"Son of Saul" (Regissør: László Nemes)

Mesterlig om Holocaust - Vinneren av Oscar som beste fremmed-språklige film

"Son of Saul" var en av de Oscar-nominerte i klassen beste fremmedspråklige film. (Den vant.) Ryktene om filmens mesterlighet hadde allerede versert en god stund. Dersom det var en film jeg virkelig hadde bestemt meg for å se, så var det nettopp denne! Filmen hadde Norgespremiere 19. februar. 

Den ungarske filmregissøren László Nemes (f. 1977) debuterte med "Son of Saul" i 2015, og han vant bl.a. Cannes Film Festivals Grand Prix og Golden Globe for beste fremmedspråklige film (som første ungarske film noen gang). 

Handlingen i "Son of Saul" finner sted i Auschwitz i oktober 1944. Saul er medlem av Sonderkommandoen i Auschwitz. Han er jøde og i jobben forventes det at han skal være med på å vaske "dusjene" etter ofrene som er gasset ihjel, og brenne dem i kremasjonsovnene etterpå. Tyskerne gjennomfører selve gassingen. Sonderkommando-arbeiderne fikk litt bedre vilkår enn andre fanger for å klare det fysisk anstrengende arbeidet med å lempe lik. Ved jevne mellomrom ble alle arbeiderne drept, og på denne måten forhindret tyskerne at det skulle være igjen vitner etter alle myrderiene.

Kameraføringen er hele tiden tett på Saul, og dette gjør at det meste av det som skjer rundt ham forblir litt diffust. Vi blir vitne til at enda et lass med fanger føres til garderobene og må kle av seg - før de gasses ihjel. Tyskerne roper at de må henge klærne sine på de tilmålte plassene, og de blir bedt om å skynde seg for at suppen de skal få etter på, ikke skal bli kald. Alt for å roe ned fangene, slik at panikken ikke skal ramme dem ... Fangene får selvsagt ikke suppe. Mens Sonderkommando-arbeiderne står og venter på at de skal rydde etter drapene, hører vi desperate skrik og vill banking på dørene - inntil det blir stille. Så er det deres tur til å lempe lik, og skrubbe gulv og vegger for blod og avføring, slik at den neste gruppen som skal gasses, ikke skal forstå hva de går til.

Saul gjør seg klar til å lempe lik ... 

Hvordan beholder man det menneskelige ved seg selv i en slik situasjon? Saul finner en gutt blant de døde. Han lever, men det er så vidt. Tyskerne tilkalles, og mens Saul står i bakgrunnen, kveler de gutten. Siden han overlevde, finner de ham interessant og sender ham til obduksjon. Saul følger med, og han kommer opp til legen - også han en fange - og ber om å få lov til å gi gutten en skikkelig jødisk begravelse. Han lyver og sier at dette er sønnen hans.

Ikke akkurat mye verdighet som preger den tyske SS-offiseren ...

Så følger vi Saul sammen med de andre Sonderkommando-arbeiderne, der det er om å gjøre å stikke unna gull fra de døde, fordi det er helt nødvendig å kunne bestikke noen før eller siden. Den som kan trekke frem et gullkjede fra skoen sin, berger gjerne livet sitt i gitte situasjoner. Dessuten skal vaktene ha sitt. Systemet er bygget opp slik at det skal bli noe til alle, og selve navet i Auschwitz er Kanada, der alle etterlatenskapene etter fangene sorteres og tas vare på. Der jobber det kun kvinner, og de er beinharde på forretninger og byttehandler. 

Tyskerne fremstilles lite flatterende, og annet er ikke å vente når temaet er Holocaust. "Herrefolket" fremstår nærmest som "untermensch" i de fleste situasjonene i filmen, mens fangene opptrer med verdighet. 

Vil Saul klare å få gitt gutten en skikkelig jødisk begravelse?

Saul får tak i liket til den unge gutten, og er fast bestemt på at han skal begraves på jødisk vis. Så begynner jakten på en rabbi ...

Dette er en av de sterkeste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Årsaken til dette er blant annet kameraføringen, og det at vi kommer så tett på Saul. Dessuten er det noe med at mange av de sterkeste scenene forutsetter at vi bruker fantasien og ser for oss hva som skjer. Dermed "setter" bildene seg i hodet på en helt annen måte enn om vi hadde fått dette visuelt via lerretet. Alt handler om å overleve - nærmest fra den ene timen til den andre - og vi sitter bokstavelig fast i nakken hans, og puster i takt med ham. Dramaet er så intenst at jeg kjente at det borret seg inn under huden på meg. Géza Röhrig er i utgangspunktet ingen erfaren skuespillere, og egentlig er han poet. Fordi regissøren var fast bestemt på at karakterene i filmen skulle snakke sine karakterers eget språk, ble han valgt. Géza Röhrig  kommer fra det med bragd, og det er han og kameraføringen som i realiteten bærer filmen. Dette er rett og slett et meget originalt trekk fra regissøren, og medvirkende til at filmen har vunnet en rekke priser! Ikke én eneste gang hører vi en strofe av musikk, og er dermed helt henvist til den stemningen filmscenene i seg selv skaper. Den er tett, klaustrofobisk og hele tiden på bristepunktet av hva man kan tåle ... 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! Den er mesterlig på alle tenkelige vis!

På grunn av sterke scener har filmen fått 15-årsgrense. 

Innspilt: 2015
Norsk tittel: Sauls sønn
Nasjonalitet: Ungarn
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Géza Röhrig (Saul), Levente Molnár (Abraham), Urs Rechn (Oberkapo Biedermann), Sándor Zsótér (Doctor Miklos Nyiszli), Todd Charmont (false Rabbi Braun) m.fl.
Spilletid: 107 min.