Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 24. desember 2017

Sorel & Seksik: "The Last Days of Stefan Zweig"

Historien om Stefan Zweigs eksiltilværelse i Rio de Janeiro

Dersom det ikke hadde vært for iherdig innsats fra mange hold, ville nok Stefan Zweig og hans helt unike forfatterskap ha forsvunnet inn i glemselen for lengst. Heldigvis gikk det ikke slik! Over hele verden har det i flere år nå vært en Stefan Zweig-renessanse uten like! 

Bøkene hans utgis som aldri før. Men Norge henger sørgelig etter ... Nå kom riktignok Zweigs berømte memoarer "Verden av i går" ut i pocket på Aschehoug forlag i 2013 (i tillegg var den månedens bok i Bokklubben samme år), mens "Sjakknovelle" kom ut på Heinesens forlag i 2012. Legg til boka "I følelsenes vold", som kom ut på Solum Forlag før dette, og det er alt norske lesere har blitt tilbudt i norsk oversettelse i nyere tid - mens resten av verden går mann av huse for å lese Zweig på nytt. (Samtlige linker peker til mine egne innlegg om Stefan Zweig og hans bøker her på bloggen.)

Joda, de fleste av bøkene hans har vært oversatt til norsk tidligere, men de er i praksis utilgjengelig for folk flest. Hvorfor? lurer jeg på. Jeg vet at "Verden av i går" selger jevnt og trutt, så det er penger å tjene på disse utgivelsene! Det står ikke på det! Dersom man ønsker å lese flere av Stefan Zweigs bøker, må man lese dem på andre språk enn norsk. Hvis man ikke er så heldig at man finner tidligere utgaver på antikvariater ... Mitt inntrykk er at dersom det dukker opp Stefan Zweig-utgivelser der, er de borte før man får et sukk for seg. 

Jeg har skrevet om disse bøkene her på bloggen:
  1. Zweig, Stefan: Amok (1922)
  2. Zweig, Stefan: Amok and Other Stories (2010)
  3. Zweig, Stefan: De utålmodige av hjertet (1939)
  4. Zweig, Stefan: Evige øyeblikk - 12 historiske miniatyrer (1927)
  5. Zweig, Stefan: Fear (2010)
  6. Zweig, Stefan: I følelsenes vold (1927)
  7. Zweig, Stefan: Sjakknovelle (1943)
  8. Zweig, Stefan: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
  9. Zweig, Stefan: Verden av i går (1942)
Stefan Zweig (f. 1881 i Wien, død i 1942 i nærheten av Rio de Janeiro) var en østtysk jøde som flyktet fra nazi-Tyskland og levde i eksil fra 1934 og frem til sin død 23. februar 1942.  Han regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Han var også en fremragende oversetter og "ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd". (kilde: Wikipedia)

I første omgang valgte Stefan Zweig og hans daværende kone Friderike Maria (f. Burger) å emigrere til England i 1934. Ekteskapet ble oppløst i 1938, og Zweig giftet seg da med sin sekretær Lotte Altmann. Zweig fikk britisk statsborgerskap, men følte seg ikke trygg i England. Han og Lotte reiste videre til New York i 1939, og deretter til Argentina og Paraguay. I 1940 slo de seg ned i Rio de Janeiro. Der levde de frem til 23. februar 1942. Da ble de funnet døde i sitt hjem, etter å ha tatt sine liv ved hjelp av gift. 

Mange har latt seg fascinere av Stefan Zweigs eksiltilværelse, og årsaken til at han og hans andre kone Lotte valgte å ta sitt eget liv i 1942. Han var jo i sikkerhet, så hvorfor klarte han ikke å ta inn over seg at krigen kunne ende med tysk tap? 

Jeg har George Prochniks bok "The impossible exile" (som jeg har lest store deler av) og har også sett filmen "Farewell to Europe" fra 2016 (med originaltittelen "Vor der Morgenröte"). Filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Filmen vil nok uansett ikke bli en pengemaskin (i Norge vel og merke - i Sverige og andre land stiller dette seg helt annerledes), men den er nydelig og svært tro mot den sanne historien om Stefan Zweig og hans kone. Den viser med tydelighet hvor aktet og respektert Zweig var. Alle visste hvem han var, alle ville ta del i hans liv, og alle var stolte av å kjenne ham. Hvor enn han var dukket det opp noen som ønsket å få hans signatur i sin spesielle bok. Likevel klarte han egentlig aldri å glede seg over dette, eller føle seg trygg. Dersom du er fascinert av denne forfatteren og hans forfatterskap, du se filmen!

Så hva har Sorel & Seksik og deres tegneserie "The Last Days of Stefan Zweig" å tilføre? Kanskje ikke så mye, egentlig, men likevel en hel del. Å lese historien om Stefan Zweig og hans kone Lottes liv i årene fra de forlot New York og frem til deres død, i tegneserieform er nemlig også fint, og minner om noe jeg leste i en annen bok nylig, som handlet om litteratur. Her fikk jeg nemlig innblikk i noen tanker om litteraturens vilkår i dag, der litteraturen fremstår som en hybrid. Bilder og lyd supplerer når historier fortelles. Likevel er det aldri tvil om at det som ligger i bunnen og som inspirerer, er bøker, bøker og atter bøker. Så også med tegneserienes berettigelse! Dette med tegneserier har for øvrig utviklet seg til en egen kunstform, og Sorel & Seksik´s tegneseriebok tilhører denne kunstformen. 

Samtlige bilder i boka er malt i vannfarger, og det er en fin balanse mellom bilder og tekst. Som vi kan lese på bokas baksidetekst:

"In short and incisive sentences, Laurent Seksik conveys Stefan Zweig´s depression, offset against all odds by Lotte´s joie de vivre. The elegant, delicate and moving watercolours by Guillaume Sorel give a spesial momentum and a palpable intensity to the words. With a penetrating alchemy, the perfect balance between the watercolours and the text, the reader is struck by this story that skilfully blends romance, biography and testament." 


Faksimile fra boka
Handlingen i boka finner i all hovedsak sted fra september 1941 til februar 1942. 

Vi er vitne til et ektepar som opplever eksiltilværelsen meget ulikt. Stefan er deprimert og tolker alt han får høre om krigen i nyhetene svært negativt. Med hans memoarer i "Verden av i går" i tankene, der han med undring var vitne til hvordan en latterlig figur uten spesielle evner i noen retning (Hitler) til å begynne med ikke ble tatt på alvor, men hvor makten hans gradvis økte og gjorde tilværelsen for jøder svært vanskelig, er det kanskje ikke så underlig at han hadde et pessimistisk syn på fremtiden. 

Hans kone Lotte blomstrer derimot etter at ekteparet ankom Rio de Janeiro. Hun vil gjerne danse og ha litt moro etter mange alvorstunge år i eksil, men opplever at ektemannen ikke klarer å senke skuldrene. Det hun kanskje ikke helt forstår, er hvor dypt deprimert Stefan er. 


Faksimile fra boka
Kontrastene i ektefellenes virkelighetsoppfatning kommer tydelig frem i fargevalget i bildene. Det depressive er sepia-farget, mens det lyse og lettlivete er mer nyansert og i glade farger. 

Faksimile fra boka
Etter hvert skjønner også Lotte hvilken vei det går. Hun ønsker å leve, mens ektemannen ønsker å forlate denne verden. Samtidig som hun trygler omgivelsene om å redde henne fra kjærligheten til ektemannen, er hun uløselig knyttet til ham. Et liv uten ham har ingen verdi for henne. Derfor velger hun å følge ham i døden, selv om hun egentlig har lyst til å leve. 

Før de sovner inn etter å ha tatt gift, gir begge uttrykk for sin evige kjærlighet til hverandre. Slik blir døden skildret som noe romantisk, som noe som binder dem sammen til evig tid. 

Selv om jeg kjenner slutten og vet hvordan det gikk, slutter jeg aldri å sørge over at det aldri skulle komme flere bøker fra en av de mest eminente forfattere som noen gang har levd. 

Denne tegneserieboka er tilgjengelig og enkel å få tak i. Ikke er den spesielt dyr heller. Merk deg for øvrig navnene på forfatteren Laurent Seksik og tegneren og maleren Guillaume Sorel! De har utgitt flere slike bøker sammen. 

Utgitt: 2014
Forlag: Salammbo Press
Språk: Engelsk
Antall sider: 88
Format: 29 x 22 cm
ISBN: 9780957462472
Jeg har kjøpt boka selv.


lørdag 23. desember 2017

Dan Ringgaard": "Litteratur - Tænkepauser"

Litteratur om litteratur

Den første Tænkepause-boka utkom i Danmark i september 2012. Det er forskere fra Aarhus Universitet som på 60 sider formidler sin viten om alt fra tro, håp og kjærlighet til myrer og monstre, kan vi lese på denne nettsiden. Det kommer 10 Tænkepauser ut pr. år, og disse omtales som "hurtig viden uden filter". Nå er serien under oversettelse til engelsk. Det går an å abonnere på serien og den finnes også i lyd. En oversikt over alle utgivelsene finnes på Wikipedia. Så langt har det kommet ut 56 Tænkepause-bøker. 

Jeg hadde aldri hørt om denne serien da jeg her om dagen var så heldig å få et par utgaver i presang. Den ene het "Litteratur" (bok nr. 23 i Tænkepauseserien) og den andre het "Loven" (bok nr. 21 i Tænkepauseserien). Valget var nok ikke tilfeldig, siden jeg er en litteraturelskende jurist. 

Dan Ringgaard er professor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet, og han har utgitt noen bøker tidligere. Ringgaard har en egen nettside

Tænkepauseboken "Litteratur" presenteres slik av forlaget:

Litteraturens epoke er forbi. Vi har forladt Gutenberg-galaksen og er rejst ud i det uendelige digitale univers, hvor andre medier med lynets hast har overhalet bogen ─ og med den litteraturen, som vi kender den. Men litteraturen lever videre, påstår Dan Ringgaard, lektor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet. Den er ikke forbeholdt hvide sider mellem et nydeligt omslag. Litteratur er den kunst, vi til hver en tid laver med sproget. Og så er den en særlig måde at læse verden på, som er værd at holde fast i, uanset hvilke nye kredsløb vi går ind i.


I boka skriver Ringgaard blant annet om hva litteratur var og kan, hva det vil si å lese verden litterært, om boka, skriften og lesningen og om ordene utenfor boka. 

Hvilken plass har bøkene i våre hjem? Ringaard åpner med å beskrive et borgerlig hjem for over 100 år siden, der veggene var dekket med bøker - helst bak glass - og hvor det også mest sannsynlig var et piano. Så fylte reoler med bøker hjemmene - ikke bare de borgerlige, og det var ikke lenger en mengde med likeartede skinninnbundne bøker som fylte dem, men fargerike bøker - også pocketbøker. Inntil også bøkene forsvant og reolene - i den grad de fremdeles er der - inneholder helt andre ting. Han erkjenner at den rene veggen uten noen ting ligger et stykke frem i tid. Like fullt er det tale om avslutning av den gutenbergske epoken, som startet med oppfinnelsen av trykkekunsten i 1450. 

Mens vi tidligere oppsøkte fellesskapet for å lese i bøker, som ikke var allemannseie, er det å lese i dag en ensom ting. Ringgaard snakker om "ensomhetens gave", og i den forbindelse trekker han frem Paul Austers roman "Ensomhetens grunn" (eller "Opfindelsen af ensomhet" som den heter på dansk). Det handler om en treårings innvielse i litteraturens verden, der han stadig gjør fremskritt og går over fra bilder til ord, og lar fantasien få større plass. "Litteraturen har en stor aktie i opfindeslsen av ensomhed", skriver Ringgaard. Han nevner også Virginia Woolfs tanker rundt et eget rom, selv om dette kanskje handlet mer om et sted hun kunne skrive i fred enn nødvendigvis å lese i fred. (Linken peker til min omtale av Woolfs essay "Et eget rom".)

"Man er sjældent så intenst til stede i verden, som når man læser. Måske er det derfor de, der ikke læser, finder oss anstødelige. Vi er upassende, nærmest erotisk opslugt af vores til og med nytteløse gøremål." (side 18)

Og videre på side 21:

"Noget af det særlige ved læsning er, at den kan give verden en bestemt form ved at udelukke en hel del støj. Enhver læsning bearbejder vores bevidsthed, ændrer den en lille smule ved at ændre den indstilling, vi ser verden igennem. At læse er ikke bare at afkode tegn, det er også selv at blive omkodet."

Innholdet i litteraturen har også endret seg i tidens løp. Opprinnelig handlet det om å skriftliggjøre en muntlig fortellertradisjon. Litteraturen slik vi forstår den i dag, er derimot et relativt nytt fenomen. I dag handler f.eks. litteratur ikke i så stor grad om lagring av viten som tidligere. Bilder og lyd spiller en stadig større rolle i vårt samfunn.

" ... litteratur handler også om noget og ofte om, hvad det vil sige at være menneske, hvem vi er, og hvad livet er. Vi læser litteratur for at lære at leve." (side 33)

Blant annet er det veldig spesielt å få innblikk i andre menneskers innerste tanker. Det får vi ikke i det virkelige liv. 

Hva er det litteraturen kan? Den kan f.eks. åpne våre øyne for verden ved å vise den på en annen måte enn vi er vant til. "Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måte end den sedvanlige, nettop for at gøre det mulige for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forveien mener at kende den, ville den bekrefte den rutine, som gør os blinde for den." (side 38)

Blir man bedre mennesker av å lese litteratur, fordi man lærer empati? Gjennom å lese bøker må man f.eks. sette seg inn i hva andre tenker og føler. Det er nok ikke lesningen i seg selv som eventuelt gjør en til et bedre menneske, men evnen til å ta empatien med seg ut av boka. Selv blir jeg ganske forundret når jeg møter lesende mennesker som lett fordømmer andre mennesker. Likevel må jeg medgi at de mest fordømmende menneskene jeg kjenner, leser sørgelig lite litteratur. Uten at det er mulig å si noe om hva som skyldes hva ...

Noe av det beste som kan skje er at leseren i stedet for å binde seg til en sannhet, kan befris fra fastlåste forestillinger og settes i bevegelse mellom mulige sannheter. (side 41) Ringgaard nevner f.eks. at danske offiserer som ble sendt til Bosnia i begynnelsen av 1990-tallet, alle hadde med seg Ivo Andrics historiske roman fra 1945 om multietnisitet på Balkan. Boka het "Broen over Drina". "Læs den, og du vil ved meget mer om, hva der foregår på Balkan, end hvis du læste nok så mange historiske avhandlinger og politologiske artikler." (side 40) (Linken peker til min omtale av Ivo Andrics bok.)

"At læse litteratur er at læse med en mistanke om, at der står noget mellom linjerne. Teksten er ikke, hvad den giver sig ud for. Men det er ikke som med en gåde. En gåde har en løsning. Litteratur har en lesning. Og sådan en holder aldrig op. Den slutter ikke med et endelig svar, men fortsætter i stedet til et nyt spørgsmål, fordi man hele tiden opdager noget, man har overset, noget, der ikke passer med, hvad man en overgang troede. Det er, som om teksten ikke vil falde til ro, men hel tiden gør et nyt forsøg på at sige det samme." (side 44)

Slik er det jo med virkelig gode bøker. De blir bedre og bedre for hver lesning. Ja, noen bøker vokser til og med etter at man har lest dem for første gang. Da fortsetter boka å leve oppe i leserens hode etter at siste side er vendt. Det er vidunderlig - hver gang!

I essayets nest siste kapittel - "At læse verden litterært" - skriver forfatteren at litteraturen har overlevd seg selv. Det betyr ikke at den er død eller ligger for døden, for den har jo faktisk overlevd. Men det betyr at den ikke lenger setter dagsorden. Det skyldes at de historiske omstendighetene som skapte litteraturen, ikke lenger er til stede. Så hvilken rolle kan litteraturen spille? Ringgaard påpeker at litteratur er en måte å forholde seg til verden på. De moderne mediene har f.eks. ikke sprunget ut av ingenting. Det som har gått forut er bøker, bøker og atter bøker. (side 50)

I dag har TV-serier avløst romanen som stedet for kompliserte plott og nyanserte karaktertegninger, skriver Ringgaard på side 57. Samtidig finner TV-seriene fornyelse ved å gripe til romanen ... Fiksjonen utvikler seg på kryss og tvers av mediene. Det handler med andre ord ikke om at noe gammelt dør og noe nytt gjenoppstår. Noe av den samme utviklingen som litteraturen nå gjennomgår, har f.eks. maleriet for lengst vært gjennom. Fotografiet tok som kjent livet av det fotografisk gjengivende maleriet, og var med på å påvirke kunsten i retning av det abstrakte. Maleriet er ikke død, men har gjenoppstått på en annen måte. Ringgaard nevner Karl Ove Knausgaard, som har sagt at han ikke gidder å skrive fiksjon. "At skrive uden fiktion er at skrelle de yderste lag af og se, hva det litterære så egentlig er." (side 59) Litteraturen er med andre ord ikke død, men har bare utviklet seg i en mer hybrid form, med en blanding av ord, bilder og lyd. "Jeg forestiller mig, at meget sprogkunst bliver i bogen et godt stykke tid endnu." (side 59)

Jeg elsker å lese bøker om litteratur, og denne er rett og slett en liten perle! Sitatfaktoren er stor, for her er det mye visdom og mange kloke ord som er samlet mellom permene. Dette lille essayet om litteratur har åpnet opp for en enorm nysgjerrighet for flere av Tænkepause-bøkene i serien! 

Utgitt i Danmark: 2014 
Forlag: Aarhus Universitet
Antall sider: 60
ISBN:978-87-7124-383-3
Jeg har fått boka i gave

Luke 18-23: En forkortet julekalender (6)

I årets nest siste samleluke i min bloggjulekalender finner du tips om bøker man
lære noe av. Denne sauen er for øvrig fotografert på Lewis i de Ytre
Hebridene sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette er den nest siste samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desemberden andre publiserte jeg 7. desemberden tredje publiserte jeg 8. desemberden fjerde publiserte jeg 14. desember og den femte publiserte jeg 17. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag, fire julegaveboktips om noen spesielle reiser og 18 terningkast seks-julegaveboktips (blant bøkene jeg har lest i år - her skulle det være litt for enhver smak). Det har i all hovedsak handlet om julegavetips med innhold og mening. Og det er bøker som har hatt hovedfokus. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:

"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)

Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.



På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:

"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes." 

Definisjonen er altså ikke uttømmende. 

Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre. 

Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet. 


"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.

Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg: 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...


Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten).  Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering. 



Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!


Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka. 

Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...



David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust. 

Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.



Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle. 

Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.


Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?

Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

fredag 22. desember 2017

Zeshan Shakar: "Tante Ulrikkes vei"

Tanke-vekkende oppvekst-roman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet. 

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet. 

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste. 

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem". 

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media. 

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Bloggerne Beathes bokhjerte og Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.  

Utgitt: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Martin Lange (Mo), Tohid Akhtar (Jamal) og Ivar Nergaard (Lars)
Spilletid: 10 t 38 min.
Antall sider: 432
ISBN: 9788205509269 (papirutgave)
ISBN: 9788242166241 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Zeshan Shakar (Foto: Julie Pike - lånt av forlaget)

søndag 17. desember 2017

Luke 15-17: En forkortet julekalender (5)

I luke 15-17 tipser jeg om de 17-18 beste bøkene jeg har lest hittil i år. Her
bør det absolutt være mulig å finne julegavetips dersom du enda ikke har
fått alle julegavene i hus! (Sauen er fra Ytre Hebridene, sommeren 2016 - foto:
Rose-Marie Christiansen)
Dette er den femte samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember og den fjerde publiserte jeg 14. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag og fire julegaveboktips om noen spesielle reiser. Det har så langt handlet om julegavetips med innhold og mening

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips de beste bøkene jeg har lest i år. De bøkene jeg ville ha gitt terningkast seks dersom jeg hadde operert med terningkast her på bloggen ... Nettopp i år har det blitt en hel del bøker. Mange flere enn dagens samleluke skulle tilsi ... Jeg velger likevel å presentere dem helt kort i dette innlegget, og håper dermed at alle dere som er sent ute med å kjøpe julegaver i år (jeg antar at det er en hel del av dere) finner i alle fall en bok som kan passe til en gavemottaker i familien, vennekretsen eller bekjentskapskretsen. Jeg skal si såpass om hver enkelt bok at du får mulighet til å vurdere selv hvem bøkene kan passe til. 


Elena Ferrante: "Svikne dagar" (2002) og "Den dunkle dottera" (2006)

Alle som har lest Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, vet å få med seg nye bøker av denne kjente ukjente forfatteren når anledningen byr seg! Tidligere i år utga Samlaget to "nye" bøker av forfatteren, som ingen vet hvem er. Bare for å ha sagt det: Dette er ingen "hype"! Disse bøkene er virkelig så gode som de gir seg ut for å være! 

Det handler om kvinneliv, om mors-rollen, mor-datter-forholdet, om kvinnerollen og valgene kvinner tradisjonelt har hatt opp gjennom tidene, og ikke minst hva det har kostet å være banebrytende og foregangskvinner for den påfølgende generasjon kvinner som tar sin frihet som en selvfølge. 

Disse bøkene er ikke tykke, men de er likevel breddfulle av innhold som gir rikelig med anledning for ettertanke. 


Sakprosa

Jeg leser mye sakprosa, og i år er det særlig fire bøker som utpeker seg som de aller, aller beste.

I første rekke gjelder dette Karl Ove Knausgårds "Så mye lengsel på så liten flate" (2017). Det er en fantastisk bok om Munch og hans kunst og også med en del betraktninger rundt det å være kunstner, enten man maler eller skriver. F.eks. sier han at skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den også må "være et øyeblikk". Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? For meg var det en sann lykke å lese denne boka! 

Og mens vi er inne på kunst ... I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" av Siri Hustvedt (på norsk i 2017), som inneholder essays, skriver hun om kunst, kjønn og sinn, og om hvordan vår persepsjon påvirkes av om det er en mann eller kvinne som står bak et kunstverk. Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir Hustvedt seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Sacha Batthyanys "En forbrytelse i familien" (på norsk i 2017) er en historiefortelling som tar pusten fra deg! Batthyany har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi. Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Jeg har presentert Torbjørn Færøviks bok "Orientekspressen" (2016 - tilgjengelig i pocket nå) i forrige samleluke i denne julekalenderen. Når jeg likevel tar den med igjen her, er dette fordi boka hører med når jeg presenterer årets beste bøker som julegavetips. Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette.


Litteratur som overrasker

Jeg synes det er spennende å finne frem til litteratur på siden av det som oppfattes som typiske bestselgere, og dette er tre av de beste jeg har lest i år. 

Hermann Ungars bok "De lemlestede" kom opprinnelig ut i 1923, og ble tidligere i år utgitt på norsk for første gang av Teori & Praksis Forlag. Boka er bemerkelsesverdig på alle vis, og oversettelsen fra tysk som er foretatt av Sverre Dahl, dagens aller beste tysk-norsk-oversetter (!), fikk Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen til å skrive følgende i sin anmeldelse av boka:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."


Aris Fioretos´"Mary" er et knyttneveslag av en bok! Boka kom ut i Sverige i 2015, og ble gitt ut av Agora Publishing tidligere i år. Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. 

Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Julian Barnes har skrevet mange fantastiske bøker, og en dag kommer han til å få Nobels litteraturpris. Akkurat det er jeg veldig sikker på! "Tidens larm" ble utgitt på norsk i 2016, samme år som originalutgaven utkom på engelsk. Mest av alt var jeg vel forundret over at nesten ingen profesjonelle kritikere hadde anmeldt boka.

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som.

De beste norske romanene blant årets utgivelser 

Jeg innser at det er urettferdig å trekke frem bare tre bøker, all den tid det er så mange jeg fremdeles ikke har rukket å lese. Som Ketil Bjørnstads "Åttitallet", som Lars Saabye Christensens "Byens spor", som Tore Renbergs "Skada gods", som Jan Kjærstads "Berge", som Edvard Hoems "Liv andre har levd" (som jeg forresten er i gang med å lese nå - som alltid eminent når vi snakker om denne forfatteren!) ... For øvrig har jeg lest 21 norske 2017-utgivelser så langt i år. Mange er riktig gode, men det er foreløpig bare disse tre som jeg har vurdert til å ligge helt i toppsjiktet hva gjelder skjønnlitteratur.

Roy Jacobsens "Rigels øyne" er den tredje boka i serien om Barrøy-folket. Selv elsker jeg disse bøkene, og Jacobsen har klart det få forfattere klarer - å opprettholde en høy standard i alle bøkene i en bokserie. Det tror jeg han har klart fordi han ikke har begitt seg ut på å fortelle en strømlinjeformet, kronologisk historie, men har konsentrert seg om de mest spennende delene av et kystfolks historie. 

Rune Christiansen er en forfatter i særklasse. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ikke har lest så mye av ham enda. I "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" (bare tittelen! ren poesi!) møter vi eksepsjonell fortellerkunst. Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Om Carl Frode Tillers "Begynnelser" har jeg en ting å si: Mesterlig, mesterlig, mesterlig! "Begynnelser" skildrer et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...


Andre utenlandske utgivelser som har begeistret i år

I år er det flere bøker som har overrasket stort. Blant annet gjelder dette Claire-Louise Bennetts "Dam". Denne debutboka har nærmest blitt et fenomen. Etter å ha vendt den siste siden i boka, tenkte jeg på en ting:  jeg gleder meg nemlig veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

I Inge Schilperords "Mudderhund" møter vi en ung pedofil mann. Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ... "Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Albertine Sarrazins "Astragalen" ble utgitt 1965, og kom ut på norsk første gang i 1979 med tittelen "Bruddet". Tidligere i år kom den i en nyoversettelse med en tittel som er tro mot originalen. Dette er historien om en outsider og hennes evne til å overleve alt.  Jeg er dypt imponert over at en ung kvinne (som forfatteren var da hun skrev denne selvbiografisk-inspirerte boka) med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Ian McEwans roman "Nøtteskall" er noe så originalt som et svært omskrevet Hamlet-inspirert plott, der romanens jeg-person og forteller er et nesten fullbårent foster! Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. Kan det bli mer spesielt? Funker det? Ja, veldig


Helt til slutt tar jeg med selveste rosinen i pølsa - nemlig Fjodor Dostojevskijs udødelige roman "Forbrytelse og straff"

Romanen er tilgjengelig som pocket, og dette er en nyoversettelse. Den er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!


Jeg burde selvsagt ta med de eneste øvrige krimbøkene jeg har lest i år - utenom "Forbrytelse og straff" - særlig den jeg har gitt toppkarakter, for det er Peter Mays "Svarthuset". Det er mindre enn en uke siden jeg skrev heftig og begeistret om denne boka, der handlingen er lagt til Ytre Hebridene. Dersom du har fulgt med på min julekalender har du imidlertid for lengst fått med deg akkurat det! 

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

torsdag 14. desember 2017

Anne B. Ragde: "Liebhaberne"

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ... 

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat. 

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg. 

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anders T. Andersen 
Antall sider: 318
Spilletid: 9 t 8 min.
ISBN: 978-82-495-1895-1 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6540-4 (lydfil)
Jeg har mottatt et lytteeks. av boka

Anne B. Ragde (Foto: Lasse Berre)

Populære innlegg