Alexander L. Kielland: "Garman & Worse"

1870-årenes Stavanger


Opprinnelig utgitt: 1880
Lydboka er innspilt: 2007
Oppleser: Eilif Armand
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 8 t 12 min.

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset. 

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel. 

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks!

Yami No Matsuei - Never met a girl like you before.

David Bowie - Moonage Daydream

Dimitri Verhulst: "Alle tings bedrøvelighet"

Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken


Utgitt i Belgia: 2006
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: De helaasheid der dingen
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 233

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikkelig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!

Forfatteren ble intervjuet av Dagbladet 9. mars 2011, og her kan du lese mer om dette. Dessuten kan du lese hva oversetteren Hedda Vormeland har skrevet her.

Dimitri Verhulst

Herman Koch: "Middagen"

Spooky samtidsroman


Utgitt i Nederland: 2009
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Het diner
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 298

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren! 

Herman Koch

"The Kids Are All Right" (Regissør: Lisa Cholodenko)

Sjarmbombe!


Innspilt: 2010 
Originaltittel: The Kids Are All Right
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere:  Annette Bening (Nic), Julianne Moore (Jules), Mia Wasikowska (Joni), Mark Ruffalo (Paul), Josh Hutcherson (Laser)
Spilletid: 107 min.

Det lesbiske paret Nic og Jules har det som ektefolk flest - stort sett bra, men av og til truer hverdagens store og små trivialiteter med å knekke hverdagslykken. Sammen har de tenåringsbarna Joni og Laser på hhv. 17 og 15 år. Begge er blitt til gjennom sæddonasjon fra samme særddonator. Hvem vedkommende er, har de ingen anelse om. De kunne i grunnen ikke ha brydd seg mindre heller. Mens Nic er snusfornuftig og vellykket, er Jules mer rufsete i kantene og en som ikke alltid lykkes med det hun setter i gang med.

Den dagen Joni blir 18 år bestemmer hun seg for å finne ut hvem hennes biologiske far er. Uten sine mødres vitende og vilje kontakter hun klinikken som gjorde moren hennes Nic gravid med henne i sin tid, vel vitende om at dette også vil gi svar for halvbroren Laser, som egentlig er mer oppsatt på å få vite hvem hans biologiske far er enn hun selv. Klinikken tar så kontakt med sæddonatoren og spør ham om han ønsker kontakt med "sine" barn ...

Til alt hell viser det seg at barnas biologiske far Paul ønsker å treffe dem. Dvs. han blir temmelig paff da han skjønner at det ikke bare dreier seg om Joni, men om et barn til. Joni og Laser treffer "sin far", dvs. deres mødres sæddonator. Selv om de blir litt skuffet over at han ikke er omgitt av mer storhet, ønsker de absolutt å ha mer med ham å gjøre.

Barna klarer ikke å skjule for mødrene sine at de har truffet sæddonatoren. Etter at det første sjokket har fortatt seg, ønsker de begge å treffe Paul. Og dette får mer vidtgående konsekvenser enn de kunne ha forutsett på forhånd, for Paul tar etter hvert større og større plass i deres noe ukonvensjonelle familie ...

Dette er en sjarmbombe av en film! Julianne Moore og Annette Bening spiller rollene som det lesbiske paret så glitrende og med så stor grad av kjemi dem i mellom at jeg som seer faktisk trodde på dette paret! Mark Ruffalo er også en habil skuespiller med et lass av sjarme - passe avvæpnende når han havnet i skuddlinjen mellom Nic og Jules som var høyst uenige om hvor stor plass de ønsket å gi ham i sitt familieliv. Mange av kranglene dem i mellom var riktig fornøyelige og inneholdt alle ingredienser av kvinnelist, manipulering og andre hersketeknikker. Forholdet mellom de voksne og tenåringsbarna var for øvrig også veldig gjenkjennelige og lattervekkende. Særlig "mitt-og-ditt-barn-problematikken". Denne filmen var rett og slett utrolig koselig! Her blir det terningkast fem!

Annette Bening og Julianne Moore som Nic og Jules

Hele familien er samlet rundt bordet

Mark Ruffalo som sæddonatoren Paul

"Howl" (Regissører: Rob Epstein og Jeffrey Friedman)

Med alle ingredienser til å bli en kultfilm


Innspilt: 2010
Originaltittel: Howl
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: James Franco (Allen Ginsberg), David Strathairn (Ralph McIntosh), Jon Hamm (Jake Ehrlich), Bob Balaban (Dommer Clayton Horn), Jeff Daniels (professor David Kirk), Mary-Louise Parker (Gail Potter), Treat Williams Mark Schorer), Alessandro Nivola (Luther Nichols), Todd Rotondi (Jack Kerouac), Jon Prescott (Neal Cassady), Aaron Tveit (Peter Oriiiovsky)
Spilletid: 80 min.

Den amerikanske beat-poeten Allen Ginsberg ga i 1956 ut diktet Howl. Diktet skrev han til en mann han var forelsket i. Det tok ikke veldig lang tid før diktet ble stemplet som uanstendig. I San Francisco i 1957 ble Allen Ginsberg stilt for retten, og temaet var om diktet skulle forbys utgitt pga. sitt innhold, eller om en kunstner kan ta seg de friheter som er nødvendig for utfoldelsen av sin kunst, dvs. også bruk av obskjøne uttrykk dersom dette var ansett nødvendig.

I filmen fortelles historien om den unge kunstneren Allen Ginsbergs søken etter sin egen kunstneriske stemme, reaksjonene dette vakte og den etterfølgende rettssaken. Parallelt hører vi poeten selv lese opp sitt eget dikt, akompagnert av en animasjonsfilm hvor bildene diktet fremkaller er forsøkt visualisert. Kampen i rettsapparatet er ansett som beat-kulturens fødsel - som et motstykke til det øvrige samfunnet som tok avstand fra diktet fordi det ble ansett uanstendig i de flestes amerikaneres øyne.

Diktet er for øvrig ikke veldig langt, og kan leses her. Jeg siterer samtidig de innledende strofene i diktet:

"I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,
dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,
angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night,
who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz, ... "

Og slik fortsetter diktet i en tirade eller oppramsing av uttrykk for hvor ille det står til med vårt samfunn, og hvor ærlighet tilstrebes ... for å oppsummere det nokså kort. Mange av uttrykkene i diktet er subtile og med dobbelt bunn, fordi de egentlig handlet om poetens homofile følelser, noe han ikke kunne være helt åpen om i datiden. Han var dessuten opptatt av hva hans egen far ville si dersom han hadde latt være å tildekke noe.

Filmen er flott laget til og inneholder alle ingredienser for å bli en kult-film i seg selv. De animerte delene av filmen utgjorde etter min mening høydepunktene. Opplesningen av diktet av poeten selv (i James Francos rolleskikkelse) var også i og for seg fascinerende. Men der stoppet også min fascinasjon, og sånn sett var jeg glad for at filmen ikke varte i mer enn 80 minutter. Samtidig som jeg ser at filmen er spennende laget til, innser jeg at dette ikke var noe for meg. Men selv om filmen kjedet meg, var det i så fall en fascinerende kjedsomhet det handlet om. Dessuten var musikken nydelig! I rettferdighetens navn gir jeg likevel filmen terningkast fire. 

Knut Hamsun: "Konene ved vannposten"

Hamsuns morsomste?


Opprinnelig utgitt: 1920
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 13 t 42 min.

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

"I am Love" (Regissør: Luca Guadagnino)

Oppskrytt mesterverk


Innspilt: 2009
Originaltittel: Io sono l´amore
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton, Flavio Parenti,Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Maria Paiato, Diane Fleri, Waris Ahluwalia, Gabriele Ferzetti, Marisa Berenson
Spilletid: 119 min.

Russiske Emma giftet seg i sin tid inn i en svært rik familie fra Milano. Hun og ektemannen har siden fått to barn, en sønn og en datter, men det er åpenbart noen år siden lidenskapen og kjærligheten hadde en sentral plass i deres liv.

I filmens åpningsscene er hele familien samlet til den tradisjonelle julemiddagen. Pater familias, fabrikkeieren Eduardo Recchi senior, er syk, og erklærer til alles store overraskelse at han ønsker at sønnen og sønnesønnen skal overta driften og ledelsen av fabrikken. Om Emma og hennes mann tidligere ikke hadde hverandre svært mye i sentrum av livene sine, endres dette nå til det verre. For nå ser hun knapt ektefellen i det hele tatt. Emmas liv består utelukkende av plikter styrt av familiens strenge tradisjoner. Her er det ikke rom for egne behov, og selv ikke det forhold at datteren har kommet til at hun er lesbisk er noe det kan snakkes høyt om. Og faren må for all del ikke få vite noe om hennes legning!

Med dette som bakteppe synes det som senere skjer nokså naturlig. Emma faller nemlig for sønnens kamerat, og han for henne. Med en lidenskap i alle fall hun ikke ante at hun var i besittelse av, setter hun alt på spill for noen stjålne øyeblikk med sin elskede. Deres forbudte kjærlighet skal vise seg å få uante konsekvenser ...

Denne filmen er erklært som "a masterpiece", "sensuous and intelligent", "Tilda Swinton is magnificient" m.m. Selv må jeg imidlertid innrømme at den kjedet meg inderlig. For det første tok det alt for lang tid før det egentlig ble noen handling. For det andre ble jeg ikke veldig imponert over de filmtekniske virkemidlene. Noen ganger kan en penere "innpakning" f.eks. i form av musikk gjøre susen fremfor at man hører hver minste lille lyd i en hverdagslig scene - som kremting, klirring med tallerkener etc. Selve kjærlighetshistorien er det heller ikke noe unikt ved. Og ikke ble jeg synderlig imponert over skuespillerprestasjonene. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt så må det være at filmens handling foregår i Milano, og at det tidvis var fornøyelig å betrakte hvordan Tilda Swintons tilstivnede ansiktsmimikk fikk mykere linjer når hun befant seg i situasjoner hvor hun slappet mer av og nøt det som ble henne til del - enten det var fantastiske retter tryllet frem av elskeren eller når hun befant seg i hans armer. Jeg konkluderer med at denne filmen fortjener terningkast tre. 

Per Olov Enquist: "Magnetisørens femte vinter"

Verden vil bedras


Utgitt første gang: 1964
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: Magnetisörens femte vinter
Oversatt fra svensk: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 264

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.

Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater: 

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220) 

Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom. 

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter  som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget  for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!

Andre bloggere har skrevet om denne boka:
Elisabeth - Bokstavelig talt
Ingun - Kleppanrova

Andre bøker av Per Olov Enquist, som jeg har omtalt på bloggen:

1. Enquist, Per Olov: Boken om Blanche og Marie (2004)
2. Enquist, Per Olov: Et annet liv (2008)
3. Enquist, Per Olov: Kaptein Nemos bibliotek (1991)
4. Enquist, Per Olov: Styrtet engel (1985)

Vigdis Hjorth: "Snakk til meg"

Kjærlighet på tvers av landegrenser


Utgitt første gang: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest: Cathrin Gram
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 33 min. 

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Andre bøker av Vigdis Hjorth, som jeg har omtalt i bloggen:

1. Hjorth, Vigdis: Fordeler og ulemper ved å være til (2005)
2. Hjorth, Vigdis: Hjulskift (2007)
3. Hjorth, Vigdis: Tredje person entall (2008)

Isabel Allende: "Øya under havet"

Ikke akkurat magisk ...


Utgitt på spansk: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: La isla bajo el mar
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven: Gyldendal)
Spilletid: 16 t 38 min. (papirutgaven: 480 sider)

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain  er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt. 

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ... 

Isabel Allende

Jeannette Walls: "Krystallslottet"

Usentimentalt om en barndom i ytterste nød


Utgitt på engelsk: 2005
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: The Glass Castle
Oversatt: Nina Aspen
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 300

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Groskro
- Bokelskerinnen
- Artemisias Verden - 19. april 2015 

Forfatteren debuterte med "Krystallslottet". Hun er 

journalist.

Hurtigruta april 2011

Jeg har nettopp vært på tur med Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, og her er noen highlights fra turen, som jeg virkelig kan anbefale - og garantert kommer til å ta igjen på en annen tid av året!

Solnedgang over skyene på flyet til Tromsø

Vel fremme i Tromsø ... ;-)

Lekkert ombord på Hurtigruta

Risøyhamn

Risøyhamn

Helikopterlandingsplassen på Hurtigruta

Tørrfiskanlegg i Svolvær

Svolvær

Alstadhaug kirke

Brønnøysund

Brønnøysund

Lekkert interiør på båten

Hurtigruta har lagt til land i Trondheim

Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på torget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståsted. 

Boka er meget velskrevet og er en av de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 kommer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.