Mine anbefalinger til Mammut-salget 2015

Mammut-salget 16. - 28. februar 2015

I morgen braker Mammut-salget løs! Selv har jeg faktisk tenkt å holde meg sånn noen lunde i skinnet denne gangen, og jeg håper ikke at det skal bli for vanskelig siden jeg har formidable mengder med uleste bøker liggende fra før av. Hele poenget med å kjøpe bøker er jo at de skal bli lest - en eller annen gang! Dette fratar meg imidlertid ikke for gleden til å lede andre ut i fristelsen ... 

Det er mye å ta av i denne katalogen, blant annet et knippe med flotte bøker - både innvortes og utvortes - fra Agora Publishing (der kommer jeg ikke til å klare å holde meg i skinnet! Jeg tenker på bok nr. 12 - Italo Calvino: "Våre forfedre", bok nr. 17 - Sigrid Combüchen: "Byron", bok nr. 22 - Assia Djebar: "Ingen steder i min fars hus", bok nr. 41 - Aris Fioretos: "Den siste greker", bok nr. 105 - 107 - Peter Nádas - Parallelle historier-troiologien, bok nr. 116 - Cynthia Ozick: "Fremmedlegemer" - bare for å nevne noen ... ).

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokomtaler. Jeg håper at du finner noen bøker som kan være av interesse for deg her! Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere for deg å finne disse på salget. 

Bok nr. 1 - Emilie Ajar: "Med livet foran seg"

Ikke bare er dette en utrolig nydelig roman av en forfatter som opprinnelig utkom med boka i 1975, men boka er i seg selv et samleobjekt. Agora Publishing (som har flere flotte bøker på dette boksalget) står bak denne nyutgivelsen av boka, som første gang utkom på norsk i 1976.

Forfatterens egentlige navn er Romain Gary, og han vant den prestisjefylte Concour-prisen for boka, som handler om den foreldreløse arabergutten Momo som vokser opp hos Madame Rosa. 

"Med livet foran seg" er en trist-skjønn bok som tåler flere lesninger i løpet av et liv. Den er rett og slett en skatt av de helt, helt skjeldne!

Bok nr. 8 - Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Denne boka utkom i 2013, og nok en gang har Ketil Bjørnstad lagt handlingen tett til et musiker-miljø - denne gangen til Oslo Filharmonien. 

Bjørnstads bøker er som regel krydret med preferanser til den klassiske musikken, og her tegner han et bilde av et miljø preget av utroskap. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og det store spørsmålet er: er noen rett og slett "bare" uforbedrelig utro, eller handler det i bunn og grunn om ikke å ha møtt den rette enda?

Selv er jeg svært begeistret for Ketil Bjørnstads bøker - særlig dem som handler om musikken i alle dens avskygninger. I tillegg til forfatterskapet er han musiker, så dette kan han!

Bok nr. 31 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Per Olov Enquist er en av mine yndlingsforfattere, og "Lignelsesboken" er rett og slett stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld romanen. Dersom du er ute etter noe helt utenfor det vanlige, er dette virkelig en bok du bør få med deg!

Forfatteren har selv kalt dette en kjærlighetsroman, uten at den inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie. Her er det ingen som får hverandre til slutt, eller som lider fordi de ikke får hverandre. Derimot inneholder boka en del skjellsettende scener fra forfatterens eget liv, og historiene er - på samme måte som i selvbiografien "Et annet liv" - fortalt i tredjeperson. 

En nydelig roman som det er vel verdt å investere egen lesetid i! 

Bok nr. 36 - Hans Falalda: "Alle dør alene" 

Denne boka kom første gang ut på tysk i 1947, og på norsk i 1954. Dinamo Forlag sørget imidlertid for å utgi boka på nytt i 2011, og kostet i den forbindelse på seg en nyoversettelse som var mer tro mot originalen enn den som kom ut i 1954. 

Boka er helt nydelig skrevet og handler om tysk motstandskamp under et naziregime som fremkalte frykt og angst blant alle dem som var imot, men som knapt våget å protestere. Det spennende med handlingen i boka er at den er basert på virkelige hendelser. 

I samme slengen nevner jeg en annen bok av samme forfatter, som også er på salg - nemlig bok nr. 37 - "Lille mann - hva nå?"

Bok nr. 56 - Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Frode Grytten hører med blant Norges beste forfattere. Han har et helt eget blikk for mennesker som skiller seg litt ut fra mengden, og akkurat dette gjør det spesielt spennende å lese hans bøker. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. I begynnelsen med medlemmer som var i mot alt og alle. Hva gjorde suksessen med dem etter hvert som de ble mer berømte? Kunne de motstå den effekten mye penger har på de fleste mennesker? 

Med humor og snert skildrer Frode Grytten band-medlemmene - på godt og vondt - og det handler om deres suksess og etter hvert fall ... 

Frode Gryttens "Popsongar" - bok nr. 57 - er også på salg. 

Bok nr. 114 - Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Sofi Oksanen står for kvalitetslitteratur, og i tillegg til at hun skriver svært godt, er historiene i bøkene hennes ekstraordinært interessante! Hun er nemlig en av få som skriver om Estlands historie - fra krigens dager og frem til i dag. 

Noe av det spesielle med Estlands historie er at landet under andre verdenskrig først sto på Tysklands side mot kommunistene, for deretter å bli okkupert og innkorperert i Sovjet-unionen. Dette skapte et spesielt klima der det gjaldt å snu kappen etter vinden dersom man ville opp og frem. Akkurat dette handler Oksanens siste roman om, og det får fatale konsekvenser for mange av personene vi følger i boka. 

En fantastisk roman som gjør inntrykk, og som ikke slipper taket på en etter at siste side er vendt!

Bok nr. 561 - Erik Larson: "I dyrets buk"

Den amerikanske forfatteren Erik Larson har i denne sakprosaboka skrevet om William E. Dodd, en amerikansk diplomat som bodde i Berlin i en fireårsperiode i mellomkrigstiden. 

I boka får vi høre hvordan Dodd prøvde å advare USA om Hitler og nazismens fremmasj, uten at han ble tatt på alvor. Redselen for at Tyskland ikke skulle gjøre opp for seg i forhold til sine amerikanske utenlandsgjeld var vel for stor ... 

Boka fremstår som den reneste page-turner, og er svært interessant for alle oss som elsker å lese om samfunnsforholdene før andre verdenskrig. Dette er rett og slett sakprosa på sitt aller beste!

Bok nr. 581 - Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Det er vanskelig å orientere seg skikkelig om hva som egentlig skjer i Gaza dersom man kun forholder seg til mediene. Derfor er det kjærkomment når det kommer ut bøker som byr på dypdykk inn i problemstillingene. I denne boka har Åshild Eidem forsøkt å tegne et bilde av konflikten, uten at hun tar stilling til hvem som er skyld i hva. 

Eidem har intervjuet et lite knippe av palestinere, og vi kommer tett på tunnelbaroner, mødre som er stolte over egne barn som gjennom selvmordsbombing har ofret sine liv i kampen om frihet og andre. 

Gaza er mindre enn Oslo målt i kvadratkilometer, men har en tre ganger så stor befolkning. Denne boka gjør oss klokere mtp. å forstå mer av den vanskelige konflikten mellom palestinerne og israelerne. 

Jeg lar det bli med disse åtte titlene, og ønsker dere alle lykke til på Mammut-salget! 

Og så kunne jeg selvsagt ha nevnt Cecilie Engers "Himmelstormeren" (bok nr. 29), Tomas Espedals "Bergeners" (bok nr. 32), Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet" (bok nr. 40), Nikolaj Frobenius´"Mørke grener" (bok nr. 43), Patrick Gales "Notater fra en utstilling" (bok nr. 44), Jonas Gardells "Tørk aldri tårer uten hansker" (bok nr. 45 og 46), Allegra Goodmans "Kokeboksamleren" (bok nr. 49), Héléne Grémillons "Den fortrolige" (bok nr. 52), Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" (bok nr. 64), Khaled Hosseinis "Og fjellene ga gjenlyd" (bok nr. 69), Nicolai Houms "De håpefulle" (bok nr. 70), Christian Jungersens "Du forsvinner" (bok nr. 80), Josefine Klougarts "En av oss sover" (bok nr. 84), Karl Ove Knausgårds "Min kamp - første bok" (bok nr. 85), Henrik H. Langelands "Fyrsten" (bok nr. 89), Alexander Maksiks "Drivanker" (bok nr. 97), Simon Mawers "Kvinnen som falt fra himmelen" (bok nr. 98), Ian McEwans "Serena" (bok nr. 99), Peter Nádas´"Parallelle historier - bind I" (bok nr. 105), Chimamanda Ngozi Adichies "Americanah" (bok nr. 108), Mikael Niemis "Fallvann" (bok nr. 110), Jonathan Odells "Helbredelsen" (bok nr. 113), Anne B. Ragdes "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" (bok nr. 119), Tore Renbergs "Vi ses i morgen" (bok nr. 120), Agnes Ravatns "Fugletribunalet" (bok nr. 121), Lars Saabye Christensens "Stedsans" (bok nr. 126), Parinoush Saniee´s "Den stumme gutten" (bok nr. 127), Kamila Shamsies "Brente skygger" (bok nr. 131), Linn Ullmanns "Det dyrebare" (bok nr. 140), Carl Johan Vallgrens "Havmannen" (bok nr. 142), Ferdinand von Schirachs "Collini-saken" (bok nr. 144), Herbjørn Wassmos "Disse øyeblikk" (bok nr. 146), Eva Weavers "Dukkemesteren fra Gettoen" (bok nr. 147), Roar Sørensens "Smertens aveny" (bok nr. 210), Øystein Wiiks "Casanova-syndromet" (bok nr. 219), Siri Pettersens "Odinsbarn" (bok nr. 314), Erik Bertrand-Larssens "Bli best med mental trening" (bok nr. 363), Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" (bok nr. 367), John Perrys "Kunsten å prokrastinere" (bok nr. 377), Irina Lees "Shoppingfri" (bok nr. 546), Trude Lorentzens "Mysteriet mamma" (bok nr. 549) og Åsne Seierstads "En av oss" (bok nr. 595).

Møte med Alaa Al Aswany på Litteraturhuset 11. februar 2015

Sidsel Wold og Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Silje Riise Næss, programansvarlig ved Litteraturhuset, introduserte Alaa Al Aswany (f. 1957) som den mest leste nålevende egyptiske forfatteren. Til og med mennesker som vanligvis ikke leser så mye, finner glede i nettopp Aswanys bøker. 

Romanen "Yacoubian-bygningen" utkom i Egypt i 2002, og på norsk i 2008. Den ble en bestselger av format. Det morsomme er at bygningen faktisk finnes i virkeligheten. 

Forfatteren er (egentlig) tannlege, og han har ikke lagt dette yrket til side selv om han skriver romaner. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, hvilket i seg selv er imponerende. 

Alswany har senere også utgitt romanen "Chicago" (2007) og novellesamlingen "Jeg skulle ønske jeg var egypter". Nå er han igjen aktuell med en ny roman - "Den kongelige egyptiske automobilklubben". Boka utkom i Egypt i 2013, og selv om vi allerede har kommet til 2015, er Norge blant de første som har fått den oversatt - til og med før England og USA! 

Boka er anmeldt i danske Politiken og beskrives der som at det å lese boka var som "å kjøre en litterær limousin". 

Etter Næss´introduksjon, overtok journalisten Sidsel Wold stafettpinnen. Hun mente at det mest negative hun kunne si om boka er at den ikke er tykkere ... 

Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Wold viste til at Aswany i sin første roman "Yacoubian-bygningen" tar opp mange tabuer som homofili, fundamentalisme osv. Dette fikk Aswany til å presisere at "Yacoubian-bygningen" faktisk var hans tredje roman ... De to foregående fikk han imidlertid aldri publisert. Sensuren stoppet dem. 

Dette fikk igjen Wold til å stille det retoriske spørsmålet om litteraturens rolle er å ta opp ting som folk ikke kan si. Aswany svarte bekreftende på dette og mente at vi burde overkomme disse tabuene, også vår redsel for hva folk vil si. 

Aswany har kjent andres reaksjoner på kroppen også før den arabiske våren. De sterkeste reaksjonene kommer alltid fra mennesker som ikke er vant med litteraturen. Den gjengse fanatiker leser ikke bøker, og tolererer ikke spillerommet som romaner generelt legger opp til, som litteraturen må ha for i det hele tatt å være interessant. Fanatikeren ser ikke forskjell på virkelighet og fiksjon. Å bli en bestselgende forfatter gjør en mer utsatt for kritikk, og dette har Aswany fått merke. 

Romanen "Chicago" ble publisert i enkeltkapitler i sin tid. Selv gjorde Aswany noen undersøkelser rundt om leserne hans syntes det ble for mye sex i bøkene hans. Blant kvinnene var det så og si ingen som mente dette. Det var det forsåvidt ikke blant mennene heller, men de ønsket ikke at konene deres skulle lese dette ... fortalte Aswany leende. 

Wold påpekte at sjefen i den siste boka er veldig ond. Hvorfor valgte Aswany egentlig en automobilklubb som utgangspunkt for det dramaet han har bygget opp i denne romanen? Aswany sammenlignet dette med når en mann velger sin kvinne, den han skal dele livet sitt sammen med. Det finnes mange kvinner som både er vakrere og flottere og sikkert bedre også, men så faller man for denne ene ... Automobilklubben finnes fremdeles i Egypt. Faren hans var jurist for denne klubben, og som liten gutt snakket Aswany med flere av tjenerne når han var med faren sin på jobb. Han fikk høre mange historier, som han samlet på. Derfor kan man vel si at valget av automobilklubben handlet mer om en inspirasjon enn egentlig et valg. 

Latteren satt løst (Foto: RMC)

Wold påpekte at Alswany i sin bok beskriver et Egypt hvor alle er så redde og finner seg i alt, antakelig fordi de er engstelige for å miste jobbene sine. Særlig er de redde for sin onde sjef. Alswany uttalte at uansett hvordan diktatoren er, er han "faren" og "beskytteren". Samtidig som folket kan beklage seg over diktatoren, er han den personifiserte farsfiguren som alle på et vis savner. I bøkene sine forsøker han å utforske dette - ikke å forklare - for derigjennom å prøve å forstå hva dette handler om. 

Wold lurte på hvorfor Alswany fremdeles jobber som tannlege. Alswany svarte at dette  gjør ham i stand til å være uavhengig som forfatter. Han blir aldri betalt av egyptiske myndigheter. For øvrig gjør tannlegeyrket ham i stand til å møte mennesker. Mange av hans pasienter kommer bare for å snakke, og noen blir hans venner. Han arrangerer også ukentlige skrivekurs, og han skiller veldig på rollene som hhv. tannlege og poet, understreket han leende. For når folk har vondt i tennene sine, er det en tannlege de trenger - ingen poet! Aswany lo hjertelig av dette. 

Wold lurte på om han så revolusjonen komme. Aswany svarte at han skjønte at det lå an til store forandringer i Egypt, men han ble likevel overrasket da det hele begynte den 21. januar 2011. I første omgang var det de intellektuelle som demonstrerte. Det var noe selsomt å gjennomføre det som var ment som en fredelig demonstrasjon, mens de var omringet av 4000 soldater ... Han skjønte ikke at det kom til å bli en revolusjon som ville føre til at Mubarak gikk av. Han tenkte mer på det hele som en viktig manifestasjon. Soldatene ventet til middnatt før de begynte å skyte for å drepe. De startet med gass ... Kanskje var det dette som vekket sinnet i folk?

Den siste romanen til Alaa Al Aswany

Wold spurte om Alswany synes det var bra at de muslimske brødrene fikk en sjanse, for så å feile ... Hvem ville man i så fall ha valgt: Mubarak eller de muslimske brødrene? Alswany mener at de muslimske brødrene stjal revolusjonen fra folket. Det var ikke de som eide revolusjonen. Unge mennesker hadde frem til da faktisk vært villig til å ofre sine liv for en endring, og en del hadde også gjort nettopp det. Dette er en høy pris å betale for en endring som ikke kom. I tillegg til at mange mistet liv, mistet også noen synet. Soldatene skjøt etter øynene på demonstrantene. 

Hvilke muligheter tror Aswany at ISIS har?, spurte Wold. Aswany mente at ISIS er å som rykke tilbake til start. Revolusjonen handler om endring av menneskene, noe som igjen skulle føre til endring av politikken. Prisen for friheten er betalt, og det egyptiske folket fortjener virkelig frihet! Selv er Alswany overhode ikke fristet til å gå inn i politikken. Han er lykkeligst når han får skrive og være forfatter - for ham den vakreste ting i verden. Dette utsagnet førte til spontan klapping i salen. 

To meget interessante mennesker i en intens samtale med
hverandre (Foto: RMC)

Det er mye terrorisme i Egypt. Den nye presidenten har derfor sagt at frihet ikke kan ha noen prioritet akkurat nå ... 

Aswany mener at uansett styresett så trenger en president folk som er uenig med vedkommende. Dette er mye mer nyttig enn at alle er enige. Det er nyttig å lytte til folk som er uenige. Uenighet fremmer bedre beslutningsgrunnlag. 

Wold spurte om bøkene hans åpner øynene på leserne hans? Aswany smålo av spørsmålet, og la til at han ikke tror dette. Litteraturens rolle er å lære oss mennesker til å bli bedre - til ikke å bli dømmende, men mer tolerante. Vi er alle først og fremst mennesker, understreket Aswany.

Wold mente at det er skarpe skiller mellom de gode og de onde personene i Alswanys siste roman. Alswany smilte gjenkjennende til dette, og presiserte at han elsker sine roman-karakterer uansett. Når han skal skape en person, følger han vedkommende i fantasien og da lar ikke ondskapen seg stanse. De gjør det de gjør, og sier det de sier. Samtidig går han ikke av veien for å gripe inn i skjebnen til sine egenskapte figurer. En av personene i en av bøkene hans følte seg så utrolig uheldig. Alt gikk galt. Alswany sov på det, og da han våknet neste dag hadde han funnet en løsning. Han lot henne gifte seg, og selv følte han en stor lettelse ved dette. For han syntes så synd på henne. 

I bokas åpningsscene treffer vi de to hovedpersonene, som har oppsøkt forfatteren i den hensikt å få ham til å endre på historien. Forfatteren - Alswany selv eller hans alterego? - blir provosert av deres agressivitet, men ender med å endre historien. En annen morsom detalj er at hovedpersonene kommer i sine 1940-tallsklær - samsvarende med den tiden roman foregår i - og etterlater seg en DVD, hvor deres historie er skrevet ... 

Aswany understreket at han ikke liker å bruke begreper som "Vesten" eller "araberne", fordi dette ikke er entydige begreper. George Bush er definitivt ikke den samme som nordmenn i Norge, bare for å ta ett eksempel. Det har dessuten skjedd mange overgrep i Saudi-Arabia, som vi lukker øynene for pga. oljen. Mubarak ble lenge støttet av USA, selv om han var en despot - og amerikanerne visste det. Alt som skjer i den arabiske verden reflekterer ikke religionen, mener Aswany. "Islam is just another religion". Allerede i 1933 var Egypt så moderne at man feiret sin egen første kvinnelige pilot - den andre i verden. ISIS har for øvrig mange likhetstrekk med nazismen, mener han. Tidligere fantes det selvsagt voldtekter også i Egypt, men ikke kvinnelig trakassering på den måten man ser i dag. Det at mange er så opptatt av at kvinnens kropp må tildekkes, indikerer at hun er og blir et objekt for mannens lyster, og derfor må beskytte både seg selv og mennene mot dette. Når kvinner blir objekter, opphører de å være mennesker. Man dekker til kvinner fordi man ikke respekterer henne, tordnet Alswany. Han mente at nakne kvinner på et bilpanser faktisk handler om noe av det samme, selv om uttrykket tilsynelatende er diamentralt motsatt. 

Aswany hadde mye på hjertet (Foto: RMC)

Alswany mener at mye av det som skjer mellom den vestlige verden og den arabiske verden ikke handler om en kamp mellom sivilisasjoner, men om kamp mellom spesifikke land. Mest av alt handler det om makt. 

Mellom siviliserte mennesker blir det ikke "kræsj" eller konflikter på den måten vi har sett, jf. karikaturtegnerdrapene i Paris. I siviliserte land saksøker man hverandre - man dreper ikke hverandre. Dersom man ikke liker karikaturtegninger, så må man altså gå til domstolene med sine opplevde krenkelser. Selv liker Aswany ikke alle tegningene han har sett, men han forsvarer retten til å tegne dem - så lenge man holder seg innenfor lovverket i det land man befinner seg i. 

Aswany mener at det som skjedde i forbindelse med de danske karikaturtegningene i sin tid var absurd. Mange diktatorer skjøv folket sitt ut i gatene og brukte karikaturtegningene for alt de var verdt. Dermed ble folkets oppmagasinerte negative følelser mot regimet rettet mot noe helt annet. Det var et voldsomt hat som kom til uttrykk - hat som altså opprinnelig handlet om noe helt annet. Diktatorene brukte dette kynisk. Ingen diktator har noen gang overlevd uten en konspirasjonsteori, smilte Aswany lakonisk. 

Det har også vært en "freedom of speach"-debatt i Egypt. En karikaturtegning handler for øvrig nødvendigvis ikke om noe som er sant. "Å bruke vold er uansett ikke et sivilisert samfunn verdig!" avsluttet Aswany med. 

Dermed var et fantastisk spennende bokbad over. All ære til Sidsel Wold som hele tiden var parat til å stille de riktige og interessante spørsmålene underveis - alle de spørsmålene som er knyttet til bakteppet i Alaa Al Aswanys romaner. Med sine enorme kunnskaper om Midt-Østen var hun virkelig den rette til å bokbade en forfatter av dette formatet fra et land som Egypt! Og jeg som ikke en gang har rukket å komme halvveis i Alswanys bok, skjønner at jeg har mye å glede meg til! 

Etter bokbadet ble det som vanlig boksignering og en mulighet for å snakke med forfatteren. Det gjorde selvsagt jeg også! Blant annet fikk jeg fortalt Alswany at jeg har lest bøkene hans og at jeg har skrevet om dem på bloggen min. 

Boksignering i bokhandelen etter bokbadet (Foto: RMC)

Mitt signerte eksemplar (Foto: RMC)

Møte med Tove Nilsen og Edvard Hoem på Litteraturhuset 4. februar 2015

Tove Nilsen i samtale med Edvard Hoem (Foto: RMC)

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Tove Nilsen (f. 1952) og Edvard Hoem (f. 1949) ved først å nevne at de begge er født på omtrent samme tid, og at de er folkekjære og toneangivende forfattere som de fleste lesere har et forhold til. Hoem debuterte i 1971, mens Nilsen debuterte i 1974. Begge markerte seg ganske tidlig - hun som østkantjente og han som målmann. 

Edvard Hoem har en imponerende produksjon av bøker innenfor alle genre, og han vunnet en rekke priser. Tove Nilsen har også mange bøker på sin merittliste, og selv om hun ikke har vunnet like mange priser som Hoem, bør det nevnes at hun blant annet har vunnet Riksmålsforbundets pris og Språklig samlings litteraturpris. Hoem og Nilsen har i årenes løp nærmet seg hverandre ved at de har grepet tak i sine egne familiers historier. Silje Riise Næss mente derfor at det var naturlig å bringe dem sammen. 

Faksimile fra Litteraturhusets program 

Innledningsvis lurte Hoem på om Tove Nilsens bok "Konge i snø" egentlig var en slags sorgprosess. Tove Nilsen skriver her nemlig om sine foreldre, hvor hun som enebarn havnet midt i deres stillingskrig. Spontant svarte Tove Nilsen "Nei!" Hoem mente at et hvert romanprosjekt alltid har en slags indre drivkraft, noe som driver det hele frem. Hvoretter Nilsen gikk med på at kanskje handler det likevel om dette - om et tap og en sorg, "men uten at det handler om terapi". 

Hoem kom inn på at man kan få inntrykk av at det bare er Karl Ove Knausgård som skriver om seg selv, mens dette er noe han og andre drev med allerede på 1980-tallet ... 

Tove Nilsens bok handler om tre mennesker som lever sammen. De har ingen venner. Er det ikke noe dysfunksjonelt over det hele? Nilsen medga at hun har brukt dette begrepet, men at det hele handler om at hun er blitt frisk eller tilhelet, for så å skrive om det etterpå, i motsetning til en terapi-prosess der man skriver seg gjennom traumene og friskner til underveis. Andre skriver kanskje for å bli frisk, men det gjør altså ikke hun, sa hun leende. 

Hoem påpekte at han ikke finner spor av hevngjerrighet eller hat i Nilsens bok. Generelt består folks liv av underlige historier som ikke blir fortalt. I denne boka handler dette om en familie som ble knust av nazismen. Det er mange lag i boka - blant annet en kjærlighetshistorie mellom en norsk kvinne - Toves farmor - og en tysk soldat. Hoem mener at den lille historien bare ville blitt "litt trist" uten det store dramaet som et bakteppe. Oppi det hele er det små perler av historiske øyeblikk. Som den om farmoren som har kommet tilbake fra Tyskland med sin lille sønn. De står på togperrongen, og så må farmoren løpe etter sønnen sin - Toves far - for at han ikke skal forsvinne for henne. I mellomtiden blir en pakke med tre kjoler stjålet. Farmoren ble aldri ferdig med denne historien. Hvem fikk de tre kjolene? Å bruke personlig stoff i sine romaner er altså ikke noe nytt, understreket Hoem.

Spennende å høre to så profilerte forfattere snakke sammen om sine
skriveprosesser! (Foto: RMC)

Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" er den første romanen han har skrevet på ni år, og den handler om hans oldefar. Oldefaren Nesje hadde fire sønner, og han mistet dem alle. Hoem har hatt stoffet til romanen "Slåttekar i himmelen" med seg gjennom mange, mange år. Han har faktisk jobbet med dette stoffet siden 1980-tallet. 

Mange har skrevet om utvandring, men ingen har skrevet noe om smerten og savnet til dem som ble igjen. Alle trenger en utvei for å holde ut, mente Hoem. "Noen bøker kan man skrive - andre bøker må man skrive!" Selv måtte han ha livserfaring for å kunne skrive denne boka. Livet på prærien var ikke bare uvær, snøstormer, naturkatastrofer og død. Det var også vakker himmel, sommerfugler og sommer! Å få frem alt dette var viktig for Hoem. 

Nesje kjente tap da barna forvant, men han var likevel en mann som ikke tapte alt. Fortellerstemmen må følge alderen, mente Hoem. Slåttekaren Nesje var en mann som gikk sakte mot et bestemt mål. Nettopp derfor kunne han ikke ha skrevet akkurat denne boka tidligere. I "Mors og fars historie" er tempoet - fortellerstemmen - raskere. Han var yngre da han skrev denne romanen. 

Hoem understreket at man ikke kan vite eksakt hvordan det var den gangen for mer enn 100 år siden. Derfor måtte han dikte seg inn i historien. Det at "ingen vet" er nettopp det som gjør at diktningen blir et imperativ. Det signaliserer noe faktisk sant og fiktivt sant i romanen. Han var opptatt av detaljene; hva kostet for eksempel en Amerika-båt-billett? 

Tove Nilsen forteller at hun nylig var på et bibliotek og presenterte sin siste bok. En av tilhørerne var sint på henne fordi hun utleverer sin egen familie i boka. Smilende fortalte Nilsen om en samtale hun hadde med sin mor om akkurat dette. Moren hennes synes ikke det gjør noe at historiene i datterens bok "ligner på familiens historie". Det vil uansett alltid være et skille mellom det virkelige liv og det fiktive i en roman. Hun trakk paralleller til August Strindberg i den forbindelse - om hvordan han skrev om sitt liv i dagbøkene sine, og hvordan livet hans egentlig var. 

Edvard Hoem leste fra sin bok (Foto: RMC)

Hoem fortalte at det var 800 000 nordmenn som valgte å utvandre til Amerika. De fleste - 500 000 - valgte å reise til Quebeck, fordi dette var billigere enn å reise til New York via Ellis Island. 

Han leste høyt fra "Slåttekar i himmelen", og han valgte å lese fra slutten av boka. Det var sterkt, fordi slutten er helt fantastisk etter min mening! Nesje funderer over om han noen sinne får se sønnene sine igjen. Om natta drømmer han om at de kommer til ham, og da han våkner er han veldig sikker på en ting: Dersom de først kommer til å ses igjen i himmelen, vil de kjenne ham igjen. For der kommer han til å være slåttekar, og da vil de vite at det er ham!

En del sider ved Amerika-overfarten er dekket med mørke. Hva spiste de? Hadde de f.eks. "samkvem" med hverandre? Overfarten tok tre uker, og "det var nå rart med det ..." humret Hoem. 

Underveis fikk vi vite at Hoem er i gang med bind nr. 2, som skal handle om Eilert ... Det er med andre ord bare å glede seg!

Tove Nilsen leste fra sin bok (Foto: RMC)

Tove Nilsens bok er mer en personlig opplevd erindring enn en dokumentar om hennes families liv. Begge forfatterne er enige om at i det øyeblikk man setter en setning ned på papiret, begynner man å dikte. Selv om romanene bygger på virkelige hendelser, er det ingen som kan huske eksakt hva som ble sagt mange år senere. I litteraturen blir ingenting som tenkt. 

Hva er det egentlig forfatteren gjør som får leseren til å føle slik eller sånn? Hoems bok beskriver for eksempel arbeid hele tiden. Han mener at det er med skrivingen som med livet; det er bare å kjøre på og satse på at det går bra. Og det gjør det jo hele tiden. 

Denne litteraturkvelden på Litteraturhuset ble avsluttet med at Tove Nilsen leste fra slutten av sin bok. 

Jeg opplevde det svært givende å sitte og høre på disse to erfarne forfatterne, men hadde nok foretrukket at fokuset hadde vært holdt på en av dem ad gangen. Underveis var det litt vanskelig å holde tråden, der begge ivret for å trekke frem den andre. Når det er sagt var vi som satt i salen til stede på en helt spesiell kveld på Litteraturhuset, og forfatterne kom godt ut av det! Det var nemlig ingen enkel oppgave de hadde fått. Fra før av hadde jeg bare lest Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen", mens Tove Nilsens "Konge i snø" fremdeles ligger på vent. Nilsens bok fikk jeg til gjengjeld veldig lyst til å lese! 

Etter arrangementet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen, og jeg sikret meg selvsagt signatur i Edvard Hoems bok. Tove Nilsens bok lå dessverre igjen hjemme ... 

Edvard Hoem signerte bøker etterpå. (Foto: RMC)

Hoems signatur i mitt eksemplar av
"Slåttekar i himmelen". (Foto: RMC)

Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia. 

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag." 

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget

Isaak Babel (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lars Kittilsen: "Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv"

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag. 

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke. 

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele. 

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem. 

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham. 

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående. 

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar. 

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av. 

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem. 

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem. 

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?" 

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre. 

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin. 

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret! 

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Schibsted
Antall sider: 190
ISBN: 978-82-516-8594-7
Boka har jeg mottatt av forlaget.

Lars Kittilsen (Foto: Varden)

Intervjuer med forfatteren m.v.: 
- Lars Kittilsens leder i Varden 5. oktober 2013 - "Hei, jeg heter Lars ..." -Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.
Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?
- Vårt Land v/Kaja Skatvedt - 14. januar 2015 - Flere søker hjelp for alkoholisme
- Kittilsen var redaktør i avisen Varden, løp maraton og hadde stor omgangskrets. Livet kom inn i en vanskelig periode, dødsfall i familien, skilsmisse og stress på jobben. Men når han låste døren og var alene, hadde han en hemmelig venn som ga ham ro – alkoholen. Han klarer ikke å sette fingeren på når det begynte. Laget han seg en fin middag, var det lett å ta seg et glass eller to til, det var «normalt».
– Men det endte jo med at jeg drakk hvitvin til fiskepinner og rødvin til kjøttpudding. Jeg visket grensene ut gradvis, sier Kittilsen.- 
NRK v/Fredrik Laland Ekeli og Anette Dotseth Stensholt - 7. oktober 2013 - Jonas Gahr Støre hyller Varden-redaktøren – Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg fikk dette problemet. Jeg ser så mange som sliter og jeg ser mange som har hatt det på samme måte som meg, sier han og fortsetter:
– I tillegg ser jeg at vi fortsatt har et stigmatisert syn på alkoholisme; at det er de som raver rundt i parken med spritflaske, eller de som sovner under juletreet på julaften. Jeg har ikke kjent meg igjen i det, og tenker at det er et behov for åpenhet og bevisstgjøring. Så leste jeg det helseministeren sa for noen måneder siden, om at det er behov for åpenhet, og det inspirerte meg faktisk til å gjøre noe med det.
- VG v/Hilde Kristine Misje - 5. oktober 2013 - Redaktør skrev leder om sine alkoholproblemer - Ansvarlig redaktør Lars Kittilsen i Varden stod i dag frem i egen avis og fortalte at han er alkoholiker. Ifølge organisasjonen Blåkors er de fleste med alkoholproblemer i Norge i dag en del av normalbefolkningen. «Hei, jeg heter Lars... Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.»
- Dagsavisen v/Anette Wingerei Stulen - 14. januar 2015 - Den velfungerende alkoholikeren – Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.
- TV2 v/Synnøve Gjerstad - 5. oktober 2013 - Enorm støtte til redaktør som sto frem som alkoholiker - Kittelsen skriver om bortforklaringer og knep for å skjule hvordan alkoholen til slutt tar kontroll over livet.
«Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse» skriver han.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.