Jonas Hassen Khemiri: "Alt jeg ikke husker"

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt. 

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med".  Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt. 

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig? 

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting. 

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ... 

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?  

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen. 

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt. 

(Og for å si det sånn: skuffelsen består i at boka ikke får terningkast seks hos meg - dersom jeg altså hadde gitt terningkast - men "bare" en femmer ...)

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Allt jag inte minns
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Andrea E. Østby
Antall sider: 323
ISBN: 978-82-05-48821-2
Boka har jeg kjøpt selv

Jonas Hassen Khemiri (bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 15. januar 2016 - Sensasjonelt god roman! - Romanen krever en oppvakt leser. Det er en fysisk fortelling, dette er ikke en bok du tar med deg på sydenferie. Du må som leser hele tiden være på, fremoverlent. Khemiri veksler mellom fortid og nåtid, mellom flere plan, mellom ulike fortellere i korte avsnitt. Fortellerstilen er noe kompleks, men den er så konsekvent at man raskt venner seg til den.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. januar 2016 - Suverent om å snakke forbi hverandre - Hva blir igjen av et liv? Jonas Hassen Khemiris fjerde roman «Alt jeg ikke husker» nærmer seg Samuel som dør 26 år gammel via andres spredte minner. Venner, eks-kjæreste, en glemsk mormor og en motvillig mor på e-post forteller ulikt om ham til en svensk forfatter som er halvt tunisisk og ligner Khemiri selv. «Hvis jeg skal gi deg et råd, så er det å holde det enkelt. Bare fortelle hva som skjedde – rett opp og ned», sier en nabo til denne nedtonede forfatteren.
- NRK v/Marta Norheim - 20. januar 2016 - Khemiri - ein unik svenske - Forfattaren let intervjua med dei ulike stå opp mot kvarandre og utan kommentarar. Temmeleg forvirrande heilt i starten, men ganske raskt har ein oversikten over dei ulike stemmene.
Det blir eit portrett eg seint vil gløyme. Men ikkje eit portrett slik Rembrandt laga dei, her er det meir Picasso-varianten. Delane heng ikkje heilt saman: Alle har ulike syn på kven han var, og ikkje minst: alle har sitt å forsvare.
Dersom Samuel verkeleg tok livet av seg, blir det før eller sidan spørsmål om skuld: Kven førte han i døden, kven burde sett at han trong hjelp? Kven sit inne med den sanne versjonen av Samuel?
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 20. januar 2016 - Intervju - Vi blir kjent med mange personer som har en relasjon til Samuel. Jeg forsøker å beskrive samtidens Stockholm ut fra flere nålevende personer. ... 
Khemiri bodde i Berlin i flere år. En ting overrasket ham da han flyttet hjem til Stockholm igjen. - Det slo meg at byen er så segregert. Det er så utrolige skarpe grenser mellom mennesker. Folk fra forskjellige områder treffes knapt.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 20. januar 2016 - Med første øyekast er det ikke noen politisk roman, dette. Men så er den det likevel. Den moderne multikulturelle byen danner bakteppe for en refleksjon rundt forskjellen mellom å være et politisk menneske som deltar i demonstrasjoner fordi det er rett, versus mindre korrekte folk som i praksis gjør vel å bra ting, bare uten å kringkaste det. Et annet tema er økonomi, hvor altoppslukende penger er når man ikke har noen.
Som tittelen røper, handler mye om hukommelse. Om å huske, glemme, og om alt det man tror man husker. Eller har glemt. Men «Alt jeg ikke husker» vil huskes. Og anbefales.