Mens den dødssyke danseren Pierre venter på å få transplantert inn et nytt hjerte, tilbringer han tiden sin med å betrakte Paris og menneskene i nærheten fra sin balkong. Etter hvert flytter hans temperamentsfulle søster (Juliette Binoche) inn hos ham med sine tre barn fra et havarert ekteskap. Hun ønsker å være sammen med broren sin i en tid som kan bli hans siste fordi utfallet av en hjertetransplantasjon ikke er gitt. Paris er en pulserende by som aldri faller til ro, som alltid er full av liv. Fra balkongen følger vi enkeltmenneskers liv og levnet. En aldrende professor som forelsker seg i en ung og vakker studine, og som er redd for å bli en parodi ... De stadig vekslende hakkekyllingene som forsøker seg som vikarer på det lokale bakeriet, som drives av et utyske av en mobbende eier ... Dramatikken rundt dem som jobber på grønnsaksmarkedet ... En hel masse hverdagslige scener som appellerer nettopp pga. elementet av gjenkjennelse ...
Pierres tilstand får søsteren til å innse hvor mye hun faktisk har å være glad for, selv når det blåser rundt henne med problemer som i et større perspektiv tross alt er bagateller. Hun er jo frisk, full av liv og med en fremtid foran seg! I motsetning til ham ...
Filmen handler dypest sett om håp, om hva som gir livet mening, om kjærlighet og lengsler, om betydningen av å elske og bli elsket. Den er en nydelig hyllest til byen Paris, iscenesatt med utrolig flott musikk. En pianosolo jeg aldri klarer å huske navnet på, men som er komponert og spilt av Erik Satie, går igjen gjennom filmen. Dette pianostykket er og blir vakkert! Jeg gleder meg for øvrig stort sett alltid over filmer med Juliette Binoche, og dette er definitivt en film jeg kommer til å se om igjen! Ikke minst før min neste reise til Paris!
