Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 5. august 2013

Trude Lorentzen: "Mysteriet mamma"

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.  

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ... 

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress. 

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden. 

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ... 

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ... 

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt. 

Ingen kan være trygge. 

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av. 

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren! 

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober
Antall sider: 281
Mitt eksemplar: Jeg fikk manuset tilsendt fra forfatteren, som jeg ikke kjenner fra før av


Trude Lorentzen
Linker til andre omtaler av boka:

fredag 2. august 2013

LInda Boström Knausgård: "Grand mal"

Noe ujevn, men glitrende på sitt beste

Jeg har lenge gått og lurt på om denne novellesamlingen "var noe", eller om den kun ville komme i skyggen av ektemannen Karl Ove Knausgårds større litteraturprosjekt. Linda Bostrom Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret" i 1998, og "Grand mal" er hennes første prosabok, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tittelen "Grand mal" henspeiler til en diagnose, og sånn sett er det vel gjennom ektemannens presentasjon av henne og hennes bipolare lidelse jeg kjenner henne best fra før av. 

Novellesamlingen inneholder tyve noveller, som alle har det til felles at de stort sett er svært korte. Kun "Kvitebjørn Valemon" strekker seg over nesten tyve sider. 

Det er umulig å lese novellene uten å tenke på hennes samliv med den mer kjente forfatterektemannen Karl Ove Knausgård. Til det er beskrivelsen av de ulike hovedpersonene som går igjen i novellene litt for lik den jeg har blitt presentert for gjennom Min-kamp-bøkene

Jeg opplevde novellene som nokså ujevne - fra det helt glitrende til flertallet av novellene som egentlig ga meg nokså lite, for å være helt ærlig. Novellen "Usett landskap", som med erotiske elementer beskriver møtet mellom to elskende, opplevde jeg som inderlig og følelsesladet. "Fortellingen om fuglen" handler om en forelskelses vekst og fall, her beskrevet på en gjenkjennelig måte og med en sårhet som virkelig berørte meg. I "Den du frykter" beskrives en mors kjærlighet til sitt barn. Også den nydelig, sår og var - for ikke å si intens og levende. 

"Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen. 

Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve." (side 139)

De øvrige novellene opplevde jeg som nokså trivielle, og med lite konkret innhold å bringe til torgs. Når det er sagt skriver Linda Boström Knausgård godt, men virkelig glitrende blir det ikke i mer enn en liten håndfull av novellene. Jeg skal for øvrig ikke underslå at novellene rent språklig antakelig lyder mer poetisk på svensk. 

Jeg konkuderer etter dette med at novellesamlingen etter mitt skjønn fortjener terningkast fire. Da har jeg lagt vekt på det rent språklige, samt at det knippet av noveller som er glitrende, er verdt hele novellesamlingen til sammen. 

Utgitt i Sverige: 2011
Originaltittel: Grand mal
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Oktober 
Oversetter: Monika Aasprong
Antall sider: 242


Linda Boström Knausgård

søndag 28. juli 2013

Gustave Flaubert: "En enkel sjel"

En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp!  Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv. 

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité. 

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger. 

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant. 

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd. 

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ... 

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary ogFrédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."


Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som 
Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ... 

Her blir det terningkast seks!


Utgitt: 1877
Originaltittel: Trois contes: Un cœur simple, La Légende de saint Julien l'Hospitalier, Hérodias
Utgitt på norsk: 2002 
Norsk tittel: Tre fortellinger - "En enkel sjel" inngår som en av tre noveller
Forlag: Bokvennen 
I tillegg inngår "En enkel sjel" i Bokklubbens novellesamling "Karavane"
Novellen "En enkel sjel" er på ca. 25 sider, og den er blant 1001 bøker du må lese før du dør

Gustave Flaubert

lørdag 27. juli 2013

Paul Celan: "Snøpart"

Minimalistisk poesi fra avdød jødisk dikter

Første gang jeg ble oppmerksom på Paul Celan var da jeg leste Karl Ove Knausgårds siste bind i "Min kamp"-serien. Her tar Knausgård for seg deler av Celans diktning - i særdeleshet diktet "Dødsfuge". Dette diktet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg gjenga det etter hvert på bloggen min (her i en engelsk versjon som jeg fant på nettet). På YouTube fant jeg dessuten et opptak hvor poeten leser sitt dikt på tysk. Selv om skoletysken min er rusten, er det ikke vanskelig å forstå diktet på originalspråket. 

Min gjengivelse av diktet gjorde i sin tur Hertevig Akademisk oppmerksom på bloggen min, og i januar i år fikk jeg tilbud om å få tilsendt et eksemplar av en flunkende ny diktsamling med dikt av Paul Celan, som var oversatt og gjendiktet til norsk. Jeg takket selvfølgelig ja. Meget ydmyk mottok jeg diktsamlingen, temmelig klar på at jeg nokså raskt skulle skrive om diktene. De viste seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig for meg, og jeg trengte derfor en del tid før jeg følte at jeg var klar. Så kan man også lese følgende på smussomslaget: 

"Celans dikt krever tid. Gir vi dem det, får vi igjen noe som få andre tekster kan gi. I det ligger Celans storhet og hans aktualitet i dag der verden vanskelig gir full mening."

Paul Celan (f. 1920 d. 1970) var en rumensk poet og oversetter - jødisk sådan, som ble født Paul Antschel. Han tok selv navnet Celan etter hvert - en slags omskrivning av Antchel, som på rumensk uttales Ancel. På en nettside beskrives han som den kanskje største poeten i post-Holocaust-årene, og her fremgår det dessuten at hans poesi er musikksatt av en av våre fineste moderne komponister - Michael Nyman. 

Hør bare på dette:



Paul Celan behersket mange språk - seks levende (tysk, jiddisch, rumensk, russisk, fransk og engelsk) og to døde - og det er mange som har stilt spørsmål ved hvorfor han valgte å uttrykke seg på tysk, nazistenes språk. Han kunne sannsynligvis ha diktet på hvilket som helst av disse språkene, hevder Anders Bærheim og Cornelia Simon i forordet til "Snøpart". Celan vokste opp i et tyskspråklig miljø hvor man også snakket jiddisch og rumensk, og antakelig var tysk det språket som var best egnet til å uttrykke hans poesi. Dette skjønner man i grunnen særlig når man hører hvordan Celan maner ut hver setning i det tidligere nevnte diktet "Dødsfuge" - eller "Totesfuge" som det heter på originalspråket. 

Svært få av Paul Celans dikt har tidligere vært oversatt til norsk - faktisk bare 20 dikt i følge forordet i diktsamlingen "Snøpart". Her foreligger 70 dikt på norsk - gjengitt side ved side med den tyske originalteksten. Akkurat det vil den våkne leser vite å sette pris på, fordi rytmen i diktene er så særegen nettopp i sin originale form. 

Like så fascinerende som selve diktene er poeten selv - mannen som overlevde Holocaust og som for all ettertid var sterkt merket av dette. Celan overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren Transnistria, mens faren døde av tyfus og moren ble skutt - et opphold som for Paul Celans del startet i 1942 og som varte frem til krigens slutt i 1945. Han slet med psykiske problemer, og tok sitt eget liv i 1970. 

"Snøpart" er Paul Celans nest siste diktsamling, og den ble skrevet ferdig et og et halvt år før han døde i 1970. Han ønsket selv ikke at disse diktene skulle offentliggjøres, men diktsamlingen ble likevel utgitt få måneder etter hans død, kan jeg lese i forordet til diktsamlingen, som er oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon. Celan var nyskapende rent språklig, og akkurat dette har gjort det svært vanskelig å oversette diktene hans. Kanskje er også dette årsaken til at forlaget og oversetterne har valgt å beholde originalteksten ved siden av - slik at tekstene gjensidig kan utfylle hverandre der de ikke umiddelbart gir mening for leseren?

"Det er en egen fagdiskusjon om en kommer nærmere en forfatters intensjoner ved å presentere originaltekst og gjendiktning parallelt. De fleste mener nei. Vi er stort sett enige i det. Men Celans tyske tekst har en egen språkbasert klang og styrke, og vi tror muligheten av å lese norsk og tysk versjon parallelt vil gi leseren noe mer, noe som skapes ved lesing i samspillet mellom de to tekstene." (fra forordet til "Snøpart")

Ekstra sterkt er gjengivelsen av Hans-Jørgen Wallin Weihes samtale med forfatteren Stig Sætherbakken, også han en som valgte å ta sitt eget liv (i begynnelsen av 2012). Her fremgår det at Sætherbakkens fremste kapital var angsten - selve drivkraften i forfatterskapet hans. Koblingen til Paul Celan, en dikter han var svært opptatt av, er nærliggende - i tillegg til at de begge "strakte sine ord inn i en framtid lenge etter sin død" ... 

Jeg tror ikke at jeg vil yte diktene full rettferdighet ved å begi meg inn på å tolke dem. Derimot ønsker jeg å gjengi et lite knippe av diktene jeg likte best. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at tema for Celans dikt ofte er livets uoverskuelige smerte, og at diktene er svært minimalistiske i sitt uttrykk. Det er dessuten et poeng å være klar av at Paul Celan skrev disse diktene i perioden 16.12.1967 til 18.10.1968, i en turbulent periode hvor studentene i Paris (der han oppholdt seg frem til sin død) gjorde opprør mot det bestående generelt og Vietnamkrigen spesielt, og hvor russerne på den tiden innvaderte Tsjekkoslovakia. Diktene har derfor ofte en politisk klangbunn. 

Interesserte kan lese mer om Paul Celan på Wikipedia og på Poets.org. Det ligger dessuten en del lydspor på YouTube, hvor poeten leser sine egne dikt. Det er helt umulig for meg å skulle gi diktsamlingen et terningkast. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale poesiinteresserte å skaffe seg denne boka og lese diktene, fordi oversettelse av Paul Celans dikt til norsk er intet mindre enn en stor happening!

"ETT BLAD, treløst

for Bertolt Brecht:

Hva er det for tider,
når en samtale
nesten er en forbrytelse,
fordi så mye sagt 
innbefattes?"

"I PANSERLUKENE til sannheten

ber sporapparatene, 

snart kommer murene flygende
til forhandlingsbordene,

emblemer snakker seg innholdsløst utblødd,

en kråke setter
sin halvt innsiktede 
peilevinge på
halv stang."

"ULESELIG denne 

verden. Alt dobbelt.
De kraftige urene
gir spaltetimen rett,
hest.

Du, klemt i ditt dypeste
stiger for alltid ut av 
deg selv."

"SNØPART, steilte til det siste,

i oppvind, foran
hytter
vinduer fjernet for alltid:

grunne drømmer skraper
mot
riflet is;

skygger av ord
hugget ut, knyttet 
rundt krampene 
i kulpen."

Utgitt: 1970
Originaltittel: "Schneepart"
Utgitt på norsk: 2012
Norsk tittel: "Snøpart"
Oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon
Forlag: Hertevig Akademisk (Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning)
Antall sider: 98
Forlagets nettside: www.psykopp.no 


Paul Celan

Hal Sirowitz: "Sa mor"

Humoristiske dikt om en mors formaninger

I 1996 utga den jødiske dikteren Hal Sirowitz (f. 1949) diktsamlingen "Mother Said". Allerede i 1997 forelå den på norsk, oversatt og på mange måter gjendiktet av Erlend Loe. Rytmen i diktene og deres til dels nokså bisarre og tragikomiske innhold passet godt til Erlend Loes stil og stemme, og han leste diktene høyt i alle de kulturelle TV-innslag som fantes på den tiden, kan jeg huske. Diktsamlingen ble umiddelbart en suksess. 

Jeg var selv ikke sen om å sikre meg et eksemplar av diktsamlingen, og selv om jeg kjøpte mitt eksemplar i juli 1998, er den 5. opplag av boka som altså utkom året før på forlaget Cappelen. Det sier en hel del om hvor stor suksessen faktisk var!

Jeg har lest diktene ved jevne mellomrom i alle de 15 årene som har gått siden den havnet i min boksamling. For ca. en måneds tid siden lånte jeg i tillegg CD´en hvor Erlend Loe leser diktene. Det er Lydbokforlaget som står bak utgivelsen, som utkom allerede i 1999, og både den og selve papirutgaven er fremdeles fullt ut tilgjengelig for nye lesere og fans. For er det noe man blir etter å ha lest disse diktene, så er det akkurat det: man blir en del av fansen! 

Fellesnevneren for diktene er at de fremstår som formaninger fra mor til sønn, derav tittelen "Sa mor". Og det herligste av alt er at man absolutt ikke trenger å være jødisk for å finne gjenkjennelser i diktene, for det er nemlig noe universelt over alle formaningene. Slik holdt nemlig mødrene på - i alle fall da jeg vokste opp. Som om de ikke var skikkelige mødre om de ikke nettopp malte fanden på veggen absolutt hele tiden, og kom med den ene advarselen etter den andre. Som min egen mor som uttrykte stor bekymring over at jeg selv bare var interessert i å leke med gutter, og jevnlig kom hjem med oppskrapte og blødende knær, og med sår fulle av grus. Jeg kom jo aldri til å kunne gå i skjørt med de fæle arrete knærne - ikke noen gang! Og spiste vi ikke opp maten vår, trodde vi at barna i Afrika kom til å sulte enda mer ... Hal Sirowitz tar imidlertid det hele så mye lenger, og det er jo først da det blir riktig morsomt - i alt det tragiske ... De fleste diktene ender dessuten med at mor bebreider avkommet for ikke å bry seg om henne, godt egnet til å dyrke frem skyldfølelse i bøtter og spann. 

Jeg er ingen spesialist på tolkning av dikt, bare for å ha sagt det først som sist. Den selvtilliten forsvant mens jeg gikk på videregående skole og forsøksvis prøvde meg på dette i norsk stilskriving ... Jeg tolket nemlig alltid feil, og skjønte fort at dersom det skulle bli noen sving på norskkarakterene, var det bare å holde seg til alt annet enn diktanalyser. Så er det selvsagt å håpe på at verden har gått videre og at ikke alt handler om kommafeil, ufullstendige setninger og altså feil tolkninger av dikt ... 

I første rekke er det nok alle gjenkjennelsene og ikke minst humoren som gjør at jeg liker Hal Sirowitz´dikt. Og mens jeg hørte Erlend Loes opplesning av alle diktene i ett eneste uavbrutt strekk, fikk jeg nesten vondt i magen. For innholdet er så stikk i strid med alt jeg tror på - at man skal gi oppmerksomhet til det man vil ha mer av, ikke omvendt. Og jeg tenkte også at "mon tro hva det har gjort med den oppvoksende generasjonen som fikk slike formaninger inn med morsmelken?" 

I det følgende skal jeg nøye meg med å gjengi et par av mine favorittdikt i samlingen, og så håper jeg at enda flere lesere dermed får øynene opp for disse fabelaktige diktene! 

"Smuler 

Ikke spis mat på rommet ditt, 
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg."

"Starten på dagen

Jeg trengte ikke å gå på skole for å lære
å bli mor, sa Mor. Det kom av seg selv.
Hvis jeg puttet en flaske i munnen din, 
var du fornøyd. Hvis jeg
trakk den ut for tidlig, kjedet du deg.
Derfor overrasker det meg at du etter alle 
disse årene fremdeles ikke vet hvordan 
du skal oppføre seg som en sønn.
Mens jeg lærte alle disse tingene om deg, 
lærte du ingenting om meg.
Det du absolutt burde ha fått med deg, er at
jeg hater å komme inn på rommet ditt & se
at sengen din er uoppredd. For meg betyr det
at dagen aldri kommer i gang,
Morgenen starter ikke før du har redd opp sengen din."

Utgitt: 1996
Originaltittel: "Mother said"
Utgitt i Norge: 1997
Oversatt: Erlend Loe
Forlag: Cappelen
Antall sider: 76
I tillegg har Lydbokforlaget utgitt boka (i 1999), hvor Erlend Loe leser diktene

Her leser poeten selv sine dikt:




Hal Sirowitz

tirsdag 23. juli 2013

Adam Johnson: "Barnehjemsbestyrerens sønn"

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ... 


Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler. 

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund! 

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie. 

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1. 

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Utgitt: 2012 
Originaltittel: The Orphan Master´s Son
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 502


Adam Johnsen
Andre omtaler av boka:
- Den har jeg lest - 21. mai 2013
- Bok-Karete - 8. juli 2013
- Tines blogg - 1. mai 2013
- VG v/Knut Faldbakken - Skjebner fra Løgnenes rike - 27. mai 2013

mandag 22. juli 2013

Roar Sørensen: "Smertens aveny"

Macho-krim fra Filippinene

Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele. 

Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ... 

Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ... 

"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme. 

Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ... 

Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ... 

Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e.  Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ... 

Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!

Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem

Utgitt: 2013
Forlag: Commentum 
Antall sider: 313


Roar Sørensen

Andre artikler og omtaler av boka:
- Bokelskerinnens intervju med forfatteren - 1. mars 2013
- Ebokhylla Mi - 5. mars 2013 
- Artemisas verden - 2. april 2013

Populære innlegg