Rachel Cusk: "Kudos"

Fantastisk avslutning på Omriss-trilogien

"Kudos" er siste bok i Rachel Cusks Omriss-trilogi. Og for en avslutning! Det er som jeg leste av en eller annen litteraturkritiker (kan det ha vært Marta Norheim fra NRK?): hva mer kan man egentlig forvente av bøker? Cusk har alt! I alle fall mener jeg det, fordi jeg elsker sjangeren autofiksjon. Summen av alle digresjonene, alle historiene vi får høre, alt gjør denne serien til noe helt for seg selv. (Jeg har tidligere omtalt "Omriss" og "Transitt" på bloggen min.)

I denne siste boka er Faye (av mange antatt å være forfatterens alterego) på vei til en litteraturfestival, hvor hun skal promotere sin siste bok. Allerede på flyet skjer det: hun møter selvsagt en mann - en fremmed - som åpent forteller om livet sitt. Egentlig er han så stup trøtt at han bare vil sove, men han får hele tiden tilsnakk fra flyvertinnene som opplever at hans lange bein kommer i veien for trallen de prøver å få plass til i midtgangen. Han snakker i vei for å holde seg våken, og vår Faye er atter en villig lytter. Og igjen er historien om en hund i sentrum - som et slags bilde på det livet den fremmede har levd. Pilot, som var hele familiens midtpunkt, men som nå er død ... Og han forteller om tausheten i familien som var skapt ved å gjøre den helt alminnelige kommunikasjonen til et minefelt. Da var det enklere å ikke si noe i det hele tatt. Mannen, som har pensjonert seg i en alder av 45 år og hvor målet har vært å bli fri, og som har funnet alt annet enn frihet. I stedet befinner han seg i en tvangstrøye. 

Vel fremme på festivalen treffer Faye flere mennesker, og vi får også et lite innblikk i forlaglivets hemmeligheter. Hvordan man er nødt til å gå på akkord med egne kvalitetskrav og utgi bestselgere for å ha penger til de mer smale, ikke-innbringende forfatterskapene. Her som ellers er det pengene som rår. En ung forlegger reddet et forlag fra konkursens rand til noe som nå tegnet til å bli det mest innbringende året i forlagets lange historie - til alles forundring. Som han sa:

"Enkelte (forfattere) kunne ikke godta at det ble satt spørsmålstegn ved det de anså som en rett til å få hva de enn valgte å skrive, utgitt år etter år - uansett om andre brydde seg om å lese det eller ei."(side 37)

Suksesskriteriet var sudoku ... Det betydde at mindre populære forfatteres bøker kunne utgis, og da stilnet også de kritiske røstene ...

" ... for de fleste mennesker symboliserte selve lesehandlingen intelligens, sikkert fordi de i de formende årene ikke hadde likt eller forstått bøkene de ble tvunget til å lese. Det å lese hadde til og med konnotasjoner til moralsk vederheftighet og overlegenhet, foreldre ble jo bekymret for om det var noe galt med barna deres hvis de ikke leste, og enda hadde de samme foreldrene trolig hatet å måtte lære om litteratur. Ja, som han hadde nevnt, kunne det til og med være deres egne glemte lidelse i møte med litterære tekster som hadde etterlatt seg denne resten av respekt for bøker - hvis vi nå skal tro psykoanalytikerne når de sier at vi ubevisst trekkes mot å gjenoppleve smertefulle erfaringer. Et kulturprodukt som reproduserte den ambivalente tiltrekningskraften, men uten å kreve noe og uten å gjøre vondt, var derfor nødt til å bli en suksess. Eksplosjonen i bokklubber og lesegrupper og nettsteder som flommet over av leseranmeldelser, viste ingen tegn til å dø ut, for flammene fikk stadig næring av et slags omvendt snobberi som hans mest suksessfulle forfattere forsto fullt ut." (side 40-41)

Så møter Faye en journalist eller intervjuer som forteller om en venninne hun alltid hadde vært misunnelig på. Så blir kvinnen skilt og fasaden sprekker. Som hennes nærmeste fikk hun høre om alt som hadde vært galt i ekteskapet, og ikke minst hvordan eksmannen behandlet henne etter at bruddet var et faktum. Sakte med sikkert vokste det frem en glede ved å være vitne til dette havariet av et samliv, fordi det fikk henne selv til å føle seg bedre. Til slutt innrømmer hun at denne venninnen faktisk er hennes søster. Og at hun en periode ikke orket å ha så mye omgang med henne. Men - å frigjøre seg fra familierelasjoner er ikke enkelt, fordi det gir en følelse av å miste seg selv ...

Noen av personskildringene i boka fikk meg til å le. Som kvinnen som hadde sminket øynene sine så omhyggelig og dramatisk at de virket kontinuerlig forskrekket, "som om de tok inn inntrykksfulle og ekstreme ting bare hun kunne se" (side 121). Eller han som med sitt urørlige og pløsete ansikt ser ut som "en av de kjempestore, forvitrede statuene fra den romerske antikken" (side 125). Og hun som alltid hadde fortalt om skilsmissen sin til andre som om det handlet om en krigshistorie, mens det egentlig var en historie om forandring.

I en av samtalene på litteraturfestivalen sier en av deltakerne følgende:

"Livet, sa denne vennen, er nerdenes hevn, og denne sjarmerende forestillingen - at det var de latterliggjorte bokormene som endte opp med makten - måtte nyanseres litt når det gjaldt forfattere, siden spørsmålet om makt som regel forble ubesvart i deres tilfelle. Forfattere fikk bare makt når noen leste boken deres. Dette var kanskje grunnen til at så mange forfattere var besatt av å få laget filmversjoner av bøkene sine, siden det fjernet den arbeidskrevende delen av den transaksjonen." (side 162-163)

"Kudos" er full av betraktninger om litteraturens, forfatternes og forlagenes rolle, sammen med livshistorien til flere. Forlagsbransjens slit, folks forhold til bøkene og litteraturen og lesningens mysterier får rikelig med plass. De fleste kles naken og vi får dermed et solid innblikk bak fasadene til kultureliten. Selvbedraget går igjen i historie etter historie. Faye er skarpt observerende, og hun tar ikke så stor plass som hun gjorde i "Transitt". Aner vi likevel mer kynisme her enn i de foregående bøkene? Dette merkes både i personkarakteristikkene og i de mer spissede kvinne-mann-diskusjonene.

Dette er en bok, som i likhet med de to foregående, fikk meg til å tenke og reflektere over egne valg og livserfaringer.

Jeg anbefaler denne boka varmt for alle som liker bøker man kan bli litt klokere av, og som ikke nødvendigvis må ha et plott og en spenningsstigning i bøkene man leser. 

Utgitt på engelsk: 2018
Originaltittel: Kudos
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-05-52313-5
Jeg har kjøpt boka selv

Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"

 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 

Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ." (side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14) 

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN: 978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rachel Cusk: "Transitt"

Hylende morsom!

Det er ikke mange dagene siden jeg ble kjent med Rachel Cusks litteratur. Det var som å åpne en skattekiste av vidd, klokskap, humor og snertne poenger med høy sitatfaktor. Boka jeg leste var "Omriss", den første i den såkalte Omriss-trilogien. Neivel, så er disse bøkene kanskje ikke en innertier for lesere som ønsker seg en bok med handling og et plott. Dersom du derimot skulle være blant dem som elsker bøker av typen autofiksjon, som denne sjangeren kalles, og som også Karl Ove Knausgård er så kjent for, kan jeg love deg en aller tiders lesestund!

I Erle Marie Sørheims anmeldelse av "Transitt" i Dagbladet den 7. november 2018, kan vi lese følgende om sjangeren autofiksjon:

"Hun (journalist Alex Clark) mente at sjangeren har fått så sterkt gjennomslag fordi disse bøkene speiler virkelighetsopplevelsen vår i moderne tid. Skjønnlitteraturen blandes med selvbiografi, essayistikk, leksale artikler, alt på en gang, slik verden oppleves nå. Den "rene" romanens tid var forbi, mente Clark."

Mens vi i "Omriss" møtte forfatteren Faye på vei til et skrivekurs hun skulle holde i Aten, har hun i "Transitt" flyttet til London sammen med sine sønner etter et samlivsbrudd. Her har hun kjøpt et oppussingsobjekt, og oppussingsmarerittet som følger utgjør på et vis rammen for historien. Men også her treffer hun på mennesker som får slippe til med sine historier, slik at romanen fremstår som et lappeteppe av digresjoner. 

Små dyrehistorier, ofte om hunder, er herlige høydepunkter i boka. Disse hundene har en tendens til å stikke av så snart de får sjansen. Som Gerard som møter kvinnen i sitt liv etter at han som hennes hundepasser har greid å miste hunden hennes. Gerard som hun selv forlot brått og brutalt i sin tid, før hun giftet seg og endte med et havarert ekteskap. 

"Ved å begå feil skapte han tap, og tap var terskelen til frihet: en lei og ubehagelig terskel, men den eneste han noensinne hadde greid å krysse - som oftest, sa han, fordi han ble dyttet over den som følge av de begivenhetene som hadde ført ham dit. Han hadde gått tilbake til Dianes leilighet og ventet der mens rommene ble mørke, fortsatt med lenken i hånden, helt til hun kom hjem. Hun skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd, og enda så merkelig det kunne høres, sa Gerard, var det da forholdet deres begynte. Han hadde ødelagt det hun elsket mest av alt; hun hadde på sin side utsatt ham for en fiasko gjennom forventninger han ikke hadde mulighet til å oppfylle. Uten å mene det, hadde de funnet hverandres såreste punkter: Gjennom denne fryktelige snarveien hadde de nådd fram til det stedet der et forhold vanligvis pleide å ende for dem begge, og så begynte de derfra." (side 25)

Man blir jo bare helt himmelfallen av måten Cusk skriver på, hvordan hun kommer frem til poengene og topper dem på en fullstendig uventet måte - så og si hver eneste gang. Selv måtte jeg flere ganger lese tekstene om igjen, fordi det var så frydefullt! Og jeg hadde lyst til å hente frem en gul markeringstusj for å ta vare på morsomme sitater. I stedet endte jeg opp med en bok full av eselører.

Når Cusk skriver om foreldre-barn-relasjonen, og særlig om det å være forfatter og ta i bruk egne erfaringer fra en barndom som kanskje kunne ha vært bedre, møter hun en likesinnet i forfatteren Julian. Han mener at alle forfattere er oppmerksomhetssøkere. "Faktum er, sa han, at ingen la tilstrekkelig merke til oss da vi var små, og nå lar vi dem betale for det. Alle forfattere som fornekter det barnslige elementet av hevn i det de driver med, var etter hans oppfatning løgnere. Det å skrive var bare en måte å ta rettferdigheten i egne hender på." (side 81-82). Da han fortalte moren sin at han hadde skrevet bok, konstaterte hun at han alltid hadde vært et vanskelig barn ...

""Det hender foreldre har litt problemer med det der," sa han. "De har et barn som er et slags taust vitne til livene deres, og så vokser barnet opp og begynner å bable om hemmelighetene deres i hytt og vær, og det liker de ikke. Til dem vil jeg si: Skaff dere en hund i stedet. Dere hadde et barn, men det dere egentlig trengte, var en hund, en som ville elske dere og adlyde dere, men som aldri kom til å si et ord, for saken med hunder," sa han, "er at uansett hva du gjør mot dem, så vil de aldri, aldri kunne ta til motmæle." (side 82)

Etter at Julian flyttet til London og begynte prosessen med å bli seg selv, var han som et skap fullt av skrot. "Alt ramlet ut så snart han åpnet døren; det tok tid å få orden på seg selv." (side 87)

Man kan jo ikke annet enn å le. Vi er likevel ikke i tvil om at at det er et dypt og ektefølt alvor i tekstene. 

Og så er det utfordringene med naboene, mens snekkeren Tony  bråker som verst når vegger og gulv rives. Det løser han ganske enkelt med å fortelle dem at hun, Faye, er riv ruskende gal og at alt han vil bare er å bli ferdig. Dermed oppstår det en allianse mellom ham og dem, og han får jobbe i fred uten det evinnelige klagende gnålet. Uten tanke for Faye som skal leve med de samme naboene etter at han en eller annen gang er ferdig ... Hylende morsomt beskrevet - igjen! 

Og så har vi Eloise som gjør alt hun kan for å prakke eksmannen, drittsekken, på venninnene sine ... Fordi pengene hans, alle pengene hans, i det minste ville ha gått til en god sak. Dersom eksmannen fikk beholde dem selv, ville det virket så bortkastet, tenker hun. 

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok som fikk lattertårene mine til å trille mang en gang. Jeg elsket humoren, poengene i alle digresjonene, måten forfatteren med klokskap sirkler inn livsvisdommen i historiene, slik at de nærmest blir stående som aforismer. Denne gangen blir vi litt bedre kjent med Faye enn i "Omriss", selv om hun også her først og fremst tar lytterens rolle.

Du kan kan selvsagt lese "Transitt" løsrevet fra "Omriss", i og med at det ikke er et plott eller en sammenhengende historie som binder bøkene i trilogien sammen. Du går imidlertid glipp av mye moro dersom du ikke får med deg alle tre, og da tenker jeg at det kanskje ikke er så viktig hvem av dem du leser først. Jeg er selv i ferd med å avslutte den siste boka i trilogien ("Kudos"), som holder den samme høye kvaliteten som de to foregående. 

Dersom du kjenner at dette er din form for litteratur, har du mye å glede deg til! Jeg anbefaler "Transitt" (og de andre bøkene) sterkt!

Utgitt på engelsk: 2016
Originaltittel: Transit
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50068-6
Boka har jeg kjøpt selv

Joyce Carol Oates: "Svart vann"

Om maktmisbruk på sitt verste

Joyce Carol Oates (f. 1938) er en amerikansk forfatter som har utgitt mer enn 50 romaner, i tillegg til mengder med noveller, poesi og sakprosa. Svært mange av hennes bøker er oversatt til norsk. "Black water" kom ut i 1992, og på norsk med tittelen "Svart vann" i 2019. 

"Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte, fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. 

Kommer jeg til  dø? - sånn?" (side 9)

Frempeket levner liten tvil om hva som er rammen for denne romanen. En ung kvinne er blitt med en middelaldrende, full senator på biltur, og det ender fatalt. Senatoren mister kontrollen over bilen og de havner i vannet - det svarte vannet. Han kommer seg ut, mens hun blir sittende fast. Han kunne med letthet ha reddet henne, men er kun opptatt av å redde sitt eget skinn. Hun dør der nede i vannet, gjennom en langsom kvelning. Etter som bilen synker blir nemlig lommen med luft over henne mindre og mindre, inntil det ikke er noe igjen. 

Det store spørsmålet er: Hva skjedde egentlig? Hvorfor ble den unge kvinnen med den eldre mannen? Og hvorfor reddet han henne ikke? Han var full, og ulykken i seg selv ville ha skandalisert ham. For hva gjorde han i det hele tatt bak rattet i en slik tilstand? Samtidig er det grunn til å spørre seg hvorfor den unge kvinnen ble med. Hva ville hun med denne middelaldrende, gifte mannen, som hevdet at han var i ferd med å bli skilt? 

Hele historien er inspirert av en helt konkret historie. I 1969 kjørte nemlig en beruset senator Ted Kennedy utenfor veien. Han hadde en ung kvinne ved sin side. Hun døde ved drukning. Han kontaktet ikke politiet før det var gått 10 timer, og etterforskningen viste at han kunne ha reddet henne. Likevel fikk saken så og si ingen alvorlige følger for Ted Kennedy. Han har hele tiden nektet for at han kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Og det kunne ingen motbevise siden han ikke ble alkotestet rett etter at ulykken skjedde. Saken fikk for øvrig navnet "Chappaquiddick incident". 

Historien i Oates` roman fortelles i tredjeperson entall, og det er først og fremst den unge kvinnen vi kommer tett på. Vi følger henne forut for hendelsen, og underveis - inntil hun sitter i bilen og opplever at det blir stadig mindre luft å puste i. Hele tiden overbevist om at hennes eldre kavaler har stukket av for å hente hjelp, slik at hun kan komme løs ... Intetanende om at det siste han faktisk tenker på er å redde henne ... At alt han ønsker er å unngå å bli avslørt som fyllekjører ... 

"Hun holdt på å drukne, men hun skulle ikke drukne. Hun var sterk, hun hadde ikke tenkt å gi seg så lett." (side 144)

Hendelsen finner sted i en tid der kvinners rolle i samfunnet i all hovedsak var å fremme interessene til mennene de hadde rundt seg. Svært få hadde selvstendige karrierer. Mens jeg leste funderte jeg på om dagens kvinner ville ha satt seg inn i en bil med en sterkt alkoholpåvirket eldre mann, og kjørt av gårde. Selv om han var både rik og berømt? Jeg håper at svaret er nei.

Joyce Carol Oates gjør et poeng av å få frem hvilken livsbegjærlig kvinne det var som ble ofret for å redde en aldrende senators "gode navn og rykte". Hun som hadde hele livet foran seg, begavet og så selvbevisst som kvinner var tillatt å kunne være på den tiden. Mens han hadde en forkvaklet moral med en hang til å misbruke alkohol ... Som leser blir man sittende å veie det ene livet opp mot det andre, og det er nok nettopp hensikten. Det er slett ikke rettferdig at det han og ikke hun som skal komme levende fra det hele. Hun som er brakt i denne situasjonen av ham på grunn av hans drikking, og hun som sitter igjen i bilvraket uten håp om redning ... Joda, hun håpet selvsagt på redning, men vi lesere vet at den kommer ikke. 

I og med at denne romanen regnes som en av Joyce Carol Oates´ beste, regner jeg med at den skapte furore da den utkom i USA i 1992. Ted Kennedy døde i 2009, og må ha fått med seg dette. Jeg lurer på hva han tenkte ... Skjønte han at denne skampletten i hans liv representerte maktmisbruk på sitt verste?

Bare for å ha nevnt det - Joyce Carol Oates er ikke den eneste som har skrevet om ulykken, riktignok som en fiksjon i "Svart vann". Det er utgitt mengder med bøker og artikler om hendelsen - som dokumentar - i årenes løp. 

Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, selv om den er temmelig lettlest og gjort unna på en ettermiddag. Anbefales!

Utgitt i USA: 1992
Originaltittel: Black water
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Pax
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 149
ISBN: 978-82-530-4171-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Ivan Krastev: "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."

Hva kan vi lære av coronakrisen?

Bulgarske Ivan Krastev (f. 1965) er statsviter. Han leder Center for Liberal Strategies i Sofia og er blant annet tilknyttet Institute of Human Sciences i Wien. Krastev har utgitt en rekke bøker, og skriver kommentarer, essays og analyser i internasjonale aviser og magasiner. 

"Pandemien er et "pågående samfunnseksperiment vi alle er deltakere i", skriver Ivan Krastev i denne boken. Normaliteten er satt på pause. Mye som tidligere ble betraktet som politisk umulig, har vist seg å være fullt mulig og kanskje til og med ønskelig. Men hva betyr dette for framtida?" (Baksidetekst på boka "Framtida er her nå".)

I boka diskuterer forfatteren hva vi kan lære av pandemien, og han formulerer syv paradokser om den politiske situasjonen i dag og for årene som kommer. Han hevder at globaliseringen i dagens form vil få et tilbakeslag og også svekke solidariteten i Europa. Og han er overbevist om at vi står ved et historisk veikryss der viruset vil føre oss inn i et nytt og ukjent terreng. 

Den 12. mars i år ble Norge stengt ned, og vi var ikke det eneste landet som gjorde nettopp dét. Da hadde vi allerede sett hvilke fryktelige ting som skjedde i Nord-Italia, og kunne ta litt lærdom av dette. De fleste europeiske land valgte nedstengning i større eller mindre grad, med noen få unntak som Sverige og England. I England ble strategien endret til et strengere regime, mens Sverige har holdt fast på sitt. Etter hvert som vi har sett dødstallene stige i en del land, skjønner vi at norske myndigheter gjorde rett. Det hele er som et mareritt hentet fra den verste dystopi. Så nevner også Krastev en del av de mest kjente dystopiene i litteraturen innledningsvis i sitt pandemi-essay - som "The Handmaid´s Tale", "A Clockwork Orange", "Fluenes herre" - og i tillegg "Pesten" av Albert Camus. 

Også i "Pesten" stenges samfunnet ned, og folk slutter å jobbe, møte venner og familie - og setter i det hele tatt livet sitt på vent. Slik har det også vært nå under coronakrisen. Verre har det vært i noen av de hardest rammede landene, der lock down har vart i månedsvis, og hvor man risikerte å bli arrestert for i det hele tatt å bevege seg utendørs. Coronapandemien har satt hele verden på hodet og skapt sjokkbølger som kommer til å få stor innflytelse på verdensøkonomien i flere år fremover. Og i de verst rammede områdene er en hel generasjon mennesker døde - som offer for covid-19. 

Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer en stor pandemi? spør Krastev. Pandemier er tross alt ikke så sjeldne. Vi husker kriger og revolusjoner, mens pandemier fort går i glemmeboken. Noe har selvsagt å gjøre med at det er enklere å skrive bøker og lage filmer om kriger, fordi man der har et plott det er mulig å utbrodere. Men hvilket plott eller story kan man lage av en pandemi? 

"Vår manglende evne, eller kanskje vilje, til å huske epidemier, henger kanskje også sammen med vår generelle aversjon mot tilfeldig død og lidelse. Meningsløsheten ved vilkårlig smerte er tung å bære, og ofrene for den pågående epidemien lider ikke bare et tragisk endelikt fordi de ikke får puste, men også fordi ingen egentlig kan forklare grunnen til at de dør. Krigen på sin side kommer med et løfte om heroisk seier." (side 10)

Pandemien forårsaker ikke bare død. I tillegg er døden uverdig fordi folk dør uten en ordentlig begravelse.  

Hvilke land klarer å best å håndtere coronapandemien? Man skulle kanskje tro at det var de demokratiske landene som ville klare dette best. Allerede nå ser vi at det er store forskjeller ute og går. Landene som klarer seg best er der innbyggerne har stor tillit til sine styresmakter. I Kina har de det. I USA har de ikke det. Dette er et stort paradoks.

"I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans. Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden." (side 20-21)

Vi tenker kanskje at coronaviruset rammer likt, uavhengig av sosial status. Nei, den gjør ikke det. Fattige mennesker rammes hardere fordi de bor tettere og ikke har tilgang til rent vann på samme måte som de mer velstående. Viruset er også aldersdiskriminerende med tanke på hvem som overlever sykdommen. Derfor ser vi nå - også i Norge - at mange unge dessverre gir blaffen i smittevernråd, fordi det ikke angår dem. Mens det tidligere var de unge som kritiserte foreldregenerasjonen for ikke å ta fremtiden nok på alvor med hensyn til klimaendringer, er det nå de eldre som med god grunn kan kritisere de yngre for ikke å ta virusets farer på alvor. For hva når de coronasmittede kommer hjem og overfører sykdommen til sine foreldre? Hvilken betydning vil dette få for dødstallene fremover? 

"Covid-19 er en langt farligere sykdom når den rammer eldre, men det er likevel den yngre generasjon som vil rammes hardest av pandemiens økonomiske virkninger ..." (side 44)

Krastev stiller spørsmål ved om coronapandemien kan gi populister større spillerom i fremtiden. Heldigvis tror han ikke det. Han tror derimot at coronakrisen har avdekket de samfunnsmessige fordelene ved en kompetent regjering! Dette står i sterk motstrid til hvordan det var under finanskrisen, for da stilte folk flest seg kritisk til ekspertisen på området. Krastev tror heller ikke at Kina vil komme styrket gjennom krisen, selv om det en periode kan se slik ut. Krisen har nemlig fått antikinesiske strømninger til å øke, særlig fordi kinesiske myndigheter løy til verden om antall døde som følge av viruset. 

I valget mellom nedstengning og mindre strenge tiltak (jf. Sveriges strategi), har den såkalte "herme-strategien" fungert aller best. Spriket mellom effekten av de ulike tiltakene er i utgangspunktet enkel å lese ut fra statistikkene (rent bortsett fra at man skal være oppmerksom på at måten statistikken føres, kan variere fra land til land), påvirker folks tillit til valgene. Ved å velge samme strategi som alle andre, unngår myndighetene å bli stilt til ansvar for eventuelle feil valg. Hvorfor tester Tyskland flere enn andre? Hvorfor dør flere mennesker i Storbritannia? Hvorfor opererer enkelte land med større støtteordninger for å kompensere for enkeltmenneskers tap ved å delta i dugnaden? Hvordan myndighetene håndterer både de folkehelsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien, er det eneste som teller. Hvert land - sin skjebne. Ingen bryr seg om å telle døde europeere, skriver Krastev. EU har for øvrig alltid overlatt offentlig helse til de nasjonale myndighetene, og har absolutt intet å bidra med i denne krisen. 

"Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetenes deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt overalt. Ved å holde seg hjemme og tilbringe utallige timer foran en PC-skjerm eller en TV, sammenligner folk det de selv opplever med det andre mennesker andre steder opplever. I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden." (side 83)

Jeg fant dette lille essayet meget interessant! Ivan Krastev har formulert mye av det jeg allerede har rukket å tenke selv om pandemien, for mye av dette har vi jo lenge kunnet lese om i avisene. Men han tilfører så mye mer, som i alle fall fikk meg til å se sammenhenger som jeg ikke har vært bevisst på. Jeg tror han treffer spikeren på hodet i sine analyser. Skjønt det skal bli interessant å lese dette essayet om igjen den dagen alt er over, og vi begynner å nærme oss noe som kan ligne et normalt liv igjen. For den dagen kommer selvsagt. Vi vet bare ikke helt når, og vi vet heller ikke hvor mange som har dødd innen den tid. Eller for den saks skyld hvilke langtidsvirkninger pandemien får på økonomien lokalt og globalt,  og om vi  f.eks. kommer til å reise verden rundt som før. 

Jeg anbefaler dette essayet for alle som er interessert i å lære noe mer om pandemiens innvirkning på verden, slik dette ser ut her og nå. 

Utgitt på engelsk: 2020
Originaltittel: Is It Tomorrow Yet
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Res Publica
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 93
ISBN: 9788282262194

Jeg har kjøpt boka selv

Audur Ava Ólafsdóttir: "Frøken Island"

En islandsk skatt av en bok

Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)

Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.

Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.

Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.

I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. 

"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)

Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.

Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.

Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.

Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?

I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.

Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:

"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)

Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)

Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.

Dette er en roman jeg anbefaler varmt!

Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN: 978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv

Jessica Lönn-Stensrud: "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner"

En introduksjon til bakterienes verden

Jessica Lönn-Stensrud (f. 1977) er en svensk mikrobilog med mastergrad i biokjemi og en doktorgrad i mikrobiologi. Hun debuterte med boka "Bakterienes forunderlige verden" i 2016. "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." er hennes andre bok, og den kom ut i 2019. 

Hele menneskekroppen er dekket av bakterier, uansett hvilken del vi snakker om, påpeker forfatteren. Noen ganger vet vi hva de gjør, og andre ganger gjetter vi eller vi har ingen anelse. Hva skjer når det går galt i samspillet mellom bakteriene og oss? Kan bakterier kommunisere og samarbeide med hverandre? Hvordan kan vi bruke det vi vet om bakteriene til å holde oss friske? "Sammen med bakteriene står vi sterkt, men uten dem er vi fortapt." (side 13)

Bakteriene tilhører gruppen mikroorganismer, som også omfatter virus, noen sopper og alger samt små encellede parasitter. 

"En fin måte å forstå bakteriene på, er å sammenligne dem med noe vi kjenner godt, nemlig kroppens celler. Kroppen vår er bygget opp av celler som kalles eukaryote celler, mens bakteriene kalles prokaryote celler." Prokaryote celler mangler cellekjerne, og er alltid encellede. Bakteriene var blant de første levende organismene på jorda. (side 19)

I bokas innledning gjør forfatteren rede for biologiens seks riker, der bakteriene utgjør en av disse. Bakteriene er igjen inndelt i ulike rekker, klasser, ordener, familier, slekter, arter og stammer. Noen av dem gjør oss syke, mens andre utgjør en del av normalfloraen vår og er helt sentrale for at vi skal ha god helse. Anslagsvis 99 % av alle bakterier er ufarlige for oss. Derfor er det et paradoks at det stort sett er den resterende prosenten som får mest oppmerksomhet i den mikrobiologiske forskningen. Det er særlig de multiresistente bakteriene som skaper de største overskriftene. 

Bakteriene ble først oppdaget i andre halvdel av 1600-tallet. Dette kom omtrent samtidig med at kvaliteten på mikroskopet ble forbedret, da dette gjorde det mulig å se bakteriene. Etter dette har faget bakteriologi vokst. Kunnskapene har fått stor betydning for forståelsen av hvordan sykdom smitter. 

Selv på 1800-tallet trodde man at sykdom smittet som følge av dårlig og bedervet gass som kom fra underverdenen og ble overført gjennom luften. Teorien kalles miasme. Selv om denne ikke stemmer har den likevel vært med på å danne grunnlaget for sykehusenes hygienearbeid. Ullevål sykehus i Oslo ble for eksempel bygget i 1887 basert på denne teorien. Det var god avstand mellom bygningene for å motvirke smittespredning, og dette ble forsterket ved at det ble plantet trær og busker mellom dem. 

En periode trodde man at bakterier var noe som oppsto spontant fra ingenting, inntil man fant at det ikke var tilfelle. Etter hvert skjønte man at det var en sammenheng mellom bakterier og sykdom.

I den videre forskningen har man delt bakteriene inn i to hovedgrupper: gram-negative og gram-positive bakterier. De førstnevnte har tykkere cellevegg enn de sistnevnte, og når man tilsetter farge for å se dem bedre i mikroskop, får de av den grunn ulik farge (sterk lille versus rosa). 

Gjennom forskning har man funnet ut at alle kroppsdeler - indre som ytre - har "sin helt spesielle sammensetning av bakterier som er tilpasset nøyaktig dette stedet". (side 42)
Dersom balansen mellom bakteriene i det som kalles menneskets normalflora forrykkes, vil det kunne få helsemessige konsekvenser. Når det er sagt er det viktig å understreke at normalfloraen til ett menneske ikke er lik et annet menneskes normalflora. Når et menneske fødes arver det morens normalflora, vel og merke dersom man fødes vaginalt. Dersom man fødes ved keisersnitt, mister man denne viktige bakteriearven. Dette kan blant annet påvirke risikoen for å utvikle astma og diabetes. Vi blir dessuten hva vi spiser. Endrer vi diett, vil bakteriefloraen bli sterkt påvirket. 

"Det finnes en type stivelse som kan fungere som mat til våre nyttige tarmbakterier. Stivelsen det er snakk om, kalles resistent stivelse, og det er en type karbohydrat kroppen vår ikke klarer å bryte ned selv. Den blir derfor med forbi magesekken og tynntarmen, helt ned til tykktarmen, og blir til mat for bakterier som lever der. Resistent stivelse finnes særlig i frukt og grønnsaker, og noen av de matvarene som utmerker seg spesielt, er grønne bananer, havregryn og kokte, avkjølte poteter. Fra et bakterieperspektiv er det derfor lurt av deg å velge de grønne bananene fremfor de søte, modne, gulbrune bananene, potetsalat istedenfor pommes frites og kokte poteter, og å spise havregryngrøt til frokost." (side 52)

Probiotika, det vil si mat med levende bakterier, er også bra for oss. Det er riktignok litt vanskelig å finne vitenskapelig bevis (i form av randomiserte studier), men det er likevel liten tvil om at dette har god effekt på oss. For at bakteriene skal overleve gjennom magesekken, der magesyren dreper rundt 99 % av alle bakterier, gjennom tynntarmen og helt ned til tykktarmen, er det viktig å gi dem nistemat på veien. En spesiell type sukker gjør nytten. Det er spesielt melkesyrebakterier og bifidobakterier, som finnes i ulike melkeprodukter, det er snakk om. Samtidig advarer enkelte leger og forskere mot probiotiske produkter for mennesker med svekket immunforsvar, fordi disse bakteriene da kan forårsake sykdom. 

Forskerne har lenge vært opptatt av å finne sammenhengen mellom enkelte bakterier og overvekt, og også hvordan enkelte bakterier kan påvirke kroppens produksjon av dopamin og dermed tendens til depresjon. Slike sammenhenger er faktisk funnet. "Det har nemlig vist seg at mennesker med depresjon mangler en type bakterie som lager dopamin." (side 66) Dopamin er et av hjernens viktigste signalstoffer som bidrar til følelse av livsglede og mestring. Kanskje er dette løsningen på psykiske problemer i fremtiden? At man i stedet for lykkepiller får tilført bakterier som kroppen mangler? 

Forskning har også vist at bakterier bygger samfunn (eller biofilmer) og at de kommuniserer. De foretrekker å leve sammen fremfor å leve alene. Plakk som vi får på tennene fordi vi ikke er flinke nok til å rengjøre dem, er slike biofilmer eller bakteriesamfunn. I disse samfunnene inntar bakteriene ulike roller. De kan til og med ofre seg selv for å redde samfunnet de er en del av. Det finnes også snyltere som profitterer på arbeidet de andre bakteriene gjør, og det finnes bakterier som dreper snyltere. 

Etter at penicillin ble oppdaget, har det vært mulig å bekjempe farlige og sykdomsfremkallende bakterier. Penicillin ødelegger bakterienes cellevegg, og dermed dør de. Etter hvert har bakteriene sloss imot og vi har fått resistente bakterier, som antibiotika ikke virker på. Dette er i ferd med å bli et av medisinens hovedutfordringer. Hva gjør vi når et menneske er angrepet av resistente bakterier, og vi ikke har medisiner til å behandle med? Finnes det noen måte å forhindre kommunikasjonen mellom bakteriene? Det forskes f.eks. på virus som kan drepe bakterier.

"Mange forskergrupper jobber nå med å finne ulike signalmolekyler og mekanismene bak hvordan bakteriene bruker dem. Det er en spennende tanke, men det er fortsatt lang vei å gå før noe slikt blir tatt i bruk, Først må det sikres at påvirkning av bakterier på denne måten ikke slår negativt tilbake på oss etterpå, slik vi har sett med antibiotika." (side 124)

I dette innlegget har jeg gitt noen smakebiter på hva du kan lese mer om i Jessica Lönn-Stensruds bok om bakterier. For egen del tente denne boka en interesse for å grave litt dypere i materien, og jeg skaffet meg derfor Erik Martinussens bok "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den". Denne boka har jeg allerede lest, og jeg vil også skrive om den på bloggen min i nærmeste fremtid. 

Lönn-Stensruds bok er interessant som en introduksjon for å forstå bakterienes betydning. Det er også interessant å få presentert historien bak faget mikrobiologi, og hva som har ledet forskningen frem til der vi er i dag. Selv skulle jeg nok ha ønsket at hun hadde gravd bitte litt dypere her og der. Samtidig vet jeg at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter bare om tarmen og alle bakteriene vi er avhengig av for å kunne fungere normalt. (Jeg har tidligere omtalt "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand på bloggen min.) Læren om bakteriene er så omfattende at det nok har vært et poeng å gi oss et overblikk - som en spore til fordypning for de av leserne som måtte ønske dét ... Dessuten er temaet først og fremst normalfloraen og ikke farlige bakterier og antibiotikaresistens. 

Alt i alt absolutt en bok jeg vil anbefale! 

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 171
ISBN: 978-82-489-2425-8
Boka har jeg kjøpt selv