Polperro - en fiskelandsby i Cornwall - Storbritannia (artikkel 5)

Rene tilfeldigheter førte min mann og meg til den lille fiskelandsbyen Polperro i Cornwall på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år. Hadde det ikke vært for at vi kom til Monk´s House mange timer før stedet åpnet og helt spontant måtte finne på noe annet mens vi ventet på åpningen, ville vi aldri ha snakket med en kunstner på et kunstgalleri i nærheten. Hennes foreldre hadde i sin tid vært på bryllupsreise i Polperro, og dette snakket hennes mor om fremdeles - over tyve år senere. Nettopp slike reisetips er helt gull, så vi satte umiddelbart stedet opp på reiseruten vår. Det skulle vi ikke angre på, for maken til pittoreskt sted skal man virkelig lete lenge etter!

Inneklemt i en smal dal ligger den lille fiskelandsbyen, som er høyst levende og ikke gjennom-turistifisert enda, selv om det ikke skal underslås at flertallet av husene - i alle fall var det mitt inntrykk - i realiteten er sommersteder for mange. 

Når man kjører ned mot Cornwall fra sydkysten av England, er 

Polperro nesten det første stedet man kommer til.

På Wikipedia kan jeg lese at stedet så tidlig som i 1303 var kjent som en fiskelandsby, selv om det også er velkjent at smugling utgjorde en vesentlig del av innkomstene helt tilbake fra det 12. århundre. 

Videre kan jeg på Wikipedia lese at stedet ble utsatt for kraftig uvær i 1774 og senere også i 1817 og 1824. All bosetning langs Cornwallkysten helt ned til Land´s End opplevde store ødeleggelser i 1817, selv om ingen liv gikk tapt. Stormen i 1824 var imidlertid den verste av dem alle. I Polperro ble det bygget en ny molo som skulle gi bedre beskyttelse mot fremtidig uvær, og det er denne moloen vi kan beskue den dag i dag. 

Polperro sentrum

Bebyggelsen i Polperro er intet mindre enn vidunderlig, og det meste av bygningsmassen er selvfølgelig fredet. Det er ikke fritt frem å få male husene i hvilke farger man ønsker, idet alt skal være slik det alltid har vært. Nettopp dette gjør stedet til en turistmagnet, og turisme er mye godt det stedets innbyggere lever av den dag i dag. Fisket har mao. mistet sin sentrale betydning, men det påstås like fullt at det er noen båter i drift for å skaffe sjømat i alle varianter - primært mtp. stedets restauranter antakelig ... At det nettopp skulle bli her vi fikk vårt mest skuffende fiskemåltid noen sinne, var derfor en stor strek i regningen ... En sea food platter minnet mest om fiskefingre fra barndommen, der alt var frityrstekt til det ugjenkjennelige ... Klage på maten førte bare til at den uerfarne ungpiken som trakterte oss sa at "men slik lager man fiskemat her for tiden". Særlig!

Synkende vannstand

I alle kystbyer i Storbritannia er noe av det mest fascinerende, synes jeg, at det er så enormt stor forskjell på flo og fjære. Eksakt hvor mange meters forskjell det er skal ikke jeg gjette på, men forskjellen kan under gitte omstendigheter bli opp mot 10 meter. Ved fjære sjø ligger derfor alle båtene på tørt land, mens de flyter slik de skal når det er flo. Enorme vannmengder er i begevelse, for to ganger pr. døgn er det flo og tilsvarende to ganger fjære. Man trenger ikke all verdens fantasi for å forstå at dette påvirker livet langs kysten i svært stor grad. 

Alle husene i Polperro har sine helt egne historier, noe tom. navnene på husene forteller sitt om. "Smuggler´s House" het for eksempel ett hus. Dette er sider ved landsbyen jeg selv ikke har satt meg inn i. Mannen min og jeg får i grunnen aldri nok av nydelige fiskelandsbyer, så bare det å være der, kjenne lukten av sjø, kjenne på elementene i naturen, kjenne på stemningen - alt dette var tilstrekkelig for oss. Fordi vi nå har vært der, kommer imidlertid alt vi senere måtte komme over av lesbare ting om Polperro til å skjerpe sansene. Sånn er det bare med steder man har besøkt og sånn sett fått et slags forhold til. 

Jeg avslutter denne artikkelen med å ta med noen av bildene jeg tok under vårt opphold i Polperro. Enjoy!

Nydelig uansett hvor man ser ... 

Havna tømmes for vann

Og dermed lå alle båtene på land ...

Innerst i bukta var det ikke så stor forskjell på flo og fjære som utenfor moloen 

Originale og stemningsfulle serveringssteder 

Båtene i inne i bukta

Stranda utenfor moloen 

Polperros indre havn 

Konstruert for å tåle å stå på land halve døgnet

Skjarmerende fiskeutstyr 

Alle kystbyer har sin historie om ektemenn, brødre og fedre som ble borte på 

havet ... I Polperro får de etterlatte gjerne en minnebenk etter seg ... Akkurat denne
benken var imidlertid ikke en slik minnebenk, men mer en hedersbenk til en mann
i levende live.

På ett av hustakene var det et måkerede. Vi ble noe fascinert av disse 

stygg-skjønne måkeungene.  

Hjelp! Hvor er mamma?

Skjarmerende, skjarmerende og atter skjarmerende! 

Pittoresk helt ned til minste detalj!

Dagen etter skinte sola, og vi tok oss en tur ned til havna før vi reiste videre. 

Atter fjære sjø etter en natt med flo

Charleston - møtested for Bloomsbury-gruppen, East Sussex - Storbritannia (artikkel 4)

Hovedhuset på Charleston

Som nevnt i dette blogginnlegget, besøkte mannen min og jeg Charleston under vår rundreise i Storbritannia tidligere i sommer. 

Charleston er stedet hvor Bloomsbury-gruppen i England pleide å møtes i første halvdel av det 19. århundre. Gruppen besto bl.a. av forfattere, intellektuelle, filosofer, kritikere og kunstnere - og som eksempler på medlemmer av gruppen kan nevnes forfatterekteparet Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) og Leonard Woolf (f. 1880 d.d 1969), Lytton Strachey (f. 1880 d. 1932), Roger Fry (f. 1866 d. 1934), Duncan Grant (f. 1885 d. 1978), Thomas Stearns Eliot (f. 1888 d. 1965), Edward Morgan Forster (f. 1879 d. 1979) - for ikke å glemme husets eiere selv i årene fra 1916: Vanessa Bell (f. 1878 d. 1961) - Virginia Woolfs kunstnersøster - og ektemannen Clive Bell (f. 1881 d. 1964), skjønt ekteskapet mellom dem for en stor del var over på tidspunktet for kjøp av Charleston. Like fullt skulle ekteskapets formelle rammer bestå livet ut, selv om Vanessa senere (dvs. i 1918) fikk datteren Angelica med Duncan Grant, noe datteren var uvitende om inntil Vanessa fant det for godt å fortelle henne dette etter at hun var blitt voksen. 

Den praktfulle hagen

Charleston ligger praktfullt til i svært landlige omgivelser. Bare hageanlegget er vel verdt et besøk - uten at det skal stikkes under en stol at det er fascinerende å bevege seg rundt i huset, som rommer så mye kultur fra en forgangen tid.  

Opprinnelig var Charleston ment å skulle være et landsted (country retreat) hvor Vanessa Bell og hennes familie kunne trekke seg tilbake fra hverdagens kjas og mas. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble Charleston imidertid deres permanente hjem. Ekteparet fikk to sønner -  Quentin (f. 1910 d. 1996) og Julian Bell (f. 1908 d. 1937) - og senere datteren Angelica, som altså ikke var Clive Bells datter når det kom til stykket. Mens Julian endte sitt liv på tragisk vis under den spanske borgerkrigen i 1937, skulle det bli Quentin som tok seg av Charleston etter hvert, og som sørget for at Charleston Trust ble opprettet. 

The Studio/atelieret

Det var dessverre ikke tillatt å fotografere inne i huset - ikke en gang uten blitz, og det synes jeg alltid er veldig synd. Heldigvis har stiftelsen laget et flott og innholdsrikt hefte med mange bilder og mye historie, og dette sikret jeg meg selvfølgelig. Dermed kan jeg nå i ettertid slå opp hva det skulle være hva gjelder husets og gårdens historie fra 1916 og til dags dato. 

Dyktige guider sto i hvert eneste av rommene i husene, og på oppfordring la de engasjert ut om rommenes historie. Da vi var inne i det som kalles "The Garden Room" fikk vi bl.a. høre den dramatiske historien om da Vanessa valgte å fortelle sin datter Angelica hvem som var hennes rettmessige far.

Clive Bell´s Studio

The Studio/atelieret

Alle rommene i huset er kunstferdig utsmykket. Alle kunstnerne som kom og gikk i årenes løp bidro til husets spesielle egenart. Når noe var utslitt, ble det bare malt over - uten tanke for det unike som dermed ble tildekket av ny maling. Vanessa Bell, Duncan Grant og Roger Fry - betegnet som "the three chief painters of Bloomsbury" - dominerer riktignok hva gjelder husets nåværende dekor. 

                                                                     Vanessa og Clives sønn Quentin har skrevet flere bøker om Bloomsbury og menneskene som ferdet der: "Bloomsbury" (1986), "Virginia Woolf, A Bigraphy" i to bind (1972) m.m. 

Stiftelsen Charleston ble opprettet i 1980, og huset og hagen var da svært forfallent. Det er lagt ned mye penger og ressurser i å gjenskape huset slik det fremsto på 1950-tallet. Å bevege seg rundt i alle husets rom - Clive Bell´s Study og soverom, i kjøkkenet og spisestuen, biblioteket, Maynard Keynes´s soverom (en så fast gjest at det ble laget et permanent rom til ham), Duncan Grant´s soverom, gjesteværelset (tidligere barnerom - nå kalt The Spare Bedroom), hagestuen, Vanessa Bells soverom og The Studio (atelieret) - det er en vandring tilbake i historien til et sted hvor kunsten i sin tid blomstret, der det var høyt under taket og hvor det meste var tillatt - enten det var støyete og bråkete barn som lekte i hagen eller intellektuelle som diskuterte høytsvevende filosofiske temaer, seksualmoral, politikk eller religion. 

Du kan lese mer om Charleston på deres nettside, og det er dessuten mulig å se mange fine bilder fra stedet ved ganske enkelt å google på stikkordene charleston, sussex og art. Jeg avslutter denne artikkelen med noen av mine egne bilder.

Hovedhuset og atelieret

En byste i hagen

Hagen

Hagen

Karpedammen

Statue ved karpedammen

Hovedhuset

Vakre Beachy Head i East Sussex - Storbritannia (artikkel 3)

Mannen min og jeg var på rundtur i Storbritannia i sommer, og dette har jeg bl.a. skrevet om i dette blogginnlegget. 

Egentlig drømte vi først og fremst om å se "The White Cliffs of Dover", og dem fikk vi også sett. Men så fikk vi høre at de hvite kalkklippene var enda vakrere ved Beachy Head, som ligger i East Sussex, rett ved byen Eastbourne. Helt spontant kjørte vi derfor ned til Beachy Head - og det på en dag hvor det blåste stiv kuling. Sol og blå himmel, men altså en vind som omtrent kunne blåse oss over kanten av klippene, om vi ikke konsentrerte oss hardt der vi strevde med å få tatt så fine bilder som mulig. 

Bare for å illustrere hvor heftig vinden var, har jeg tatt med et bilde av meg selv. Frisyren gikk fullstendig føyken, for å si det sånn ... Og med en slik vind var det med noe skrekkblandet fryd vi nærmet oss kanten av klippene - vel vitende om at de hvite kalkklippene ville sett aller best ut dersom vi kunne ha hengt noen meter utenfor kanten. 

På Wikipedia kan man lese at det på klippens høyeste punkt er hele 162 meter ned til havoverflaten. Ikke til å undres over at "its height has ... made it one of the most notorious suicide spots in the world". 

Det lille fyret - Beachy Head Lighthouse - som kan ses ved foten av klippens høyeste punkt er i dag først og fremst en turistattraksjon og et objekt for fotolystne besøkende. Området er kjent for sine skipsforlis i det 17. og 18. århundret - den gangen et velfungerende fyr var alfa og omega for sjøfarerne. 

Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene vi tok ved Beachy Head. 

Beachy Head lighthouse 

En utsikt egnet til å ta pusten fra en

Med Belle Toute lighthouse i horisonten - i dag brukt som Bed & Breakfast

Virginia Woolf og Monk´s House i East Sussex - Storbritannia (artikkel 2)

Som bebudet i et tidligere blogginnlegg, akter jeg å skrive om årets store ferietur for min mann og meg - en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Scottland), hvor vi valgte ut noen steder av betydning for oss. Som første utdypende artikkel har jeg valgt meg Virginia Woolf´s Monk´s House i East Sussex. 


Aller først helt kort om forfatteren selv ... Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) var forfatter og en viktig del av den såkalte Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden (kilde: Wikipedia). I løpet av sitt liv skrev hun en rekke romaner, men også essays, noveller, prosa og biografier. Aller mest kjent er nok "Mrs. Dalloway", "To the Lighthouse", "Orlando", "Jacob´s Room" og "The Waves". 

Byste av Virginia Woolf i hagen

Det mest signifikante kjennetegnet ved Virginia Woolf´s forfatterskap er at hun - i motsetning til datidens forfattere - ikke var så opptatt av ytre handling, men mer av romanpersonenes indre sjelsliv, deres indre monologer. Denne fortellerstilen kalles "stream of consciousness" og bryter med det vi vanligvis oppfatter som en mer tradisjonell fortellerstil - med et kronologisk, narrativt eller fortellende hendelsesforløp. Woolf fikk på denne måten frem at ulike personer kunne oppfatte en og samme hendelse på høyst forskjellig vis - mao. at det egentlig ikke fantes en eneste objektiv sannhet. Dette var viktig for henne. 

Monk´s House

Virginia Woolf debuterte som forfatter i 1915 - med romanen "The Voyage Out" - i en alder av 33 år, tre år etter at hun giftet seg med Leonard Woolf, også han forfatter (blant annet). Virginia Woolf slet med depresjoner (og sin bipolare sykdom) og endte til slutt sitt liv gjennom selvmord i 1941. Hun ble 59 år. 


Spesielt interesserte oppfordres til å lese mer om Virginia Woolf på Wikipedia - fortrinnsvis den engelske, som inneholder langt flere detaljer om hennes liv enn den norske siden. 

Virginia Woolfs sovekammer

Forfatterekteparet kjøpte Monk´s House i Sussex i 1919, og bestemte seg for at dette skulle bli deres "country retreat", eller landsted som vi ville ha kalt det i Norge. Her reiste ekteparet ut i helger, jul, påske og sommerferier. Det var også her Virginia Woolf skrev mange av sine romaner. 


Landstedet bærer indirekte preg av Virginia Woolfs mentale tilstand, der hun lengtet etter fred og ro for å klare å skrive. Mye er gjort av ytre ting for å gi henne denne roen, mens de største problemene nok var av mer indre karakter når det kom til stykket. Blant annet er hennes soverom eller sovekammer fullstendig atskilt fra resten av huset, med egen inngang, slik at tjenerskapet ikke skulle forstyrre den store forfatteren. Da heller ikke dette var nok, fikk hun bygget et lite skrivestue ute i hagen. Her kan besøkende se hvordan hun hadde innrettet seg for å finne den maksimale skrivero. 

Skrivestuen i hagen

Ekteparets dagligliv er bekrevet i en brosjyre jeg selvsagt sikret meg mens vi var i Monk´s House og tilhørende hage, der alt er lagt til rette for avslapning og fred. Huset er ikke stort, selv om det opprinnelig besto av tre hus som er bygget sammen. Det mest forunderlige er at kjøkkenfascilitetene er såvidt beskjedne, men så var kanskje ikke mat det ekteparet var mest opptatt av?

Et skatoll i husets oppholdsrom/stue

"She loved this landscape, both understanding and deploring the reasons why it was gradually being invaded by the modern world, of which she was herself one symptom: their garage had once been the village forge. Walking also helped her to get the right rhythm into her sentences." (Sitat fra brosjyren om Virginia Woolf og Monk´s House). 

Portrett av Virginia Woolf, malt av søsteren
Vanessa Bell ca. i 1912

Hva gjorde aller mest inntrykk mens vi besøkte stedet? Kanskje først og fremst at det var så fredelig der! Hagen er stor og er alt annet enn ryddig og "pen". Tvert i mot preges den av en frodighet som det er sjeldent å se i dag, opptatt som de fleste er av at alt skal se kultivert og "ordentlig" ut. Mest sannsynlig er dette ingen tilfeldighet, men akkurat slik det var den gangen Virginia og hennes ektemann ruslet rundt her, tok livet med ro og forsøkte å finne inspirasjon til stadig nye romaner eller hva det nå var de holdt på med. 

Spisestuen

Huset inneholder møblene som ekteparet omga seg med. Det eneste som ikke er 100 % autentisk er boksamlingene vi kan se spesielt inne på Virginia Woolfs sovekammer. Titlene er forsøkt gjenskapt så virkelighetsnært som mulig, men boksamlingen er dessverre spredt for alle vinder. 

Hagen

Det fredelige preget over stedet, som ble understøttet av at det ikke var spesielt mange besøkende mens vi var der, gjorde at man nesten forventet at hovedpersonene selv kunne komme når som helst ... Her har tiden stått fullstendig stille i flerfoldige tiår ... 


Hvis du ønsker å besøke Monk´s House i Sussex, så kan det være lurt å gå inn på denne nettsiden. Her finner du veibeskrivelse til stedet, som ligger øst for Brighton. Adressen er Rodmell, Lewes, BN7 3HF, og stedet er relativt enkelt å finne - særlig dersom man som oss har GPS i bilen så klart. Det er dessuten ingen vits i å komme for tidlig på formiddagen, for huset åpner først kl. 13.00.

Huset med vinterhage

Mitt klare råd er - dersom man er over gjennomsnittlig interessert i litteratur - ikke hopp over denne perlen av et hus dersom du tilfeldigvis skulle befinne deg i Sussex!


Mens vi var i Sussex, besøkte vi selvsagt også Charleston, selveste Bloomsbury-gården hvor Virginia Woolfs søster Vanessa Bell holdt til, men dette kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg. 

Om min rundreise i Storbritannia i sommer (artikkel 1)

Beachy Head

Det har blitt lite lesing og lite blogging så langt i sommer. Jeg kan imidlertid berolige mine lesere med at jeg verken har gått på en lesesperre- eller skrivesperre-smell, men ganske enkelt "bare" har hatt litt ferie. En type ferie der opplevelsene i aller høyeste grad kom i veien for lesingen - med mindre det dreide seg om reiselektyre. 

Virginia Woolfs sommerhus i Sussex
(i dag museum)

I siste halvdel av juni reiste mannen min og jeg Storbritannia rundt. Vi leide bil med utgangspunkt i Heathrow flyplass utenfor London, og tok i første omgang for oss Syd-England (bl.a. Eastbourne og Brighton), deretter Wales og så Skotland - før vi returnerte til England igjen og endte i Oxford et par dager. 

På forhånd hadde vi laget en slags grovskisse av en plan mtp. hva vi ønsket å se, og det var viktig for oss at planene ikke var så fastspikret at det ikke var mulig å endre disse underveis. 

Chesil Beach

I tiden fremover kommer jeg til å skrive om våre reiseopplevelser - ta for meg sted for sted som vi besøkte. I dette innlegget ønsker jeg imidlertid å gi noen smakebiter på hva jeg kommer til å skrive om - i første rekke ved å beskrive reiseruten vår.

Durdle Door

Noe av det første vi gjorde var å kjøre til Dover fordi vi begge hadde en drøm om å se "the White Cliffs of Dover". Nokså tilfeldig førte dette oss videre til Beachy Head lenger sør i England - et sted hvor klippene var enda hvitere og mer skarpskårne i landskapet.

Landsbygda utenfor Bath

Vi la inn en overnatting i Eastbourne og en i Brighton, mens vi la vekt på å få sett Virginia Woolfs sommerhus i Sussex og like så Charleston - stedet hvor forfattere og andre intellektuelle - den såkalte Bloomsbury-gruppen - møttes for over 100 år siden. 



Siden vi var i nærheten og fordi Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg, 
kunne vi dessuten ikke kjøre forbi denne stranda, som eksisterer i virkeligheten. Dessuten måtte vi se naturperlen Durdle Door, mens vi klemte inn et lite lunchstopp i Weymounth. 

Et besøk - og overnatting - i Bath, stedet som ofte omtales bl.a. i Jane Austens romaner, kunne vi heller ikke kjøre forbi. En tur innom et romersk bad og spa hørte i så måte også med. 

Naturen på landsbygda i England er vakker. Og jeg er like fascinert hver gang 
jeg ser litt falleferdige gårder, masse sauer eller kyr og grønn-grønne enger eller "moors". 

Polperro

I Cornwall la vi inn en overnatting i den lille fiskelandsbyen Polperro samt i kunsterlandsbyen St. Ives. På begge steder var vi vitne til hvor enorme forskjeller det er mellom flo og fjære - et forhold befolkningen må ta høyde for i sine dagligliv. 

Og nå holdt jeg nesten på å glemme at vi også var innom Stonehenge. Selvsagt måtte vi dit!

Stonehenge

Flere steder i Wales sto dessuten for tur - etter York. 

Så fulgte Skotland, hvor turen startet i Edinburgh, fortsatte til Oban, der vi også la inn en båttur ut til Hebridene (nærmere bestemt til øya Mull) - før vi på en måte landet litt i den lille landsbyen Dufftown, selve hovedstaden for single malt whisky-produksjonen. Og det er vel unødvendig å legge til at her ble det whisky-smaking og mange besøk til forskjellige destillerier. En tur med damplokomotivet Jacobite fra Fort William til Mallaig var dessuten et "must". 

De to siste dagene av ferien vår tilbrakte vi i Oxford - den kanskje flotteste byen av dem alle! 

Mer detaljer og ikke minst bilder følger i tiden som kommer! Det er bare å følge med dersom du er interessert!

Heidi Linde: "Agnes i senga"

Humoristisk om å bli dumpet 

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden. 

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ... 

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren, som denne boka utvilsomt hører inn under. 

Her blir det terningkast fire! 

Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Antall sider: 264 / Spilletid: 6 t. 19 min.
Oppleser: Tone Beate Mostraum

Heidi Linde

Andre som har skrevet om boka: 

- Siljes skriblerier - 19. desember 2012