Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset 27. mai 2015

Edouard Louis og Per Buvik på Litteraturhuset den 27. mai 2015 (Foto: RMC)

Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Bellegueule" i Frankrike i 2014 (linken går til min omtale av boka). Tidligere i år kom den på norsk. Ikke bare er boka blitt en bestselger som har solgt meget godt i hjemlandet, og ikke bare er den oversatt til rundt 20 språk. Boka er i tillegg ansett som et litterært mesterverk, og den er skrevet av en ung mann som fremdeles ikke har fylt 23 år. En ung mann som helt på egen hånd har gjort en klassereise fra den lavere franske arbeiderklassen opp til den akademiske middelklassen ... Som "skapte seg selv på nytt", for å stjele overskriften til Finn Skårderuds intervju med forfatteren i Aftenposten 29. mai i år ... 

Selv ble jeg alldeles betatt av boka da jeg leste den tidligere i år. Historien er så sterk, så gjennomborrende sår - selv om mange av historiene fortelles med en distanse og et analytisk blikk. Han skriver om mennesker som ikke er i stand til å sette seg selv og sine liv i en større kontekst, og han skriver om hvordan han hele tiden forsøkte å passe inn. Han ønsket virkelig det. Men uansett hvor mye han anstrengte seg, var han for evig og alltid utstøtt. Det var ikke noe liv for ham der han vokste opp. 

Litteraturprofessor Per Buvik (Foto: RMC)

Innledningsvis snakket litteraturprofessor Per Buvik varmt om Edouard Louis´ forfatterskap. Louis ble presentert som en kapasitet, der han i en alder av 22 år - snart 23 - er i ferd med å fullføre sin andre bok, har master i filosofi og holder på med en doktorgrad. I disse dager oversettes han som tidligere nevnt til 20 språk, og midt oppi alt har han gitt mengder med intervjuer i forbindelse med sin første bok. Hvordan er dette mulig?

Buvik svarte like godt selv på sitt eget spørsmål, og han påpekte at det er tre grunner til at debutboka har blitt en slik suksess:
1. bokas originalitet - det finnes ingen franske romaner som beskriver lavere fransk arbeiderklasse i dag
2. sjokket - miljøbeskrivelsen sjokkerte det franske folket
3. de litterære kvalitetene - det direkte språket

Dessuten er det noe med det selvbiografiske preget. Det at historien faktisk er sann. 

Endelig fikk forfatteren selv slippe til orde, og det var en sjarmerende forfatter som smilte mye, dog beskjedent, men altså med et svært vinnende vesen. Vi publikummere ble temmelig overrasket da noe av det første Edouard Louis gjorde var å trekke frem mobiltelefonen sin og fotografere oss i salen. Han ønsket seg minner fra kvelden i form av et fotografi av oss tilhørere - og det før han skulle erfare at det å befinne seg akkurat der og da, sammen med Per Buvik og oss, skulle bli en meget magisk og spesiell kveld. Dagen etter reiste han til Bergen, hvor han skulle møte nye publikummere, og tilbakemeldingen jeg har fått fra folk som var der, er at dette ikke var et rørende møte i det hele tatt ... På litteraturfestivalen på Lillehammer fjetret han imidlertid nok en gang publikum sist fredag.

Edouard Louis´ bilde av oss tilhørere - som han twitret om dagen etter
(Foto: RMC)

Edouard Louis ønsket egentlig ikke at hans roman skulle bli en konstruksjon, men han innså underveis at dette var nødvendig for å beskrive virkeligheten slik han opplevde den. Antakelig for å unngå å falle ned i banaliteter, tenkte jeg mens jeg hørte ham snakke. 

Louis understreket at han i boka beskriver mennesker som ikke kjenner sannheten om sine egne liv. Romanen er ingen fiksjon, men historien om hans oppvekst. Moren pleide å si "Jeg er ikke rasist, men fargede og arabere er litt farlige ..." osv. Han trengte å legge inne en viss distanse i beskrivelsen av virkeligheten. Han jobbet hardt med  finne en passende form for historien. 

Smerten og lidelsen han opplevde i sin egen barndom gjorde at han fikk kontakt med virkeligheten på et annet plan. Det ble en annen form for persepsjon enn menneskene rundt ham opplevde - kanskje fordi han i større grad betraktet seg selv utenfra? Selv om barndommen var ulykkelig, betyr ikke det at det aldri skjedde noe bra. 

Målet med å gi hvert kapittel en tema-overskrift, var å få frem at alt egentlig bygget på de øvrige perspektivene. Vi kan ikke forstå moren uten å forstå maskuliniteten i samfunnet, fabrikken etc. Alt henger sammen og dette gir strukturen i historiene. 

Intens samtale mellom Edouard Louis og Per Buvik
(Foto: RMC)

Per Buvik ønsket å snakke om litterær kontekst, og gikk tilbake til Emile Zola (f. 1840 d. 1902) og hans roman "Germinal" fra 1885, som handler om hvordan arbeidere lever. Buvik påpekte at Edouard Louis også er influert av Simone de Beauvoir (f. 1908 d. 1986) og Pierre Bourdieu (f. 1930 d. 2002). Han har lært å akseptere at vi må lære å lide, lære å tåle smerte. Det er ingen forskjell mellom kunnskap, smerte og pine. Å lide lærte ham å skrive. Akkurat dette synes han er så vakkert! 

Per Buvik spurte: Hvorfor skriver du om klassereiser? Etter en liten historie om en kvinne som hadde foretatt masse ansiktsløftninger og som skrev om kosmetisk kirurgi - da hun fikk spørsmålet om hvorfor hun skrev om kosmetisk kirurgi, svarte hun "It just came to me!" - svarte Edouard Louis med et stort smil "It just came to me!" Latteren runget befriende gjennom salen. 

Louis ønsket å skrive en bok som kunne gi en følelse av gjenkjennelse til leseren. Han har bevisst brukt det personlige versus det objektive. F.eks. mener han at han har vært veldig fair i sin beskrivelse av faren, og at han ikke har vært særlig brutal. Når man er omgitt av vold, blir man slik selv. Hvis man ikke endrer strukturen som skaper volden, løser man ingenting. Moren er sjokkerende for leserne, men Louis mener at han egentlig kun gir et sosiologisk bilde av henne. Selv var han ikke det grann bedre enn de andre. Eddy - Edouard snakket om seg selv i tredjeperson når han viste til sin egen fortid - fornærmet også andre homofile, og det hjalp ikke at han selv var homofil. Dette kom av at han så veldig ville passe inn, være slik at de andre kunne godta ham. 

Lange køer av folk som ønsket at han skulle signere deres
bøker. (Foto: RMC)

Er det slik at den som gjør en klassereise alltid er dyktigere, mer sensitiv og bedre enn de andre som blir igjen? Det er mulig at denne beskrivelsen stemmer for noen, men for ham var det ikke slik. Han prøvde så hardt å passe inn. Han ønsket så veldig å bli en hardhaus, en sabla god fotballspiller, å være rasist som de andre etc. Man fjerner seg fra realitetene dersom man definerer seg selv som bedre enn de andre. Han håper selv at boka kan gi andre noen ideer og verktøy for å kunne flykte bort fra et miljø de slett ikke passer inn i. Men de fleste blir, klarer ikke å flykte, vet ikke hva som skal til. Dypest sett er hans roman en historie om stigmatisering av annerledeshet. Min egen refleksjon rundt det hele er at forfatteren er veldig streng mot seg selv, og at hans homofili nok gjorde det vanskeligere å bli værende i det homofobe miljøet, og dermed også mer nødvendig å flykte bort fra det for å kunne bli seg selv.

Edouard Louis snakket seg varm da han ivrig gjorde rede for homofobiens ulike former. I begynnelsen av boka er homofobien voldelig - i slutten av boka er den "bare" ord. Begge deler er homofobi, men det er en stor forskjell i hvordan dette kommer til uttrykk. Selv er han ikke i tvil om at han ville ha foretrukket å være homofil i Norge og ikke i Russland, der homofobien er massiv. Og også voldelig ...  

Edouard Louis (Foto: RMC)

Edouard Louis er i gang med sin andre bok nå, også den selvbiografisk. Selv foretrekker han å lese sanne historier. 

Per Buvik spurte om når Louis bestemte seg for å flykte? Louis understreket at det tok lang tid å bli glad for å ha flyktet. Sosiale strukturer kan ødelegge evnen til å flykte, og på et punkt kan evnen og viljen til å flykte bli en ødelagt drøm.

I tiden etter bokutgivelsen gjorde mange journalister undersøkelser for å finne ut om han løy. Han er sikker på at dersom han hadde kommet fra overklassen, ville de ha utvist diskresjon. Fordi han kom fra den lavere arbeiderklassen, viste de ingen hensyn og forfulgte moren hans og tok henne ut av det miljøet hun ferdes i for å finne ut om hun hadde en annen historie enn ham å fortelle. Selvsagt hadde hun det. Til slutt ble hun desperat og ønsket at sønnen skulle få dem til å holde opp, men dette var utenfor hans makt å få til ... 

Edouard Louis signerer bøker (Foto: RMC)

Forfatteren leste underveis høyt fra sin bok, og de sekvensene han hadde valgt ut, var på mange måter bokas tøffeste. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at vi var mange i salen som kjempet mot tårene under opplesningen.

Helt til slutt ble det åpnet for spørsmål fra salen, og selv brant jeg etter å spørre det kanskje enkleste spørsmålet av dem alle: Har du fremdeles kontakt med dine foreldre? Svaret på dette spørsmålet fikk jeg da jeg leste Finn Skårderuds intervju med ham. Han hadde lenge kontakt med sin mor, men hun klarte aldri å akseptere den han nå er blitt og oppfatter hans nye borgerlighet som et svik. Det at moren ikke aksepterer den han er blitt - en sannere utgave av seg selv enn alle de rollene han spilte i oppveksten, i håp om å passe inn - har det blitt vanskelig å holde på kontakten. I intervjuet skjønner vi også at kontakten med faren er brutt. Under intervjuet uttaler han følgende:

- Men jeg har spor av Eddy. (Edouard Louis)

- Du må ha noen psykologiske arr. (Finn Skårederud)

- Jeg tror jeg vil fortsette å være redd hele livet. Om jeg går alene om kvelden eller natten, er jeg alltid redd for å bli angrepet. Jeg ser meg over skulderen. Kvinner og homser kjenner til slikt. (Edouard Louis)

- Den største psykologiske arven er imidlertid sinnet. (Edouard Louis)


Etter bokbadet ble det boksignering, og jeg fikk selvsagt forfatterens dedikasjon i min bok. Dessuten tok jeg bilder av ham - bilder vi måtte ta om og om igjen inntil han var fornøyd selv (jeg fortalte nemlig at jeg skulle bruke bildene i et blogginnlegg om kvelden). Og selv må jeg si at jeg under hele bokbadet ble så rørt av forfatteren, fordi han viste all sin sårbarhet frem. Jeg kjente meg nesten helt hudløs mens forfatteren fortalte om sin oppvekst - og det var noe med kjemien mellom Edouard Louis og Per Buvik som virkelig stemte denne kvelden! Per Buvik var dyktig og han borret på de riktige og viktige stedene. En uforglemmelig kveld på Litteraturhuset ble dette!

Jeg gleder meg veldig til Edouard Louis` neste bok!

Foto: RMC

Møte med Alaa Al Aswany på Litteraturhuset 11. februar 2015

Sidsel Wold og Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Silje Riise Næss, programansvarlig ved Litteraturhuset, introduserte Alaa Al Aswany (f. 1957) som den mest leste nålevende egyptiske forfatteren. Til og med mennesker som vanligvis ikke leser så mye, finner glede i nettopp Aswanys bøker. 

Romanen "Yacoubian-bygningen" utkom i Egypt i 2002, og på norsk i 2008. Den ble en bestselger av format. Det morsomme er at bygningen faktisk finnes i virkeligheten. 

Forfatteren er (egentlig) tannlege, og han har ikke lagt dette yrket til side selv om han skriver romaner. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, hvilket i seg selv er imponerende. 

Alswany har senere også utgitt romanen "Chicago" (2007) og novellesamlingen "Jeg skulle ønske jeg var egypter". Nå er han igjen aktuell med en ny roman - "Den kongelige egyptiske automobilklubben". Boka utkom i Egypt i 2013, og selv om vi allerede har kommet til 2015, er Norge blant de første som har fått den oversatt - til og med før England og USA! 

Boka er anmeldt i danske Politiken og beskrives der som at det å lese boka var som "å kjøre en litterær limousin". 

Etter Næss´introduksjon, overtok journalisten Sidsel Wold stafettpinnen. Hun mente at det mest negative hun kunne si om boka er at den ikke er tykkere ... 

Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Wold viste til at Aswany i sin første roman "Yacoubian-bygningen" tar opp mange tabuer som homofili, fundamentalisme osv. Dette fikk Aswany til å presisere at "Yacoubian-bygningen" faktisk var hans tredje roman ... De to foregående fikk han imidlertid aldri publisert. Sensuren stoppet dem. 

Dette fikk igjen Wold til å stille det retoriske spørsmålet om litteraturens rolle er å ta opp ting som folk ikke kan si. Aswany svarte bekreftende på dette og mente at vi burde overkomme disse tabuene, også vår redsel for hva folk vil si. 

Aswany har kjent andres reaksjoner på kroppen også før den arabiske våren. De sterkeste reaksjonene kommer alltid fra mennesker som ikke er vant med litteraturen. Den gjengse fanatiker leser ikke bøker, og tolererer ikke spillerommet som romaner generelt legger opp til, som litteraturen må ha for i det hele tatt å være interessant. Fanatikeren ser ikke forskjell på virkelighet og fiksjon. Å bli en bestselgende forfatter gjør en mer utsatt for kritikk, og dette har Aswany fått merke. 

Romanen "Chicago" ble publisert i enkeltkapitler i sin tid. Selv gjorde Aswany noen undersøkelser rundt om leserne hans syntes det ble for mye sex i bøkene hans. Blant kvinnene var det så og si ingen som mente dette. Det var det forsåvidt ikke blant mennene heller, men de ønsket ikke at konene deres skulle lese dette ... fortalte Aswany leende. 

Wold påpekte at sjefen i den siste boka er veldig ond. Hvorfor valgte Aswany egentlig en automobilklubb som utgangspunkt for det dramaet han har bygget opp i denne romanen? Aswany sammenlignet dette med når en mann velger sin kvinne, den han skal dele livet sitt sammen med. Det finnes mange kvinner som både er vakrere og flottere og sikkert bedre også, men så faller man for denne ene ... Automobilklubben finnes fremdeles i Egypt. Faren hans var jurist for denne klubben, og som liten gutt snakket Aswany med flere av tjenerne når han var med faren sin på jobb. Han fikk høre mange historier, som han samlet på. Derfor kan man vel si at valget av automobilklubben handlet mer om en inspirasjon enn egentlig et valg. 

Latteren satt løst (Foto: RMC)

Wold påpekte at Alswany i sin bok beskriver et Egypt hvor alle er så redde og finner seg i alt, antakelig fordi de er engstelige for å miste jobbene sine. Særlig er de redde for sin onde sjef. Alswany uttalte at uansett hvordan diktatoren er, er han "faren" og "beskytteren". Samtidig som folket kan beklage seg over diktatoren, er han den personifiserte farsfiguren som alle på et vis savner. I bøkene sine forsøker han å utforske dette - ikke å forklare - for derigjennom å prøve å forstå hva dette handler om. 

Wold lurte på hvorfor Alswany fremdeles jobber som tannlege. Alswany svarte at dette  gjør ham i stand til å være uavhengig som forfatter. Han blir aldri betalt av egyptiske myndigheter. For øvrig gjør tannlegeyrket ham i stand til å møte mennesker. Mange av hans pasienter kommer bare for å snakke, og noen blir hans venner. Han arrangerer også ukentlige skrivekurs, og han skiller veldig på rollene som hhv. tannlege og poet, understreket han leende. For når folk har vondt i tennene sine, er det en tannlege de trenger - ingen poet! Aswany lo hjertelig av dette. 

Wold lurte på om han så revolusjonen komme. Aswany svarte at han skjønte at det lå an til store forandringer i Egypt, men han ble likevel overrasket da det hele begynte den 21. januar 2011. I første omgang var det de intellektuelle som demonstrerte. Det var noe selsomt å gjennomføre det som var ment som en fredelig demonstrasjon, mens de var omringet av 4000 soldater ... Han skjønte ikke at det kom til å bli en revolusjon som ville føre til at Mubarak gikk av. Han tenkte mer på det hele som en viktig manifestasjon. Soldatene ventet til middnatt før de begynte å skyte for å drepe. De startet med gass ... Kanskje var det dette som vekket sinnet i folk?

Den siste romanen til Alaa Al Aswany

Wold spurte om Alswany synes det var bra at de muslimske brødrene fikk en sjanse, for så å feile ... Hvem ville man i så fall ha valgt: Mubarak eller de muslimske brødrene? Alswany mener at de muslimske brødrene stjal revolusjonen fra folket. Det var ikke de som eide revolusjonen. Unge mennesker hadde frem til da faktisk vært villig til å ofre sine liv for en endring, og en del hadde også gjort nettopp det. Dette er en høy pris å betale for en endring som ikke kom. I tillegg til at mange mistet liv, mistet også noen synet. Soldatene skjøt etter øynene på demonstrantene. 

Hvilke muligheter tror Aswany at ISIS har?, spurte Wold. Aswany mente at ISIS er å som rykke tilbake til start. Revolusjonen handler om endring av menneskene, noe som igjen skulle føre til endring av politikken. Prisen for friheten er betalt, og det egyptiske folket fortjener virkelig frihet! Selv er Alswany overhode ikke fristet til å gå inn i politikken. Han er lykkeligst når han får skrive og være forfatter - for ham den vakreste ting i verden. Dette utsagnet førte til spontan klapping i salen. 

To meget interessante mennesker i en intens samtale med
hverandre (Foto: RMC)

Det er mye terrorisme i Egypt. Den nye presidenten har derfor sagt at frihet ikke kan ha noen prioritet akkurat nå ... 

Aswany mener at uansett styresett så trenger en president folk som er uenig med vedkommende. Dette er mye mer nyttig enn at alle er enige. Det er nyttig å lytte til folk som er uenige. Uenighet fremmer bedre beslutningsgrunnlag. 

Wold spurte om bøkene hans åpner øynene på leserne hans? Aswany smålo av spørsmålet, og la til at han ikke tror dette. Litteraturens rolle er å lære oss mennesker til å bli bedre - til ikke å bli dømmende, men mer tolerante. Vi er alle først og fremst mennesker, understreket Aswany.

Wold mente at det er skarpe skiller mellom de gode og de onde personene i Alswanys siste roman. Alswany smilte gjenkjennende til dette, og presiserte at han elsker sine roman-karakterer uansett. Når han skal skape en person, følger han vedkommende i fantasien og da lar ikke ondskapen seg stanse. De gjør det de gjør, og sier det de sier. Samtidig går han ikke av veien for å gripe inn i skjebnen til sine egenskapte figurer. En av personene i en av bøkene hans følte seg så utrolig uheldig. Alt gikk galt. Alswany sov på det, og da han våknet neste dag hadde han funnet en løsning. Han lot henne gifte seg, og selv følte han en stor lettelse ved dette. For han syntes så synd på henne. 

I bokas åpningsscene treffer vi de to hovedpersonene, som har oppsøkt forfatteren i den hensikt å få ham til å endre på historien. Forfatteren - Alswany selv eller hans alterego? - blir provosert av deres agressivitet, men ender med å endre historien. En annen morsom detalj er at hovedpersonene kommer i sine 1940-tallsklær - samsvarende med den tiden roman foregår i - og etterlater seg en DVD, hvor deres historie er skrevet ... 

Aswany understreket at han ikke liker å bruke begreper som "Vesten" eller "araberne", fordi dette ikke er entydige begreper. George Bush er definitivt ikke den samme som nordmenn i Norge, bare for å ta ett eksempel. Det har dessuten skjedd mange overgrep i Saudi-Arabia, som vi lukker øynene for pga. oljen. Mubarak ble lenge støttet av USA, selv om han var en despot - og amerikanerne visste det. Alt som skjer i den arabiske verden reflekterer ikke religionen, mener Aswany. "Islam is just another religion". Allerede i 1933 var Egypt så moderne at man feiret sin egen første kvinnelige pilot - den andre i verden. ISIS har for øvrig mange likhetstrekk med nazismen, mener han. Tidligere fantes det selvsagt voldtekter også i Egypt, men ikke kvinnelig trakassering på den måten man ser i dag. Det at mange er så opptatt av at kvinnens kropp må tildekkes, indikerer at hun er og blir et objekt for mannens lyster, og derfor må beskytte både seg selv og mennene mot dette. Når kvinner blir objekter, opphører de å være mennesker. Man dekker til kvinner fordi man ikke respekterer henne, tordnet Alswany. Han mente at nakne kvinner på et bilpanser faktisk handler om noe av det samme, selv om uttrykket tilsynelatende er diamentralt motsatt. 

Aswany hadde mye på hjertet (Foto: RMC)

Alswany mener at mye av det som skjer mellom den vestlige verden og den arabiske verden ikke handler om en kamp mellom sivilisasjoner, men om kamp mellom spesifikke land. Mest av alt handler det om makt. 

Mellom siviliserte mennesker blir det ikke "kræsj" eller konflikter på den måten vi har sett, jf. karikaturtegnerdrapene i Paris. I siviliserte land saksøker man hverandre - man dreper ikke hverandre. Dersom man ikke liker karikaturtegninger, så må man altså gå til domstolene med sine opplevde krenkelser. Selv liker Aswany ikke alle tegningene han har sett, men han forsvarer retten til å tegne dem - så lenge man holder seg innenfor lovverket i det land man befinner seg i. 

Aswany mener at det som skjedde i forbindelse med de danske karikaturtegningene i sin tid var absurd. Mange diktatorer skjøv folket sitt ut i gatene og brukte karikaturtegningene for alt de var verdt. Dermed ble folkets oppmagasinerte negative følelser mot regimet rettet mot noe helt annet. Det var et voldsomt hat som kom til uttrykk - hat som altså opprinnelig handlet om noe helt annet. Diktatorene brukte dette kynisk. Ingen diktator har noen gang overlevd uten en konspirasjonsteori, smilte Aswany lakonisk. 

Det har også vært en "freedom of speach"-debatt i Egypt. En karikaturtegning handler for øvrig nødvendigvis ikke om noe som er sant. "Å bruke vold er uansett ikke et sivilisert samfunn verdig!" avsluttet Aswany med. 

Dermed var et fantastisk spennende bokbad over. All ære til Sidsel Wold som hele tiden var parat til å stille de riktige og interessante spørsmålene underveis - alle de spørsmålene som er knyttet til bakteppet i Alaa Al Aswanys romaner. Med sine enorme kunnskaper om Midt-Østen var hun virkelig den rette til å bokbade en forfatter av dette formatet fra et land som Egypt! Og jeg som ikke en gang har rukket å komme halvveis i Alswanys bok, skjønner at jeg har mye å glede meg til! 

Etter bokbadet ble det som vanlig boksignering og en mulighet for å snakke med forfatteren. Det gjorde selvsagt jeg også! Blant annet fikk jeg fortalt Alswany at jeg har lest bøkene hans og at jeg har skrevet om dem på bloggen min. 

Boksignering i bokhandelen etter bokbadet (Foto: RMC)

Mitt signerte eksemplar (Foto: RMC)

Møte med Tove Nilsen og Edvard Hoem på Litteraturhuset 4. februar 2015

Tove Nilsen i samtale med Edvard Hoem (Foto: RMC)

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Tove Nilsen (f. 1952) og Edvard Hoem (f. 1949) ved først å nevne at de begge er født på omtrent samme tid, og at de er folkekjære og toneangivende forfattere som de fleste lesere har et forhold til. Hoem debuterte i 1971, mens Nilsen debuterte i 1974. Begge markerte seg ganske tidlig - hun som østkantjente og han som målmann. 

Edvard Hoem har en imponerende produksjon av bøker innenfor alle genre, og han vunnet en rekke priser. Tove Nilsen har også mange bøker på sin merittliste, og selv om hun ikke har vunnet like mange priser som Hoem, bør det nevnes at hun blant annet har vunnet Riksmålsforbundets pris og Språklig samlings litteraturpris. Hoem og Nilsen har i årenes løp nærmet seg hverandre ved at de har grepet tak i sine egne familiers historier. Silje Riise Næss mente derfor at det var naturlig å bringe dem sammen. 

Faksimile fra Litteraturhusets program 

Innledningsvis lurte Hoem på om Tove Nilsens bok "Konge i snø" egentlig var en slags sorgprosess. Tove Nilsen skriver her nemlig om sine foreldre, hvor hun som enebarn havnet midt i deres stillingskrig. Spontant svarte Tove Nilsen "Nei!" Hoem mente at et hvert romanprosjekt alltid har en slags indre drivkraft, noe som driver det hele frem. Hvoretter Nilsen gikk med på at kanskje handler det likevel om dette - om et tap og en sorg, "men uten at det handler om terapi". 

Hoem kom inn på at man kan få inntrykk av at det bare er Karl Ove Knausgård som skriver om seg selv, mens dette er noe han og andre drev med allerede på 1980-tallet ... 

Tove Nilsens bok handler om tre mennesker som lever sammen. De har ingen venner. Er det ikke noe dysfunksjonelt over det hele? Nilsen medga at hun har brukt dette begrepet, men at det hele handler om at hun er blitt frisk eller tilhelet, for så å skrive om det etterpå, i motsetning til en terapi-prosess der man skriver seg gjennom traumene og friskner til underveis. Andre skriver kanskje for å bli frisk, men det gjør altså ikke hun, sa hun leende. 

Hoem påpekte at han ikke finner spor av hevngjerrighet eller hat i Nilsens bok. Generelt består folks liv av underlige historier som ikke blir fortalt. I denne boka handler dette om en familie som ble knust av nazismen. Det er mange lag i boka - blant annet en kjærlighetshistorie mellom en norsk kvinne - Toves farmor - og en tysk soldat. Hoem mener at den lille historien bare ville blitt "litt trist" uten det store dramaet som et bakteppe. Oppi det hele er det små perler av historiske øyeblikk. Som den om farmoren som har kommet tilbake fra Tyskland med sin lille sønn. De står på togperrongen, og så må farmoren løpe etter sønnen sin - Toves far - for at han ikke skal forsvinne for henne. I mellomtiden blir en pakke med tre kjoler stjålet. Farmoren ble aldri ferdig med denne historien. Hvem fikk de tre kjolene? Å bruke personlig stoff i sine romaner er altså ikke noe nytt, understreket Hoem.

Spennende å høre to så profilerte forfattere snakke sammen om sine
skriveprosesser! (Foto: RMC)

Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" er den første romanen han har skrevet på ni år, og den handler om hans oldefar. Oldefaren Nesje hadde fire sønner, og han mistet dem alle. Hoem har hatt stoffet til romanen "Slåttekar i himmelen" med seg gjennom mange, mange år. Han har faktisk jobbet med dette stoffet siden 1980-tallet. 

Mange har skrevet om utvandring, men ingen har skrevet noe om smerten og savnet til dem som ble igjen. Alle trenger en utvei for å holde ut, mente Hoem. "Noen bøker kan man skrive - andre bøker må man skrive!" Selv måtte han ha livserfaring for å kunne skrive denne boka. Livet på prærien var ikke bare uvær, snøstormer, naturkatastrofer og død. Det var også vakker himmel, sommerfugler og sommer! Å få frem alt dette var viktig for Hoem. 

Nesje kjente tap da barna forvant, men han var likevel en mann som ikke tapte alt. Fortellerstemmen må følge alderen, mente Hoem. Slåttekaren Nesje var en mann som gikk sakte mot et bestemt mål. Nettopp derfor kunne han ikke ha skrevet akkurat denne boka tidligere. I "Mors og fars historie" er tempoet - fortellerstemmen - raskere. Han var yngre da han skrev denne romanen. 

Hoem understreket at man ikke kan vite eksakt hvordan det var den gangen for mer enn 100 år siden. Derfor måtte han dikte seg inn i historien. Det at "ingen vet" er nettopp det som gjør at diktningen blir et imperativ. Det signaliserer noe faktisk sant og fiktivt sant i romanen. Han var opptatt av detaljene; hva kostet for eksempel en Amerika-båt-billett? 

Tove Nilsen forteller at hun nylig var på et bibliotek og presenterte sin siste bok. En av tilhørerne var sint på henne fordi hun utleverer sin egen familie i boka. Smilende fortalte Nilsen om en samtale hun hadde med sin mor om akkurat dette. Moren hennes synes ikke det gjør noe at historiene i datterens bok "ligner på familiens historie". Det vil uansett alltid være et skille mellom det virkelige liv og det fiktive i en roman. Hun trakk paralleller til August Strindberg i den forbindelse - om hvordan han skrev om sitt liv i dagbøkene sine, og hvordan livet hans egentlig var. 

Edvard Hoem leste fra sin bok (Foto: RMC)

Hoem fortalte at det var 800 000 nordmenn som valgte å utvandre til Amerika. De fleste - 500 000 - valgte å reise til Quebeck, fordi dette var billigere enn å reise til New York via Ellis Island. 

Han leste høyt fra "Slåttekar i himmelen", og han valgte å lese fra slutten av boka. Det var sterkt, fordi slutten er helt fantastisk etter min mening! Nesje funderer over om han noen sinne får se sønnene sine igjen. Om natta drømmer han om at de kommer til ham, og da han våkner er han veldig sikker på en ting: Dersom de først kommer til å ses igjen i himmelen, vil de kjenne ham igjen. For der kommer han til å være slåttekar, og da vil de vite at det er ham!

En del sider ved Amerika-overfarten er dekket med mørke. Hva spiste de? Hadde de f.eks. "samkvem" med hverandre? Overfarten tok tre uker, og "det var nå rart med det ..." humret Hoem. 

Underveis fikk vi vite at Hoem er i gang med bind nr. 2, som skal handle om Eilert ... Det er med andre ord bare å glede seg!

Tove Nilsen leste fra sin bok (Foto: RMC)

Tove Nilsens bok er mer en personlig opplevd erindring enn en dokumentar om hennes families liv. Begge forfatterne er enige om at i det øyeblikk man setter en setning ned på papiret, begynner man å dikte. Selv om romanene bygger på virkelige hendelser, er det ingen som kan huske eksakt hva som ble sagt mange år senere. I litteraturen blir ingenting som tenkt. 

Hva er det egentlig forfatteren gjør som får leseren til å føle slik eller sånn? Hoems bok beskriver for eksempel arbeid hele tiden. Han mener at det er med skrivingen som med livet; det er bare å kjøre på og satse på at det går bra. Og det gjør det jo hele tiden. 

Denne litteraturkvelden på Litteraturhuset ble avsluttet med at Tove Nilsen leste fra slutten av sin bok. 

Jeg opplevde det svært givende å sitte og høre på disse to erfarne forfatterne, men hadde nok foretrukket at fokuset hadde vært holdt på en av dem ad gangen. Underveis var det litt vanskelig å holde tråden, der begge ivret for å trekke frem den andre. Når det er sagt var vi som satt i salen til stede på en helt spesiell kveld på Litteraturhuset, og forfatterne kom godt ut av det! Det var nemlig ingen enkel oppgave de hadde fått. Fra før av hadde jeg bare lest Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen", mens Tove Nilsens "Konge i snø" fremdeles ligger på vent. Nilsens bok fikk jeg til gjengjeld veldig lyst til å lese! 

Etter arrangementet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen, og jeg sikret meg selvsagt signatur i Edvard Hoems bok. Tove Nilsens bok lå dessverre igjen hjemme ... 

Edvard Hoem signerte bøker etterpå. (Foto: RMC)

Hoems signatur i mitt eksemplar av
"Slåttekar i himmelen". (Foto: RMC)

Møte med Rune Christiansen på Litteraturhuset i Oslo 28. januar 2015

Rune Christiansen (Foto: RMC)

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte med diktsamlingen "Hvor toget forlater havet" i 1986. Selv om jeg vil tro at han i dag er mest kjent som romanforfatter, er det faktisk grunn til å minne om at han i årenes løp har utgitt hele ni diktsamlinger. 18 bokutgivelser har det blitt, hvorav syv er romaner. (Kilde: Wikipedia) 

Selv har jeg så langt bare rukket å lese en av Rune Christiansens romaner, og det er den siste: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv".  Denne boka har han fått Brageprisen for. En av grunnene til at jeg for alvor er blitt oppmerksom på denne forfatteren, er Miriam S. Boulos, kvinnen bak bloggen "Lesende skrivende" og forfatter bak en bokutgivelse som kommer snart, og som nettopp handler om Rune Christiansens forfatterskap. Hun er dessuten årsaken til at jeg har kjøpt romanen "Fraværet av musikk" (anbefalt som en inngangsport til Christiansens forfatterskap), mens jeg fra før av også har "Krysantemum" liggende på vent ... 

Onsdag denne uka var det altså bokbad med Rune Christiansen på Litteraturhuset. 

Der ble han intervjuet av Kjersti A. Skomsvold (f. 1979), også hun en kjent og profilert forfatter (blant annet av boka "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg").

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen som "forfatternes forfatter", skjønt han også er lesernes forfatter. Christiansen har et imponerende språk, hvor "hver eneste setningen kan klippes ut og henges opp på veggen". Bøkene hans bærer preg av kjærligheten til litteraturen, livet og kjærligheten selv. Dessuten behersker Christiansen flere genre, noe han har til felles med Kjersti A. Skomsvold. Denne kvelden var det imidlertid romanene som sto i sentrum. 

Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen (Foto: RMC)

Skomsvold innledet bokbadet med å referere til hennes og Christiansens første møte på Vestfossen, før hun gratulerte ham med fjorårets Bragepris. Hun påpekte at det virker som om han har tillit til romanen og utfordrer den ved å skrive om hvordan det er å være menneske. Christiansens smilte og sa at han har tillit til romanen fordi han kan lage den selv. Han opplever det som fantastisk "å bakse" med dette. 

Rune Christiansen har brukt sånn ca. fem år på hver av sine to siste romaner. Romanen er den som lettest åpner seg mot verden. Dessuten er det noe gåtefullt ved romanen, fordi man kan være i hovedpersonens liv over tid og danne et helhetlig rom. Romanens struktur er både fast og flytende. Skomsvold mente at romanen dermed rommer det kaoset som et menneskeliv er ... Christiansen på sin side mente at menneskets liv dypest sett ikke er så kaotisk likevel. Vi har språket, som er selve erkjennelseslimet i et menneskes liv. I romanen står språket sentralt - det samme språket som vi ellers bruker i våre liv. Det grunnleggende i oss mennesker streber etter struktur. 

Vi mennesker skaper narrativer, historier om oss selv, understreket Christiansen. Skomsvold mente at hun etter å ha lest de fire bøkene som dette bokbadet skulle handle om - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" (2014), "Krysantemum" (2009), "Fraværet av musikk" (2007) og "Intimiteten" (2003) - kunne hun i grunnen trekke ut et narrativ om hans utvikling som forfatter. Hun lurte på hvordan han tenker om rom og tid når han skriver. Christiansen understreket at han er mer opptatt av rom enn av tid. Det er sjelden han skriver ned ting eller noterer noe til senere bruk. Rommene han er i kan han dermot ta vare på til senere bruk. Det kan handle om en strand, en tur på motorveien - i det hele tatt mange ting. 

Rune Christiansen og Kjersti A. Skomsvold i intens samtale (Foto: RMC)

Hvorfor valgte Christiansen nettopp det småbruket Lydia i hans siste roman bor på, spurte Skomsvold. For ham handler det om at det han skriver om må ha en slags valør. Han har alltid en boktittel han stoler på som et utgangspunkt. Tittelen definerer den grunnfølelsen som romanen bygger på, hvilket ikke betyr at boka om Lydia på noen måte handlet om ensomhet som tema. Noe av det første som var på plass i hans siste roman var stallen og avlivningen av hesten. Hvilke ord skal til for å beskrive en slik stall, slik at denne grunnfølelsen kommer opp hos leseren?, spør han seg.

Tenker han på leseren mens han skriver?, spurte Skomsvold. Christiansen svarte spontant nei, etterfulgt av latter. Samtidig innrømmet han at han ikke bare skriver for seg selv. Han tenker imidlertid også på seg selv som en leser. Han er også opptatt av at han ikke kan oppholde seg der hvor han tenker på leseren for lenge. Han tenker dessuten ikke på at alt han skriver om skal bli forstått av leseren. 

Det tar lang tid før Christiansen viser frem det han skriver om. Han har på et vis et behov for å beskytte det han skriver, og for ham ville det være helt umulig å ha mange lesere underveis i selve skriveprosessen. Han berømmer forlaget sitt, Oktober forlag, og hans sterke redaktør. 

Skomsvold mente at hun under lesingen av de fire bøkene bokbadet handlet om, kunne merke det rommet forfatteren sitter i mens han skriver. Hvor var han fysisk mens han skrev disse bøkene?, lurte hun på. Christiansen smilte mens han fortalte han han satt på et lite arbeidsrom med vegger dekket av bøker. Det er et rotete rom med stabler av bøker, filmer og magasiner - et rom han konsentrerer seg godt i. Han kan f.eks. ta opp Tsjekovs samlede verker, slå opp på en side og finne en replikk - og så kommer skrivelysten igjen. 

Christiansen finner impulser fra filmer, men kanskje ikke helt slik vi som satt i salen tenkte. Det kan være et spesielt gatebilde eller en farge på himmelen som gir ham lyst til å skrive. 

Hvordan fant han Lydia?, spurte Skomsvold. Christiansen fortalte at hun dukket opp for ca. 16 år siden, mens han kjørte gjennom Nord-Sverige. Han befant seg på en virkelig øde strekning da han så en ung kvinne komme gående med en ICA-pose i hånda. Først tenkte han "hvor skulle hun hen?" Det var øde i alle retninger, så langt man kunne se. Dernest tenkte han "hvor kom hun fra?". Der og da tenkte han ikke at dette var Lydia, men hun dukket opp mye senere. En gang han trengte en veterinær ... Han tenkte også at hun var relativt ung i et annet land, som ikke var veldig fremmed, og han tenkte at det fantes en trassighet i henne som trigget noe i ham. 

Det er mye liv og standhaftighet i Lydia. Fant han språket hennes med en gang?, spurte Skomsvold. Nei, ikke med en gang, svarte Rune Christiansen. I første rekke ønsket han å lage et portrett, og dermed ble fortellerens språk eller stemme viktig. Dette måtte korrespondere med Lydia. Smilende kom han inn på enkelte som skriver om seg selv, uten at han ønsket å nevne noen navn. Selv ønsket han å skrive en fiktiv historie, med litt avstand og respekt. Fortelleren får riktignok tilgang til Lydias tanker underveis, men også her er det en respektfull avstand. Hva kan man egentlig vite om et menneske? Mye av det vi gjør er ganske selvimotsigende ...

Christiansen er veldig bevisst sprangene han tar mellom hver bok. Når han kjenner at han kan noe veldig godt, må han forlate det og prøve seg på noe nytt. Samtidig ser han at kan forlate noe i en roman, for så å la dette dukke opp i en annen roman. Han skriver imidlertid ikke den samme boka om og om igjen. Selv er han glad i forfattere som har et rendyrket prosjekt, men han har også sansen for forfattere som strekker seg i mange ulike retninger. I den forbindelse nevner han Askildsen, som tilsynelatende er av typen rendyrket, men som likevel gjør mange sprang i sine noveller. Han finner noe nytt i hver bok, og fellesnevneren er at det er noe man vil vekk fra og noe man vil finne. 

Dyptpløyende samtale mellom to spennende forfattere! (Foto: RMC)

Hva tenker Christiansen når han er ferdig med en bok? Vi tilhørere kunne se at det skjedde noe med ham idet han skulle svare. "Det er en forferdelig tid!" svarte han, mens latteren runget gjennom forsamlingen. En nødvendig løsrivelsesprosess finner sted når man må erkjenne at boka er ferdig og at man ikke kan klamre seg til enda en korrekturlesning. Det er heller ikke slik at han med en gang er i gang med noe nytt. 

Skomsvold påpekte at hun likte tittelen på boka "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" så godt. Det var noe med navnet Lydia og ensomheten som følger oss som mennesker hele livet. Uansett hva som skjer, har vi en ensomhet i oss. Dersom tittelen ikke hadde inneholdt ordet "ensomhet", ville hun ikke ha tenkt på dette i det hele tatt. Christiansen understreket at han ikke er opptatt av en tematisk link. Han ønsket seg en tittel som gjenspeiler at dette er et portrett. Det forhold at etternavnet er med, speiler den respektfulle avstanden til hovedpersonen. Ensomhet er en kjent størrelse som de fleste har et forhold til. Lydia er mer redd for det motsatte enn ensomheten, praktisk og pragmatisk som hun jo er. Lydias bidrag ligger i den lille verden. Alt hun gjør springer ikke ut av store valg, mer ved at livet strømmer gjennom henne. 

Skomsvold spurte: "Hva er mest virkelig for Lydia? Det virkelige eller fantasien?" Christiansen svarte at Lydia er en person som forholder seg til realitetene, men hun har også et forhold til drømmer. Dette flyter over i hverandre, og springer ut av hverandre. 

Christiansen er opptatt av litteratur som handler om ulike virkelighetsnivåer. Han trakk frem Thomas Hardy, en av hans yndlingsforfattere. Hardys styrke er å være ekstremt detaljert på det politiske og realistiske, samtidig som han glir over i temaet døden og de døde. De døde representerer fortiden. Skomsvold nevnte i den forbindelse Christiansens roman "Fraværet av musikk", der det er en far som er veldig til stede, selv om han er død.  Det er i det hele tatt mange døde foreldre i bøkene hans ...

Virkeligheten eller litteraturen - hva er mest virkelig? spurte Skomsvold. Christiansen mente at litteraturen er mest virkelig - til begeistring for oss som satt i salen. Det er ekstremt sterkt å være i en roman som man selv finner opp, og da må man gjøre det reelt, mente Christiansen. Litteratur har en sånn type kraft i seg at det blir reelt. Det er en virkelighet og en sannhet i det. Litteraturen har en langsomhet i seg, hvor du selv må være aktiv. Du må lese, det er en langsomhet i tilegnelsen, det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Man kommer inn i det på en ganske unik måte. Til sammenligning er musikk og kunst hastigere - der får man overblikket ganske raskt. I en roman må man jobbe for å få et overblikk. Christiansen er opptatt av film, og mener at det skal mindre til for å føle noe når man ser en film. Når man leser en bok, skaper man følelsene selv. 

Er det noe man ikke kan komme til bunns i innenfor litteraturen? spurte Skomsvold. Christiansen mente at det finnes et språk for det meste i verden. Vi er ikke tjent med å tenke at språket er begrenset. Det er det vi har! Til og med religiøse aspekter avhenger av språket.

Tenker Christiansens mye på hvordan romanene hans skal avsluttes? spurte Skomsvold. Christiansen mente at han i grunnen tenker mye på avsnittene i boka, hvoretter han siterte Beckett:

"The end is in the beginning and yet you go on."

Skriver Christiansen romanene sine fra A til Å, eller blander han dette sammen underveis? Christiansen opplyste at han ikke skriver kronologisk handlingsmessig. Han er ikke opptatt av "plottet". Samtidig skriver han et og et kapittel av gangen, som regel i den rekkefølgen det blir til slutt. Han kan likevel foreta sprang i tid underveis, f.eks. gjennom at en av hovedpersonene får en erindring tilbake i tid - som et tilbakeblikk. Han trekker frem forfatteren Pinter som i et teaterstykke begynte med slutten og endte med begynnelsen. Dette ble en slags litterær struktur. En spennende sådan i dette spesielle tilfellet. 

Skomsvold ga uttrykk for at det jo er viktig å leve og ikke bare skrive. Hun spurte om han reiser mye. Rune Christiansen sa at han ikke reiser så mye som han gjorde tidligere, men at han fremdeles tar seg et par utenlandsturer hvert år. Han reiser imidlertid mye rundt i Norge. Helt siden foreldrene flyttet fra den blokka han vokste opp i på Østerås, har han hatt en følelse av å leve i eksil. Det stedet han vokste opp er helt grunnleggende i hans liv. Slike ting legger han inn i bøkene sine. Som at Lydia må stoppe bilen og gå ut i grøfta ...

Christiansen nevnte Brontes "Stormfulle høyder". Her starter forfatteren med slutten og så fortelles en av de sterkeste kjærlighetshistoriene som noen gang har funnet sted i litteraturen. Bronte la vekt på detaljene, noe som ikke var vanlig den gangen denne romanen kom ut. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham å lese denne romanen. I det hele tatt finnes det mye i den victorianske litteraturen som er ekstremt fascinerende. Detaljene som beskrives blant annet. 

Skomsvold spurte: "Hva er den beste måten å stjele fra annen litteratur på?" Rune Christiansen smilte og dro på det, og Skomsvold benyttet umiddelbart anledningen til å fortelle hvordan hun gjør det. Deretter fortalte Christiansen at han for sin del ville ha stjålet en ubetydelig setning, en slik setning som ingen ville ha lagt merke til at han tok. Han ville aldri ha stjålet en typisk "godt sagt"-setning, i alle fall ikke uten kildehenvisning. Ellers har han det slik at han glemmer hvor han har tatt ting fra - selv når han har funnet noe som er bra. Og det er kanskje like greit?

Helt til slutt spurte Skomsvold Christiansen om hva som er best - å lese eller skrive? Christiansen mente at det ikke går an å skille på disse to. Lesning har vært ekstremt viktig for ham, og han begynte først å skrive i 1984. Han byttet da ikke lesning ut med skriving. Men han tegnet tidligere. Det har han ikke gjort etter at han begynte å skrive ...

Det som var ment å skulle vare i en times tid, nærmet seg halv annen time da bokbadet var ferdig. I mellomtiden hadde hele salen sittet fjetret og hørt på. Og selv må jeg si at jeg var imponert over Kjersti A. Skomsvold og alle de interessante og kloke spørsmålene hun stilte overfor Rune Christiansen, en forfatter jeg virkelig skal stifte et mer nærgående kjennskap til! Jeg håper også at jeg inspirerer flere til å bli kjent med denne forfatteren gjennom dette innlegget!

Etter bokbadet ble det boksignering. (Foto: RMC)

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)

Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."

Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)

Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 

Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)

Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.

Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)

Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr. 

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!

Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)

Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier. 

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 

Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 

Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)

Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 

Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)

Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)

Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)

På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)

Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 

Et eksotisk innslag (Foto: RMC)

Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 

Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 

Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)