Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 18. mars 2012

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må pa
sse godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert
klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det
er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Und
er arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 


U
tgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Blogge
ren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen

lørdag 17. mars 2012

Trygve Gulbranssen: "Og bakom synger skogene"

Del av triologi fra 1700-tallet

"Og bakom synger skogene" er den første av i alt tre bøker i Bjørndalstriologien. De to neste heter "Det blåser i Dauingfjell" og "Ingen vei går utenom". På Wikipedia betegnes den som en av norsk litteraturs største suksesser, mens det av Store norske leksikon fremgår at det var en og annen kritiker som valgte å innta en negativ holdning til "denne bemerkelsesverdige deb
uten" ...

Det er gitt et utmerket og svært
detaljert handlingsresymé i Wikipedias omtale av denne første boka. Jeg skal derfor for en gangs skyld avstå fra å begi meg ut på noe resymé, fordi dette nødvendigvis vil bli en blek kopi av denne. Det jeg imidlertid synes er nødvendig å si er at handlingen er lagt til 1700-tallets bygde-Norge, nærmere bestemt rundt Bjørndalsbygda. I innledningen av boka følger vi en spennende bjørnejakt på nært hold, og som ender med at Torgeir Bjørndal, far til Tore og Dag som boka i det alt vesentlige handler om, dør etter å ha tatt livet av bjørnen. I årene som følger blir vi vitne til kivingen mellom bygdene, skepsisen til alt fremmed og særlig det som kommer fra nord, misunnelse og sjalusi, kjærlighet, vakre kvinner og staute menn, dragningen mellom den smale og brede vei i livet og kirkens posisjon i samfunnet. Bare for å ha nevnt noe ...

Denne triologien er blitt fremhevet som noe av det beste mange har lest, og jeg ble derfor nokså forundret over at den ikke grep meg i noen særlig grad overhode ... Jeg opplevde spesielt språket som noe oppstyltet, selv om jeg også ser at forfatteren har bestrebet seg på å fortelle historien slik den antakelig ville ha blitt fortalt for sånn ca. tre hundre år siden. Like fullt - for meg fungerte dette ikke, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg har de to neste bøkene liggende på vent, men har ikke helt bestemt meg for om jeg skal lese videre ... Det er sikkert ikke riktig av meg å gi terningkast til en bok som "alle" andre mener er en stor klassiker, men jeg forsøker meg likevel - og da må det bli en firer.

Jeg h
ører svært gjerne synspunkter fra andre som har en helt annen oppfatning av denne boka enn meg!

Utgitt første gang: 1933
Innspilt som lydbok: 2004
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Bjørn Fougner
Spilletid: 11 t 33 min.

Trygve Gulbranssen

fredag 16. mars 2012

"We need to talk about Kevin" (Regissør: Lynne Ramsay)

Mammas lille monster ... 

Filmen "We need to talk about Kevin" med undertittelen "Mummy´s little monster" er basert på virkelige hendelser og bygger på Lionel Shrivers roman med samme navn. Denne romanen utkom på norsk i 2011 med tittelen "Vi må snakke om Kevin".

Moren Eva har nettopp fått vite at sønnen hennes har begått en skolemassakre, og filmen handler om hvordan hun tenker tilbake for å finne ut hva som egentlig gikk galt med Kevin. Hun erkjenner at hun egentlig aldri har elsket ham, men er det som skjedde av den grunn hennes skyld? Eller kan noen barn rett og slett være onde fra fødselen av?

Jeg begynte en gang på boka uten å fullføre (men har ikke gitt opp å lese den) og vet at den er består av utallige brev fra moren til hennes avdøde ektemann Franklin. (Kevin drepte for øvrig faren og sin søster før han massakrerte skolebarna.) Nettopp derfor må det ha vært vanskelig å lage en film av denne typen, fordi det springer veldig i tid. Frem og tilbake hele tiden ...

Filmen om Kevin er vanvittig sterk! Når det på DVD-coveret står at "Ezra Miller gives a knock-out performance as Kevin", så kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Dette er en historie om en gutt som fra han ble født betydde trøbbel. Ikke bare skrek han døgnet rundt de første månedene etter at han ble født, men siden i oppveksten responderte han sjelden eller aldri på morens forsøksvise utspill på å komme ham i møte på et vis, slik at de kunne bygge opp en sunn mor-barn-relasjon. I alle fall var det slik hun selv opplevde dette. Mange ganger var moren helt på randen av fortvilelse pga. sønnens adferd, men hver gang hun tok dette opp med ektemannen, bagatelliserte han det. Dessuten så han ikke problemene på samme måte som henne. Sønnen oppførte seg nemlig helt ok overfor ham ... Ikke så rart egentlig siden samspillet - eller mangel på sådan - mellom foreldrene alltid hadde vært slik at han kunne spille dem mot hverandre, og derigjennom oppnådde store fordeler. Faren spilte moren fullstendig ut på sidelinjen ved aldri å samarbeide med henne, og hennes foreldreautoritet var dermed utradert. Ikke akkurat en situasjon som var særlig kjærlighetsfremmende i lengden ... Til slutt så hun bare ondskapen i sønnen, hvordan han så ned på henne, ikke hadde noen respekt overhode ... Selv ikke det forhold at Kevin skadet søsteren slik at øyet hennes ikke sto til å redde, fikk faren til å reagere. Han nektet å tro at Kevin var ansvarlig.

Tilda Swinton spiller Eva Khatchadourian og hun har mottatt European Film Award for sin rolletolkning. Videre har Lynne Ramsay mottatt British Independent Film Award for beste regi. Jeg savner i grunnen Ezra Miller - han som spilte Kevin - på prisutdelingslisten, men dette kommer sikkert etter hvert som filmen blir vist rundt forbi. Egentlig skulle denne filmen hatt premiere i Norge i fjor høst, men dette ble utsatt grunnet 22. juli. Man antok at det ble for sterkt kost, husker jeg at jeg hørte i forbindelse med boklanseringen av "Vi må snakke om Kevin". I alle fall skal filmen i følge Filmweb.no ha kinopremiere den 23. mars 2012. Jeg kom selv over DVD´en i en overpriset utgave tidligere denne uka ...

Jeg mener at regissøren har l
ykkes svært godt med denne filmen! Uten sterke visuelle virkemidler klarer Lynne Ramsey (skotsk regissør) likevel å formidle en av de sterkeste historiene jeg noen gang har sett på film. En usminket Tilda Swinton spiller Kevins mor som en nesten gjennomsiktig person, som antakelig må bære Kevins skyld på sine skuldre resten av livet. Hun blir angrepet på åpen gate av mennesker som hater det sønnen hennes har gjort, og som tar alt ut på henne. Huset hennes blir klint inn med rødmaling for å symbolisere alt blodet sønnen hennes er skyld i, og selv føler hun knapt at hun er i stand til å leve. At Kevins mor til slutt endte med å medvirke til utgivelsen av boka om hennes sønn, har nok vært nødvendig for henne i sorgprosessen. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette er hennes historie, og hennes alene, og at den ikke kan forklare eksakt hvorfor sønnen hennes ble slik han ble. Jeg merker at jeg har litt problemer med virkelig å tro at et barn fra det er bittelite er ond av natur. Kanskje er samspillet mellom foreldrene vel så viktig, sett i et psykologisk perspektiv. Han fikk jo aldri egentlig satt noen grenser overfor seg, denne gutten ... 

En glitrende regi, vanvittig gode skuespillerprestasjoner og en sterk historie gjør at denne filmen etter mitt syn fortjener terningkast seks. Den satte meg fullstendig ut, og det var helt uaktuelt å gå over til noe annet etterpå. Filmen måtte rett og slett få tid til å synke inn ... Jeg har stor beundring for at filmskaperne som står bak denne filmen ikke har tydd til billige effekter med mye drama, men rett og slett har latt historien få stå helt på egne ben, som det sterke og unike vitnesbyrd den tross alt er. Hva er det som gjør at et menneske kan foreta seg en så gruoppvekkende handling som en massakre, uten at vedkommende har klikket på forhånd og i teorien ikke vet hva man har gjort? En handling som krever mye planlegging på forhånd, planlegging som krever ondskap ... en ondskap så hinsides all fornuft at selv menneskene rundt som i og for seg ser fragmenter av planleggingen rett og slett mangler fantasi for å forstå hva som egentlig er i gjære ...

Jeg skal
 selvsagt lese boka som filmen er basert på! For øvrig kan jeg anbefale en annen film jeg nylig har sett og som på sett og vis handler om noe av det samme, med den vesentlige forskjell at det bak denne skolemassakren sto en psykisk syk gjerningsmann. Filmen heter "Beautiful Boy".

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: We Need To Talk About Kevin
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Skuespullere: Tilda Swinton (Eva Khatchadourian), John C. Reilly (Franklin Plaskett), Ezra Miller (Kevin Khatchadourian), Jasper Newell (Kevin som 6-8-åring), Rocky Duer (Kevin som 3-4-åring), Ashley Gerasimovich (Celia Khatchadourian), Siobhan Fallon Hogan (Wanda), Alex Manette (Colin)
Spilletid: 113 min.

Moren er sikker på at Kevin ikke er som andre barn, men blir aldri hørt
Forholdet mellom far og sønn er tilsynelatende helt normalt, eller ... ?
Kevin kjøres bort av politiet etter at han har tatt livet av lærere og elever ved
skolen han går på
Kevin husker ikke lenger hvorfor han gjorde det han gjorde

onsdag 14. mars 2012

"Mitt Afrika" / "Out of Africa" (Regissør: Sydney Pollack)

Karen Blixens Afrika 

I denne filmen, som tar utgangspunkt i Karen Blixens selvbiografi "Den afrikanske farm", men som inneholder så mye, mye mer, møter vi Meryl Streep i rollen som Karen Blixen, Robert Redford som Denys Finch Hutton og Klaus Maria Brandauer som Karens ektemann Bror. I filmens åpningsscene befinner Karen seg i Danmark. Hun har forstått at hun aldri vil få sin store kjærlighet Hans, og nøyer seg derfor med hans tvillingbror Bror. Bror trenger hennes penger - hun hans adelstittel og en billett til Afrika ... Men selv om ekteskapet bærer preg av å være et rent foruftsekteskap, skal Karen komme til å elske sin mann høyt likevel ... Og frustreres over at han aldri ønsker å være sammen med henne på farmen ...

Karen reiser avsted til Afrika, og en av de første hun møter er Denys Finch Hatton, som skufler et par elefant-tenner på toget hun er ombord på. Vel fremme i Mombasa eller Nairobi (detaljene rundt dette fikk jeg dessverre ikke med meg), blir hun gift med sin Bror Blixen - omgitt av det britiske aristokratiet hun ikke kunne fordra. Men aller først møtte hun Farah Aden, han som skulle bli hennes butler og nærmeste medarbeider på farmen i alle de årene hun oppholdt seg i Afrika. Karen ønsket et liv ute i bushen, på farmen sin, selv om dette innebar mye isolasjon rent sosialt, heller enn å pludre rundt i de britiske selskapsklubbene og konversere om intetsigende temaer som det ble forventet at kvinner var opptatt av på den tiden, dvs. i 1914.

Den første skuffelsen hun støter på er at ektemannen har bestemt at de skal dyrke kaffe - ikke drive med bøfler og melkeproduksjon, som var planen. Deretter skuffelse nr. 2: ektemannen akter på ingen måte å hjelpe henne med kaffeproduksjonen på farmen. Han akter ikke en gang å være der. Innimellom er han imidlertid innom, og gradvis blir Karen mer og mer tiltrukket av denne mannen, som er en skjørtejeger av rang, og tiltrekkende som få med en avvæpnende skjarme. En sjarme som for øvrig gjorde at de aldri ble virkelig bitre uvenner, selv om han var notorisk utro, smittet henne med syfilis og atter senere ønsket skilsm
isse. Syfilisen ble hun kurert for, etter et midlertidig opphold i Danmark, men dette førte til at hun aldri kunne få barn.

Mens ektemannen er borte, dukker Denys opp på fa
rmen. Han og Karen er åpenbart gjensidig tiltrukket av hverandre, og finner noe i dialogen seg i mellom. Denys som en høyt utdannet mann fra England, boklig lærd og meget opptatt av både kunst, musikk og estetikk - hun som en kvinne som kunne det kunststykke å fortelle de mest fantastiske historier (og som ikke uten grunn ble forfatter etter hvert). Da Bror under et nyttårsparty ikke en gang gidder å skjule sin utroskap, forlanger hun at han flytter ut. Ikke lenge etter flytter Denys inn sine ting på Karens farm - en grammofon med en vinyl-samling, et lass med bøker ... Da Bror senere ankommer noe uventet for å tigge penger fra Karen, og finner henne og hennes elsker ved frokostbordet, sier Bror til Denys at "You could at least have asked ..." "I did", sier Denys "She said yes!" Bror trekker seg noe tafatt tilbake.

Deretter følger
en romantisk tid for Karen og Denys, som kom til å elske hverandre svært, svært høyt. Problemet er bare at også Denys har hang til å ville reise bort når de har vært sammen i en dag eller to ... Karen, som er nokså desillusjonert etter sitt havarerte ekteskap med Bror, ønsker å binde Denys fast til seg på farmen, og skjønner for sent at det hun oppnår ved å slynge ut beskyldninger om at han bare drar sin vei osv., oppnår det stikk motsatte. Skjønt på slutten sier han til henne at "du ødela for meg!" Karen skjønner ikke helt hva han mener, og han forklarer da at han ikke lenger klarer å være alene ... Fordi han tenker på henne ... 

Utgangen av historien er kjent, og jeg ødelegger vel neppe filmopplevelsen for noen ved å røpe at Denys dør til slutt og at Karen reiser hjem til Danmark. Farmen er ikke drivverdig lenger - i virkeligheten bl.a. pga. en naturkatastrofe i form av enorme mengder med gresshopper som åt opp alt - i filmen pga. brann.

Dette er en av de vakreste filmene jeg vet om! Ikke bare er to av mine ti på topp-skuespillere med i denne filmen, men det formelig gnistrer mellom dem. O
g Robert Redford i rollen som den barske Denys Finch Hatton har aldri vært kjekkere! Gode gud, for en mann! Det er også morsomt å følge utviklingen til Karen Blixen, fra hun ankommer farmen og tror at ingen trenger å fortelle henne noe som helst, inntil hun skjønner at hun er fullstendig avhengig av sine afrikanske hjelpere - og sakte, men sikkert vokser seg til å bli en selvsikker, moden kvinne som kan håndtere et gevær i bushen. En nødvendighet i et landskap der løvene kan dukke opp når som helst ... Naturen i "Mitt Afrika" er storslagen, og spesielt fly-scenene hvor Denys tar med seg Karen, er spektakulære. Og fargene og de enorme ansamlingene av hva det skulle være innenfor den afrikanske faunaen - elefanter, sebraer, fugler, vannbøfler - fremstår nærmest som magiske. Alt understreket av den nydelige musikken, som jeg i sin tid skaffet meg på CD (rett etter at filmen gikk på kino på midten av 1980-tallet) og har liggende et eller annet sted.

Boka "Den
 afrikanske farm" og filmen "Out of Africa" må nødvendigvis vurderes på sin egne premisser. Begge har sine styrker; boka i det å beskrive både landskapet og de ulike afrikanske stammene/folkeslagene - filmen i det visuelle. En film av 2 1/2 timers varighet får heller ikke med seg alle detaljer. Det imidlertid både boka og filmen formidler er Karens enorme kjærlighet til det afrikanske folket. Hun foretrakk deres selskap fremfor det britiske aristokraftiet i hhv. Mombasa og Nairobi, og hun laget en skole hvor de afrikanske barna fikk tilbud om å lære å skrive og lese. Dessuten tok hun seg av enkle lidelser som å rense urene sår og annet småtteri, noe som faktisk reddet mange liv. Alt i alt en vidunderlig film pga. de vakre kulissene, storslått skuespillekunst og nydelig stemninger, som får toppkarakter fra min side. Her blir det terningskast seks! Filmen fikk ganske enkelt ikke syv Oscars for ingenting!

Inn
spilt: 1985
Originaltittel: Out of Africa
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Karen Blixen), Robert Redford (Denys Finch Hatton), Klaus Maria Brandauer (Bror Blixen), Michael Kitchen (Berkley Cole). Shane Rimmer (Belknap), Malick Bowens (Farah), Joseph Thiaka (Kamante)
Spilletid: 2 t 34 min.


Karen har ankommet Mombasa og er klar for å gifte seg med Bror Blixen
Farah Aden og Karen møter hverandre for første gang
Kikuyu-barn samler seg i døra hos Karen og står storøyd og ser på
gjøken i hennes gjøkur kommer ut hver hele time
Karen og Denys
På romantisk picknic i det afrikanske landskapet
Øyeblikk fylt av magi ...

Herman Wildenvey: "Anekdote"


Anekdote

En snekker og nok en snekker 
satt på stillaset og spaset. 
Da er det en planke knekker 
og vipper dem vekk fra stillaset.

Og A hugg seg fast med sin hammer, 
men B la beslag på hans legge,
 og en vill og evindelig jammer 
steg opp mot det blå fra dem begge.

Og hvinet ble verre og verre, 
og folk fulgte med dem i jammer’n. 
Slipp, hylte hammerens herre, 
slipp, ellers slår jeg med hammer’n.

De hang der, gud bedre, og spaset 
for mengdens beundrende blikke. 
Men så ble det stilt på stillaset, 
og plutselig hang de der ikke.

Men om det var ham som hang fast, 
som skal legges til last, 
eller ham som sa slipp, som slapp, 
det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store, 
men enkelte små vil det more.

Herman Wildenvey


Karen Blixen: "Den afrikanske farm"

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor to
k seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaff
efarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig. 



Karen Blixen

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge s
omaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe. 

De k
an ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig: 


"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)




Denys Finch Hatton

En anmeldelse av boka jeg leste
nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farm
en må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igj
en! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt
avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Utg
itt på engelsk: 1937
Originaltittel: Out of Africa
Utgitt første gang på norsk: 1948
Min utgave er utgitt: 1990
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Antall sider: 314

Andre omtaler av denne boka:
- Elida - 30. august 2011

tirsdag 13. mars 2012

Dan Turèll: "Om at tage sorgerne på forskud: Et spil"

Foto: RMC (fra Solli Plass i Oslo)


Om at tage sorgerne på forskud: Et spil

Der er fire mulige resultater, men kun tre forskellige facit.
Hvis man tager sorgerne på forskud kan man risikere at få dem to gange - første gang på forskuddet, anden gang når de kommer - hvis altså de kommer.
Hvis de ikke kommer og man har taget dem på forskud får man dem én gang.
Hvis de kommer og man ikke har taget dem på forskud får man dem ligeledes én gang.
Uanset hvilken af disse modeller man vælger vinder man én sorg.
Den sidste mulighed er, at man ikke tager dem på forskud - og at de ikke kommer.
Denne kombination er en Royal Straight Flush og ryder bordet.

Dan Turèll, 1989

søndag 11. mars 2012

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i 
sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter b
odde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew
 Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.



Mor og datter i deres storhetstid
Little Edie
Mor og datter - eksentriske som få
Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 
Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

"Bright Side Of Life" Best English Songs -by ART GARFUNKEL (Music Video)...

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fo
kus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok s
om jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt
: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.


Anne-Mette Røsting

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hveran
dre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta fa
rvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980

Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Inger Hagerup: "Lykke"



Lykke


Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

Populære innlegg