"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevokterne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung alder.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...

Fangene på Sarahs Island

Fanger på flukt

Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse

Er han nestemann?

Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"

Svært vellykket ny bok i Jarle Klepp-serien!


Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 309

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!"  Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Jarle Klepp

Gert Nygårdshaug: "Klokkemakeren"

Lettlest fabel om tiden


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anders Hatlo
Spilletid: 6 t 11 min.

Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.

Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?

For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:

"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"

I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ... 

Gert Nygårdshaug

Ingvar Ambjørnsen: "Opp Oridongo"

Mollstemt og noe dystert


Utgitt: 2009
Lydbok innspilt: 2009
Oppleser: Håvard Bakke
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 47 min.

En dag ankommer Ulf Vågsvik den imaginære nordmørske øya Vaksøy. I nær fortid har han har skiftet navn og han har planer om å avlegge kvinnen Berit et uanmeldt besøk. De to kjenner hverandre fra før. Fra hvor får vi imidlertid ikke vite. Vi får heller ikke vite hvilken fortid Ulf har, men det som i alle fall er temmelig åpenbart, er at han har en fortid det haster med å få lagt bak seg. Ulf er for øvrig godt over middagshøyden i livet. Han har fått en generell invitasjon fra Berit om å komme på besøk, men det hun ikke vet er at han har planer om å bli. For godt ... 

Det har vært spekulert på om Ulf egentlig er en forkledd Elling, men det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Ulf er ingen nevrotisk sjel, slik Elling er/var det, selv om også han har ett og annet han er engstelig for. Han står dessuten mye mer støtt på sine egne bein. På den annen side er det nokså klart at han har en fortid som både er vond og smertelig. Og at Ulf har sett lenger inn i dypet av sin mørke sjel enn de fleste andre, er hevet over enhver tvil.

Dette er ikke den blant Ingvar Ambjørnsens bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg. I begynnelsen av boka lurte jeg på om jeg skulle fortsette, for jeg syntes liksom aldri at det løsnet ordentlig. Samtidig har jeg aldri avbrutt noen av Ambjørnsens bøker tidligere, så jeg tenkte at jeg absolutt burde gi den en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for boka kom seg betydelig etter hvert. 

Boka har ikke mye ytre handling. Derimot skjer det mye på det mer indre planet, og midt opp i alt blir vi vitne til at kjærligheten vokser i det stille. Etter hvert kommer forholdet mellom Ulf og en 12 år gammel gutt, som har trukket seg inn i seg selv, til å stå nokså sent

Selv om jeg til å begynne med var skuffet over boka, gikk dette over etter hvert som jeg mer og mer gjenkjente den gode, gamle Ambjørnsenske stilen. Og i valget mellom terningkast fire og fem, har jeg endt på en svak fem´er. Det er først og fremst det sterke språklige uttrykket i boka som gjør utslaget i forhold til fem´eren, mens det er det noe svakere drivet over historien som trekker noe ned. Og under den tilsynelatende lykken han finner med Berit, kvinnen som får ham til å føle at han har kommet hjem, lurer det et mørke, skjult i hans sjels irrganger ... Og så er spørsmålet om han egentlig kan komme bort fra seg selv og sin egen fortid når det kommer til stykket likevel ...

Mye av den mollstemte stemningen i boka gjenkjenner jeg fra Ambjørnsens noveller, som kjennetegnes av vakre naturskildringer, mye mørke både av utvortes og innvortes art og av mennesker som lever litt på siden av det mer etablerte samfunnet. Dette er i det hele tatt noe som går igjen som en rød tråd gjennom hele Ambjørnsens forfatterskap. Ambjørnsen bruker ikke store ord, og det gjelder å konsentrere seg godt dersom man skal få med seg alle nyansene i hans fortellinger. Mye ligger nemlig mellom linjene. 

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen under

Bokfestivalen i Operaen i september 2011

Rundreise i Spania - 11 Baeza

I den ellevte og tolvte artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg tvillingbyene Baeza og Ubeda, som ligger i provinsen Jaén. Men først altså Baeza i artikkel nr. 11 ... (Reiseruten vår finner du her.)

Katedralen

Baeza kom på Unescos verdensarvliste i 2003. Byen var tidlig under maurisk herredømme, men ble allerede i 1226 erobret tilbake av de kristne, hvoretter den ble kolonisert av kastiljanske riddere, kan jeg lese i en av mine reiseguider. De fleste av byens bygninger ble reist i middelalderen og bygningsmassen anses som den best bevarte italienske renessanse-arkitekturen i Spania.

Baeza er i likhet med tvillingbyen Ubeda omgitt av olivenlunder så langt øyet rekker og vel så det. Provinsen Jaén er ikke bare Spanias største olivenprodusent, men verdens største. Da vi kjørte gjennom Jaén på vei til Baeza og Ubeda, skjedde det ikke få ganger at vi ble overveldet av lukten fra olivenoljeproduksjon, og denne lukten var lite flatterende, for å si det slik. 

I Baeza bor det i dag om lag 16 000 innbyggere, mens det i byens storhetstid under maurisk herredømme er anslått at det bodde rundt 50 000 mennesker her. Vi tilbrakte en formiddag i Baeza, ruslet rundt og suget inn atmosfæren. Her er våre inntrykk. 

Folketomme gater midt i siestaen 

Det er noe med de sandfargede bygningene ... 

En svært idyllisk liten småby!

Hmmm ... Gikk ikke disse veldig målbevisst mot vår bil, mon tro? 

Vi reddet oss så vidt unna en parkeringsbot ... 

Plaza del Pópulo

Her lå turistkontoret!

Plaza del Pópulo

Tårnet på San Juan Evangelista, universitetet i Baeza

Katedral-tårnet

Fuente de Santa Maria

Universitetet

Palacio de Jabalquinto

Detalj på bygningsfasade 

Gatebilde i Baeza

Før vi satte kursen mot Ubeda, måtte vi ha oss noe å spise. Kanskje ikke den 

beste restauranten i byen, men vi hadde rett og slett ikke tid til å lete etter noe mer spennende.

Her sto dessverre ikke tapas på menyen ... 

Hvis du ønsker å lese mer om Baeza, kan jeg virkelig anbefale dette nettstedet. 

"Main Street" (Regissør: John Doyle)

Sjarmerende, men middelmådig


Innspilt: 2010
Originaltittel: Main Street
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (Gus Leroy), Orlando Bloom (Harris Parker), Ellen Burstyn (Georgina Carr), Patricia Clarkson (Willa), Amber Tamblyn (Mary Saunders)
Spilletid: 90 min.

En liten by i sørstatene i USA er i ferd med å dø ut. Det er ingen som ønsker å investere der lenger, de unge vil bare vekk fortest mulig og det er i grunnen bare å innse at det går nedover med det meste. For det skjer jo absolutt ingenting der lenger. Spede forsøk på å lage parader i byens hovedgate i forbindelse med høytider, har for lengst strandet. De unge vil ikke for sitt bare liv risikere å bli sett der, for dette er ganske enkelt for pinlig.

Så ankommer den kjekke og sjarmerende Gus Leroy (i Colin Firths skikkelse)! Det hele starter med at han leier et gammelt lager av den aldrende kvinnen Georgina Carr. Georgina skulle egentlig ha vært en rik arving, men tobakksindustrien tok en annen vending for mange, mange år siden. Det er ikke rare greiene hun sitter tilbake med, og det ser ut til at hun kan bli nødt til å selge sitt herskapelige barndomshjem. Det er jo alt for stort for et menneske uansett .... Men følelsen av å måtte gi opp sitt hjem er likevel sår. Og hva vil forresten alle vennene hennes si? Vel ... de er for lengst døde uansett ... 

Midt oppi alt dette blir vi vitne til ungjenta Mary Sanders spede forsøk på å starte et voksenliv. Men da det blir klart for henne at sjefen hennes på advokatkontoret hvor hun jobber, som hele tiden har ønsket en affære med henne, faktisk er gift, mister hun alle illusjoner. Da hun at på til får sparken fordi hun ikke vil treffe ham lenger, bestemmer hun seg for å flytte. Ser hun i tide den kjekke unge mannen - Harris Parker i Orlando Blooms skikkelse - som elsker henne høyt, og som studerer juss ved siden av full jobb som politimann for hennes skyld? Han som faktisk har elsket henne så lenge han kan huske? Og skjønner den unge mannen for den saks skyld at han må vise Mary at han har "edge" - ikke varte henne opp hele tiden som en logrende hund som er fornøyd med smuler ... ?

I mellomtiden kommer det frem at mr. Leroy bruker Georginas lager til å oppbevare helsefarlige stoffer, riktig nok forskriftsmessig oppbevart på tønner, men dog ... Ønsker byens borgere og ikke minst Georgina at han skal lagre helseskadelige stoffer i deres by? Selv om han lover at dette kan snu opp-ned på den nedadgående trenden i byen deres, og faktisk revitalisere den og starte en vekst?
 
Etter å ha sett Colin Firth i strålende filmer som "A single man" og "Kongens tale", måtte jeg ha denne da den kom på DVD. Like fullt kan jeg med en gang si at jeg ble rimelig skuffet. For egentlig er det vel kun Colin Firth som stråler i det hele tatt i denne filmen, mens resten fremstår som nokså forutsigbart og kjedelig etter at jeg først hadde klart å få tak i tråden i filmen. Både Colin Firth og Orlando Bloom snakker sørstats-amerikansk i denne filmen. Sikkert krevende nok å lære seg for å kunne bekle rollene i filmen, men ikke tilstrekkelig til at dette kunne bære filmen som helhet. Dessuten synes jeg det var nokså synlig at Colin Firth slet litt med å artikulere seg, og kjente igjen noe av mimikken hans fra "Kongens tale", hvor dette for øvrig var på sin plass. Det gjorde ham i alle fall litt kunstig. Han sto dessuten hele tiden på utsiden av de andre hovedpersonene i filmen.

Kanskje er det en grunn til at denne filmen aldri er blitt vist på kino i Norge? Det skyldes i alle fall ikke at den er for smal! Handlingsforløpet ble for snublende, det var for mange ting som skulle inn i denne forholdsvis korte filmen på 90 minutter, og jeg fikk liksom aldri ordentlig tak på noe. I stedet for å bli en kompleks og "dyp" film, ble den bare rotete. Her er jeg i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, noe min mann som så den sammen med meg synes er alt for snilt (uansett om det blir tre eller fire, altså). Jeg tror like fullt jeg ender på noe midt i mellom. Men bevares! Filmen er sjarmerende nok den, og i mengden av alle de mange middelmådige filmene i denne genren, ville jeg heller ha sett denne enn mye av alt det andre. 

Er Gus Leroy byens redningsmann?

Sjarme i bøtter og spann

Mr. Leroy sammen med Georgina og hennes niese

Harris Parker (Orlando Bloom)

Ernest Hemingway: "Farvel til våpnene"

Krigens meningsløshet


Opprinnelig utgitt: 1929
Originaltittel: A Farewell to Arms
Oversatt: Herman Wildenvey
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 9t 30 min.


For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbiografisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon". 

Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter krig.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ... 

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var naturlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ... 

Ernest Hemingway, f. 1899 d. 1961