Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anders Hatlo
Spilletid: 6 t 11 min.
Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.
Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?
For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:
"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"
I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ...
Gert Nygårdshaug
Grundig og interessant omtale, Rose-Marie. Vi hadde denne i lesesirkelen, jeg var litt ambivalent til den, husker ikke helt hva jeg sa den gangen...men du kan jo gå på den tråden og legge til ditt synspunkt. Fint å gjøre det i etterkant på bøker...
SvarSlettIkke Gert Nygårdshaugs beste, synes jeg.
SlettMerkelig, og herlig bok! Det er en stund siden jeg leste den og var vel litt ambivalent til slutten husker jeg, men Nygårdshaug har jo så humor at man kan ikke la være å like han.
SvarSlettJeg tror at dersom man leser dette som en fabel, så går det greit. Kanskje var det mine forventninger det var noe i veien med. Dette var liksom ikke Nygårdhaug slik jeg har lært ham å kjenne.
Slett