Dag Solstad: "16.07.41"

Herlig fiksjon med forfatteren i hovedrollen

Dag Solstads bok "16.07.41" utkom i papirutgave første gang i 2002, men det var først i 2011 at den utkom som lydbok. Det er forfatteren selv som leser, og i motsetning til den gangen jeg hørte hans egen opplesning av "Arild Asnes, 1970", likte jeg denne gangen svært godt at det nettopp var forfatteren selv som leste.

Tittelen "16.07.41" refererer seg til forfatterens fødselsdag, og boka handler om forfatteren selv. For å sitere en anmeldelse som sto i Dagbladet 03.10.2002, så er det "ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon". Han gjorde det visst også i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en bok jeg dessverre ikke har fått lest enda.

I åpningsscenen i "16.07.41" er Solstad på vei til Frankfurtmessen i 1990, og vi følger ham fra Fornebu flyplass til Tyskland. Nokså omstendelig innvier han oss i alle detaljer rundt avreisen, og man skulle tro at dette ville bli kjedelig. Men det blir det altså ikke. På sitt typiske distré vis (i følge ham selv og ikke minst forsterket av myten rundt hans person) snubler han av gårde, og underveis er det mange digresjoner. Noen ganger får jeg en følelse av at Solstad er morsom uten å være klar over det selv, men her er det altså mulig at jeg tar fullstendig feil.

Solstad har oppholdt seg i Berlin over flere år, og den delen av boka som omhandler dette kapittelet i hans liv fremstår nærmest som en slags reiseskildring, hvor vi tas med i gater og smug og blant annet innvies i Berlins evinderlige og uavsluttede byggeprosjekter. Vi blir med ham på Berlins kjente kjøpesenter KaDeWe, hvor han er besatt på å finne slangeskinnsko - verken mer eller mindre. Og hans refleksjoner rundt kjøpet av et par dresser, hvor den ene hadde et så tynt stoff at han nesten fikk følelsen av å kle på seg keiserens nye klær, fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latter. Solstad selv var full av forundring over at selgeren atpåtil avsluttet handelen med et "Good luck!" Skulle han ikke i stedet ha sagt "Auf wiedersehen"? Men så sa han "Good luck" ... Dette reflekterer Solstad en del rundt. At fyren er utstyrt med et lass av humor, kan det neppe herske tvil om. Han er dessuten svært lite selvhøytidelig, der han tidvis fremstiller seg selv nesten like hjelpeløs som de menn han stort sett har skrevet bøker om i løpet av sitt forfatterskap.

Innimellom åpner han opp og forteller om sin oppvekst i Sandefjord, som omhandler en far som mislyktes gang på gang og som dessuten hadde dårlig helse. Vi får også vite om den gangen han skulle på et studentjubileum i sin hjemby, men hadde glemt hvor festen skulle være. Han drodler dessuten rundt sin rolle som forfatter, og dette gjør han med så mye vidd at dette for meg faktisk utgjorde høydepunktet i boka. Han reflekterer også over sitt forhold til fortid og fremtid, og over hva han ser for seg at han kommer til å bruke den resterende delen av sitt liv på.

Nok en gang har jeg hatt en flott leseropplevelse etter å ha lest en Dag Solstad-bok! Denne gangen var det en styrke at det var forfatteren selv som leste! Og jeg håper virkelig at dette ikke blir den siste av hans eldre bøker som nå spilles inn som lydbøker. Som den trofaste Solstad-fan jeg er, kommer jeg til å få med meg hver smitt og smule av slike lydbokutgivelser! Boka "16.07.41" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem - helt i det øvre skiktet!

Papirutgaven ble utgitt første gang: 2002
Lydbokutgaven er innspilt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Dag Solstad
Spilletid: 3 t 40 min.

Dag Solstad

Dag Solstad: "17. roman"

Fornøyelige Solstad!


Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Dag Solstad
Produsent: NRK
Spilletid: 4 t 18 min.

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."

Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening terningkast fem!

Andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt i bloggen:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1970)
2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
4. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

Dag Solstad: "Genanse og verdighet"

Dag Solstads mest berømte roman

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Han lever et liv som stadig blir smalere. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke lenger et ekteskap i egentlig forstand, men snarere et fellesskap som holdes sammen av vane, historie og en slags stilltiende avtale om å bli værende.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens Vildanden. Foran seg har han en skoleklasse som ikke bare er uinteressert, men nesten demonstrativt likegyldig. De ser ham ikke som en formidler av ånd og innsikt, men som en sliten, litt patetisk lærer. Et grått hinder mellom dem og det livet de egentlig vil leve.

Det er dette som provoserer ham mest. Ikke bare at de ikke hører etter, men at de reduserer ham. Fra å være en del av det han selv oppfatter som en åndselite, til å bli en irrelevant figur de ikke en gang gidder å hilse på. For Rukla er det ikke bare et pedagogisk nederlag. Det er et eksistensielt fall.

Og så har vi denne tilsynelatende ubetydelige episoden med paraplyen ute i skolegården. Han får ikke slått den opp. Det burde vært en bagatell. Men i stedet blir det en utløsende hendelse. Et øyeblikk der alle lagene av selvkontroll slår sprekker. Raseriet velter ut, ukontrollert, pinlig, altfor synlig. Og i det øyeblikket forsvinner også den siste rest av den verdigheten han klamrer seg til.

Det er mesterlig hvordan Solstad lar noe så hverdagslig romme et helt livs sammenbrudd.

Denne romanen er ikke bare et portrett av en lærer som mister fotfestet i klasserommet. Den er også et portrett av en mann som sakte mister fotfestet i livet. Forholdet til Eva Linde er en viktig del av dette. Hun, som han en gang på et vis «overtok» fra sin beste venn, som ikke orket mer og dro til USA. Rukla giftet seg med henne, men har aldri egentlig nådd henne. Hun forblir et lukket rom. Et mysterium. En kvinne han både beundrer og står utenfor.

Selv etter alle årene sammen er hun på et vis fremmed for ham. Og kanskje er det nettopp det som gjør forholdet deres så smertefullt. Han har fått henne, men han har aldri hatt henne.

For meg fremstår dette også som en roman om tid og tap. Om hvordan samfunnets respekt for kunnskap, autoritet og intellektuell tyngde sakte har blitt undergravd. Det går an å lese romanen som en kommentar til samfunnsutviklingen. Vi lever i et pludre- og kosepratete samfunn, der de store spørsmålene sjelden får plass, og der de som faktisk prøver å ta dem på alvor, lett blir møtt med latter eller irritasjon. Elias Rukla blir en tragisk representant for en type mennesker som ikke lenger passer inn i sin egen samtid.

Allerede hos Ibsen ser vi paralleller. Hos Strindberg også. Solstad plasserer seg her helt naturlig inn i denne tradisjonen. «Genanse og verdighet» handler om tap av autoritet, men også om tap av språk, mening og rom.

Kai Remlov leser denne teksten glimrende. Man hører raseriet i stemmen hans. Men også fortvilelsen, resignasjonen, bitterheten. Han gir Rukla en tyngde som gjør at man ikke bare ser ham som en latterlig figur, men som et menneske i oppløsning. Et menneske man både blir irritert på og får vondt av.

Det er tre år siden jeg sist leste denne boka, og nå, ved gjenlesning, opplever jeg at den er enda sterkere enn jeg husket. Kanskje fordi jeg nå leser den med enda mer erfaring, enda mer liv bak meg. Kanskje fordi temaene Solstad tar opp, bare har blitt mer aktuelle.

For dette er en roman som ikke bare handler om Elias Rukla og hans klasserom. Den handler også om oss. Om hva som skjer når verdighet ikke lenger har noen plass. Når genansen forsvinner. Når det ikke lenger finnes noen ramme rundt det alvorlige.

Og nettopp derfor er dette en av Solstads sterkeste romaner.

Terningkast seks!

Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.

Dag Solstad: "T. Singer"

Hvem er vi når ingen egentlig ser oss?

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene når han reiser til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han drar ikke dit for å bli noe, men tvert imot for å forsvinne litt. For å bli mest mulig usynlig. Han ønsker seg et liv i fred, med orden i tingene, så lite friksjon som mulig. Samtidig bærer han på en gjennomgripende skyldfølelse og skam for de mest underlige og banale ting. En indre uro som aldri slipper helt taket.

Singer lar ingen komme ordentlig inn på seg. Kanskje lar han ikke engang seg selv komme ordentlig inn på seg.

Det nye livet på Notodden er preget av det stille. En liten leilighet. En jobb på biblioteket. Små rutiner som gjentas dag etter dag. Det skjer egentlig ikke så mye, ytre sett. Men under dette tilsynelatende rolige livet foregår det hele tiden noe. En svak, men konstant spenning i ham. Mellom ønsket om å være helt for seg selv og et nesten ufrivillig savn etter noe mer.

I et kort øyeblikk opplever han noe som kan ligne et mer levende liv, da han får en venn. Et vennskap som både åpner og truer ham på samme tid. For Singer er ikke bygget for nærheten. Han er for redd. For mistenksom. For gjennomtrukket av forestillingen om at noe alltid vil gå galt. Og det gjør det også. Ikke fordi verden nødvendigvis er så ond, men fordi han selv ikke makter å ta imot det som tilbys ham.

Underveis forelsker han seg også, men uten at noe egentlig får slå ut i full blomst. Det er som om han hele tiden trekker seg tilbake akkurat idet noe kunne ha begynt. Som om han ikke unner seg selv mer enn små glimt av liv før han igjen lukker døren.

Det interessante er at ensomheten hans ikke fremstilles som et stort drama. Den plager ham ikke på den måten man kanskje skulle tro. Den er bare der. Som en tilstand. Nesten som en selvvalgt skjebne. Og Solstad romantiserer den ikke, men han gjør heller ikke narr av den. Han lar Singer få være akkurat så utilgjengelig, liten, utilpass og tankefull som han er.

For meg rommer denne romanen et av Solstads viktigste, og mest urovekkende spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Når ingen speiler oss? Når ingen bekrefter eller motsier oss? Er vi fullverdige mennesker hvis ingen får innblikk i hvem vi er? Finnes det et helt jeg som kan leve alene, bare i forhold til seg selv? Eller er vi først virkelig til når vi opptrer i relasjon til andre?

Singer utfordrer hele forestillingen om selvstendighet og uavhengighet. Han vil klare seg alene, men i det ligger det også en form for resignasjon. Kanskje til og med en slags selvutslettelse.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka. Ikke fordi den byr på dramatikk, men fordi den tvinger leseren til å være sammen med et menneske som ikke byr på seg selv, som ikke vil underholde, som ikke vil forklares bort. Og det gjør den til en ubehagelig, men også tankevekkende og viktig roman.

Kai Remlov leser teksten med den karakteristiske, litt nøkterne og gravalvorlige stemmen som passer perfekt til Solstads univers. Hans stemme gir Singer den rette blandingen av distanse og sårhet. Jeg kan vanskelig forestille meg denne romanen opplest av andre.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.

Dag Solstad: "Professor Andersens natt"

Professor Andersen og unnlatelsen

I denne romanen møter vi enda en av Dag Solstads karakteristiske ensomme menn, denne gangen litteraturprofessor Andersen. Han lever et stille og tilbaketrukket liv, alene i leiligheten sin, med faste vaner og god orden rundt seg. Dagene går, uten de store følelsesmessige svingningene eller dramatiske hendelsene. Helt til en natt i romjulen, da han fra kjøkkenvinduet ser noe han oppfatter som et mord i naboleiligheten vis à vis.

Han ringer ikke til politiet. Og det er nettopp dette det hele kretser rundt.

I dagene som følger, begynner han å tenke. Først ganske nøkternt, nesten som et teoretisk problem. Men etter hvert mer plagsomt. Hvorfor ringte han ikke? Hva var det som stoppet ham? Var det feighet, eller bare en grunnleggende motvilje mot å blande seg inn i andres liv? For jo lenger tiden går, desto vanskeligere føles det å gjøre noe. Det han ikke gjorde i øyeblikket, kan liksom ikke tas igjen senere uten at det blir kunstig og nesten pinlig.

Så treffer han mannen han tror er morderen. En helt vanlig mann. Helt normal. Ingen tegn til nervøsitet, ingen tegn til skyld, ingen sprekker i fasaden. Og det er kanskje det mest urovekkende. At alt virker så normalt. Så hverdagslig. Både han, og jeg som leser, begynner etter hvert å tvile på om det faktisk var et mord i det hele tatt.

Det ytre handlingsforløpet er veldig beskjedent i denne romanen. Det skjer ikke mye. Men det som skjer inne i professorens hode, er desto mer. Tankene hans går i sirkler. Han reflekterer over kunst, litteratur, tro, Gud og moral, men også over helt hverdagslige ting. Og Solstad er god til å få fram dette indre livet uten at det føles påtatt. Det er en langsom bok, men aldri kjedelig, synes jeg.

Julen er en viktig ramme rundt det hele. Mens mange forbinder denne tiden med fellesskap og varme, blir den hos professor Andersen noe stille, nesten klaustrofobisk. Det er i denne stillheten at tankene får spillerom. Kanskje litt for mye spillerom.

For meg er dette også en bok om unnlatelse. Om alt vi ikke gjør. Om øyeblikkene vi lar passere, og hvordan de kan vokse seg store i ettertid. Professor Andersen gjør ingenting direkte galt, men han gjør heller ikke det han kanskje burde ha gjort. Og det er i dette spennet mellom plikt og passivitet at romanen får sin nerve.

Jeg opplever også at Solstad her skriver mye om hvordan vi tenker oss bort fra handling. Andersen er litteraturprofessor. Han er vant til å tolke, analysere og nyansere. Men når han prøver å bruke de samme redskapene på virkeligheten, blir det bare mer uklart. Virkeligheten lar seg ikke lese som en roman. Og han blir stående fast i sin egen refleksjon.

Professor Andersen blir dermed en ganske gjenkjennelig figur. Ikke bare som en ensom akademiker i Oslo på 1990-tallet, men som et moderne menneske som trekker seg tilbake i tankene sine for å slippe å handle. For å slippe å ta stilling. For å slippe å trå over en grense.

Jeg likte boka godt, nettopp fordi den er så stillferdig, men samtidig så ubehagelig presis. Likevel må jeg få si at jeg savnet Kai Remlov som oppleser. Lasse Kolsrud gjør absolutt en god jobb, men Remlovs stemme har for meg blitt en del av Solstad-universet. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1996
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lasse Kolsrud
Produsert av: NRK
Spilletid: 4 t 32 min.

Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Om AKP-ml-bevegelsen på 1970-tallet

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år gammel og bærer med seg en borgerlig oppvekst han tar sterk avstand fra, både sosialt, kulturelt og moralsk. Han definerer seg som kulturradikaler, men til forskjell fra mange av sine samtidige, kjenner han ikke egentlig at han hører til noe sted. Han tilhører ikke lenger sin egen klasse, men har heller ingen reell tilknytning til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider, og dette fremstår ikke som en detalj, men som et grunnleggende problem ved hele hans ideologiske prosjekt.

Asnes’ liv er preget av distanse. Til familien, til vennene, til kjærligheten og til seg selv. Han betrakter verden mer enn han deltar i den. Han er en tilskuer til sitt eget liv, samtidig som han desperat forsøker å finne et holdepunkt, et system, noe som kan gi tilværelsen retning og mening. Arbeidet hans som lærer, forholdene til kvinner, omgangskretsen han beveger seg i, alt beskrives med en slags kjølig nøyaktighet som gjør både ham selv og miljøet rundt ham fremmed.

Etter hvert søker han seg mot AKP-ml-bevegelsen. Ikke fordi han brenner for marxismen, men fordi han forakter det han oppfatter som den småborgerlige, konsumerende, liberale middelklassen. AKP blir for ham mindre et politisk prosjekt enn et negativt valg. En motstandshandling. Et sted å markere avstand fra «alle de andre». Samtidig blir han aldri en ekte deltaker. Han forblir observatøren, også her. Den halvt tilstedeværende, halvt ironiske figuren som analyserer bevegelsen uten å evne å gå helt inn i den.

Boka handler dermed ikke bare om politikk, men om tilhørighet, fremmedgjøring og selvbedrag. Den kan tydelig leses som en roman om en generasjon som vokste opp i etterkrigstidens velferdssamfunn, men som opplevde dette samfunnet som tomt, flatt og åndelig karrig. Solstad skildrer en form for eksistensiell hjemløshet, som ikke primært er økonomisk eller geografisk, men intellektuell og moralsk.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere prosjekt er å avmystifisere hele den revolusjonære venstresidens selvforståelse. Han kler av bevegelsen uten å demonisere den. Han viser hvordan den på mange måter er et sosialt fellesskap bygget på avstand og fiendebilder, mer enn på genuin solidaritet med arbeiderklassen. Og han viser hvor vanskelig det faktisk var å gjøre opprør i et samfunn som i utgangspunktet var liberalt, rikt og forholdsvis åpent. Resultatet ble ikke en reell revolusjon, men et intellektuelt opprør som i stor grad utspilte seg innenfor trygge rammer.

Samtidig gir romanen et slående tidsbilde av Norge rundt 1970. Ikke gjennom store historiske hendelser, men gjennom stemninger, holdninger, samtaler og små situasjoner. Den er forankret i sin tid, men føles likevel ikke foreldet. For det Arild Asnes egentlig strever med er noe tidløst: behovet for å høre til, samtidig som man forakter fellesskapets premisser.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil. Og særlig interessant er det å høre ham lese den selv. Stemmen hans er tørr, nesten monoton, uten store emosjonelle bevegelser, men nettopp det kler teksten. Likevel opplevde jeg at han til tider låser teksten litt i sin egen tolkning. Jeg tror faktisk en annen oppleser kunne gitt romanen enda flere nyanser, flere åpninger, mer rom for leserens egne vurderinger. Derfor stanser jeg på terningkast fem, selv om romanen som tekst ligger svært nær toppscore.

«Arild Asnes, 1970» er i bunn og grunn en roman om intellektuell selvbevissthet og selvbedrag. Arild Asnes fremstår som et menneske som forakter det han selv er formet av, men samtidig ikke evner å bli noe annet. Han vil være radikal, men forblir privilegert. Han vil være del av et kollektiv, men holder alltid en analytisk distanse. I dette ligger det både en personlig tragedie og en samfunnskritikk.

Solstads styrke ligger i at han ikke feller dom. Han lar karakteren avsløre seg selv gjennom sine tanker, sine resonnementer, sine inkonsekvenser. Og kanskje er det nettopp her romanens varige kraft ligger. Den handler ikke egentlig om AKP, eller om 1970-tallet. Den handler om mennesker som søker ideologi for å fylle et tomrom, men oppdager at ideologien ikke kan erstatte et manglende forhold til seg selv. Arild Asnes blir dermed ikke bare en figur fra en svunnen tid, men et bilde på en type menneske vi fortsatt møter, i nye bevegelser, nye kamper og nye selvforklaringer.

Utgitt første gang: 1970
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Dag Solstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t. 1 min.