Mammutsalget 5. - 16. mars 2019 - med mine anbefalinger
Mammutkatalogen har vært ute en stund allerede. I år kan vi velge mellom 804 titler, og det er i all hovedsak det samme som i årene før.
Jeg har som tradisjon her på bloggen å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017 og 2018. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede!
Etter en rask gjennomgang av katalogen har jeg talt opp ca. 45 bøker jeg har lest, og 30-40 bøker jeg har liggende på vent. Det er bare rundt 10 % av utvalget. Jeg har imidlertid fulgt godt med i det som har vært utgitt i årenes løp. Selv om det selvsagt er flere bokperler som har gått under radaren hos meg, mener jeg likevel at jeg i dette innlegget vil kunne gi deg verdifulle boktips. I alle fall dersom du har likt boktipsene mine fra før av, og er noen lunde som meg i din tilnærming til litteratur. Jeg motiveres mer av å lære og å oppleve stor litteratur enn primært å søke øyeblikkets underholdning, om jeg kan si det på den måten. Derfor finner du få tips f.eks. innenfor krimsjangeren, chiclit-litteraturen og annet. Jeg anmelder heller ikke ungdomslitteratur eller barnebøker.
I år velger jeg mengde - og selvsagt kvalitet! - fremfor å begrense meg til noen få utvalgte bøker, og jeg tar for meg bøkene i den rekkefølgen jeg har funnet dem i katalogen. Ulempen er selvsagt at omtalene blir kortere. Overskriftene fungerer som linker til mine tidligere bokanmeldelser og omtaler.
Innledningsvis: Jeg ser at f.eks. Ark tilbyr Zeshan Shakars "Tante Ulrikkes vei" utenom katalogtilbudet. Dersom du ikke har lest denne enda, er det faktisk på tide! Boka gir nemlig et unikt innblikk i to innvandrergutters liv på Stovner, og selv tenker jeg at det er viktig å lese seg opp på denne typen tematikk. Vi blir mer og mer et flerkulturelt samfunn, og for å ta ned barrierene mellom ulike folkeslag, er det helt nødvendig med mer genuin nysgjerrighet på tvers av disse.
Bok nr. 1 - José Eduardo Agualusa: "Allmenn teori om glemsel"
Denne boka ønsker du virkelig ikke å gå glipp av! Det er nemlig ikke hvert år det kommer litteratur fra Angola, og i denne bemerkelsesverdige boka kommer vi tett inn på landets nære historie med borgerkrig, og noen enkeltskjebner. Som kvinnen som murer seg inne i en leilighet og blir værende der i 30 år. Hvordan er dette mulig? (Og så kan jeg røpe at det nylig har kommet ut enda en bok av samme forfatter - "Ufrivillige drømmers forening". Jeg har den liggende på vent, og gleder meg til å ta fatt på den. Titlene til disse bøkene er forunderlige og gjør meg svært, svært nysgjerrig!)
Bok nr. 12 - Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"
Få norske forfattere kan fortellerkunsten så til de grader på fingrene som Rune Christiansen, og det håper jeg ikke fremkaller tanker om "flinkis-litteratur" der "alt stemmer". Sånn er det nemlig ikke. Christiansen graver seg dypt ned i menneskesjelen, og det han skaper er magisk. Kanskje skyldes dette at det er en slags ensomhet i teksten, en ensomhet som hovedpersonene lever i og som ikke er truende på noe vis. Hovedpersonene i Christiansens bøker liker nemlig sin selvvalgte ensomhet. Derimot har omgivelsene ofte problemer med å avfinne seg med at de er ensomme. Historien om foreldreløse Fanny som lever i skogen alene, der det indre livet hennes er viktigere enn det ytre, og hvor grensene mellom det drømmeaktige og virkelige liv er marginale, er besnærende lesning!
Bok nr. 22 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"
Jeg er Enquist-fan på min hals, og "Lignelsesboken" er en av hans mer "utilgjengelige" bøker vil jeg hevde. Den må leses av en oppmerksom leser. Dersom du gir boka akkurat den oppmerksomheten den trenger, lover jeg en stor litteraturopplevelse!
Boka er selvbiografisk og berører en del såre punkter i forfatterens liv. Som forholdet til religion, til foreldrene og kjærligheten. Kanskje bør man ha lest litt av Enquist fra før av for å forstå denne boka fullt ut?
Jeg ga i sin tid boka terningkast seks. Dette er stor litteratur, og boka vil glede den kresne leser!
Bok nr. 23 - Matias Faldbakken: "The Hills"
"The Hills" er et lattervekkende kammerspill, der all handling foregår på restauranten The Hills. Jeg-personen er kelner på stedet, og det er hans betraktninger av gjestene som utgjør handlingen i boka. Stedet er tradisjonsbunden og har selvsagt sine stamgjester, som alle har fått kallenavn av jeg-personen. Her skildres latterlig snobberi, gjester med faste stambord, rutiner og avvik fra rutiner. De morsomste sekvensene er når kelneren støter på smakløshet. Det kan han nemlig ikke fordra. En fornøyelig bok som man faktisk kan la seg underholde av, samtidig som man nyter personskildringene og det å være inne i en observatørs hode.
Bok nr. 24 og 25 - Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" og "Svikne dagar"
Dersom du likte Napolikvartetten, vil du mest sannsynlig like disse bøkene også. De kom ut før nevnte kvartett, men det er hele tiden Elena Ferrantes umiskjennelige fortellerstemme vi "hører". Bøkene er nydelig oversatt til nynorsk, og akkurat dette liker jeg veldig godt.
Fellesnevneren i begge bøker er morsrollen generelt og mor-datter-forholdet spesielt. Det handler om kvinnefrigjøringens pris og det å kjenne på at man ikke holder mål som kvinne og mor. I "Svikne dagar" skildres en kvinnes skjebne idet mannen går fra henne. Der står hun uten jobb og inntekt og skal ta vare på barna sine. Livet rakner fullstendig, for hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv. I "Den dunkle dattera" møter vi en frigjort kvinne, men dette har hatt sin pris. Hun møter seg selv og sin skam- og skyldfølelse i døra i møtet med en annen napolitansk familie på stranda. Her er det mye symbolikk. Når du har lest disse to romanene, er det i grunnen bare å fortsette med "Kvelande kjærleik".
Bok nr. 28 - David Foenkinos: "Charlotte"
I denne kunstnerromanen møter vi jødiske Charlotte Salomon, og historien er basert på en virkelig persons skjebne. Hun og familien måtte flykte fra Tyskland til Frankrike, men ble etter hvert innhentet av nazistene også der. Hun døde til slutt i Auschwitz.
Måten historien er fortalt på, tok omtrent pusten fra meg. Den er nemlig intenst fortalt, og det litterære virkemiddelet som er benyttet er korte setninger og hyppige linjeskift. Hvordan kan dette i seg selv ha en slik effekt på oss lesere? Nå får du boka til 79 kroner, og mitt klare råd er: gi denne romanen en sjanse! Du kommer garantert ikke til å angre! Hvis du trenger mer bakgrunnstoff for å bli overbevist, kan du lese hva jeg skrev etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset i Bergen i mars 2017.
Bok nr. 31 og 32 - Jane Gardam: "En ulastelig mann" og "En trofast hustru"
Jane Gardams Hong Kong-triologi om gamle Filth (eller Edward Feathers med kallenavnet Filth, som er et akronym for Failed in London Try Hongkong), og som også omfatter "Venner til sist", er fantastisk lesning! Historien fortelles litt frem og tilbake i tid, og vi går inn i en forgangen tid, før Hong Kong ble tilbakelevert til Kina. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, og må innrømme at dette tilførte min opplevelse av bøkene noe ekstra. Stedene som beskrives er kjente, og jeg kunne relatere bilder til beskrivelsene. Samtidig er dette en trilogi som er interessant for alle som elsker å få innblikk i historie, i det erkebritiske og i tidligere tiders oppfattelse av plikt fremfor egne ambisjoner.
Bok nr. 42 - Nathan Hill: "Nøkken"
"Nøkken" ble i forbindelse med lanseringen av den i 2016/2017 hypet frem som "den store amerikanske romanen". Bare for å si det med en gang: så stor er faktisk ikke denne romanen! Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens (som han har blitt sammenlignet med), mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager. Derfor vil jeg uansett mene at den er meget lesverdig! Selv om den er drøy med sine 700 sider ...
Bok nr. 44 - Edvard Hoem: "Liv andre har levd"
Dette er den fjerde av i alt fem bøker i Hoems slektskrønike om Hoem-slekten og deres utvandring til Amerika (og Alberta-prærien i Canada). Selv om denne fjerde boka kanskje ikke er den aller sterkeste, fordi den i perioder er for oppramsende i stilen, er det ikke til å komme forbi at han er en av Norges aller beste forfattere. Selv på sitt ikke aller beste, er han blant de aller beste forfatterne i Norge!
Dersom du har lest de tre foregående bøkene, er det et must å lese denne fjerde boka. Nå har det også kommet ut en femte bok - "Jordmor på jorda". Jeg har foreløpig ikke rukket å lese den, men har tidligere lest hans første bok med samme tittel. Dette femte bindet skal visstnok være en bearbeidelse av den.
Bok nr. 78 - Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"
Jeg er svak for bøker som kommer fra Afrika, og da jeg kom over denne boka av den nigerianske forfatteren Obioma, våknet selvsagt nysgjerrigheten.
"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, og jeg var nesten ikke i stand til å stoppe da jeg først var i gang. Språket er kanskje i overkant "forblommede", fordi historien er overlesset av adjektiver og metaforer, men dette handler mer om afrikansk fortellerkunst enn om det vi her i Norden vil kalle klisjeer og too much. Vi er et mye mer nøkternt folkeslag, og i vårt møte med litteratur fra andre kanter av verden, kan vi bli en smule fordomsfulle. Samtidig skal det selvsagt ikke underslås at gode oversettelser er avgjørende. Uansett - denne boka er jeg veldig sikker på at mange vil like!
Bok nr 83 - Orhan Pamuk: "Kvinne med rødt hår"
Åh! Hver gang det kommer ut en ny Orhan Pamuk-bok, er det fest! Hans kjærlighet til Istanbul kjenner nesten ingen grenser, og i hver ny roman avdekker han et nytt kapittel i denne fantastiske byens historie. "Kvinne med rødt hår" er intet unntak. Her er det brønngraving og selvsagt en kjærlighetshistorie som er sentral tematikk i boka. Og for alle som kanskje har kjent på litt indre motstand i møtet med Pamuks mursteinromaner: her er en liten flis av en bok med kun 271 sider.
Jeg møtte Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo i mai 2017 og har skrevet om det på bloggen min. Bildet av forfatteren tok jeg i den forbindelse.
Bok nr. 103 - Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"
Det skrives mange bøker om dysfunksjonelle familier, og dette er virkelig en av de bedre jeg har lest!
Jeg siterer fra min bokanmeldelse fra februar 2018:
Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...
Bok nr. 109 - Carl Frode Tiller: "Begynnelser"
Carl Frode Tiller er en av mine favorittforfattere, og det virker som om alt han tar i blir til gull. I "Begynnelser" fortelles historien bakfra - fra hovedpersonens selvmord og bakover i hans eget levde liv, for å finne svaret på hvorfor det gikk som det gjorde.
Historien vi får høre er knallsterk, og den minner oss om viktigheten av ikke å dømme uten å vite hva som ligger bak. Når vi tror vi har fanget sannheten, vet vi i realiteten ingenting. Dessuten er hukommelsen lumsk. Vi tror vi husker hvordan ting var mange år senere, men det gjør vi sjelden. Det vi husker er elementer av historier vi har fortalt og som er påvirket av hva vi får feedback på fra omgivelsene våre og hva som stiller oss i et bedre lys. Gradvis endres historiene våre, skritt for skritt. Og derfor kjenner vi oss sjelden igjen når andre skal fortelle historien om oss.
Bok nr. 118 - Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"
Kjell Westö er kjent for sine Helsinki-romaner og for å avdekke tidligere skjulte deler av finsk historie. "Den svovelgule himmelen" handler om kjærlighet på tvers av klasseskiller, og om overklassens innvirkning på de lavere samfunnsklasser. Og igjen er det hukommelsens lunefullhet som står i fokus. Hva er et levd liv? Hva er sannheten om oss? Hovedpersonen i denne boka ønsker å se barndommen sin i et lyst skjær, men ender opp med å måtte innse at det på mange måter var et falsum.
Jeg har møtt forfatteren et par ganger på Litteraturhuset - første gang i mars 2014 og andre gang i juni 2015. Bildet av forfatteren tok jeg den første gangen.
Bok nr. 122 - Fjodor Dostojevskij: "Forbrytelse og straff"
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg gjenleste den i november 2017 og har skrevet om den her på bloggen. Les omtalen min og bli overbevist om at også du bør lese den! Nå foreligger den for øvrig i nyoversettelse, og er dermed mer tilgjengelig for de fleste. Boka er lettlest og spennende!
Jeg sakser fra min omtale:
Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør.
Bok nr. 136 - Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"
Etter å ha lest romanen "Denne flammende verden", som handler om kunst, kvinners plass i kunsten og ikke minst vår persepsjon, var det et must å lese denne essaysamlingen (som for øvrig bare er 1/3 av originalverket - disse kommer i Norge ut stykkevis og delt - del to har allerede kommet.)
Essayene bygger på mange måter opp under nevnte roman, og tematikken er kunst, kjønn og sinn. Utrolig spennende og tankevekkende - og ikke minst lærerikt og utviklende!
Jeg har møtt forfatteren på Litteraturhuset i Oslo ved flere anledninger - blant annet i september 2014 og september 2017. Bildet av forfatteren tok jeg på det første treffet.
Bok nr. 138 - Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"
Denne essaysamlingen er hylende morsom og den bare må du få med deg! Dette er nemlig intelligent humor på sitt aller beste! Boka er satt opp som teaterstykke av Hordaland Teater i disse dager. Selv var jeg på Det norske teatret torsdag denne uka, der det var urpremiere på Ravatns "Operasjon selvdisiplin". Jeg var forundret over at det var mulig å lage teater av den boka, men må konkludere med at det langt på vei var ganske vellykket. Jeg hadde nok ønsket meg flere partier av det aller hektiske, som da personen på scenen mistet selvkontrollen, og frenetisk prøvde seg med knebøy mens hun kastet innpå med mengder med potetgull og til slutt skyldte dette ned med rødvin - uten å bry seg om å helle vinen i et vinglass først. Men ok - det er krevende! Og vi publikummere lo flere ganger.
Bok nr. 323 - Cecilie Hellestvedt: "Syria"
Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen.
Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!
Bok nr. 407 - Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"
For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!
Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!
----------------------
Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men mer enn dette rakk jeg dessverre ikke. Jeg håper likevel at jeg har inspirert deg og at du finner frem til noen av bokperlene på årets Mammutsalg! Dersom du har noen tips, ber jeg deg legge igjen en kommentar til dette innlegget!
Lykke til med jakten på de gode bøkene!
