Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare må få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse.
Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...
"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)
Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.
"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)
Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.
"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)
 |
| Goyas "Den nakne Maja" |
Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk.
Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann.
I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema.
Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ...
"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt?
Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig!
Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!
Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215
Boka har jeg kjøpt selv.
 |
| Ferdinand von Schirach |
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 27.01.2014 - Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i "Fifty shades"-litteraturen - Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.
- VG v/Ingvar Ambjørnsen - 27.02.2014 - Suset fra fortiden
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 16,01.2014 - Skarpt rettsdrama
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 06.02.2014 - Kunsten, sannheten og blodet
- Bokofilia - 28.11.2013
- Jeg leser - 28.01.2014
- Artemisas Verden - 07.04.2014
Har også lest de tre første og gleder meg til å lese denne etter å ha lest innlegget ditt.
SvarSlett;-) Ja, vi er blitt noe Ferdinand von Schirach-fans etter hvert! Det begynner jo faktisk å bli en årviss happening at Gyldendal kommer ut med en ny Schirach-bok i begynnelsen av året. Si fra når du har lest og skrevet om boka - i tilfelle jeg ikke skulle få det med meg! Gleder meg til å høre hva du synes!
SlettJeg var spent på hva du ville synes om FvS siste bok, og jeg er glad den falt i smak :) Det begynner å bli en del av oss som har fått sansen for denne tyskeren. Det er ikke rart, så flott som han skriver. "Tabu" innfridde ikke helt mine forventninger (som var skyhøye), men den første delen, kunstnerromanen, synes jeg var nydelig og sterkt skrevet. Parallellene mellom hovedpersonen og forfatteren er mange - familieforhold, oppvekst, skolegang - og jeg stilte meg ofte spørsmålet underveis i lesningen om hvor selvbiografisk denne romanen er. Men typisk for Ferdinand von Schirach så er grensen mellom virkelighet og fiksjon svært vanskelig å få øye på!
SvarSlettJeg er helt enig med deg i at kunstnerportrettdelen var bokas sterkeste del! Jeg ble utrolig fascinert av de psykologiske aspektene ved hovedpersonens oppvekst.
SlettDu nevner dette at grensen mellom virkelighet og fiksjon er vanskelig å få øye på. Akkurat dette tror jeg er selve magien i historiene hans. I "Tabu" fant jeg slutten - den siste setningen - besnærende - mens jeg tror det var Cathrine Krøker som uttalte at hun syntes dette ble banalt. Kanskje det - men jeg likte det likevel.
Jeg hadde på forhånd hørt at denne boka ikke var så god som de foregående, så for min del ble jeg heller positivt overrasket. Schirach skriver så godt, og det er noe med den litt "ribbete" og nakne måten han beskriver det meste - helt likefrem og enkelt.
Det du nevner om at boka kanskje er selvbiografisk - det er nytt for meg. Men så vet jeg faktisk ikke så mye om forfatteren, for å være ærlig. Hvor har du det fra?
Jeg har sett og lest en del forfatterintervjer og -portretter med ham i tyske medier. Som hovedpersonen i boka vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. Forfatteren mistet faren i ung alder, og som Sebastian har han også synestesi (en tilstand som gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver el.) Jeg skriver om parallelene mellom hovedpersonen og forfatteren i min omtale av "Tabu" men en del linker videre til kilder:) (http://bokofilia.blogspot.no/2013/11/tabu-av-ferdinand-von-schirach.html).
SlettJeg fascineres av FvS, dels på grunn skrivestilen, men også måten han bruker erfaringene fra advokatyrket i bøkene sine. Og i motsetning til mange av dagens forfattere våger han å stille spørsmål om de store tingene i livet: Hva er løgn/sannhet, rett/galt, virkelighet/fantasi. Måten han utfordrer vårt moralske kompass på er slående - og modig!
Når det gjelder FvS så kommer man egentlig ikke utenom familiebakgunnen hans, i alle fall ikke om man har en viss interesse for andre verdenskrig. Bestefaren hans var Baldur von Schirach som sonet 20 år i Spandau sammen med bl.a Rudolf Hess. I fjor leste jeg den selvbiografien til Ferdinands onkel - den finnes bare på tysk, dessverre - og det var ytterst fascinerende lesning: http://bokofilia.blogspot.no/2012/11/der-schatten-meines-vaters-min-fars.html
Uff, dette ble et langt svar, men slik er det når man blir entusiastisk! (Håper det er greit jeg linket videre til omtalene mine.)
Takk for et utrolig spennende innlegg, som er med på å berike min blogg - og dette blogginnlegget i særdeleshet! Det er bare å linke i vei!
SlettEkstraordinært spennende er det når du også kommer med opplysninger om forfatteren som bidrar til øke forståelsen for det han skriver! Den boka du nevner - selvbiografien til bestefaren - håper jeg virkelig kommer på norsk! Min skoletysk er så rusten at jeg ikke ville klare å lese en slik bok på originalspråket, dessverre.