Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Herlig essaysamling om livet på landet!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Hun har utgitt i alt syv bøker. Jeg har tidligere omtalt fire av hennes bøker her på bloggen, herunder romanen "Fugletribunalet" som vant Bokbloggerprisen i klassen skjønnlitteratur i 2014. Romanen er satt opp som teaterstykke på Hordaland Teater i høst med premiere den 3. oktober. Jeg er så heldig at jeg har fått billetter til forestillingen dagen etter premieren.

Selv om jeg gjerne hadde sett at Agnes Ravatn skrev flere romaner, kjenner jeg at det er som essayist hun har berørt meg mest så langt i sin forfatterkarriere. Bøkene "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009) er så hylende morsomme i alt det gjenkjennelige at jeg fikk vondt i magen av all latteren de utløste underveis i lesningen. Da hun nå var klar med en ny essaysamling, denne gangen om livet på landet, hadde jeg skyhøye forventninger. Agnes Ravatn innfridde - og vel så det! Så selv om hun har flyttet på landet, langt fra hovedstadens hektiske liv og der kultureliten frekventerer Litteraturhuset og dets like, blir hun nok ikke glemt med det første! Til det er hun altfor relevant!

"Verda er ein skandale" inneholder elleve essays (dersom man teller med "Etterord"), som alle har det til felles at de handler om Agnes Ravatn og samboeren hennes som har flyttet til Valestrand. Og om dikteren og vennen Einar Økland ...

"Me veit ikkje kvifor. Me høyrde om andre som flytta til New York, Buenos Aires, Bankok i foreldrepermisjonen. Då sonen vår var nyfødd, diskuterte med kor me skulle flytte hen. London? Paris? Før me begge ropte: Valestrand?!" (side 8)

Det var egentlig bare for et halvt år, og det handlet om å låne et nedlagt lite småbruk til svigerforeldrene i denne perioden. Valestrand er et tettsted som ligger helt nord i kommunen Sveio, helt sør i Hordaland. Her bor det ca syv hundre mennesker. Som naboer fikk de ikke hvem som helst. Dikteren Einar Økland og kona Liv Marit bor nemlig i nabohuset. Agnes Ravatn hadde kjent dem i 10 år før de endte opp som naboer.

Så hva var det egentlig som skjedde og som gjorde at Agnes og samboeren valgte å bli i Valestrand? Noe så banalt som litt tran-søl ned i fugene mellom baderomsflisene, skulle det vise seg. For tranen var ikke til å få bort, og da var det bare én ting å gjøre og det var å kjøpe gården. Å tilstå sin brøde - det overgikk alt hun kunne makte å stå i ... Er det rart vi ler så hele kroppen rister underveis i lesningen? Selvsagt overdriver hun for å få frem morsomme poeng, og selvsagt forstår vi at avgjørelsen ikke kan ha vært så enkel, men det gjør ingenting.

Til å begynne med lurte forfatteren på om det faktisk gikk an å bo i den lille kommunen.

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs på tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenkte eg i eit blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?

Mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså kva haken kunne vere." (side 14-15)

Hva ville i så fall være det verste med å bo der, i fall hun skulle måtte advare andre? Været! Selvsagt måtte det være været? Mens hun tidligere var opptatt av alt som var eksistensielt interessant, kom hun til at ingenting egentlig var så veldig interessant når det kom til stykket. Naturen derimot ... Det er interessant så det holder! Dessuten er den 100 % ekte.

Underveis utforsker Agnes Ravatn muligheten av å bli selvforsynt. Hun mislykkes med surdeigsbrød og innser at det er bortkastet å bruke tid på å øve på ting man ikke mestrer. Det finnes tross alt en gylden middelvei hva gjelder å lage alt fra bunnen. Selv kan hun ikke tenke seg noe verre enn å sitte der med førti kilo hjemmedyrket squash som man er nødt til å spise opp før den råtner ... (side 27)

I essayet "Bresten i malmen" analyserer hun sin egen innstilling til den falske, vennlige Oslo-omgangstonen, som hun i begynnelsen reagerte så negativt på. Inntil hun altså lærte seg å sette pris på den.

"... etter kvart forstod eg at Oslo er ein stad der veldig mange folk er samla på eit avgrensa område, og det er om å gjere at ting glir lett. Mi innbitte, vestlandsironiske stoltheit og mine stille protestar mot hyggetyranniet var berre rusk i maskineriet. ... Og sanninga er at berre folk sa hyggelig! med mange nok smilefjes mange nok gonger, så begynte eg og å synast at det var ganske hyggeleg." (side 32)

Et av de morsomste essayene i boka er "Ei sprø hinne av sivilisasjon", der Ravatn tar for seg knekkebrødbaking. Her skal visstnok Einar Økland være helt eminent! Få kan som han bake mer vellykkede, sprø knekkebrød. Hemmeligheten er å ikke tilsette kruskakli i deigen ... visstnok. For hva skal man med den. Kuskakli smaker ikke godt! I stedet tilsetter han enda mer av de gode tingene - som solsikkekjerner og sesamfrø. (Og hvorfor ikke også gresskarfrø? tenkte jeg mens jeg leste ...)

"Og som den spesielt kloke og trufaste lesar jo for lengt vil ha skjønt: 300 meter sørover, langs ein kjerreveg og gjennom to grindar, eller le, som eg har lært at "me" seier her, blir det i tide og utide servert og konsumert dei lekraste sprøe, flortynne, heimelaga knekkebrød, som kunne fått sjølvaste Trine Sandberg, alle matbloggarars mor, til å slette bloggen sin på sekundet, vende tilbake til stillinga si som seniorrådgivar i Utdanningsdirektoratet og aldri meir sjå seg tilbake." (side 37)

Å bo på landet har likevel sin pris. Man kan ikke velge og vrake i ørten parmesan-typer, og det skal ikke så veldig mye til før man bli ansett som "spesiell", hvilket ikke nødvendigvis er et komplement, selv om det absolutt kan være dét også. Det er heller ikke helt kurant å få tak i italiensk-brente ekspressobønner eller sure og søte aprikoser - med mindre man altså tar turen inn til byen. Hvilket i Ravatns tilfelle betyr å reise inn til Haugesund. Siden dette ikke er noe som skjer veldig ofte, må man kjøpe inn i store kvanta - når man først er der ... I essayet "Spesialhandel i Haugesund" skriver hun om en tur hun og Einar Økland tok til
Haugesund.

"Ved postkassestativet går Einar av og takkar for innsatsen. Eg køyrer vidare heim og parkerer. Med då eg skal bere inn varene, oppdagar eg forbløffa at eg nesten ikkje har kjøpt noko. Berre litt vin og ein pose sure aprikosar. Har eg allereie mista alle mine fine vanar? Parmesan smakar jo stort sett parmesan, eller? Så spesiell er eg jo heller ikkje.

Derimot er det faktisk ganske greitt å ha litt å velje i når ein treng nye arbeidshanskar." (side 65)

Jeg knegget og flirte meg gjennom essayene, der forfatteren byr rikelig på seg selv. Alle utlegningene om å bo på landet, redselen for å bli glemt av kultureliten i hovedstaden, jakten på skrivero, utforskningen av alt det ekte som livet på landet har å by på, små og store nevroser (som hvilken penn det er best å skrive med), om jakten på internettforbindelse, om vennene hun og samboeren har forlatt, om hvordan hun ble nestleder i bygdelaget, om hennes streven etter å lage det meste fra bunnen av osv. - det er så elegant og fyndig skrevet og så gjennomsyret av selvironi at det er en fryd å lese. 

Måten hun beskriver dikteren og vennen Einar Økland, som er opptatt av at han er så "vanlig", mens resten av bygda tenker på ham som "spesiell", er også nydelig beskrevet. Her skinner hennes beundring for ham sterkt gjennom, og selv om hun av og til slår på stortromma og overdriver, er det hele så hårfint balansert at det først og fremst blir hylende morsomt. Som det med knekkebrødene hans og sammenligningen med Trine Sandberg. Forfatteren har åpenbart jobbet med tekstene, som er stramme og presist poengtere i stilen. Hun har klart å fange noe universelt i tekstene sine, for jeg tror mange drømmer om å forlate storbyen til fordel for et liv på landet, men ikke våger. Bak all humoren og ironien har hun noe å fortelle. Finner byfolk som flytter på landet, likesinnede i en bitte liten bygd? Det skal jo en del tilfeldigheter og flaks til for å få en så interessant nabo og venn som Einar Økland ...

Bloggeren Beathe har skrevet om denne boka på bloggen Beathes Bokhjerte, og hun har foretatt en interessant sammenligning mellom forfatteren og Allis i Fugletribunalet. Begge har flyttet fra hovedstaden til landet, men der Allis har flyktet fra en pinlig skandale, kan ikke det samme sies om Agnes Ravatn. Kanskje er det sånn med oss alle at før eller siden sluttes ringen i livene våre? Ting vi flyttet eller flyktet fra i vår ungdom, har en tendens til å hjemsøke oss når vi blir eldre. Selv opplevde jeg hvordan foreldrene mine tvang oss unger med på blåbær- og tyttebærturer i barndommen. De nøyde seg ikke med 40-50 liter, men ga seg ikke før vi hadde plukket mange hundre liter med bær. Og dette måtte vi være med på, enten vi ville eller ikke. Det ble saftet og syltet til den store gullmedalje, og vi ungene fikk en sånn avsmak til det hele at det for egen del tok nærmere 40 år før gleden ved selvplukk kom tilbake ... Men tilbake kom den til slutt, gleden ved å dra ut i naturen og sanke mat ... Kanskje var det slik for forfatteren og samboeren hennes med naturen? Den ekte naturen ... den eksistensielle naturen ...

Jeg har i grunnen bare én negativ ting å si om Agnes Ravatns essaysamling "Verda er ein skandale": boka er altfor kort! Det er ikke ofte jeg regelrett hyler ut i latter mens jeg leser en bok, men det gjorde jeg denne gangen! Mange ganger! Dette er intelligent humor på sitt beste! Ravatn er og blir en av mine yndlingsforfattere! Sånn er det med den saken!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er en perfekte gavebok, og passer i grunnen for alle!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95
ISBN: 978-82-521-9463-0
Jeg har mottatt et leseeks. av forlaget

Agnes Ravatn til venstre og Ruth Lillegraven til høyre.
Jeg tok bildet av dem i forbindelse med utdelingen av
Bokbloggerprisen i 2014. (Foto: Rose-Marie Christiansen)