmål om hvem som skulle ha hva, hvem som var verdige og hvem som ikke var det. Til syvende og sist handler dette om vårt menneskesyn og viktige verdier. Det handler om hva vi står for, hvilke kamper vi tar og i bunn og grunn hva som gjør oss til mennesker - på godt og vondt. Det er nettopp derfor bøker som den Marte Michelet har skrevet, er så viktig. Den minner oss om alt dette! 

Min påstand er at Marte Michelets bok er en av de viktigste bøkene som ble utgitt i 2018! Hun skriver godt, overbevisende og med godt belegg fra tilgjengelige kilder! Jeg anbefaler denne boka på det varmeste! Fanny Waager fungerte svært godt som oppleser! 

Utgitt: 2018 
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Fanny Vaager
Antall sider: 412
Spilletid: 12 t 48 min.
ISBN/EAN: 9788205504103 (papirutgave)
ISBN: 9788242169488 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Marte Michelet (Foto: Astrid Snipsøyr)

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Åttitallet. Historien om et liv. Historien om en tid."

Strålende oppfølger i Verden som var min-serien!

"Åttitallet" i serien Verden som var min av Ketil Bjørnstad er en del av en romansyklus som skal handle om alle ti-årene forfatteren har lagt bak seg. Tidligere har han utgitt "Sekstitallet" og "Syttitallet", og i mellomtiden har også "Nittitallet" kommet ... uten at jeg helt har klart å henge med. Akkurat dét akter jeg å gjøre noe med! "Redningen" for meg denne gangen var å velge lydbokutgaven, og det er det mulig at jeg også kommer til å gjøre med den neste boka. Selv om dette er bøker jeg egentlig ønsker å lese selv, fordi jeg personlig ikke føler at Anders Ribu´s oppleserstemme ble riktig for meg ... Jeg liker å høre forfatterens egen fortellerstemme når jeg leser akkurat disse bøkene, fordi de er så personlige. 

Som i de tidligere bøkene i serien, tar Ketil Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv. Han var en svært ung mann da han gikk inn i 1980-årene, bare 27 år gammel, men hadde allerede rukket å utgi syv romaner og ni "skiver". Dette var jo før CD`ene kom. Mon tro om ikke hans formidable produksjon i kombinasjon med bare syv årig folkeskole senere ble årsaken til at kritikerne var spesielt hard overfor ham? For meg som har fulgt hans forfatterskap gjennom flere tiår - helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag - og som også har likt bøkene hans svært godt, har det vært underlig å være vitne til spesielt måten enkelte kritikere har hamret løs på ham. Ordene som er blitt brukt, det massive i kritikkene ... Det har vært spesielt. At det har vært både vanskelig og sårt for forfatteren i alle disse årene, har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg kan heller ikke erindre at noen annen forfatter har fått gjennomgå på samme måte. I tillegg har jeg følt på at også leserne av bøkene blir latterliggjort. Forstår vi ikke forskjellen mellom god og dårlig litteratur? Og hva er nå egentlig god og dårlig litteratur? Uansett - kritikken mot Ketil Bjørnstads bøker står i grell kontrast til hvordan bøkene hans er blitt mottatt internasjonalt. For meg er og blir han en høyt skattet forfatter, som jeg gjerne vender tilbake til - gang på gang. At han skriver bøker som som har mye undertekst og som tåler å bli gjenlest, forteller meg at det handler om kvalitetslitteratur. 

Noe av det jeg kanskje savnet i de to foregående bøkene i serien "Verden som var min", var at forfatteren skulle gi enda mer av seg selv. Det gjør han til gjengjeld til gangs i "Åttitallet"! Selv om han også her holder noe tilbake, spesielt når han kommer inn på egen utroskap ... Det er mange hensyn å ta, og fordi han selv overhode ikke har sansen for litteratur som utleverer andre (eksempelvis Edouard Louis og hans utlevering av foreldrene sine i boka "Farvel til Eddy Bellegueule", eller en ikke navngitt norsk forfatter som ikke kan forstås som andre enn Vigdis Hjorth og hennes roman "Arv og miljø"), er dette en naturlig konsekvens av hans egne holdninger og verdier. Leseren levnes imidlertid liten tvil om hva som har skjedd, men detaljene får vi ikke. Jeg opplevde dette som helt greit, og forstår ikke kritikken jeg har lest rundt dette, og som etter mitt syn kun handler om egen nysgjerrighet og ikke om kvalitet eller ikke kvalitet ved virkelighetslitteratur. 

Jeg opplevde det som naturlig og også svært befriende at Ketil Bjørnstad beskriver egne følelser knyttet til anmelderi av hans egne bøker på åttitallet. Dette gjelder selvsagt ikke alle norske anmeldere, men noen få som har hengt på ham i alle år, og som har slaktet alt han har skrevet. Dersom han hadde vært for generell og ikke navngitt anmelderne han siktet til, ville mange lesere trodd at det gjaldt flere. Nettopp av den grunn var det nødvendig å navngi dem. Ingenting av det han skriver om dette, overrasket meg. Det usaklige i de kritikkene det vises til, har nemlig slått meg litt for mange ganger. Som at bøkene er Wikipedia-avskrifter og at han ville ha strøket i norsk dersom dette hadde vært en eksamensoppgave. Det er da det reneste sludder! For øvrig er også Ketil Bjørnstad innforstått med at man aldri går i klinsj med en anmelder, og han har derfor holdt seg i skinnet i alle disse årene. Men i en personlig bok der det faktisk er meningen å være utleverende, bør ingen være overrasket over at han skriver om egne følelser rundt dette. Noe annet ville vært rart. 

"Åttitallet" er, i tillegg til å dra den røde tråden gjennom Ketils liv, også en slags minnebok om hva som skjedde - både i Norge og internasjonalt - i denne perioden. Aleksander Kielland-ulykken og drapet på John Lennon i 1980, og avslutningen med massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 - bare for å nevne noe. 

1980-tallet var mitt tiår, og jeg hadde derfor stor glede av den kavalkaden jeg ble dratt gjennom i boka. Dessuten var det nostalgisk å bli minnet om flere av romanene hans, som det er altfor lenge siden jeg leste. "Bingo! eller En dyd av Nødvendighet" (1983), "Oda!" (1983), "Det personlige motiv" (1985), "Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten" (1986), "G-moll-balladen" (1986), "Oppstigning fra det usynlige" (1988) og "Stormen" (1989) - bøker jeg leste - alle som en - på åttitallet, og som jeg fremdeles har stående i mine bokhyller. Spesielt "Oda" og "Stormen" har jeg lyst til å lese om igjen. Mens jeg leste boka lyttet jeg også til "Mine dager i Paris" (1983), "Natten" (1985) og "The Shadow" (1990). Dette var for øvrig tiåret der han samarbeidet med Lill Lindfors, Ole Paus, Lava, Stavangerensembelet, Sissel I. Andersen og Randi Stene. Mange av skivene hans fant frem til min platesamling i denne perioden. Musikken er så variert og har en spennvidde det er få forunt å ha. "Natten" er en av mine favoritter! Det er også "Mine dager i Paris", med Ole Paus´ umiskjennelige, rustne stemme!

I boka følger vi Ketil Bjørnstad i hans hjemlige liv på Sandøya, der han lever med "den andre", kvinnen i hans liv som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene hans. Og vi blir introdusert for katten Movitz, som slåss for sitt revir og den beste hunnkatten på øya, som tilfeldigvis er hans egen mor ... Livredd som Ketil er for å bli tykk, stikker han fingeren i halsen og kaster opp - lenge før spiseforstyrrelsen bulimi var allment kjent. Han ante ikke at han hadde en sykdom, han ville bare ikke bli tykk igjen, som han hadde vært som ung gutt ... Vi møter også en mann som i perioder lever over evne, og som tross sin fortid som raddis, har sansen for det gode luksusliv. Som bor på de beste hoteller, som nyter den beste vin, oppsøker fine restauranter, helst ikke vil bli oppfattet som kjip og som strør rundt seg med penger han strengt tatt ikke har råd til å bruke. Samtidig beskriver han snobberi med en god porsjon humor. Som da han bor på Hotel Ritz og får gjennomgå av personalet fordi han ikke har press i buksene sine, mens en amerikansk familie, der familiefarens skjorte er tilgriset med ketchup, slipper unna ... Fordi de var amerikanere! Hva annet kunne man forvente? Eller når Kjell Bekkelund kaller ham inn til hovedstaden fra Sandøya samme dag, og det ligger i luften at han har store planer for ham. Og Ketil avspises med en meget kort visitt, en kopp kaffe og en kjeks før han kastes ut - mens kjøkkenet dufter av den nydeligste mat og bærer bud om en middag han ikke er invitert til. Et bilde på makten i egen person, som bare kan knipse og som umiddelbart får det som man vil ... 

Noe av det sterkeste med hele romanen er beskrivelsen av Treholtsaken, og Bjørnstads engasjement i denne saken. Han skulle ikke bli den eneste. Mange skarpskodde jurister mente at det ble begått et justisdrap av Treholt og at bevisene ikke holdt mål. En av disse var Mads Andenæs, som i dag er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvilken pris betalte han for sitt engasjement? Det får han nok aldri noe eksakt svar på, i og med at finanskrisen etter jappetiden kom nesten samtidig, og førte til at antall konserter sank betydelig. Temperaturen i kritikken av hans litteratur steg samtidig, og fra å være en forfatter  som stadig kunne regne med å få bøkene sine utgitt som månedens bok i Bokklubben, var ikke dette like selvsagt lenger. En NRK-serie om Edvard Grieg ble også avlyst ... 

Jeg ser at enkelte kritikere mener at boka med sine 797 sider er for lang. Jeg er ikke enig i dette. Med de to foregående bøkene har Bjørnstad lagt seg på en linje og et konsept som krever dette omfanget, og da er det dette vi får. Styrken i "Åttitallet" er at den er så ærlig. Rent bortsett fra når forfatteren ønsker å beskytte noen som aldri har bedt om offentlighetens oppmerksomhet, er han utleverende som få. Vi får anledning til å bli kjent med ham slik han er eller var, og han gir alt. Det står det respekt av! Det skal ikke bli lenge til jeg starter på "Nittitallet"! Så mye er sikkert! 

Lydboka er 28 timer lang, men gikk som en drøm. Boka var med meg over alt, og jeg slukte den! Det eneste jeg skulle ønske er at Lydbokforlaget hadde funnet en oppleser som jeg mer hadde kunnet identifisere med forfatteren. Samtidig er Anders Ribu en flott oppleser - det er jo ikke dét. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 797
Spilletid: 28 t 5 min.
ISBN: 978-82-03-36233-0 (papirutgave)
ISBN: 978-82-42-173549 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget

Ketil Bjørnstad (Foto: Frøydis Urbye)

Arabiske filmdager 2019

Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet. 

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 

Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider. 

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15.