Victoria Bø: "Teresa Birnas bortgang"

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal. 

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi"). 

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette. 

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ... 

Utsikt utover Praha (Foto: RMC)

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husker Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ... 

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ... 

Utsikt fra Karlsbrua opp mot slottet en tidlig
morgentime (Foto: RMC)

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk. 

Det astronomiske uret på gamletorget
(Foto: RMC)

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre. 

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende. 

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha. 

Utgitt: 2013
Forlag: Schibsted
Antall sider: 205

Victoria Bø (Foto: John Gjertsen)

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Ukjent terreng - "Teresa Birna bortgang - igjen .." 03.02.2013
- Beathes bokhylle - "Bokomtale + giveaway: Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø" - 30.01.2013

Jeg beklager ...

For tiden kommer det slike mengder med spam på min blogg at jeg midlertidig har bestemt meg for å operere med kommentarmoderator.

Vanligvis tar spamfilteret seg av spam, men jeg opplever dessverre at for mye slipper gjennom.

Jeg håper at jeg innen kort tid kan åpne opp for direkte kommentering på mine innlegg, uten at jeg skal være nødt til å forhåndsgodkjenne disse ...

Spinalonga - de spedalskes øy

Det begynner  å bli atskillige år siden jeg leste Victoria Hislops roman "Øya". Noe jeg imidlertid var fast bestemt på den gangen var at dersom jeg en gang skulle til Kreta, ville et besøk til øya Spinalonga være helt selvsagt! Sommeren 2012 ble denne drømmen oppfylt. 

Å kjøre fra Paleochora der vi bodde og til Agios Nikolaos helt på den andre siden av Kreta, tok atskillige timer, og det var faktisk helt nødvendig å fordele tur-returen over to dager. Fra Elounda like utenfor Agios Nikolaos gikk det båt ut til Spinalonga. 

Men først litt om øya, som faktisk har vært benyttet til flere ting enn som en koloni for spedalske - bl.a. som et militært fort. Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte mens jeg var der (og som ble solgt til turister på Spinalonga):

Her kjøpte vi båtbillettene våre

"Think of the people who lived and created here ... The Venetian architects and engineers though long and hard and clashed with each other in designing this fort. The craftsmen contributed their skill and professional pride and the more humble their labour and sweat while Spinalonga was an army camp, life rolled along slowly and with difficulty. Later, during the Ottoman period, things changed. Families came and lived here. The fortification walls were kept unchanged, but the rocky terrain of the islet filled with houses made with great devotion and love of life. History was not on their side, however. The Cretan rebellions and independence gave them a feeling of insecurity. They were all Muslims, you see. Many of them, though, were seafarers and merchants. They knew how to travel to other lands, and chose the route of voluntary exile. The settlement languished. Its decline gave the government of the Cretan state the chance to house the Leper Colony here. At that time, a new, important period in the history of Spinalonga was ushered in. The islet became a symbol. The place is santified by so much accumulated pain and fear of death ... so much courage and struggle for the satisfaction of demands ... for quarrels, loves and births. So, "Softly here, do not desturb the sacred rest of the dead."

En flott båttur ut til øya

Og dermed er det meste av Spinalongas mange bruksområder opp gjennom historien nevnt. Venetianerne bygde altså et fort på øya i 1579, og beholdt kontrollen helt frem til ottomanerne okkuperte den i 1669. Tyrkerne overtok øya i 1715, men etter hvert ble den forlatt. I 1903 bestemte den greske staten at alle spedalske skulle isoleres på øya, og dette vedvarte helt frem til 1957. 

I løpet av alle de årene øya var en leprakoloni, bygget de spedalske egne boliger og etablerte et helt eget samfunn der. Friske mennesker kunne komme i land på øya, men kunne ikke komme i fysisk berøring med de spedalske på grunn av den antatte smittefaren. I alt 760 mennesker levde sine liv på Spinalonga og det ble født 36 barn der i løpet av de mer enn 50 årene kolonien varte. (Kilde: Wikipedia)

Victoria Hislops roman "Øya" forteller historien om noen av menneskeskjebnene på Spinalonga, der ektepar ble skilt fra hverandre og ikke lenger kunne leve sammen dersom en av dem led av spedalskhet. Ute på øya oppsto det gjerne kjærlighet mellom dem som bodde der. Når barn ble født, ble de sjekket for smitte, og dersom de var friske, ble de sendt inn til fastlandet, skilt fra sine foreldre. Mange menneskelige lidelser fulgte i kjølevannet av dette. 

De svarte flaggene som fremdeles vaier på toppen av øya, sender oss et gufs fra fortiden, da dette ble ansett som en smittebefengt øy. 

I dag er øya en turistattraksjon, i all hovedsak nettopp på grunn av Victoria Hislops roman "Øya". Årlig besøker rundt 30 000 mennesker Spinalonga. Den greske stat har mottatt store summer fra EU for å sikre bygningene og sette inn belysning rundt øya, slik at den kan fungere som turistattraksjon. 

Nedenfor kan du se noen av bildene jeg tok mens jeg besøkte Spinalonga. 

En liten detalj fra en av bygningene

Ved havna

En kafé ved havna

En del vedlikehold er foretatt i nyere tid

Mange småkoselige detaljer 

Utenfor Spinalonga ligger åpent hav

Med et historisk sus fra fordums tid 

En del av bygningsmassen er forfalt

Populært utfartssted

Kart over Spinalonga 

Det er mulig å gå tur rundt hele øya 

Noe av bygningsmassen på Spinalonga

Jan-Philipp Sendker: "Kunsten å høre hjerteslag"

Nydelig kjærlighets-historie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen. 

Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppmerksom på denne boka, som kom ut den 15. januar i år. Et leseeksemplar av boka ble videreformidlet fra Bokelskerinnen, som i skrivende stund er den første og eneste som har omtalt denne. 

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen? 

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ... 

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma? 

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien. 

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis. 

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien!  Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.

Andre som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen 17.01.2013
- Bøker og bokhyller 09.05.2013
- Solgunn sitt 06.05.2013

Utgitt: 2002
Originaltittel: The Art of Hearing Heartbeats
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Kurt Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 286

Jan-Philipp Sendker

Jan Bruheim: "Den ansamme"

Foto: Frognerparken (RMC)

Den ansamme

Han har ikkje stund å stogge

og ikkje tid til å sjå.

Menneske som han møter,

dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.

Det gjeld um å fara fort.

Mykje var det å gjera.

Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen

Han står der, studd over stav

og spør: Kva har livet gjeve

og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet

utan å ta det fatt.

Ei glede sprang etter på vegen

men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim

Martin Seligman: "Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis"

Tankevekkende og dyptpløyende om de mange veiene til mer lykke i livet

Martin Seligman (f. 1942) er en amerikansk psykolog og professor i psykologi ved universitetet i Pennsylvania, jf. Wikipedia. Aller mest kjent er han for sin forskning og teorier rundt lært hjelpeløshet. De siste årene av sin karriere har han brukt på forskning rundt og grunnlegging av den positive psykologien. Jeg siterer fra Wikipedia: "Han har forsket mye på depresjon, lykke og livskvalitet, og har utviklet en teori om at optimisme er en lært ferdighet." Hans bok "Authentic happiness" utkom i 2002, og forelå i oversatt utgave på norsk i 2009 - med tittelen "Ekte lykke". Den erfarne oversetteren Thor Magnus Tangerås har æren for en meget vellykket og god oversettelse, som har skjedd i regi av forlaget bak boka, Universitetsforlaget. 

Jeg pleier vanligvis ikke å sitere ordrett fra forlagets presentasjon av bøker, men denne gangen gjør jeg det fordi jeg mener dette gir en veldig presis inngangsport til hva denne boka egentlig handler om:

"Boken presenterer vitenskapen positiv psykologi, en retning som fokuserer på våre styrker fremfor svakheter, og som slår fast at lykke ikke er et resultat av gode gener eller flaks. Basert på ny forskning viser forfatteren hvordan positiv psykologi markerer et paradigmeskifte i psykologien. Den retter søkelyset mot våre positive følelser, styrker og dyder. Boken henvender seg til dem som er interessert i å lære hvordan en kan bygge opp sine styrker og ressurser i dagliglivet. Ved å identifisere personlige karakterstyrker, og målrettet ta dem i bruk på de viktigste områdene i livet ditt, kan du finne nøkkelen til det gode liv og meningen i hverdagen."

Selv om boka inneholder konkrete tips om hvordan man kan oppnå et bedre og mer lykkelig liv, er dette ikke en tradisjonell selvhjelpsbok i hvordan bli lykkelig på en-to-tre. Den er atskillig mer dyptpløyende enn som så, og alt som presenteres er dessuten basert på forskning. 

Innledningsvis i boka presenterer Seligman noen konkrete eksempler på hvilken effekt optimisme og generell velbefinnenhet ikke bare har for opplevd livskvalitet mens man lever. Han hevder endog at mennesker som er optimistiske av natur lever lenger enn deres motstykke, pessimistene. Boka er delt i tre deler; en del om positive følelser (hva er positive karakteregenskaper, hvorfor skal vi bry oss med å være lykkelige, tilfredshet med fortiden, fremtidsoptimisme, lykke i nåtiden m.m.), en del om styrker og dyder (herunder om signaturstyrker) og en del om livets herskapshus (arbeid og personlig tilfredshet, kjærlighet, barneoppdragelse og mening og formål). Selve forskningsresultatene er lagt til et rikholdig noteverk bakerst i boka fra s. 269 og utover. Dette for å gjøre boka mer tilgjengelig for folk flest (les: lekfolk).  

Egentlig var det en uskyldig kommentar fra et av Seligmans barn om at han var en surpomp som fikk ham til å gå i seg selv, og som fikk ham på sporet av etablering av en ny retning innenfor psykologien. Dette fikk ham bl.a. til å ta kontakt med mannen bak flow-modellen, Mihali Csikszentmihalyi, og Ray Fowler. Sammen startet de et samarbeid i 1998, hvor de tok utgangspunkt i tre grunnsøyler for det videre arbeidet; positive følelser, positiv karakter og positive institusjoner. Selv tar Seligman avstand fra det pompøse begrepet "paradigmeskifte". Snarere mener han det er tale om en endring av psykologiens fokus fra "studiet av noen av livets verste sider til studiet av det som gjør livet verdt å leve" (side 266). I stedet for å se på positiv psykologi som en erstatning for det som har gått forut, anser han denne retning som et supplement og en forlengelse av faget. 

Egentlig startet Seligmans nysgjerrighet noen år tidligere. Gjennom studiene av lært hjelpeløshet, hvor rotte- og hundeforsøk viste at når dyrenes kontroll over smertestøt opphørte, la de seg bare ned og ga opp, oppdaget han noen avvik han i begynnelsen valgte å overse. Noen av dyrene ga nemlig aldri opp, uansett hva de ble utsatt for. Hvilke karaktertrekk eller egenskaper var disse dyrene i besittelse av, som de andre manglet?

Seligman hadde også reagert på den tradisjonelle psykologiens fremstilling av at kun sindighet (og fravær av følelser og kanskje også iver og engasjement?) ble fremelsket som den mest intellektuelle væremåten. Mens glade mennesker ble oppfattet som naive og dumme ... "Lykkelig-men-dum-oppfatningen har et meget respektabelt opphav. C.S. Pierce, pragmatismens grunnlegger, skrev i 1878 at tenkningens funksjon er å dempe tvil: Vi tenker ikke, vi er knapt nok bevisste, inntil noe går galt. Når vi ikke møter på noen hindringer, flyter vi simpelthen av gårde langs livets landevei. Først når vi får en stein i skoen, blir den bevisste analysen utløst." (side 46) 

Det er også skrevet side opp og side ned i litteraturen om såkalt depressiv realisme. F.eks. er deprimerte mennesker presise i sin bedømmelse av hvor store ferdigheter de har, mens lykkelige mennesker tror de er flinkere enn de er. Mye av dette får lykkelige mennesker til å virke tomhjernete, mens nyere forskning heldigvis viser at det faktisk er omvendt. Lykkelige mennesker er i det store og det hele flinkere på de fleste felter sammenlignet med deprimerte mennesker. For egen del tenker jeg på alle teoriene om den selvoppfyllende profeti og alt som ligger bak retninger som kognitive og behavoristiske strategier (eller terapiretninger).

I kapittel 4 om "Kan du gjør deg selv varig lykkeligere?" (side 54 flg.), presenterer Seligman en såkalt lykkeformel; L = F + O + V, hvor L står for varig lykkenivå, F for ditt fastlagte spekter, O for dine livsomstendigheter og V for faktorer som kan kontrolleres av din vilje. Han tar for seg en del forhold vi ofte benytter og som fungerer som effektive hindre for å bli lykkeligere: arv fra foreldre (min kommentar: "hva kan jeg gjøre som har hatt en så kjip oppvekst?"), hvis-jeg-bare-hadde-vunnet-i-tipping-drømmen (all erfaring viser at slike gevinster, om man skulle være så heldig å få dem, kun har en forbigående effekt på ens lykkenivå), den hedonistiske tredemøllen (det blir aldri nok eller mye vil ha mer ... - kun kortvarig effekt her også) osv. Det som derimot har en positiv - og varig - effekt på lykkenivået er et rikt og givende sosialt liv. Og selv om man opplever en , masse elendighet, utelukker ikke dette at man også kan oppleve mye glede. Negative opplevelser/følelser står nemlig ikke i et gjensidig utelukkende forhold til positive opplevelser/følelser. Med alderen avtar de mest intense følelsene - både på godt og vondt. Følelsen av å være i den syvende himmel eller bunnløst fortvilet, avtar med økende alder og livserfaring. (side 66). Seligman påpeker også at det ligger for kvinner både å være lykkeligere og tristere enn menn, selv om det for øvrig ikke er noen forskjeller mellom kjønnene hva gjelder den gjennomsnittlige følelsestonen. Religiøse mennesker er også mer lykkelige, antakelig fordi religion inngir mer håp for fremtiden og skaper mening med tilværelsen. Desto mer interessant er det å konstatere at det å være hvit, rik og ha utseende med seg, ikke gjør et menneske lykkeligere. Seligman viser til forskning hvor det fremgår at fattige afroamerikanere gjennomgående er lykkeligere og mer tilfredse enn den hvite overklassen. 

"Positive følelser kan gjelder fortiden, nåtiden eller fremtiden. Positive følelser for fremtiden omfatter optimisme, håp, tro og tillit. Følelsene knyttet til nåtiden omfatter glede, begeistring, ro, livslyst, sprudlende humør, nytelse og (viktigst av alt) flyt-opplevelser. Det er som regel disse følelsene vi mener når vi snakker om "lykke". De positive følelsene om fortiden inkluderer tilfredshet, tilfredsstillelse, innfrielse, stolthet, sinnsro og sjelefred." (side 70)

Seligman tar et oppgjør med tidligere tiders deterministiske menneskesyn, forfektet bl.a. av Darwin og Freud (med noe ulike tilnærminger, selvsagt). Freuds voldsomme fokus på barndommen og uløste, ubevisste konflikter skaper et inntrykk av at vi er prisgitt vår skjebne. Seligman mener at betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet, og at fortiden som sådan blir overvurdert. 

"De alvorligste barndomstraumene kan nok ha en viss innvirkning på personligheten som voksen, men den er knapt merkbar. Negative hendelser i barndommen gir kort fortalt ikke mandat til problemer i voksenalderen. Det finnes ingenting i disse studiene som berettiger deg til å skylde din depresjon, angst, dårlige ekteskap, stoffmisbruk, seksuelle problemer, arbeidsledighet, aggresjon mot dine barn, alkoholisme eller sinne på det som skjedde med deg da du var barn." (side 75)

Derimot har gener stor betydning for personligheten som voksen, mens altså hendelser fra barndommen er ubetydelig, noe ikke minst studier av eneggede tvillinger som er blitt skilt fra fødselen viser. Det samme viser studier av adoptivbarn og deres biologiske foreldre. Adoptivbarn er og blir mer like sine biologiske foreldre enn hva adoptivforeldrene og det miljøet de skaper for barnet, kan gi.

Den som oppfant kognitiv terapi var Aaron T. Becks. Denne terapiformen er i dag den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon. (side 76) De er utviklet som en teknikk for å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker, og gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. 

I kapittel 6 tar Seligman for seg fremtidsoptimisme, herunder hva som skiller en optimist fra en pessimist. Kort sagt handler det om hvordan vi tenker. Er hodet fylt med flest negative eller positive tanker? Ved bruk av kognitive strategier kan vi endre måten vi tenker på, først gjennom å observere tankene våre og deretter forsøke å luke dem bort.

"Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet." (side 102) 

Seligman påpeker at en av de mest effektive teknikkene i disputeringen er å lete etter beviser på fordreiningen i katastrofetankene, og han snakker om en av-katastrofering. 

Kapittel 7 handler om lykke i nåtiden, og her må man skille mellom to svært forskjellige former for glede: nytelse og tilfredsstillelse. Mens nytelsene er kortvarige og slutter like brått som de kommer, handler tilfredsstillelse om å bli totalt oppslukt på en slik måte at bevisstheten kobles ut og følelsene er helt fraværende. Vi snakker om "flyt" eller "flow", hvis teori er utviklet av Mihaly Csikszentmihalyi. Når opphører tiden for deg? Nr er det du gjør akkurat det du helst vil gjøre, og ønsker at det aldri skal ta slutt? (side 120)

"Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst." (side 122)

Og videre på side 124:

"Et av de fremtredende symptomene på depresjon er selvopptatthet. Den deprimerte tenker mye - for mye - på hvordan han eller hun føler seg. Nedstemtheten gjenspeiler ikke livet slik det er, men det virker slik for vedkommende. Når den deprimerte legger merke til sin nedtrykthet, ruger han eller hun over denne. Vedkommende projiserer den inn i fremtiden og over på alle aktiviteter. Dette forsterker igjen nedstemtheten. "Kom i kontakt med følelsene dine", oppfordrer selvhjelpsindustrien oss til. De unge har tatt dette budskapet til seg, og vi har fått en generasjon av narsissister som er mest opptatt av seg selv og sine følelser.

I motsetning til det å komme i kontakt med sine følelser, er det avgjørende kriteriet for tilfredsstillelse snarere fraværet av følelser, opphøret av selvbevissthet og totalt engasjement. Tilfredsstillelse fordriver selvopptattheten. Jo mer man opplever den flyten som tilfredsstillelse skaper, desto mindre deprimert er man. Her er altså en effektiv motgift mot depresjonsepidemien blant de unge: Strekk deg etter flere tilfredsstillelser, og nedton jakten på nytelser. Nytelsene kommer lett, mens tilfredsstillelsene (som er resultat av utøvelsen av personlige styrker) krever innsats. Å være fast bestemt og innstilt på å identifisere og utvikle disse styrkene er derfor den største bufferen mot depresjon."
 
En viktig forutsetning for å komme i flow/flyt er å bli bevisst på hvilke signaturstyrker en har, og intensivere aktiviteter som krever at man tar i bruk disse styrkene.

I kapittel 8 kommer Seligman inn på det han har kalt fornyelse av styrker og dyder, herunder om den grunnleggende premissen i positiv psykologi om at det finnes en god karakter. Sånn sett kommer jeg til å tenke på en musical jeg så i London for et par år siden - Dickens "Oliver" hvor Oliver ved en misforståelse blir forvekslet ved fødselen og vokser opp som en fattig gutt. Så viser det seg at han egentlig er en rikmannssønn - noe som på slutten skal forklare hvorfor han, i motsetning til de andre fattigguttene, hadde en slik edel og god karakter. Mens en pengeutlåner i stykket "selvfølgelig" er selve prototypen på en jøde - slesk, gjerrig og med dårlig karakter ... Og slik tenkte man tidligere om mennesker av ulike klasser, noe som ble brukt for å holde de fattige nede. Et syn som i lang tid har vært forlatt innenfor psykologien for øvrig ... 

Seligman mener at tiden er inne til å gjenopplive karakter som et sentralt begrep i vitenskapelige studier av menneskelig atferd. Mye tyder på at miljøet ikke spiller så stor rolle for et menneskes karakter - altså at det igjen er genene våre som avgjør det meste. 

"Det er ikke den positive psykologiens oppgave å fortelle deg at du bør være optimistisk, åndelig, snill eller glad. Dens oppgave er snarere å beskrive konsekvensene av disse trekkene (for eksempel at det å være optimistisk resulterer i mindre depresjon, bedre fysisk helse og bedre prestasjoner - dog muligens på bekostning av mindre grad av realisme). Hva du gjør ut av denne informasjonen er opp til deg, og avhenger av dine verdier og mål." (side 133)

En av oppgavene grunnleggeren av den positive psykologien og hans samarbeidspartnere tok for seg, var å finne ut om det var mulig å finne et slags minste felles multiplum hva angår dyder ved å gå gjennom alle de største religiøse og filosofiske tradisjonene. Gjennom dette arbeidet kom de frem til seks dyder, som ble bifalt av nesten samtlige av tradisjonene som spenner over en periode på tre tusen år (Aristoteles, Platon, Aquinas, Augustin, det gamle testamentet, Talmud, Konfusius, Buddha, Lao-Tze, Bushido, Koranen, Benjamin Franklin og Upanishadene (side 136):

* Visdom og kunnskap
* Mot
* Kjærlighet og medmenneskelighet
* Rettferdighet
* Måtehold
* Åndelighet og trancendens

Innholdet i noen av dydene kan riktignok variere fra kultur til kultur, og fra tradisjon til tradisjon, men kjernen i dem handler i bunn og grunn likevel om det samme. 

I kapittel 9 tar Seligman for seg de såkalte signaturstyrkene. Det må skilles mellom talenter og styrker. Talenter er noe man enten har eller ikke har innenfor et område, og dette er det lite vi strengt tatt får gjort noe med. Styrker, som mer er trekk ved personligheten, kan vi derimot jobbe med for å forbedre. Seligman opplyser at det er mulig å gå inn på hans nettside - www.authentichappiness.org - og ta ulike tester for å finne ut hvor man har sine styrker. Boka "Evig lykke" inneholder for øvrig en rekke tester man kan benytte for å finne ut av det samme. Det er tale om 24 ulike styrker man kan måle, alle innenfor seks nevnte dydene ovenfor. 

Kapittel 10 handler om arbeid og personlig tilfredshet. Det er forskjell på å ha en jobb som bare er en (rutine-)jobb, en jobb som er en karriere og en jobb som er et kall. Som Seligman sier på side 169: "Når du omformer jobben din slik at du kan anvende sine styrker og dyder hver dag, gjør du ikke bare arbeidet mer tilfredsstillende. Du forvandler en rutinejobb eller en fastlåst karriere til et kall." 

Og dersom man tror at det bare er såkalt vellykkede karrierer med stor inntjening som kan blir et kall, så er dette riv ruskende galt. Det som er rett for den ene, trenger dessuten overhode ikke å ha relevans for en annen. Har man en signaturstyrke innenfor omsorg (altså kjærlighet og medmenneskelighet), kan det være den største lykke å få bruke seg selv i et yrke som krever denne egenskapen - bare for å nevne ett eksempel. Det er heller ikke slik at man kan forvente å  være i flyt gjennom en hel åttetimers arbeidsdag. Snarere kommer flytopplevelsen i noen minutter av gangen, og den inntreffer når utfordringene man møter treffer perfekt på ens evner til å overvinne dem. 

De fleste opplever flyt først og fremst på jobben, og i mindre grad i fritiden. Dette skyldes som regel at arbeid oppfordrer til konsentrasjon og minimalt med distraksjoner, og dette gjør at mange er mer engasjert på jobben enn de er hjemme. For mennesker som har en lite meningsfyllt jobb, men desto mer spennende fritidsinteresser, kan det imidlertid være omvendt. Interessant nok viser undersøkelser at den følelsesmessige stemningen de fleste befinner seg i når de driver med det som tar mest tid på fritiden, nemlig TV-titting, er en mild nedstemthet ... Dette taler for at man burde bruke fritiden mer aktivt enn passivt. (side 178)

Seligmans oppskrift for økt flyt er:

* Identifiser dine signaturstyrker
* Velg arbeid som tillater deg å bruke dem daglig
* Omform ditt nåværende arbeid slik at du får brukt signaturstyrkene mer
* Hvis du er arbeidsgiver, ansett medarbeidere som har signaturstyrker som stemmer overens med arbeidsoppgavene
* Hvis du er leder, gi rom for at ansatte kan få omforme arbeidet innenfor målsettingens grenser 

På side 179 og utover følger noen avsnitt under overskriften "hvorfor advokater er så ulykkelige?". Dette fant jeg spesielt interessant grunnet mitt eget yrke. Seligman forklarer hvorfor spesielt advokater er så ulykkelige med at deres yrke består i innta en pessimistisk holdning - for på den måten å være føre var for sine klienter. Jo mer forsiktige og i forkant av katastrofer en advokat er, jo bedre jobb gjør vedkommende for sine klienter. Problemet er imidlertid at store talenter for pessimistisk tenkning ikke er gunstig for opplevelsen av lykke ... 

Kapittel 11 handler om kjærligheten. På side 188 siteres David Myers: "Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn." Kvinner som befinner seg i stabile seksuelle forhold kommer f.eks. senere i overgangsalderen enn kvinner i ustabile forhold, og barn av foreldre som er gift, forblir selv gift og klarer seg bedre enn barn av skilte foreldre osv. 

Det finnes i følge Seligman tre ulike kjærlighetsstiler; trygg, unnvikende og engstelig, og alle kan forutses gjennom det kjente eksperimentet med mor og barn som kalles "den fremmede situasjonen" (og som også er referert i Per Wallroths bok "Mentalisering" om tilknytning). Det ligger i sakens natur at mennesker med en trygg tilknytningsstil har større forutsetninger for å bli lykkelige. Trygge mennesker er bl.a. bedre på å gi partneren omsorg, de håndterer vanskelige hendelser bedre, har et bedre seksualliv og er også bedre på å fornemme den andres behov. Tilfredse par finner dessuten dyder hos sin make som de nærmeste vennene overhodet ikke får øye på (side 200), mens utilfredse par ser færre dyder hos hverandre enn deres nærmeste venner ser. 

Kapittel 12 handler om barneoppdragelse, og her øser Seligman stort sett av egne erfaringer med sine fire barn. Barneoppdragelse handler i stor grad om å forsterke ønsket atferd og fjerne uønsket atferd, og her har det opp gjennom alle tider versert mange ulike teorier. Seligman - selveste eksperten på teoriene rundt lært hjelpeløshet - påpeker at lært hjelpeløshet ikke bare utvikles gjennom negative hendelser som er ukontrollerbare. Dessverre skjer det samme også når gode hendelser er ukontrollerbare. Og i vårt velferdssamfunn overøser vi barna med ros fordi vi tror at dette vil styrke deres selvfølelse. I stedet får vi blaserte og bortskjemte barn. 

Det som skjer er at det Seligman kaller "en regelmessig diett av velmenende, ubetinget positiv oppmerksomhet" som regel medfører at barnet ikke klarer å lære av sine feil og suksesser. 

"Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ..." (side 217)

På side 218 sier han også noe meget klokt om straff:

"Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen."

Det er derfor av største viktighet når man bruker straff som ledd i oppdragelsen at man sørger for at barnet vet nøyaktig hvilken handling det blir straffet for. 

Søskensjalusi florerer i familier der hvor omsorg og oppmerksomhet er knapphetsgoder som søsknene må kjempe om, men ikke i familier der dette ikke er tilfelle. Ved å involvere barna og spille på deres signalstyrker (f.eks. evne til omsorg) når et nytt barn ankommer familien, bygger man opp barna i stedet for at de skal føle seg truet. Dette er heldigvis noe de fleste har blitt mer oppmerksom på med årene. 

En måte å bygge opp barnets optimismekompetanse på, er f.eks. å avslutte dagen med å snakke med barnet om det beste det har opplevd i løpet av den dagen som har passert. Dermed trener man barnet opp til å fylle hodet med positive tanker - en evne som senere kan komme til å virke som en buffer mot negativitet og i verste fall tendenser til depresjon.

I kapittel 13 oppsummer Seligman med at det er mange og svært forskjellige veier til ekte lykke. Det finnes hovedsaklig tre forskjellige slags positive følelser (fortidsrettede, nåtidsrettede og fremtidsrettede). Positive følelser knyttet til nåtiden kan deles i to; de flyktige nytelsene og de mer varige tilfredsstillelsene. Ved å benytte våre signaturstyrker så ofte som mulig, kan vi oppnå ekte lykke og rikelig med tilfredsstillese. I kapittel 14 har han fått med noen tanker rundt mening og formål, og påpeker at et liv med mening tilfører ytterligere en bestanddel i livet. 

Bakgrunnen for at jeg har valgt å lese Seligmans bok om "Ekte lykke" er at jeg har valgt å ta et kurs på BI i vår som heter Coaching (II) - mentoring og positiv psykologi. I og med at Seligman var en foregangsmann og grunnlegger av den positive psykologien på slutten av 1990-tallet, synes jeg det er viktig å kjenne til hans teorier på området. Boka er meget godt skrevet, inneholder rikt med eksempler og er svært personlig ved at forfatteren deler raust av egne erfaringer - både på godt og vondt. Her er både tabber og suksesser tatt med - alt for å bidra til økt læring og erkjennelse. Ingen lettvinte løsninger presenteres; til det er temaene for komplekse og sammensatte. Fra tidligere har jeg lest om flere av eksperimentene det er vist til, og spesielt Csikszentmihalyis flowmodell, Seligmans teorier rundt lært hjelpeløshet og dette med signaturstyrker er kjent fra andre lærebøker jeg har vært gjennom tidligere. Sånn sett var det spennende å lese om dette i en noe annen kontekst enn tidligere. Det aller mest spennende ved boka var likevel teoriene rundt optimisme og pessimisme, og hva dette gjør med mennesker, herunder at det faktisk er mulig å gjøre noe for å endre et uheldig tankemønster. Under det hele ligger teorien bak kognitiv terapi - at man gjennom å observere sitt eget negative tankemønster kan disputere sine egne tanker og få til en varig endring - med store konsekvenser for egen opplevd lykke. Dette er en bok jeg med stor sikkerhet kommer til å vende tilbake til mange ganger senere i livet. Jeg synes den er så godt skrevet, så pedagogisk, så interessant og så nyttig at jeg ikke er i tvil om at den fortjener terningkast seks. Boka kommer til å inngå blant mine favoritter!

Utgitt: 2002
Originaltittel: Authentic happiness
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Thor Magnus Tangerås
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider inkl. apendix og noter: 310 

Martin Seligman

Vinter på Bygdøy

Foto: Bygdøy (RMC)

Torgrim Eggen: "Jern"

Dommedagsprofetier, konspirasjonsteorier, Antikrist og ... aspartam ...

Torgrim Eggen (f. 1958) har i årenes løp utgitt 13 bøker, og "Jern" er hans siste roman. Selv har jeg med skam å melde kun lest "Hilal" (1995) og "Hermanas" (2006), og det på tross av at jeg så langt har likt hans bøker svært godt og har opptil flere av hans bøker stående (ulest) i bokhyllene mine.

Hva er det som gjør at flere mennesker søker sammen på den tidligere folkehøyskolen Folkvang i indre Østfold for å forberede seg på dommedag? Nærmere bestemt at verden skal gå under i desember 2012 - på tidspunktet for Maya-kalenderens opphør ... 

Biv Boeser er en karismatisk leder av en bevegelse som kalles Perennial Spirituality Center, og gjennom foredrag som tar for seg innholdet i de forskjellige verdensreligionene, gamle myter, genmanipulert mat, konspirasjonsteorier av ymse slag etc., etc., samler han noen høyst forskjellige mennesker på Folkvang. Bl.a. frisøren Gro alias Yasmina som blogger om det å ha mistet et barn, og som gjennom en i beste fall rørende naivitet utleverer seg selv og sitt indre liv fullstendig på nettet. Ove er rusmisbruker og har den litauiske mafiaen i hælene. Tilfeldigheter fører ham til Folkvang - rett og slett fordi han er blakk og ikke har noen andre steder å dra. Og Ina som holder på med en doktoravhandling om nyreligiøse bevegelser som holder sammen pga. frykten for dommedag. Ved å samle disse og flere andre på Folkvang, forbereder Biv Boeser dem på at de skal overleve dommedag - som de eneste på jorda. I motsetning til hva omverdenen tror, blir medlemmene verken hjernevasket eller driver med sexorgier. På Folkvang er det nemlig trosfrihet og i den grad det er fokus på sex, så handler det i det alt vesentlige om avholdenhet - med unntak av når den såkalte omega-generasjonen skal skapes ... 

Underveis presenteres vi for kjente konspirasjonsteorier pluss noen nye. Som at det egentlig er CIA og Israel som står bak 11. september - teorier som kun ligger tre-fire tastetrykk unna på nettet, nær sagt uansett hvor man måtte befinne seg - og at verdens elite i all hemmelighet har samlet opp lagre av frø, DNA-prøver, mat etc. på ulike steder i verden (bl.a. på Svalbard) for å være beredt når planeten Marduk (også kalt Malurt) forventes å kollidere med jorda i desember 2012 - teorier som har inspirert både forfattere og filmregissører de siste årene (bl.a. Åge Grønning i romanen "Og stjernens navn er Malurt"). Jeg undres imidlertid over hvorfor mennesker som er opphengt i konspirasjonsteorier også er opptatt av det kunstige søtningsstoffet aspartam - som en del av hele greia ... Jeg tror i alle fall at Eggen i "Jern" har fått med seg det meste av det som verserer på nettet av alternative teorier om hva som egentlig foregår i den store, store verden. Skjønt det med at Obama skulle være Antikrist selv - det var nytt for meg. Ekstra fornøyelig skildrer han dessuten paranoiaen som rammet verden i forbindelse med svineinfluensa-epidemien. 

Torgrim Eggen skriver godt, og han benytter mange ulike fortellergrep i denne romanen, som er nokså fragmentarisk bygget opp gjennom presentasjon bl.a. av Gros blogg, diverse mail-utvekslinger, Biv Boesers foredrag og helt mot slutten av boka et NRK-innslag. Han tar pulsen på fellesnevneren for de fleste dommedags-"sekter" som forberedte seg på at verden skulle gå under i desember 2012, og det eneste som skiller "vår sekt" fra de fleste andre, er det materielle innholdet i dogmene deres, mens de fleste nyreligiøse sekter først og fremst er opptatt av ikke-materielle verdier (dvs. onde og gode krefter i verden, og at det onde skal bekjempes med det gode). Men etter å ha bygget opp en masse spenning rundt hvordan det skulle gå med dem som oppholdt seg på Folkvang, sluttet boka skuffende tamt. Det er mulig at slutten faktisk er mer realistisk på den måten, men vi befinner oss tross alt i fiksjonens verden og jeg hadde derfor forventet noe mer - ikke bare et tamt poff ut i ingenting. Det jeg uansett liker ved Torgrim Eggens fortellerstil, er hans sarkasme, ironi og humoristiske harsellering med alle konspirasjonsteoriene som blir presentert i boka, og mellom linjene en smule latterliggjort, slik jeg opplevde dette. Den tamme slutten trekker likevel ned helhetsinntrykket, og dermed blir det bare terningkast fire denne gangen. Og så kan det faktisk tenkes at jeg leser boka drøyt to år for sent, og at den ville ha gjort et større inntrykk med 2012 foran meg, og ikke bak meg ... 

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplesere: Torgrim Eggen, Charlotte Grundt, Anders Ribu, Tor Sigbjørnsen
Spilletid: 12 t 4 min.

Torgrim Eggen

Andre omtaler av boka:
- Artemisas Verden 02.09.2012
- Jeg leser 03.04.2010
- Marianne leser 20.02.2010
- Bokmerker.org 06.02.2010
- Moshonista 26.03.2010