Otto Dov Kulka: "Landskaper fra dødens metropol - refleksjoner over minner og forestillinger"

En unik forteller-stemme om Holocaust

Om forfatteren

Otto Dov Kulka (f. 1933 i Tsjekkoslovakia) er i dag professor emeritus ved det Hebraiske Universitetet i Jerusalem. Da han var 10 år gammel ble han internert i en spesiell familieleir for jødiske barn i Auschwitz etter først å ha vært i Theresienstadt, og han var en av de få som overlevde dette. Etter krigen ble nazismen og Holocaust hans fagfelt, og han ble dessuten etter hvert den fremste eksperten på nettopp familieleiren i Auschwitz. Likevel holdt han sine egne erfaringer på "faglig distanse", inntil han i 2013 utga "Landskaper fra dødens metropol". At dette har kostet ham mye, bærer tekstene i boka vitne om. For dette er erfaringer han har tidd om og aldri snakket om. Selv ikke kona hans visste om det. 

Om familieleiren i Auschwitz

Man må faktisk til bokas appendiks fra side 141 og utover for å finne ut eksakt hva familieleiren i Auschwitz var for noe. 

De fleste av oss har hørt et utall historier om hvordan fanger generelt og jøder spesielt ble sortert ut etter hvem som skulle gasses ihjel med det samme og hvem som ble ansett arbeidsføre ved ankomst til Auschwitz. Deretter ble de overlevende fratatt alt de eide, barbert på hodet og kledd i fangedrakter. For så å gå den sikre død i møte før eller siden - enten av overanstrengelse eller av sult eller aller helst av begge deler ... 

I familieleiren i Auschwitz var det annerledes. Denne leiren ble opprettet i 1943, og hit kom 10 åringen Otto Dov Kulka. I denne leiren fikk fangene beholde både håret, egne klær og de få eiendelene de hadde, og de ble ikke skilt fra andre familiemedlemmer. Barna fikk undervisning og kulturen sto i høysetet. 

5000 fanger kom dit fra Theresienstadt i første omgang. Disse fangene fikk leve i nøyaktig seks måneder. Deretter ble de tatt av dage, og et nytt lass med 5000 fanger ankom. Senere har det blitt spekulert i hvorfor nazistene opprettholdt denne leiren, og forklaringen er antatt å være at det var viktig å kunne vise Røde Kors at fangene ble behandlet på en human måte. Nå viste det seg imidlertid at Røde Kors var mer enn fornøyd etter å ha tatt Theresienstadt i nærmere øyesyn, og de fant det derfor ikke nødvendig å dra til Auschwitz for å sjekke forholdene der. Familieleiren i Auschwitz ble oppløst i 1944, og de fleste fangene ble deretter drept. 

Om boka

Det er svært spesielt å lese "Landskaper fra dødens metropol", og jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende noe gang. Noe av det jeg faktisk ble glad for å høre er at forfatteren medgir at det ikke er mye han egentlig husker. Ikke fordi jeg ikke ønsker å høre detaljene, men fordi jeg noen ganger finner det litt bemerkelsesverdig at det fremkommer så mange detaljer i bøker skrevet både to og tre mannsaldre etter at det hele skjedde. Minnene til Kulka ligger 70 år tilbake i tid, og handler om en kort periode i hans liv. Og fordi han levde i familieleiren, var nok antall opprivende scener atskillig færre enn hva som ble andre barn til del i den ordinære leiren, som bare lå noen steinkast unna. Likevel skjedde det grufullheter også her. 

Minnene forfatteren presenterer er fragmentariske. Noe handler om drømmer og også fortrengte minner som har dukket opp til overflaten igjen etter besøk i leiren i godt voksen alder. Andre er hentet fra dagboknotater, samt lydbåndopptak (som forfatteren har snakket inn selv) i tiden mellom 1991 og 2001. Leiren som han nesten konsekvent omtaler som "dødens metropol", og landskaper som har gitt ham deja vu-opplevelser, også på steder hvor han rent faktisk ikke hadde vært tidligere (som i Israel). Kanskje handlet det "bare" om et piggtrådgjerde som lignet noe han hadde sett før. 

I første rekke beskriver han sin tilbakekomst i 1978, da han var på en internasjonal vitenskapelig konferanse i Polen, og valgte å besøke Auschwitz - lenge før det var kommet "på moten" å dra dit slik som i dag. På veien utover dit dukker minner om dødsmarsjen opp, med alle likene som etter hvert lå strødd langs veien. Alle dem som ikke orket mer, og som fikk seg et skudd i nakken for at man skulle være sikre på at de faktisk var døde ... (Interesserte kan lese om Otto Dov Kulkas far Erich Kulka på Wikipedia, hvor dødsmarsjen som de begge så vidt overlevde også er nevnt.)

Auschwitz-Birkenau (Foto fra eget bildearkiv)

"For min del endte denne reisen (dødsmarsjen - min kommentar) som noe som egentlig aldri ble til frihet. Jeg ble værende i den metropolen, en fange i den metropolen, en fange av den uforanderlige loven som ikke etterlater noen plass for redning, for å bryte ut av den uhyggelige "rettferdigheten" som tilsier at Auschwitz er og blir Auschwitz. Slik forble den uforanderlige loven i mitt indre, og slik forble jeg fanget av den, og det var da også det jeg oppdaget da jeg kom tilbake hit mange tiår senere. Ved den gjenkomsten, ved fullbyrdelsen av den aller siste handlingen som jeg ikke hadde hatt det "privilegium" å oppleve - ved å vende tilbake til ruinene som ennå fantes, i alle fall ruinene av gasskammeret og krematoriet - viste det seg at den uforanderlige loven fremdeles gikk sin gang, at den kleistianske eller for den saks skyld den kulkaske "kroner på verket ble gjenreist" - og det skulle sette sluttstreken for den odyseen som hadde holdt meg bundet og lenket til dette stedet." (side 63)

En av episodene Kulka beskriver i boka er der hvor en fange blir mishandlet mens alle fangene ble tvunget til å se på. Han trekker paralleller til Kafkas "I straffekolonien", mens jeg tenkte mer på "Prosessen". For det er noe med at dersom noen blir utsatt for den største urett uten grunn, så er dette så smertelig at man uvegerlig søker en forklaring som kan gi hele hendelsen en slags mening. En forestilling om skyld og rettferdighet gjør at man i det hele tatt klarer å forholde seg til hendelsen. 

Auschwitz-Birkenau (Foto fra eget bildearkiv)

"Ja, det var den samme følelsen av "rettferdighet", nøyaktiget og absurditet som karakteriserte den dramatiske oppvisningen i Kafkas fortelling. Det er noe som betraktes som en oppvisning i esoterisk rettferdighet, en fullbyrdelse av dommen takket være straffemaskineriet i et system som har sin egen autonome berettigelse. Det er som om alt dette er innlemmet i et slags system som kan eksistere uten enhver forbindelse med det selsomme selskapet som den reisende oppsøker i denne fortellingen, og som kan overføres til det landskapet i leiren, den tåkete morgenen i selve Auschwitz. Og fra selve Auschwitz kan det tenkes å gjennomsyre enhver situasjon, som om det er et autonomt system, fullstendig løsrevet fra enhver følelse av medlidenhet, avsky, grusomhet - selv skillet mellom offer og gjerningsmann synes å forsvinne helt og holdent. Det var slik jeg husket denne scenen, dette bildet av brutaliteten som seremoni, som en del av systemet, ikke av den store død og heller ikke av den lille døds lek, men av det hverdagslige." (side 68-69)

Min oppfatning av boka

"Landskaper fra dødens metropol" er noe så sjelden som vakker og poetisk, selv om det Kulka beskriver er noe av det verste som har skjedd i menneskehetens nyere historie. Et helt folk skulle utryddes, og det med en plan så grusom og blottet for enhver menneskelighet at det er vanskelig å forestille seg uten å ha kjent det på kroppen selv. Mens det sto på, skulle verden lures og i den forbindelse ble alle tenkelige midler tatt i bruk - som opprettelsen av en familieleir side om side med resten av Auschwitz, gasskamrene og forbrenningsovnene. 

Noe av det mest bemerkelsesverdige med Kulkas historie er for øvrig hans beskrivelse av fremmedgjorthet i forhold til kjente bøker og filmer om Holocaust. Han har aldri klart å forholde seg til dette, og lenge følte han at det hvilte en mangel ved ham. 

Boka er for øvrig illustrert med barnetegninger (Terezins samlinger av barnetegninger), som i flere år har vært utstilt på Det jødiske museum i Praha, et sted jeg selv har vært ved flere anledninger. 

Jødisk museum i Praha (foto fra eget bildearkiv)

Bokas språklige og litterære kvaliteter er i rett og slett i mesterkassen, noe jeg håper at sitatene ovenfor til fulle viser. Mange av beskrivelsene apellerer til leserens forestillingsevner, fordi mye ikke sies rett ut, men uttrykkes med metaforer som likevel ikke er til å misforstå. Som når forfatteren snakker om "dødens metropol" om utryddelsesleiren fremfor noen, nemlig Auschwitz-Birkenau. Gjennom hans stadige strøm av ord og nærmest "tåkelagte" beskrivelser av sine svunne minner, må man jobbe med teksten mens man leser. Akkurat dette liker jeg godt - i tillegg til følelsen av at ikke ett eneste ord er overflødig, men nøye gjennomtenkt og derfor nødvendig for helheten. Jeg kommer faktisk ikke på noen jeg kan sammenligne Kulka med, så min konklusjon må nødvendigvis bli at hans fortellerstemme er helt unik og totalt ulik alle andre. Og fordi dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger og stadig få mer ut av, samtidig som man kan nyte de elegante formuleringene underveis, får den et klassikerpreg for meg. 

Og godt er det at det fremdeles ikke er for sent å debutere som memoarforfatter i en alder av 80 - særlig ikke når man har viktige ting på hjertet!

Utgitt på engelsk: 2013 
Engelsk tittel: Landscapes of the Metropolis of Death 
Utgitt på norsk: 2014 
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 163
Boka har jeg kjøpt selv. 

Otto Dov Kulka (Coopyright: Atta Awisa)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 31.01.2014 - Vokste opp sammen med døden
- VG v/Guri Hjeltnes - 06.02.2014 - En sjeldent vakker erindringsbok
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 14.02.2014 - Et barn i dødens landskap
- Klassekampen v/Olaf Haagensen - Barndomslandskap
- Aftenposten v/Hanne Brønmo - 01.02.2014 - Fikk sin kulturelle og åndelige oppdragelse i Auschwitz