Havet, fisken og folket - Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset onsdag 2. oktober 2013

Frank A. Jenssen og Roy Jacobsen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Når Roy Jacobsen dukker opp på Litteraturhuset, er det en happening det er vel verdt å få med seg! Jacobsen er som kjent i disse dager ute med romanen "De usynlige"  (utgitt på Cappelen Damm) - en bok som har seilt opp på bestselgerlistene på rekordtid i høst, og som nå ruver helt øverst på salgslistene. 

I går møttes forfatterkollegaene Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen til en nokså uformell samtale på Litteraturhuset - en samtale noen hundre tilstedeværende var så heldige å få lov til å være vitne til. I løpet av en times tid var de innom mange temaer, som i grunnen hadde én fellesnevner: nemlig fisk! Som Frank A. Jenssen - forfatter av boka "Torsk - fisken som skapte Norge " som utkom på Kagge forlag i fjor - så treffende sa det: "Det er merkelig at torsken nesten aldri nevnes når det snakkes om nasjonsbygging!  Torsken er nemlig vår nest største eksportvare etter oljen, og menneskene som i alle år har tatt den opp fra havet, er så og si fullstendig fraværende i historiebøkene våre." (Se for øvrig intervju med ham på NRKs nettsider - 02.10.2012.)

På kysten av Nord-Norge - særlig i øyriket helt ytterst i havgapet - er det så værhardt at ordene blåser bort før de er ferdig uttalt, påpekte Roy Jacobsen. Kystproletariatet - de usynlige - er ikke akkurat dem det er skrevet flest bøker om opp gjennom historien. Som regel var det embetsstanden som førte historien om fiskerne i pennen, og da mest i form av historier om hvor synd det var i dem. All kompetansen fiskerne innehadde, pågangsmotet og utholdenheten - det er det skrevet lite eller ingenting om. 

Jacobsen fortalte om alle sommerferiene på Dønna etter at han og familien hadde flyttet sørover og bosatt seg på Årvoll i Oslo.  Ferieoppholdene var egentlig sommerarbeidsleir-opphold. Her ble "alle mann" nemlig satt i arbeid, og var med på slåttonn og skjæring av torv hele sommeren gjennom. Foreldrene hans snakket lite om tiden da de selv hadde bodd på Dønna, og moren la fort fra seg nordlandsdialekten etter at de kom sørover. Derfor visste han svært lite om sine røtter, familiens fortid.

En fullsatt sal med interesserte tilhørere (Foto: RMC)

Roy Jacobsen valgte - med kjærligheten som drivkraft - å flytte tilbake til Dønna i 1980, og ble da værende der i seks år. Han gjenoppdaget den vakre naturen, og la merke til alle øyene som tidligere hadde vært bebodd, men som nå var fraflyttet og stort sett rommet forfalne hus og ruiner. Når han søkte i historiske kilder, fant han få spor etter fortiden. De fleste øyboerne flyttet nemlig inn til fastlandet uten særlig dramatikk, gjerne med fraflyttingsstønader fra det offentlige. 

Fiskerne var - og er - den økonomiske ryggraden i Norge, og likevel er det så få historiske spor etter dem. Skyldes det at de bodde der ute, langt ute i havgapet der ingen egentlig kunne se dem? I Nord-Norge, langt fra der " de viktige tingene" skjedde ...? "Hvorfor står det f.eks. ikke en bauta av en fisker eller lignende på Bygdøy Folkemuseum?", spør Frank A. Jenssen. Norge, som jo er bygget på torsk ... 

Frank A. Jenssens bok om torsken

Frank A. Jenssen fortalte om bakgrunnen for sin bok om torsken. Kagge forlag ga ham i oppdrag å skrive om torsken, og da han først takket ja, gikk det ikke lang tid før han skjønte at boka skulle komme til å  handle om byggingen av landet vårt. Han trodde også at han visste alt om torsken, men dette viste seg meget raskt å være grundig feil. Et spørsmål han stilte seg underveis i sin skriveprosess var hvorfor torskens betydning var så fortidd i våre historiske kilder. Og dette all den tid de største verdiene i vår eksportnæring kommer fra Kabelvåg og Svolvær (gjennom Lofot-fisket) ... selve ryggraden i norsk økonomi! Han som i sin tid studerte juss på Dragefjellet i Bergen (der også undertegnede studerte på 1980-tallet), og som over alt møtte vitser om nordlendinger - som om dette var et folk man ikke trengte å ta på alvor? Alle lo av vitser hvor svaret på hva som var 20 meter langt og luktet tørrfisk, var en buss med nordlendinger. Undertegnede trenger ikke å gå lenger tilbake enn 15 år da en nordlending med nordlandsdialekt i blokka der jeg bodde på Bjølsen i Oslo - en meget oppegående kvinne - ble avkrevd for å "snakk(e) norsk så jeg forstår hva r`u sier" av en kvinne som til forveksling lignet Moder´n i Fleksnes, der hun sto og ruvet over henne i oppgangen, med høyt budeiefeste ... Slik var tonen - og den var enda verre på 50- og 60- og 70-tallet. Noe som medførte at det føltes tryggere å legge av seg dialekten for mange nordlendinger ... 

Der hvor Jenssen skriver om fisken, skriver Jacobsen om folket som tok opp og fremdeles tar opp fisken, selv om forholdene selvsagt har endret seg dramatisk bare på noen få ti-år. Vi skal nemlig ikke mer enn to generasjoner tilbake i tid før forholdene var totalt annerledes enn i dag. På dette området har det ganske enkelt funnet sted en revolusjon - noe som kanskje først og fremst kjennetegnes ved den klassereisen Roy Jacobsen så levende beskriver i sin roman " Seierherrene" som utkom i 1991. 

Roy Jacobsen - en mann som forsøker å synliggjøre de usynlige 

(Foto: RMC)

Jacobsen vet hva han skriver om når han beskriver fisket. Han har nemlig selv vært ute i feltet og forsøkt seg i yrket. 

I den forbindelse fortalte Jacobsen om den gangen han søkte jobb som line-mann på en båt. Han trodde at han kunne dette (han hadde jo fisket i ferier og slikt - fortrinnsvis i godt vær på sommeren), men var totalt uforberedt på det som møtte ham. Først og fremst handlet det om værforholdene. Ute på havet var det alltid dårlig vær - noen ganger heldigvis så dårlig at de fikk landligge og ikke kunne dra ut ... Skjønt linefisket var mindre påvirket av vær og vind enn andre former for fiske ... Det måtte omtrent være orkan dersom båtene skulle bli liggende til kai. Linefisket foregikk dessuten slik at mange båter reiste ut sammen, fordi det også handlet om å redde bruket (som fiskeredskapene kalles). 

Det var mørkt hele tiden, og selve prosessen med å sette bruket var i følge Jacobsen helt ubeskrivelig. Alt foregår lynraskt, det nytter ikke å snakke pga. vinden, man er våt absolutt hele tiden, ligger på knærne på dekk, blir sår i hendene, er avhengig av bare å vite hva de andre gjør - og linefisket slutter aldri, er ikke sesongbetont. 

Jacobsen understreker at kompetansen blant fiskerne var og er enorm - et aspekt som sjelden nevnes når det er tale om fiske. Selv la han merke til at det var få linefiskere over 30 år. Årsaken er nok først og fremst at dette er et tøft yrke rent fysisk, noe som fører til at de fleste enten finner seg noe annet å gjøre etter hvert eller skaffer seg sin egen båt, der de kan holde seg inne i styrhuset når været raljerer som verst - mens mannskapet jobber på dekk. 

Roy Jacobsens roman "De usynlige"

Jenssen påpeker at det å være fisker aldri har vært forbundet med status. Dette avspeiler seg også i litteraturen, som stort sett beskriver hvor utsatt fiskerne var, og hvor mye de slet. 

Jacobsen fortalte om en skjellsettende opplevelse fra sin tid som fisker. Han og mannskapet lå i byssa da lyden av knust glass kunne høres. Dette skyldtes av det iset på båten. Hver gang isen brast, hørtes lyden av knust glass. Når dette skjedde var det bare å komme seg på land - så fort som overhode mulig! Dersom båten skulle bli dekket av 1 cm is over det hele, ville den nemlig trille rundt og velte ... Med andre ord livsfarlig!

Noe av det Jacobsen har beskrevet i sin bok er livet på en øy - et liv der hver dag til forveksling er lik den neste. Det skjer ingenting. Man møter de samme folkene, er omgitt av den samme naturen og utsikten ... Likevel skjer det noe innenfor disse rammene, som gjør at livet går videre og er i en slags utvikling. Man bygger en brygge, brygga blir tatt av stormen, man bygger en ny brygge ... og slik går dagene. "De usynlige" handler om et folk som aldri gir seg. De har ikke noe valg, og det handler om å holde livet i gang, hele tiden komme seg videre ... Jacobsen romantiserer på ingen måte livet langs kysten, men forsøker å beskrive livet slik det var. 

Jeg husker ikke om dette bildet er fra Måsvær eller Gåsvær - jeg tok det i alle 

fall på en ribbtur ut i havgapet med Seløy Kystferie sommeren 2010. Husene

på bildet er stort sett falleferdige, med ett og annet hus som et hederlig 

unntak. Det er nemlig populært å ha sommerhus ute i havgapet. (Foto: RMC)

Alle øyene ytterst i havgapet er for lengst fraflyttet. De siste beboerne som kloret seg fast, ble fristet av fraflyttingstilskudd fra myndighetene. 

Fraflyttingen er noe man kan like eller ikke like, men faktum er nok at menneskene som flyttet fikk det bedre. Det som er aller mest oppsiktsvekkende er at det kun er to gerenerasjoner siden dette skjedde. Som tidligere nevnt: Det handler rett og slett om en revolusjon - paradoksalt nok uten at noe av dette er nedfelt i historiebøkene våre. 

Jacobsen tror fullt og fast på at vi blir bedre mennesker av å vite hvor vi kommer fra, og derfor er det viktig at denne tiden blir husket på! At boka nå ligger som nr. 1 på bestselgerlistene, viser at forfatteren har lyktes med å synliggjøre de usynlige!

Bildet er fra Sandsundvær (Foto: RMC)

Lofotfisket er i dag mye større enn den gangen handlingen i "De usynlige" fant sted. Det er riktignok færre som jobber i bransjen, og fisket er blitt mer teknifisert i dag. Dessuten reiser ikke fiskerne ut på feltet med livet som innsats på samme måte som den gangen. Båtene er større, utstyret er bedre og sesongen kortere. Men for hver tekniske nyvinning forsvinner flere og flere ut av bransjen. Slitet blir på den måten (nesten) det samme uansett fremskritt. Fiskerne som jobber på trålebåter i dag kan tjene mellom en halv million og over en million kroner i løpet av få måneder, og det er i grunnen bare kvoten som setter begrensninger for hvor lenge de kan holde på. Inntektsnivået blant dagens fiskere representerer en stor endring i forhold til tidligere, da det å være fisker stort sett innebar et liv i stor nøysomhet, i verste fall fattigdom.

Fiskerne måtte være mentalt sterke for å å takle alt slitet. Hvordan ellers ville det være mulig å takle at man drar ut på havet i stummende mørke (det er i det hele tatt mørkt hele tiden), er så overdøvet av lyden av vær og vind at det er umulig å snakke, er kald og våt, må handle raskt ... ? Mange døde, og da ble de borte, forsvant, kom ikke tilbake ... Som Jacobsen skriver i sin bok: ingen steder var det så mange tomme graver som på kysten, der fisket var en dominerende yrkeskarriere. 

Bildet er fra Sandsundvær. Husene på øya er restaurert
og brukes i dag som sommerhus. (Foto: RMC)

I "De usynlige" bruker Roy Jacobsen alle de litterære virkemidlene han kan - mens han håper dette ikke merkes av leserne. Han skifter mellom presenes og imperfektum, bruker alvor og ironi - alt for å skape ulike perspektiver på det som skjer underveis. Når Jenssen stiller spørsmål ved skriveprosessen hans, sier Jacobsen litt lattermildt at han jo må følge med når det skjer noe i hodet. Det nytter ikke å vente til dagen etter. Han står om nødvendig opp midt på natta for å skrive ned det som kommer. Noen ganger skriver han fra morgen til kveld - andre ganger er han mer enn fornøyd med en halvtime på en dag. "Det å skrive er som livet - noen ganger trist, andre ganger spennende", sier han. All erfaring tilsier imidlertid at han må være på vakt når han er litt for fornøyd med seg selv - så og si blir forført av seg selv. De fleste ideer er dårlige, og det gjelder å forkaste det som forkastes må.

En interessant kveld på Litteraturhuset nærmer seg slutten. 

(Foto: RMC)

Jenssen avsluttet kvelden med å påpeke at vi skal 40-50 år tilbake i tid for å finne noen som skriver om havet og fisken slik Jacobsen gjør det i " De usynlige". Fisket er som sagt nest etter oljen vår viktigste eksportartikkel, og det er dette vi skal leve av i fremtiden når oljen tar slutt. Å få synliggjort fiskerinæringen er viktig - selv om den foregår i Nord-Norge! 

Og med dette var en fantastisk interessant kveld på Litteraturhuset slutt. Og jeg som selv har besteforeldre som var fiskere - henholdsvis på Andenes i Vesterålen og på Seløy på Helgelandskysten - følte at jeg kom enda nærmere mine egne røtter i løpet av denne kvelden. 

Etterpå var det signering av bøker, og jeg sikret meg selvfølgelig en signatur fra Roy Jacobsen i mitt eksemplar av "De usynlige". Samtidig fikk jeg sagt noe om at jeg føler at forfatteren gjennom å skrive "De usynlige" også har synliggjort min egen families fortid på Helgelandskysten - en fortid jeg bare blir mer og mer stolt av etter som jeg blir eldre. Underveis skvatt jeg litt da Roy Jacobsen fortalte at han var tremening av Steinar Bastesen, han med selskinnsvesten på Stortinget for noen år tilbake. Det var nemlig min far også ... 

Og så angret jeg i grunnen ikke rent lite på at jeg ikke sikret meg boka " Torsk" av Frank A. Jenssen ... Men det har jeg gjort noe med, for nå er boka bestilt fra Bokklubben, der den er å få tak i til 169 kroner for tiden!

Boksignering (Foto: RMC)

Med en dedikasjon fra forfatteren (Foto: RMC)